Ulovlig handel med truede dyrearter

Kriminologer er opptatt av å understreke forskjellen mellom den registrerte og den uregistrerte kriminaliteten. Den første kan gi oss innsikt i hvor mange som er anmeldt, siktet og domfelt, og i hva sakene gjelder. Den uregistrerte vet vi selvfølgelig ingenting om. I stor grad er Kriminalstatistikken et måltall på hva som prioriteres av politi- og påtalemyndighet.

Papegøye

Alle papegøyearter er CITES-listet, derfor avles mange av dem opp. I Norge er det forbudt å innføre viltfangede papegøyer som er på CITES liste I (slik som denne Kubaamasonen – Amazona leucocephala), men individer av slike arter kan likevel innføres etter reglene i CITES-liste II.

Tekst: professor Ragnhild Sollund, Institutt for kriminologi og rettssosiologi (UiO) / ragnhild.sollund@jus.uio.no  //  Foto: Ragnhild Sollund & David R. Goyes

På grunn av måten statistikken føres på innenfor dette området krever det stor detektivvirksomhet å danne seg et bilde av den registrerte kriminaliteten innen (ulovlig) handel med truede arter. Det finnes rett og slett ingen samlet oversikt over CITES-saker fordi sakene kodes forskjellig. For å danne seg en oversikt over omfanget av denne kriminaliteten, er det derfor nødvendig å endre måten sakene kodes på i kriminalstatistikken.

Det betyr ikke at handel med truede arter ikke er et problem i Norge. Tvert i mot antyder data fra mitt pågående forskningsprosjekt at Norge og nordmenn tar del i den globale, ulovlige handelen. I beslagsrapportene fra Tolldirektoratet fremgår det at nordmenn som er i utlandet som turister, innfører deler av CITES-listede dyr som for eksempel nilkrokodillehoder, elfenbensgjenstander og CITES-listede reptiler på sprit. CITES-listede papegøyer er flere ganger beslaglagt på norske grensestasjoner. Handelen med papegøyer er utbredt, og flere arter er truet (Pires og Clark 2011). Hvorvidt handelen med truede arter øker i Norge, slik den gjør i resten av verden, er det ingen som vet. Forskning på feltet og en sterkere prioritering av dette kriminalitetsområdet fra politiets og Tollvesenets side er avgjørende for å få bukt med problemet, som truer det biologiske mangfoldet. I mange tilfeller er det også snakk om organisert kriminalitet som i tillegg innebærer alvorlig mishandling og død for millioner av dyr hvert år. Dødstallene for papegøyer som tas fra sine habitater for å inngå i kjæledyrmarkedet, er eksempelvis på opptil 90prosent fra de tas til de overlevende når sitt bestemmelsessted.

Denne artikkelen er basert på dataene jeg har samlet inn så langt1, som består av intervjuer med ØKOKRIM, og andre i politiet, Tollvesenet, Mattilsynet, Direktoratet for naturforvaltning og personer som holder reptiler. Jeg har også studert beslagsstatistikk og beslagsrapporter som omhandler CITES-listede dyr fra Tollvesenet, samt enkelte dommer for brudd på CITES-forskriften og andre bestemmelser som rammer innførsel av eksotiske og/eller utrydningstruede arter, ikke minst tolloven. I tillegg baserer jeg meg på intervjuer med eksperter på handel med ville dyr fra Colombia og Brasil, som begge er avsenderland, hvor det i tillegg er mye innenlandsomsetning og hvor handel med «wildlife» har lange tradisjoner.

