Sporing av rømt oppdrettslaks

Rømt oppdrettslaks påvirker ville bestander av laks. Når rømt oppdrettslaks gyter med villaks vil den ville lakse­bestanden kunne endres genetisk. Fisk som rømmer, utgjør dessuten et økonomisk tap for havbruksbedriften.

Oppdrettsanlegg

Tekst: spesialetterforsker Solveig Ravnum (PhD Biologi), ØKOKRIM / solveig.ravnum@politiet.no // Foto: politiet

Langs norskekysten lever det cirka 300 milli­oner oppdrettslaks i merder i sjøen, og hvert år rømmer en god del laks. Dette blir innrapportert. Basert på antallet rømte oppdrettslaks som ble fanget inn igjen i perioden 1998–2004, ble det i 2006 antydet at det reelle antallet rømte oppdrettslaks per år var cirka 2,4 millioner1, noe som er langt høyere enn det som blir innrapportert.

Det finnes nå metoder som er utviklet for identifisering av rømt oppdrettslaks, der formålet enten er gjenfangst eller sporing. Ved gjenfangst av rømt oppdrettslaks i vassdrag er det nok å få bekreftet om fisken er vill eller rømt. Men ønsker man også å finne kilden til rømt oppdrettslaks, det vil si sporing av fisken, er det langt høyere krav til identifiseringsmetodene.

Formålet med å spore rømt oppdrettslaks tilbake til kilden er å finne årsaken til rømmingen, iverksette tiltak mot årsaken og ta lærdom av rømmingen. Dessuten kan forvaltningen avgjøre om rømmingen må etterforskes videre, og om oppdretteren eventuelt må stilles ansvarlig for rømmingens miljørelaterte og økonomiske følger.

Valg av metoder for sporing av rømt oppdrettslaks

I november 2012 ble Havforskningsinstituttet bedt av Fiskeridirektoratet om å utrede de forskjellige metodene som finnes i dag for sporing av rømt oppdrettslaks, og komme med råd og forslag til hvordan slik sporing bør gjøres2. Resultatene fra utredningen blir belyst i denne artikkelen.

Metodene for sporing av rømt oppdrettslaks er utviklet av Merkeutvalget, som ble oppnevnt av Fiskeridirektøren i 2003, på oppdrag av Fiskeri- og kystdepartementet. Metodene ble videreutviklet i etterkant gjennom prosjektet TRACES, som er finansiert av Norges forskningsråd og kvalitetssikret gjennom internasjonal publisering.

Spesielle kriterier måtte oppfylles for at metoden skulle være egnet til sporingsanalyse:

  1. Merket måtte ikke ha innvirkning på fiskehelse eller dyrevelferd.
  2. Merket måtte ikke ha innvirkning på markedet eller folkehelsen.
  3. Fysiske merker måtte være så små at fisken kunne merkes før smoltifisering (<10 centimeter fisk).
  4. Merket måtte være ferdig utviklet innen to år.
  5. Resultatet fra analysene måtte være lett tilgjengelige.
  6. Merket måtte være egnet til merking av store mengder fisk.
  7. Den totale kostnaden per fisk måtte være lav.

Metoder som ble valgt ut og utviklet videre i TRACES-prosjektet

A. Metoden «Coded Wire Tags» (CWT) – snutemerking – består av et merke med en magnetisert stålbit på 1,1 x 0,25 mm med laserinnskrevne tall på, som blir plassert med en helautomatisk maskin i nesebrusken på hver eneste fisk før den smoltifiserer og skjellene løsner, helst i sammenheng med vaksinering. For å lese merket må fisken avlives og snuten kuttes i mindre biter helt til man finner igjen merket.

