Anbefaler flere «motangrep» fra aktor

Høyesterettsdommer Magnus Matningsdal ser skjerpede straffer på miljø­området i sammenheng med økt bevissthet og spesialkompetanse i politiet, men han tror dommer om straffutmåling generelt kunne blitt bedre om aktor i Høyesterett ikke uten videre aksepterte lagmannsrettens resultat.

Høyesteretts plass

Tekst: førstestatsadvokat Tarjei Istad, ØKOKRIM / Foto: rådgiver Lillian Nordby Øktner, ØKOKRIM // tarjei.istad@politiet.no

Magnus Matningsdal fra Hå i Rogaland har vært dommer i Norges høyesterett siden 1997. I løpet av disse årene har han sittet i panelet i flere sentrale miljøstraffesaker, sist Rt. 2011 s. 10, Rt. 2011 side 631, Rt. 2012 side 65 og Rt. 2013 side 684. Matningsdal peker på betydningen av god straksetterforskning også i miljø­sakene.

– Jeg vil fortelle en liten historie fra da jeg var dommerfullmektig på Jæren. På den tiden kom det inn kolossalt mye sur nedbør fra DDR. Det førte til at det var steindødt i elvene på Sørlandet, men på Jæren har det alltid vært godt med laks. I flere av elvene kunne en ta opp til ti tonn i året. Og spørsmålet ble da: Hvorfor gikk det så bra på Jæren? Jo, forklaringen er forurensning fra kalking i jordbruket.

Det gode fisket tok imidlertid slutt da bøndene gikk over til å legge i silo.

Matningsdal– Når bøndene gikk i gang i juni og la i silo, havnet kolossalt mye av avrenningen i vassdragene, noe som førte til at oksygenet forsvant og laksen begynte å svømme på ryggen. Det var enormt mye laksedød. Fylkesmannen hadde ansvaret for etterforskningen av disse utslippene, og i den første saken kom det en kar fra fylkesmannen og fulgte en bekk oppover. Han så at det lå et par gårder langs bekken og gikk først til den ene og spurte om det var han som hadde sluppet ut. Da denne svarte nei, la fylkesmannen til grunn at det var den andre. Den siste hadde da en silo under oppføring, slik at han var nok litt i søkelyset, men det ble ikke gjort noe bevissikring. Dermed måtte vi jo bare frifinne. Gårdene ligger tett som hagl på Jæren, og uten skikkelig bevissikring kunne vi ikke dømme den fylkesmannen pekte ut.

Matningsdal har inntrykk av at etterforsk­ningen av miljøsaker er bedre i dag, som følge av økt bevissthet rundt disse sakene og spesialkompetanse i politiet. Han trekker frem Georg Fredrik Rieber-Mohns engasjement som statsadvokat i Rogaland og senere riksadvokat, og i den forbindelse ØKOKRIMs rolle på miljø­området og vedtakelsen av generalklausulen om alvorlig miljøkriminalitet i straffeloven § 152 b i 1993. Sammen med høyere strafferammer har den økte kunnskapen også gitt seg utslag i straffenivået.

– Ta eksempelvis saken om de som hadde lagt rørgate i stedet for å bore tunnel under bygging av et småkraftverk (Rt. 2011 side 631). Hvis du sammenligner den med noen av sakene en del år tilbake i tid, så er det jo klart at den er mye strengere.

Høyesterett bør behandle flere typ­iske straffesaker

Saken referert i Rt. 2011 side 631 var den første straffesaken i Høyesterett etter vannressursloven, som ble vedtatt i 2000. Mange miljølover er vedtatt de siste ti–tolv årene, og for de fleste er det svært lite straffe­rettspraksis, særlig fra høyere instanser. Matningsdal er opptatt av at Høyesterett skal behandle typiske saker innenfor de ulike områdene, slik at avgjørelsene kan gi veiledning for politi og påtalemyndighet i sakstypene de arbeider mest med.

– Jeg tror alle her i huset er enige om at man i litt for stor grad har behandlet saker som er atypiske, og at man i større grad bør henvise
typiske saker. Et eksempel er en sak fra våren 2013 om straffutmåling for grooming, noe vi ikke har behandlet før. Som forberedende dommer på saken sa jeg at jeg ikke hadde noen oppfatning om lagmannsrettens straffenivå var riktig eller ikke, men at det var helt uinteressant. Når vi har fått et straffebud om grooming, er det uansett viktig å få en høyesterettsdom om straffenivået på dette (Rt. 2013 side 699). Det er tilsvarende for andre lovbrudd, selvsagt også miljølovbrudd.

Ekspertise på strafferett i lovarbeid

I første sak om en ny straffebestemmelse vil lovforarbeidene nødvendigvis være en sentral rettskilde.

– Mitt inntrykk er at forarbeidene til nye miljø­lover generelt er grundige og gode, men at behandlingen av straffebudet kan være mangelfull.

