Muligheter som ligger i en håranalyse

Jeg kjenner ingen vekt når jeg løfter hårdusken med pinsetten fra konvolutten til presisjonsvekten som ingeniørene vanligvis bruker for å veie kjemiske substanser på laboratoriet.

Illustrasjonsbilde av løvehår

Tekst/foto: veterinær i rettsmedisin Johan Schulze, Veterinærinstituttet, Trondheim / johan.schulze@vetinst.no

Målefatet er renset slik at ingen stoffer som kan forfalske senere undersøkelsesresultater, overføres til hårene. Hårprøven inneholder sikkert mer enn hundre hår, men gir knapt nok utslag på vektskjermen. Ved innsendelse av ett enkelt hår veies det ikke ved mottak, det ville vært meningsløst – men jeg tror nok vekten, med en presisjon på tre siffer etter komma, hadde fått problemer dersom kun ett hår hadde blitt oversendt for undersøkelse. Det er visst det mest vesentlige særtrekket ved hår, at de er så lette. Ett lite, snart vektløst legeme som stadig overføres fra kroppen til omgivelsene, men som er fullproppet med informasjon.

Rask og billig analyse

Det finnes svært avanserte og kostbare håranalyser som Scanning Electron Microscopy (SEM) eller kjemiske analyser som inkluderer teknikker som massepektrometri (MSP) eller analyse for stabile isotoper, men i mange tilfeller kan man nå langt med en ren morfologisk undersøkelse. Den består av to deler, en innledende makroskopisk undersøkelse som følges av en mikroskopisk undersøkelse. En slik undersøkelse er rask og billig, og kan være kostnadsbesparende. Stemmer ikke morfologien fra hår samlet opp fra kjeften av et rovdyr, ikke overens med morfologien til «offerets» hår (revet bufe), så er det unødvendig å koste på en genetisk undersøkelse.

All morfologisk undersøkelse handler om sammenligning. De relevante kjennetegnene jamføres mellom det innsendte håret (bevismaterialet) og en kontroll. Kontrollen kan være en referanseprøve fra laboratoriets samling, opplysninger fra litteraturen eller en databank, eller det sammenlignes mot en navngitt kontrollprøve i samme sak. Har man et spesielt stereomikroskop til rådighet, forenkler dette arbeidet og forbedrer analysekvaliteten.

Som illustrasjon på en enkel håranalyse kan vi tenke oss følgende scenario: En person er mistenkt for tjuvjakt på hjort. Fra lasteplanet på pickupen hans sikres det noen få, korte hår til tross for at bilen er nyvasket. Mistenkte hevder at de enten kommer fra hunden hans, en ungarsk vizsla, eller fra en kalv av norsk rødt fe han nylig måtte transportere. Blant de oversendte hårene er det heldigvis ett som fortsatt er fullstendig, de øvrige mangler hårroten. Allerede ved svak forstørrelse vises vinglassformen på roten som er så typisk for hjort. Ideelt sett kan innsenderen informeres om undersøkelsens resultat en knapp time etter at prøven er mottatt.

I dette eksemplet trengtes det kun kunnskap om hårrotens karakteristiske form for å komme frem til resultatet, altså en sammenligning med litteraturen. Derimot måtte man undersøke alle hår mer nøyaktig for å ta stilling til om mistenkte hadde gitt en falsk forklaring. Man kan undersøke en rekke detaljer på håroverflaten og i hårmargen, noe som krever preparering og noe lengre tid. Det kan være mulig å finne ut hvor på kroppen håret kom fra, årstiden den fjernet seg fra kroppen dersom dyret skifter mellom vinter- og sommerpels, om det var behandlet, dvs. klipt, barbert, utsatt for varme, forråtnelse, farging eller andre kjemikalier som har akkumulert seg på eller i håret, og selvfølgelig hvilken dyreart eller -gruppe det stammer fra. En del av disse eksemplene betinger riktignok mer avansert undersøkelse, og, som tidligere nevnt (Miljønytt 1/13), må prøver oversendes til andre laboratorier dersom Veterinærinstituttet mangler den spesielle metodikken.

Utsagnet som står til slutt, vil være ett av tre: 1) at det kan utelukkes at bevishåret kommer fra samme kilde (eksklusjon), 2) at bevishåret viser de samme parameterne som kontrollen, og at det derfor ikke kan utelukkes at det stammer fra samme kilde (assosiasjon), eller 3) at bevishåret verken kan ekskluderes eller assosieres fordi det viser både sammenfall og ulikhet i parametre (inkonklusiv).

Imidlertid er det i vårt eksempel ikke sikkert at det hadde vært behov for noe videre arbeid når man først hadde påvist hjortehår. På samme måte kan man forvente raskt svar på om håret for eksempel er dyrehår eller menneskehår, om det er katte- eller hundehår og så videre. I tillegg finnes det en rekke artstypiske karaktertegn for en del dyrearter (for eksempel kanin, hjort, sel) som man kan påvise dersom man er heldig og har det rette håret.

Slik samler man inn og oversender hårprøver fra et dyr

Det er svært enkelt å ta hårprøver på en korrekt måte (også dersom man i en gitt situasjon ikke skulle være innstilt på å samle inn bevis). Hårene kan eksempelvis plukkes, sikres med tape, støvsuges opp, sankes med kam, skrapes av eller filtreres ut. Her må man velge den metoden som er den mest gangbare i den aktuelle situasjonen. Formålet er som oftest å samle så mange hår som mulig fra åstedet.
Kontrollprøvene bør omfatte 20–30 hår hver, tatt fra forskjellige kroppsdeler, og bør representere forskjell i farge, lengde og så videre. Prøvene klippes av så nær huden som mulig, og bør omfatte de forskjellige hårtypene (underhår, dekkhår m.m.). Hår kan også børstes av med kam. Der det er mulig og forsvarlig, kan man nappe noen hår med rot ut av huden. Hårene legges i en konvolutt som enkelt brettes av et rent A4-ark.

Merk pakkene som bevis- eller kontrollprøve etter standard rutine. Bruk en pakke per lokalisasjon.

Fremgangsmåte

Det er enkelt å ta hårprøver på korrekt måte. Hårprøven klippes av så nær huden som mulig (1). Et vanlig A4-ark er forhåndsbrettet to ganger horisontalt og ver­tikalt (2/3). Den øverste tredjedelen må være mindre enn de to nedre for at konvolutten skal kunne lukkes (4).

Sist oppdatert 03/09/2013