B. Metoden for fettfinneklipping innebærer at man klipper hele eller deler av fettfinnen av fisken. Veterinærer har undersøkt metoden og konkludert med at sårflatene gror raskt og at dette er minimalt inngrep for fisken. Fettfinneklipping av alle oppdrettsslaks som er snutemerket, er bestemt gjennom internasjonale avtaler. Fettfinneklipping er også foreslått brukt på all oppdrettslaks for lettere å kunne skille villaks fra rømt oppdrettslaks.

C. Metoder for kjemisk merking har vært testet gjennom tilføring av spesielle isotoper i oppdrettsfisken samtidig med vaksineringen, eller gjennom tilføring av sjeldne grunnstoffer i fiskefôret som deretter avsettes i fiskeskjellene og muliggjør videre identifisering.

D. Metoden basert på DNA-databaser er et system som baserer seg på en årlig genotyping av all stamfisk i havbruksnæringen (cirka 40 000–50 000 individer). DNA-profilen til en rømt fisk kan dermed sammenliknes med DNA-profilene til stamfisk som ligger lagret i databasen. Ved å genotype cirka 200 DNA-markører kan man derfor identifisere hvert eneste avkom tilbake til foreldrefisken.

E. Metoden der fettfinneklipping av smoltgrupper blir brukt i kombinasjon med DNA-identifisering, innebærer fettfinneklipping av et lite utvalg av fisk (50 stk.) fra hvert eneste smoltparti i alle matfiskanlegg. Fettfinnene lagres på sprit og oppbevares enten hos oppdretter eller hos forvaltningen, og ved rømming i et område vil det alltid foreligge referanseprøver klare for DNA-identifisering og sammenlikning med rømt fisk.

F. Metoden som kalles DNA-beredskaps­metoden, er den som er vurdert å være best hittil. Denne metoden er allerede testet i 15 konkrete saker. En omfattende internasjonal, vitenskapelig dokumentasjon viser at metoden fungerer godt. Metoden er ikke basert på foreldre-avkom-sammenlikning, kun på sammenlikning av DNA-profiler hos den enkelte rømte laksen med DNA-profilen hos fisken i anleggene som ligger i en viss avstand fra der den rømte fisken ble funnet. Metoden egner seg ikke til sporing ved drypplekkasjer (mindre rømminger), kun ved større konsentrerte, urapporterte rømminger. Prosedyrene for DNA-sporing må følges nøye, og avhenger blant annet spesielt av rask respons fra forvaltningen via et responsteam som kan dra ut på kort varsel og ta prøver, men også av at publikum melder fra til Fiskeridirektoratet via tipstelefonen.

Resultatet av utredningen av metodene

De ulike metodene ble vurdert basert på de syv kriteriene opprinnelig listet opp av Merkeutvalget pluss tre tilleggskriterier som går på logistikk, kvalitetssikring, drift og krav til operativt feltapparat. Havforskningsinstituttet konkluderer med at «det i overskuelig framtid ikke vil foreligge kostnadseffektive alternativer til DNA-beredskapsmetode, som samtidig oppfyller kravene som forvaltningen og havbruksnæringen har satt til en slik metode». Mange av de andre metodene som ble vurdert, trenger i tillegg en god del mer forarbeid før de eventuelt kan tas i bruk.

I dag er det sporing ved hjelp av DNA-beredskapsmetoden som blir brukt når forvaltningen undersøker rømmingssaker. Metoden beskrives nærmere nedenfor.

Metoden for sporing av rømt oppdrettslaks ved hjelp av «DNA-beredskapsmetoden»

Metoden for DNA-sporing av rømt oppdrettslaks ble utviklet av Kevin Glover, Ove Skilbrei og Øystein Skaala ved Havforskningsinstituttet i Bergen i 20083, 4 og 5. Metoden går ut på å sammenlikne DNA-profiler fra innsamlet rømt oppdrettslaks med DNA-profiler fra mulige anlegg som fisken kan ha rømt fra. Det brukes bestemte DNA-markører (SNP-er), det vil si spes­ielle sekvenser i laksens DNA, som er testet ut og bekreftet å kunne fungere til dette formålet. Havforskningsinstituttet i Bergen har brukt denne DNA-sporingsmetoden i cirka tre rømmingssaker hvert år de siste årene, totalt 15 saker til nå.

