Fremmede arter i norsk natur

Innførsel av arter til nye leveområder der de ikke er naturlig hjemmehørende, kan i noen tilfeller endre det aktuelle økosystemet vesentlig, for eksempel ved å utkonkurrere arter med nøkkelfunksjon i økosystemet i næringskjeden eller ved å spre sykdommer og parasitter.

Vakker natur

Tekst: statsadvokat Aud Ingvild Slettemoen, ØKOKRIM / aud.ingvild.slettemoen@politiet.no  //  Foto natur: Haakon Haaverstad, Statens naturoppsyn, lupiner: politiet

På verdensbasis regnes spredning av fremmede arter som en av de alvorligste truslene mot det biologiske mangfoldet, og FN-konvensjonen om biologisk mangfold av 22. mai 1992 artikkel 8 bokstav h forplikter partene (herunder Norge) til å forhindre innførsel av fremmede arter som truer økosystem, livsmiljø eller andre arter.

Mårhund, som er naturlig hjemmehørende i deler av Asia, er et typisk eksempel. Arten ble satt ut i Sovjet på 1900-tallet for å jaktes på, på grunn av skinnet. Derfra har mårhund spredd seg til store deler av Europa, og enkelte individer har vært påvist i Norge. Arten truer særlig bakkehekkende fugl og amfibier. Den er også spreder av smittsomme sykdommer som er farlige for både dyr og mennesker (treleddet bendelmark og trikiner).

Også små og tilsynelatende ubetydelige arter kan skape konsekvenser man ikke har vært oppmerksom på (eller ikke har tatt hensyn til) tidligere. Utbredelsen av ørekyte er et eksempel på at bruk av en art som levende agn, har ført til en utilsiktet spredning av arten med uheldige følger for det biologiske mangfoldet (særlig bestanden av aure). Et annet eksempel er innførsel av signalkreps, som førte med seg en parasittisk sopp som truer edelkrepsen («krepsepest»).

Naturmangfoldloven kapittel IV inneholder nye regler om fremmede organismer. Her gis en liten oversikt over reglene om dette. Reglene er foreløpig ikke i kraft, med unntak for utenlandske treslag, se faktaboks.

«Fremmed organisme» er i nmfl. § 3 bokstav e) definert som «en organisme som ikke hører til noen art eller bestand som forekommer naturlig på stedet».

Spredning av fremmede arter dreier seg ikke bare om innførsel av nye arter fra utlandet. Naturen kjenner ingen landegrenser. Uavhengig av om en art spres fra et annet land til et annet, eller kun internt fra et sted til et annet i samme land, vil trusselen mot det biologiske mangfoldet på det nye stedet være den samme. En art eller bestand er derfor å anse som «fremmed» alle steder der den ikke er naturlig forekommende, uten hensyn til landegrenser. Dersom man for eksempel benytter levende agn av arter som allerede finnes i Norge, er agnarten å anse som en «fremmed art» på steder hvor den ikke er naturlig forekommende, og bruken av agnet må da skje i samsvar med reglene i naturmangfoldloven kapittel IV (samt eventuell annen spesiallovgivning for agnarten).

Kort om nmfl. §§ 28 og 30–31 – utsetting av levende organismer i miljøet

Nmfl. §§ 28 og 30–31 regulerer utsetting av fremmed organismer. «Utsetting» er definert i § 3 bokstav n som «utsetting eller bevisst utslipp eller deponering som avfall av organismer i miljøet, eller i et innelukket system der rømning ikke er utelukket.» I forarbeidene (Ot.prp. nr. 52, 2008–2009, side 373) er det presisert at «utsetting» også omfatter at organismen kan slippe ut ved at andre dyr henter den som bytte. (Det samme må også gjelde der arten kan slippe ut i forbindelse med at den benyttes som levende agn.)

Den sentrale bestemmelsen om utsetting er § 30, som i utgangspunktet forbyr utsetting som mangler tillatelse eller hjemmel av følgende:

  1. organismer av arter, underarter eller bestander som ikke finnes naturlig i Norge
  2. vilt av arter, underarter eller bestander som ikke fra før finnes naturlig i distriktet
  3. organismer, unntatt stedegen stamme, i sjø eller vassdrag
  4. organismer som ikke forekommer naturlig på stedet, der det er gitt forskrift som krever tillatelse for slik utsetting

§ 31 inneholder visse unntak fra forbudet i § 30, på det vilkår at aktsomhetsplikten i § 28 er overholdt.

Kort om nmfl. § 29 – innførsel av organismer fra utlandet

Etter § 29 er det forbudt å innføre levende eller levedyktige organismer til Norge fra utlandet med mindre en har særskilt tillatelse etter naturmangfoldloven.

Enkelte andre hjemler med forbud mot innførsel og utsetting

  • lakse- og innlandsfiskeloven §§ 8 og 9 med forbud mot henholdsvis import og utsetting av levende anadrome laksefisk, innlandsfisk mv.
  • dyrevelferdsloven § 22, jamfør forskrift 20. november 1976 nr. 3 om forbud mot at fremmedartede (eksotiske) dyr innføres, omsettes eller holdes som husdyr, selskapsdyr eller i fangenskap på annen måte, jamfør matloven § 37
  • viltloven § 47 med forbud mot innførsel av viltarter til Norge og utsetting av viltarter som ikke fra før forekommer i distriktet

Dyrevelferdsloven § 28 inneholder et forbud mot utsetting av dyr med mindre dyret har gode muligheter til å tilpasse seg og overleve i det nye miljøet. Bestemmelsen vil imidlertid ikke ramme utsetting av arter som har muligheter for å tilpasse seg det nye miljøet, og nettopp av den grunn truer naturmangfoldet.

Ikrafttredelsen 1. juli 2012 av reglene i naturmangfoldloven kapittel IV (§§ 28, 30, 31 og 32) ble «reversert» 25. januar 2013 (med unntak for utenlandske treslag)
Regelverket
  • Ved forskrift av 22. juni 2012 nr. 588 trådte bestemmelsene i naturmangfoldloven kapittel IV om utsetting av fremmede arter (§§ 28 og 30–32) i kraft med virkning fra 1. juli 2012. Beslutningen om ikraftsetting ble imidlertid «reversert» ved forskrift av 25. januar 2013 nr. 72, med unntak for utenlandske treslag.
  • Søk i Lovdata på naturmangfoldloven har likevel frem til nå (per 1. august 2013) gitt inntrykk av at bestemmelsene fortsatt er i kraft. ØKOKRIMs miljøkrimavdeling har vært i kontakt med Miljøverndepartementet og har gjort oppmerksom på at informa­sjonen i Lovdata om naturmangfoldloven bør oppdateres.
  • Denne «reverseringen» av ikrafttredelsen vil ha betydning også for straffbare forhold som fant sted i perioden reglene var i kraft (jamfør straffeloven § 3 annet ledd).
  • I mange tilfeller vil de straffbare forholdene likevel rammes av bestemmelsene i annen spesiallovgivning. Se blant annet bestemmelsene i viltloven, lakse- og innlandsfiskeloven og dyrevelferdsloven, som er nevnt i denne artikkelen. Det kan også være annen relevant spesiallovgivning med forskrifter for enkelte arter.

Sist oppdatert 03/09/2013