Metalldetektor til nytte og besvær

Stadig flere kjøper og bruker metalldetektor til hobbyformål i Norge, og metallsøkerforeningene melder om en økende interesse. Dette merkes også i kulturminneforvaltningen, i form av økt innrapportering av funn, men vi ser dessverre også oftere spor av ulovlig graving innenfor områder med automatisk fredete, faste kulturminner.

Metallsøking

Tekst: Josephine M. Rasmussen, stipendiat, Institutt for arkeologi, konservering og historie, UiO / j.m.rasmussen@iakh.uio.no  //  Foto: Jakob Kile-Vesvik, arkeolog, Kulturhistorisk museum

Våren 2013 arrangerte derfor Kulturarv Vestfold et seminar om privatpersoners bruk av metalldetektor og hva slags utfordringer og nytte kulturminnevernet har av denne aktiviteten og de gjenstandene som fremkommer i kjølvannet av den. Representanter fra hele spekteret av kulturminneforvaltningen var tilstede på møtet. De kulturhistoriske museene, arkeologer fra ulike fylkeskommuner, Riksantikvaren samt undertegnede (i kraft av forsker) var invitert til å holde presentasjoner i forkant av seminardebatten. Seminaret viste både svært sammensatte erfaringer med metalldetektorbruk i de ulike landsdelene, og stor variasjon mellom de ulike delene av forvaltningen når det gjelder hvordan man oppfatter utfordringene detektorbruk fører med seg. De som arbeider direkte med eller tett på det arkeologiske feltarbeidet, opplever flere problemer enn dem som er fjernere fra utgravningssituasjonene.

Nyttig redskap

Seminaret var dermed preget av høy temperatur og diskusjonsvilje. Det alle imidlertid var enige om, var at metalldetektoren i seg selv er et nyttig verktøy i mange tilfeller. Den brukes ofte som redskap ved registrering og utgravning, både i arkeologisk forvaltning og forskning. Bildene i denne artikkelen viser et eksempel på dette, der arkeologer arbeider med å dokumentere rester av et gravfelt på Seberg i Hedmark. Overflate og jordmasser fra graven gjennomsøkes og utslag markeres og undersøkes. På denne måten får man en indikasjon på plasseringen av det som kan være viktige fragmenter fra graven på et tidlig tidspunkt i utgravningsprosessen, og man fanger i tillegg opp små gjenstander eller fragmenter man ellers ville gått glipp av.

Etter loven er faste kulturminner som svarer til definisjonen i kulturminneloven § 4, automatisk fredet. Løse kulturminner er definert i kulm § 12, og i §13 slås det fast at det heller ikke er lov til å skade slike. En arkeologisk utgravning innebærer at kulturminnet fjernes, og før en arkeologisk undersøkelse kan gjennomføres må det være gitt dispensasjon for tiltaket som kommer i konflikt med kulturminnet (veibygging eller lignende). Utgravning er først og fremst en dokumentasjonsprosess der det gjelder å trekke mest mulig informasjon ut av undersøkelsesområdet. På samme måte som informasjon fra åstedet for en forbrytelse kan ha vesentlig betydning i en politietterforskning, er den arkeologiske konteksten avgjørende for hvor mye vi kan si om den forhistoriske situasjonen. Gjenstandene alene er forteller oss ikke så mye. Likevel: Løse kulturminner er statens eiendom, og det er innleveringsplikt ved funn av slike gjenstander. Løse kulturminner opptrer både som en del av en forhistorisk kontekst (da fast kulturminne), men kan også dukke opp i omrotede eller deponerte jordmasser. Overpløying av fortidige strukturer, bosetninger og graver i jordbruket er en vanlig årsak til at gjenstander kommer i bevegelse og spres. Åkre og dyrket mark er populære søkeområder for detektorbrukere. Ved å begrense seg til selve pløyelaget vil de i prinsippet bare ta ut gjenstander som plogen allerede har flyttet på, og som allerede er ute av primærkontekst. Mange detektorbrukere er opptatt av at dette er gjenstander som er utsatt for ytterligere ødeleggelse i kontakt med jordbruksmaskiner, og som også står i fare for rask nedbrytning på grunn av dårlige bevaringsforhold i pløyelaget. De ønsker derfor å finne gjenstandene slik at de kan bli bevart. Mange benytter museenes eller det aktuelle fylkets funnskjema med mulighet for å fylle inn opplysninger om funnomstendigheter og kartfesting.