Metoden har visse forutsetninger, begrensninger og prosedyrer som må følges dersom den skal fungere, og disse er beskrevet i prosedyrene for prøvetaking utviklet av Fiskeridirektoratet: «Akvaspor 1», «Akvaspor 2» og «Akvaspor 3»6, 7 og 8. Blant annet må gjenfangst skje så raskt som mulig, og korrekt valg av referanseprøver må gjøres fra alle mulige potensielle anlegg som ligger innen en viss avstand, og som har laks av samme alder og størrelse. Det må tas fettfinneprøver av minimum 40–100 rømte laks, og tilsvarende like mange for referanseprøvene. Dessuten må hver fettfinneprøve av rømt fisk klippes med en ren saks for å unngå krysskontaminering. Deretter må prøvene oppbevares i sprit i hvert sitt nye eppendorfrør. Alle prøver av fisken tas og oppbevares av Fiskeridirektoratet.

I tillegg til fettfinneklipping av hver gjenfanget rømt laks er det vanlig at det tas skjellprøver av hver enkelt fisk. Det er derimot ikke rutine at disse skjellprøvene blir analysert videre for å bekrefte/avkrefte opphavet til fisken. I de 15 sakene der Havforskningsinstituttet har benyttet metoden for DNA-sporing, har kun sammenlikning av DNA-profilene fra de potensielle mulige kildene (anleggene) der fisken kan ha rømt fra, vært brukt som bevis, ikke skjellprøveanalyser. Skjellprøveanalyser har derimot hittil vært benyttet for å sammenlikne/påvise oppdrettslaks og villaks, pga. at man der ennå ikke har hatt tilstrekkelig gode DNA-markører for dette formålet. Nylig er det kommet en brukbar metode der også, den såkalte «7K SNP-chip-metoden»9.

  1. Sægrov H., and Urdal, K. (2006). Escaped farmed salmon in the sea and rivers; numbers and origin. Rådgivende Biologer AS, Bergen, Norway. Report 947.
  2. Skaala Ø., and Glover, K. A. (2013). Sporing av rømt oppdrettslaks. Utgreiing og samanlikning av ulike metodar. Havforskningsinstituttet 8. mars 2013.
  3. Glover K. A., Skilbrei O. T., Skaala Ø. (2008) Genetic assignment identifies farm of origin for Atlantic salmon Salmo salar escapees in a Norwegian fjord. ICES Journal of Marine Science, 65: 912–920. Http://icesjms.oxfordjournals.org/content/65/6/912.full.pdf+html.
  4. Glover K. A. (2010) Forensic identificatipn of fish farm escapes: the Norwegian experience. Aquaculture Environment Interactions 1: 1–10, 2010: www.int-res.com/articles/aei2010/1/q001p001.pdf
  5. Skaala Ø., Sørvik A.G., Glover K.A., Frå rettsmedisin til sporing av urapportert rømt fisk, Havforskningsrapporten, Akvakultur.
  6. Akvaspor 1 – Prosedyre for registrering av rømt fisk, Fiskeridirektoratet 1. januar 2009.
  7. Akvaspor 2 – Prosedyre for innsamling av referanseprøver, Fiskeridirektoratet 1. januar 2009.
  8. Akvaspor 3 – Prosedyre for innsending av DNA-prøver, Fiskeridirektoratet 1. januar 2009.
  9. Karlsson S., Moen T., Lien S., Glover K. A., Hindar K. (2011) Generic genetic difference between farmed and wild Atlantic salmon identified from a 7K SNP-chip. Molecular Ecology resources 11 (Suppl 1): 247-53.
Fotnoter

Sist oppdatert 19/11/2013