– Det du sier der gjelder nok mer gen­erelt for straffetrusler i spesiallovgivningen. I lov­arbeidet bruker man opp energien på normene, og i tillegg har det enkelte fagdepartement mer ekspertise på normene enn på det straffe­rettslige. I en sak fra Jæren hadde en ungdom drevet uforsvarlig grisehold, og faren var satt under tiltale for medvirkning til brudd på dyrevernloven. Dyrevernloven hadde hatt et medvirkningstillegg, men de skarpe hodene i Landbruksdepartementet hadde etter noen år tatt ut medvirkningstillegget under henvisning til at medvirkning er straffbart i Norge. Det er det jo ikke, men faren var likevel domfelt. Høyesterett måtte dermed frifinne siden medvirkningstillegget var fjernet (Rt. 2007 side 496).

Advokatoriske «motangrep»

Ikke minst når Høyesterett skal behandle områder det ikke foreligger praksis på fra før eller hvor det har vært en utvikling, ønsker Matningsdal seg en tilstrekkelig bred og prinsipiell prosedyre fra aktor.

– Det er klart at det som presenteres for Høyesterett under prosedyrene har stor betydning. Når du får en skikkelig prosedyre, så inspirerer det til å være litt prinsipiell og ikke bare skrive det som er strengt nødvendig for å avgjøre den konkrete saken.

Aktorat for Høyesterett var temaet for Magnus Matningsdals innlegg på årets stats­advokatmøte. Der understreket den populære foredragsholderen også betydningen av en muntlig, advokatorisk stil.

Dessuten ønsker han seg at påtalemyndigheten i større grad går til motangrep.

– Hva mener du med «motangrep»?

– Tenk deg at du har nedlagt påstand i lagmannsretten på fengsel i seks år. Så sier lagmannsretten fire, basert på akkurat samme faktum som du har basert påstanden din på. Domfelte anker utmålingen til Høyesterett, og der står aktor i skranken og sier «ja, ja, straffen må ikke settes mer ned». Jeg mener at man i større grad må opprettholde den opprin­nelige påstanden, for da får man en helt annen prosedyre og bedre grunnlag for avgjørelsen.

Matningsdal pekte på statsadvokatad­vokatmøtet også på at dette har en side til god anklageskikk, for hva bygget påstanden i lagmannsretten på om man ikke finner grunn til å forsvare den i Høyesterett?

Han har derimot forståelse for at påtalemyndigheten av ulike grunner avstår fra å anke en straff man strengt tatt finner for mild, men peker på muligheten for aksessorisk motanke etter straffeprosessloven § 311 og altså å – etter varsel i prosesskriv – opprettholde påstanden fra lagmannsretten. Tidligere, i en artikkel i Lov og Rett 2006 side 429, har høyesterettsdommeren med et betydelig juridisk forfatterskap pekt på at bare ¼ av straffutmålingsankene kommer fra påtalemyndigheten, noe som fører til en skjevhet i Høyesteretts sakstilfang. Mener han at en del domfelte slipper for billig?

– Jeg har lest at du er litt streng, skyter fotografen inn.

– Jeg er ikke helt enig i at jeg generelt er streng, men jeg er kanskje litt flinkere enn enkelte dommere til å «dra ut trekkspillet». Vi i Høyesterett har nok hatt en tendens til å være for snille i de virkelig alvorlige sakene, mens vi kan være for strenge i den andre enden. Jeg er en person som, forutsatt at det er de rette sakene, kan være veldig opptatt av å bruke samfunnsstraff, for det synes jeg er en god reaksjon.

«Småpottel» på 70-tallet

Matningsdal er også opp­tatt av det i den enkelte sak påstås et riktig sett av reaksjoner, og ikke bare bot eller fengsel om det også er grunnlag for inndragning, rettighetstap og så videre. I foredraget på statsadvokatmøtet understreket han under henvisning til Rt. 1993 side 1388 om rettighetstap at det ikke er til hinder for å idømme en reaksjon at den ikke vært påstått i tidligere saker, det være seg generelt eller i samme sakskompleks.

Spørsmålet om inndragning bringer samtalen over på Matningsdals doktorgrad om emnet, hvor det sannelig også var plass til en miljøkriminalitetshistorie fra landbruket på Jæren.

– I min bok harselerte jeg litt over en sak fra Jæren (Rt. 1974 side 50, omtalt i Matningsdal, Inndragning, 1987, side 120). Der er det ganske mange gravhauger, og tidligere var det strengt med oppdyrking. På 60–70-tallet og utover var det imidlertid en kolossal dyrkingsaktivitet. Da var det en bonde nord for Bryne som hadde oppdaget at det gikk fortere å fjerne gravhauger med gravemaskin enn å ha disse arkeologene som sitter der med skje. Han fikk bare noe «småpottel» i bot og ingen inndragning. Det ville aldri skjedd i dag med spesialorgan som ØKOKRIM og et helt annet bevissthetsnivå, sier Magnus Matningsdal.


Sist oppdatert 19/11/2013