Sosiale søk

I enkelte fylkeskommuner, som Vestfold, har det vært arrangert «sosiale søk». Dette innebærer at metallsøkerentusiaster inviteres til å gjøre søk på et bestemt tidspunkt og innenfor et definert område, og hvor representanter for kulturminneforvaltningen (for eksempel fylkeskommune og museum) er tilstede og gir veiledning, tar imot og registrerer funn og så videre. Det ble blant annet gjort på Gokstad utenfor Sandefjord sommeren 2012 i forbindelse med forskningsprosjektet «Gokstad revitalisert» i regi av Kulturhistorisk museum og samarbeidspartnere. Slike arrangementer kan fylle flere formål. For det første gir det mulighet til å undersøke store områder på en rimelig og rask måte. Dernest ligger det et stort formidlingspotensial i slike møter. Både ved at man skaper interesse for det å ta vare på forhistorien, og ved at man får formidlet til metallsøkermiljøene hvilke regler som gjelder, og hvordan man bør gå frem for å hindre at kulturminner blir skadet ved detektorbruk.

Samvittighetsfull bruk av metallsøker i de ovennevnte sammenhengene, er ikke faglig kontroversielt. Uenigheten dreier seg derimot om hvordan kulturminnevernet bør forholde seg til ureglementert bruk av metalldetektor, der detektorbrukere ikke leverer inn gjenstander, tilfellene der gjenstandene som leveres, mangler dokumentasjon eller opplysninger om funnsted, saker der det har gått lang tid fra funnet ble gjort til det ble levert inn, og så videre.

