Veibygging i Endalen landskapsvernområde

Hvor mye veibygging kan tillates i et landskapsvernområde før det vesentlig forandrer landskapets art og karakter og før det kan betraktes som vesentlig i forhold til plan- og bygningslovens bestemmelser. En avgjørelse om dette er nå rettskraftig ved Høyesteretts ankeutvalgs beslutning av 22. mars 2013 hvor domfeltes anke ble nektet fremmet.

Endalen

Tekst: førstestatsadvokat Bjørn K. Soknes, Trøndelag statsadvokatembeter / bjorn.kristian.soknes@statsadvokatene.no  //  Foto: politiet

I februar 2010 utferdiget Sør-Trøndelag politidistrikt et forelegg mot styrelederen i Endalen setervei for ulovlig bygging av vei i Endalen landskapsvernområde Midtre-Gauldal kommune. Forelegget omhandlet både overtredelse av naturvernloven og plan- og bygningsloven. Saken har vært behandlet i tingrett, to ganger i lagmannsrett og en gang i Høyesterett og nå – tre år senere – er saken rettskraftig avgjort. Dette ved Høyesteretts ankeutvalgs beslutning av 22. mars 2013 hvor domfeltes anke ble nektet fremmet.

Saken er prinsipiell, og den har avdekket flere faglige utfordringer som nok kan være tilstede i mange av de sakene hvor forvaltningsrett og strafferett «treffes».

Da saken første gang ble behandlet i lagmannsrett kom rettens bestemmende mindretall (tre meddommere) til at det arbeidet som var utført lå innenfor det veilaget lovlig kunne gjøre som tillatt vedlikehold av eksisterende vei, samt at tiltaket ikke var vesentlig og derfor heller ikke krevde kommunens tillatelse. Etter påtalemyndighetens lovanvendelsesanke kom Høyesterett til at selv med en romslig forståelse av hva som kunne regnes som vedlikehold gikk arbeidene klart utover det som kunne falle inn under en slik benevnelse. Opphevelse av dommen ble derfor konsekvensen.

I neste runde i lagmannsretten var det fokus på hvorvidt det som hadde skjedd kunne sies vesentlig å ha forandret landskapets art og karakter, og samtidig om tiltaket var et vesentlig terrenginngrep i forhold til plan- og bygningsloven.

Utfordringen var da på to plan. Det første var å dokumentere hvilken endring som hadde skjedd gjennom den anleggsvirksomhet som hadde funnet sted. Tilstanden på domstidspunktet var lett å konstatere, vanskeligere var det å vite hvordan det var på tidspunktet for opprettelse av vernet – i dette tilfellet vinteren 2001. Vernemyndighetene hadde i liten grad dokumentert tilstanden på annen måte enn med ord – og da gjerne i en litt «skjønnlitterær» språkdrakt. Med ett unntak hadde vi ikke tilgjengelig flyfoto fra området slik det forelå før vernet og før anleggsvirksomheten.

Dernest var det en faglig utfordring å få avklart hvilke endringer som skulle vektlegges. Hva var det som var viktig å ivareta ved vernet? Retten fikk god hjelp fra to rettsoppnevnte sakkyndige som, særlig under befaringen, viste og beskrev hva som var det spesielle ved området og i hvilken grad tiltaket kunne tenkes å ha skadet det særpregede ved området.

Denne type saker er utfordrende på andre måter enn de mer tradisjonelle straffesakene vi til daglig aktorerer. Det er etter min mening i forkant helt nødvendig å innhente god informasjon fra vernemyndighetene. Det er viktig å forstå behovet for vernet – og samtidig greie å formidle dette til retten. Jeg tror at den første frifinnelsen i lagmannsretten var en konsekvens av at dette ikke var framkommet klart nok. «Er dette så galt da?»-holdningen kan lett føre til et uriktig resultat. Da saken ble aktorert for andre gang – og hvor resultatet ble en domfellelse (også da med en meddommer som ville frifinne) – var nok en samlet lagmannsrett betydelig mer opplyst i forhold til viktighet av å «ta vare på» det som var særegent ved det aktuelle landskapet.

Frostating lagmannsretts fellende dom er avsagt 22. oktober 2012, og ble rettskraftig ved Høyesteretts ankeutvalgs slutning datert 22. mars 2013.

Miljøkrim har tidligere hatt artikkel om denne saken, blant annet i 2012, les mer her.


Sist oppdatert 03/09/2013