CITES-konvensjonen og den ekspanderende handelen

Ulovlig handel med truede dyre- og plantearter antas å være den nest største ulovlige handelen i verden og grupperes sammen med narkotikahandel, ulovlig våpenhandel og menneskehandel. Handelen øker, og bestandstallene er nå kritiske for flere av de artene som inngår i handelen, for eksempel tiger, som det nå kun er 3200 igjen av i vill tilstand ifølge WWF, og neshornet. Handelen med elfenben og neshornhorn har økt dramatisk de siste årene. Neshornet lider som følge av en økende etterspørsel av neshornhorn til bruk i tradisjonell medisin fra en stadig større vietnamesisk og kinesisk middelklasse. Elfenbenet brukes i segl, knivskaft og andre pyntegjenstander. Dyrene selges ellers til samlere (levende og døde), til falkonering i Midtøsten, til kjæledyrmarkedet, og til klær og mat (såkalt bushmeat) for å nevne noe. Ifølge INTERPOLs Davyth Stewart, er det likevel ikke Asia, men Europa som er det største markedet for wildlife.

Handelen med truede arter reguleres i CITES-konvensjonen, Convention on International Trade in Endangered Species of Flora and Fauna, som 175 land er tilsluttet. I Norge følges CITES opp bl.a. i Forskrift til gjennomføring av konvensjon av 3. mars 1973 om internasjonal handel med truede arter av vill flora og fauna (CITES), også kalt CITES-forskriften. Denne er nå under revisjon. Ifølge Direktoratet for naturforvaltning vil den nye forskriften utvides betydelig sammenlignet med den gamle. Samtidig understrekes det fra Direktoratets side at vel så viktig som å regulere innførsel, vil det være å regulere innenlandsomsetningen i langt større grad.

CITES-konvensjonen inneholder ikke et absolutt lovforbud mot handel med CITES-arter, men regulerer handelen slik at det kreves ulike former for tillatelser fra myndighetene.

Det underliggende rasjonale i CITES er at dyr (og andre arter) er ressurser som mennesker kan benytte seg av, men at handelen med artene må reguleres for å beskytte artene mot at utnyttingen av en art når en kritisk grense. CITES regulerer handelen ved hjelp av et system med lisenser og ulik grad av restriksjoner for arter som er ført opp på de tre vedleggene, liste I, II og III. Innførsel og utførsel er bare tillatt når de påkrevde tillatelser foreligger. Formålet er å forhindre at internasjonal handel bidrar til at arter utryddes. Selv om CITES i flere tilfelle kan ha lyktes i å beskytte arter, er konvensjonen også kritisert for å legitimere handel med ikke-menneskelige arter, og dermed true biologisk mangfold, snarere enn å bevare det. (Hutton og Dickson 2000).

Når handelen er regulert og ikke forbudt, sender den sterke normdannende signaler om at dyr er legitime objekter for handel som primært har økonomisk verdi (Sollund 2011). I tillegg vil individer fra truede arter få sin økonomiske verdi høynet ettersom de flyttes fra appendiks II til appendiks I og dermed bli enda mer ettertraktede for samlere, hvilket setter dem i ytterligere fare (Reeve 2002). Kritikken knyttes også til at ulovlig handel kan foregå under dekke av å være legal, for eksempel kan ulovlige arter maskeres for å ligne lovlige, import og eksporttillatelser forfalskes og gjenstander fra truede arter, ikke minst elfenben, kan påstås å stamme fra lovlige lager), mens de egentlig kommer fra elefanter som nylig er drept ulovlig (Lemieux and Clarke 2009: 454, Warchol 2007).

Mine data fra Colombia og Brasil viser for eksempel at handel med «wildlife» har lange, kulturelle tradisjoner, og at det er vanlig å gi hverandre papegøyer og andre dyr tatt fra naturen i gaver ved høytider. Det er ikke alle som vet at innførsel og utførsel av arter over landegrensene kan være ulovlig. Den internasjonale litteraturen viser likevel til at et stort problem med CITES er at den gir en regulering, fremfor en kriminalisering av all handel med de aktuelle artene, og at dette gir mange muligheter for å gå bevisst utenom regelverket. Man kan forfalske dokumentene som skal følge dyrene, eller korrumpere tollere (se for eksempel Reeve 2002, Lemieux og Clark 2009, Warchol 2007).