Problematisk detektorbruk

Mange hobbydetektorister er genuint opptatt av kulturminnevern, og har stor kunnskap om gjenstander og forhistorie. Likevel foregår det en del salg av det som kan antas å være arkeologiske detektorfunn på nettsteder som finn.no og skanfil.no. Arkeologer som jobber i felten, opplever også at detektorbrukerne ikke alltid er like flinke til å respektere automatisk fredete kulturminner, og at det foregår en del ulovlig graving. Dette kan dreie seg om søk og graving i områder med kjente kulturminner, eller tilfeller der detektorbrukeren burde ha forstått at han var i ferd med å forstyrre et uregistrert kulturminne. Og selv om dyrket mark anses som fritt frem av mange detektorister, så kan forstyrrelse av kulturminner være en aktuell problemstilling også her. Funn i pløyelaget er en indikasjon på at det i området kan finnes arkeologisk informasjon i den uforstyrrede grunnen under matjordslaget, for eksempel ved at deler av kulturminnet ligger så dypt at plogskjæret ikke har nådd ned. Fra et arkeologisk synspunkt er det en fordel om disse delene av kulturminnet får bli liggende i fred inntil det eventuelt blir nødvendig eller aktuelt å undersøke det på en forsvarlig måte. Samtlige metallsøkerforeninger i Norge er påpasselige med å oppfordre medlemmene til å følge vernebestemmelsene, og mange detektorister er forsiktige også når de søker og graver i pløyelag. For den som søker og graver etter metallfunn i åker, kan det imidlertid være vanskelig å bedømme hvor dypt pløyelaget egentlig går, og hvor den uforstyrrete undergrunnen starter. Det er flere grunner til dette. Den åpenbare er at jo dypere man graver i et smalt hull, jo vanskeligere er det å få øye på endringer i jordmassen. Ettersom undergrunnsmassen har en annen, oftest lysere farge enn den fete, mørke jorden som utgjør dyrkningslaget på toppen, er en del hobbydetektorister av den oppfatning at mørk jord er ensbetydende med dyrkningslag, og at de trygt kan fortsette å grave så lenge jordmassene er mørke. Dette er feil. Mange arkeologiske strukturer vil snarere være preget av mørk, humusholdig masse fra nedbryting av organisk materiale, og overgangen mellom dyrkningsjorden og de uforstyrrete delene av kulturminnet vil derfor være vanskelig å skille på fargen. Dermed kan detektorbrukeren, uten at han nødvendigvis er klar over det, komme til å gjøre skade på gjenstander og kontekster. Enkelte synes nok også at det er vanskelig å stoppe når de først er i gang. Tar man en titt på nettdiskusjoner blant metallsøkerentusiaster vil man se at det er stor motstand mot påbudet om å stoppe gravingen dersom man støter på et kulturminne i dyrket mark. Mange frykter at det de har funnet, vil bli ødelagt dersom de lar det bli liggende. Det er imidlertid begrenset kunnskap blant detektorbrukere om konsekvensene av uforsiktig og uvetting graving i arkeologisk kontekst, og kulturminneforvaltningen har et stort formidlingsarbeid foran seg på dette området. Mens kulturminneloven er formulert med det formål å dekke mangfoldet av arkeologiske og forhistoriske levninger, alle forhistoriske perioder, alt vesentlig materiale og ulike typer kontekst, så er hobbydetektoristenes fokus smalt i den forstand at de leter etter metallfunn, og for dem kan det da være vanskelig å forstå at deres leting etter metallfunnene kan gå på bekostning av andre faglige hensyn og annen arkeologisk informasjon, slik kulturminneloven pålegger dem. Metallsøkerfunn, som ofte mangler kontekst, gir mye mindre kunnskap om funnet enn gjenstander som ligger i omgivelsene sine og kan dokumenteres i en slik kontekst. Museenes begrensede ressurser tatt i betraktning kan man undre på om det å bruke tid og ressurser på å motta løsfunn er en god faglig prioritering. For selv om mange av funnene som leveres inn, er verdifulle gjenstander, så er funnhåndtering også ressurskrevende. Registrering, oppbevaring, saksbehandling, og i noen tilfeller konservering, skal gjøres på en faglig forsvarlig måte. Derfor kan det før eller siden bli nødvendig med en grundig faglig diskusjon om hvorvidt det er hensiktsmessig at staten selv skal beholde det meste av disse funnene slik praksis er i dag, eller om man i større grad, etter at det er undersøkt, skal overlate gjenstandene til grunneier eller finner, slik kml § 13 siste ledd åpner for.

Finnerlønn = uklar motivasjon

Riksantikvaren har signalisert at de ønsker en gjennomgang av praksisen med utbetaling av finnerlønn for detektorfunn. Finnerlønnen er hjemlet i kulml § 13, og skal fungere som en påskjønnelse for den som uforvarende gjør funn av løse kulturminner. Krav om finnerlønn kan fremmes av finner, og på bakgrunn av en skjønnsmessig anbefaling fra museet som mottar funnet, utbetaler Riksantikvaren finnerlønnen, som skal deles likt mellom finner og grunneier. På møtet i Vestfold ble det uttrykt bekymring for om finnerlønnen har preg av en «letelønn» og dermed kan fungere som en indirekte oppfordring til å grave opp gjenstander som etter loven skal være fredet. Dette er i så fall i strid med lovgivers intensjon. En gjennomgang vil også kunne avsløre om ordningen praktiseres ulikt i de ulike landsdelene og fylkene. Store ulikheter på dette området kan i prinsippet bety at der man i noen landsdeler vil kunne oppleve å bli anmeldt for brudd på loven, kan man andre steder gjentatte ganger ta opp og levere inn gjenstander fra et kjent funnområde, og i tillegg få utbetalt finnerlønn for tingene. Dette vil i så fall kunne føre til at uærlige finnere leverer inn gjenstander
i mer «vennligstilte» landsdeler enn der funnet ble gjort. Da blir funnet nødvendigvis registrert med feil kartopplysninger og funnomstendigheter. At finnerlønnen er relativt lav (skjønnsmessig, eventuelt metallverdi pluss 10 prosent av denne), demper insentivene for denne typen juks. Uten finnerlønn ville kanskje færre funn bli innrapportert, men samtidig ville mange av problemene skissert over falle bort. For finnere som ønsker å tjene penger på verdifulle funn, vil det uansett som oftest være langt enklere å selge gjenstandene privat. I det organiserte metallsøkermiljøet er engasjementet for kulturminner og gjenstandsvern stort, og man må anta at dette også er en viktig motivasjon for dem som leverer inn funn.