Et annet problem er at etter konvensjonens artikkel VII nr. 4 skal kommersielt oppdrettede eksemplarer av artene på liste I likevel være underlagt regimet for liste II-arter. TRAFFIC har avdekket at titusenvis av papegøyer fra endemiske og utrydningstruede arter fra Salomonøyene de siste årene er solgt under påskudd av å være oppdrettet. Litteraturen på feltet (op. cit.) viser at håndhevingen kan være vanskelig for dem som skal kontrollere ulovlig handel med dyr, som tollere og politi. Det er ikke alle håndheverne som vet hvilke dokumenter og tillatelser som skal medfølge, eller som enkelt kan skille ekte fra forfalskede CITES-dokumenter, eller som vet nok til å skille CITES-arter fra andre liknende arter. Når norske tollmyndigheter i følge mine intervjudata ikke får tilgang til dataprogrammet Green Parrot, som viser en oversikt over CITES-arter og CITES-dokumenter, er det etter mitt syn også et tegn på feltets lave prioritering. Tollere jeg har intervjuet, trekker frem at de har måltall for beslag som skal oppfylles, men disse gjelder narkotika, ikke CITES. Følgelig er det der de har sitt fokus. Måltallene skal oppfylles, men de gjelder narkotikabeslag, ikke CITES-beslag.

Et uoversiktlig felt

Det har som nevnt vist seg svært problematisk å få en oversikt over omfanget av registrerte straffesaker som omhandler ulovlig innførsel av truede arter til Norge. Noe er det likevel mulig å si på grunnlag av mine data: Det ser ut til at smugling av CITES-listede, og oftest tropiske, levende dyr inn til Norge først og fremst er motivert av det private markedet, det som utgjøres av privatpersoner som ønsker å holde dyr hjemme som såkalte kjæledyr eller hobbydyr. Saker som går igjen, er personer som blir tatt for forsøk på å innføre en skilpadde kjøpt i Hellas eller Tyrkia. Mine data viser likevel at dyr også innføres med sikte på salg, da særlig av papegøyer og andre tropiske fugler, og reptiler. Alle papegøyearter er CITES-listet. Mange papegøyer avles derfor opp. I Norge er det forbudt å innføre viltfangede papegøyer som er på CITES liste I, men indi­vider av slike arter kan likevel innføres etter reglene i CITES-liste II, dersom de er kommersielt oppdrettet i fangenskap (jamfør Konvensjonen artikkel VII pkt. 4). Markedene for viltfangede og håndoppdrettede fugler går over i hverandre, og viltfangede papegøyer er som regel billigere enn håndoppdrettede og kan derfor foretrekkes. Som vist i tilfellet fra Salomonøyene, foregår det hvitvasking; viltfangede individer selges som oppdrettede. Dette er også tilfelle i Brasil ifølge intervjudata jeg har derfra. Så lenge det ikke er krav til id-merking av individer fra truede arter, vil dette problemet vedvare – også i Norge.

Personer har også med seg døde dyr eller deler av dyr i form av krokodillehoder, bjørneskinn, ulveskinn, slangeskinn- og produkter av dyr som belter, punger, klokkeremmer og elfenbensgjenstander, eller de får dem tilsendt i posten. I en kontroll ble det også avdekket et primathode, og mistenkte sa hun ønsket å se hva hun kunne få for det, for så siden å importere flere. Dette til tross for at svært mange primatarter er CITES-1-listet. Når tollerne undersøker postsendinger, avdekker de for eksempel også produkter der dyr er bestanddeler, som plaster inneholdende leopardben og tigerben. Beslagene knytter altså definitivt Norge til den internasjonale handelen med kritisk truede arter. Siden nordmenn relativt sett er velstående og reiser mye, og kontrollen er tilfeldig, utgjør beslagene trolig kun toppen av isfjellet.

Reptileierne som har smuglet reptiler, forteller at de bruker følgebil når de krysser grense­overganger. De kjøper reptiler i zooforretninger i Sverige eller Danmark eller på store reptilmesser, en messe i Hamm i Tyskland nevnes ofte i denne forbindelse. Hamm-messen er beryktet for omsetning av viltfangede dyr. At zookjeder inngår i iden illegale handelen med utrydningstruede dyrearter er tidligere dokumentert i USA, hvor US Global Exotic kjøpte og solgte dyr til kjedene Petco, Petsmart og Petland, til det private markedet i USA. Titusenvis av dyr døde før de kom så langt som til sine nye eiere, da de ble oppbevart i skitt, i feil temperatur og uten tilstrekkelig mat og vann.

Er straff egnet til å avskrekke?

I den internasjonale litteraturen er et gjennomgangstema at straffene for ulovlig handel med truede arter er lave, oppdagelsesrisikoen er liten og gevinstene store (for eksempel Zimmerman 2003). Dette er årsaken til at organiserte nettverk vender sin interesse fra narkotika til wildlife, eller de kombinerer de to siden de ofte har transportrutene etablert.

Selv om det er umulig å trekke generelle slutninger på grunnlag av mine kvalitative data, er det grunn til å stille spørsmål ved om straffenivået er egnet til å avskrekke. Hva gjelder dem som gjør dette i ervervsøyemed, er det grunn til å tro at det kan dreie seg om en kalkulert risiko for å bli tatt, og at gevinsten knyttet til salg av dyrene/gjenstandene utkonkurrerer straffetrusselen. Dette ser en også den internasjonale litteraturen på feltet om situasjonen globalt. Når enkelte tas flere ganger for samme forhold, er dette en indikator på det.

Feltet bør prioriteres høyere

Samlet sett synes kontrollen med smugling av utrydningstruede dyrearter å være svært lavt prioritert i Norge, og innsatsen lite konsentrert. Mine data tyder videre på at samarbeidet mellom instansene i dette arbeidet kan forbedres. Det synes å være tilfeldig hva som avdekkes, og et fokus bør for eksempel rettes mot spedisjonsfirmaer som en i dag har liten oversikt over. Gitt den ekspanderende handelen i truede arter, de store gevinstene i dette markedet, samt nordmenns økonomiske situasjon, må dette feltet prioriteres i langt større grad dersom Norge skal følge opp sine internasjonale forpliktelser.

 

1. Jeg baserer meg også på internasjonal litteratur på feltet, samt informasjon fra TRAFFIC og andre NGOs. Spesielt interesserte kan kontakte meg for referanser og litteraturtips.
Fotnote
  • Hutton, John og Dickson Barnabas (2000 eds) Endangered species threatened convention London: Earthscan publications.
  • Lemieux, Andrew M. og Clarke, Ron (2009) The international ban on ivory sales and its effects on elephant poaching in Africa British Journal of Criminology 49, 451–471.
  • Pires, Stephen og Clarke, Ron (2011) Are parrots CRAVED? An analysis of parrot poaching in Mexico. Journal of research in crime and delinquency, 49 (1), 122–146.
  • Reeve, Rosalind (2002) Policing international trade in endangered species. The CITES treaty and compliance London: Earthscan.
  • Sollund, Ragnhild (2011) «Expressions of speciesism: the effects of keeping companion animals on animal abuse, animal trafficking and species decline» Crime, Law and Social Change, 55 (5) 437–451.
  • Zimmerman, Mara E. (2003) The Black Market for Wildlife: Combating Transnational Organized Crime in the Illegal Wildlife Trade Vanderbilt Journal of Transnational Law IVOL 36:1657.
  • Warchol, Greg (2007) «The transnational illegal wildlife trade», Criminal justice studies: A critical journal of crime, law and society 17 (1) 57–73.
Referanser

Sist oppdatert 03/09/2013