Økt kontakt mellom forvaltningen og hobbydetektoristene

Mange arkeologer synes det er vanskelig å forholde seg til detektorbrukere som opererer i en gråsone. En del frykter at detektorbrukere skal vegre seg for å rapportere om funn dersom de får kjeft fordi de har operert i et område de ikke har lov til. Neste gang vil de kanskje ikke levere inn det de finner. Dette er på mange måter en defensiv posisjon, og det er kanskje på tide å revurderere hvor hensiktsmessig en slik holdning er. Kulturminnevernet og hobbydetektoristene har ikke alltid hatt et godt forhold, men det kan virke som om dette er i endring. Gjennom Facebook er det for eksempel etablert flere diskusjonsfora med en aktiv dialog mellom fagmiljøene, forvaltningen, hobbydetektorister og metallsøkerforeninger. Mens arkeologene og kulturminnevernet på denne måten får brynet sitt faglige «hegemoni» i møtet med et kritisk og interessert publikum, så kan det virke som om hobbydetektoristene i større grad enn da diskusjonene deres stort sett foregikk i lukkete nettfora, er opptatt av å promotere hobbyen sin på en måte som er i samsvar med loven. Det er kanskje slik at ønsket om arkeologers faglige anerkjennelse er adferdsregulerende, og bidrar til flere innleverte funn. Informasjon om de gjeldende regler for metallsøking i tråd med kulturminneloven har også en sentral plass på samtlige foreningers hjemmesider. Den engelske forskeren Natasha Ferguson sammenligner metallsøking med andre ressurskrevende interesser slik som ornitologi, hundeutstilling, kampsport, og så videre, og kaller dette serious leisure. Hennes studie fra Storbritannia viser at metallsøking er en fritidsaktivitet som er preget av interesse for historie, stor kunnskap om gjenstander, og samhold mellom utøverne (Ferguson 2013). Mange av beskrivelsene i hennes studie kan sannsynligvis overføres til norske metallsøkere. Også i Norge er detektormiljøene kunnskapsrike, og det investeres mye tid og ressurser i hobbyen.

Nettopp fordi metallsøking er i ferd med å bli en populær og godt organisert hobby i Norge, er det viktig at kulturminneforvaltningen jobber for å etablere lik praksis i møtet med hobbydetektorister.

I dag forekommer det omtrent ikke politianmeldelser for brudd på kulturminneloven som følge av detektorbruk. Dette gjenspeiler sannsynligvis ikke det reelle bildet. Det er viktig at representanter for forvaltningen er helt tydelig på at det ikke er akseptabelt å grave ut gjenstander i strid med loven. Det holder ikke å hevde at man ikke helt skjønte at det var snakk om et kulturminne før det var for sent. Både i rettspraksis og i straffeloven stilles det strenge krav til såkalt «unnskyldelig rettsuvitenhet» nettopp fordi det ikke skal lønne seg å la være å tilegne seg informasjon om hvilke regler som gjelder. De som driver med en spesiell virksomhet eller hobby, er særlig forpliktet til å sette seg inn i de reglene som gjelder for den spesielle aktiviteten.

Det organiserte detektormiljøet ønsker, ifølge sine talspersoner, å være en støttespiller for kulturminnevernet. Dette bør kulturminneforvaltningen ta på alvor. Det betyr imidlertid også at tilfeller der det er mistanke om brudd på kulturminneloven, også må tas alvorlig, og at brudd på loven må føre til anmeldelse. Dette er også viktig for at praksisen skal oppleves som rettferdig for de mange som faktisk overholder reglene.

Mer info

 


Sist oppdatert 03/09/2013