Rovdyrkonflikten – Politiets rolle og forebyggende arbeid

Rovdyrkonflikten har gradvis gått fra å være en konflikt mellom mennesker og dyr til å bli en konflikt mellom rovdyrmotstandere og de som ønsker en bærekraftig rovdyrbestand. Særlig betente er konflikter om ulv.

Ulv

Tekst: politioverbetjent Heidi Nordahl Karterud, Økokrim / Foto: politiet / Shutterstock

Rovdyrkonflikten er et sentralt og komplekst tema innen miljøkriminalitet. Konflikten har utviklet seg til å bli en av de mest varige konfliktene i Norge (Skogen, Krange & Figari, 2013 s.10). Rovdyrkonflikten har gradvis gått fra å være en konflikt mellom mennesker og dyr til å bli en konflikt mellom rovdyrmotstandere og de som ønsker en bærekraftig rovdyrbestand (Haaland, Skogen & Brainerd, 2003). Særlig betente er konflikter om ulv. Fagfolk med kompetanse på ulv er i stor grad enige om hvor stor ulvebestand man bør ha i Norge for at den skal være genetisk bærekraftig, mens det er uenigheter mellom andre grupperinger. På den ene siden har man bønder som lider økonomiske og følelsesmessige belastninger, jegere som ikke ønsker å konkurrere med rovdyr om byttedyr, og familier som er bekymret for at ulven skal komme for nær hus og hjem. På den andre siden har man rovviltforkjempere og den delen av befolkningen som ønsker en bærekraftig bestand. Midt oppi dette har man forvaltningen og forskningen som skal gjøre en jobb ut i fra politiske bestemte mål og prioriteringer. Det finnes også uenighet mellom forskere og fagfolk, men den største konflikten ligger i dag mellom rovdyrforvaltningen og rovdyrmotstanderne.

Politiet og andre tilsynsmyndigheter har ansvaret for at lover og retningslinjer blir opprettholdt. De spiller derfor en sentral rolle i selve konflikten. Mye av aggresjonen blir ofte rettet mot den offentlige forvaltningen. Det er krevende for politiet å arbeide kriminalitetsforebyggende, samtidig som de skal ha en rolle og funksjon som megler i lokalmiljøet og mellom de ulike grupperingene. Det å arbeide så tett opp i en slik konflikt i lokalmiljøet kan by på utfordringer.

Hvorfor prioritere og forebygge rovdyrkonflikten?

Så hvorfor skal politiet prioritere å forebygge konflikter med rovdyr? Ved å arbeide med å løse rovdyrkonflikten vil man kunne bekjempe og forebygge miljøkriminalitet. I Norge har vi en rekke lover og sentrale bestemmelser som skal beskytte og verne om natur og miljø. I tillegg til våre egne lover har Norge også et internasjonalt ansvar for å beskytte ulike miljøverdier som kulturminner, truede arter og havressurser (Politidirektoratet, 2003). Gjennom Bernkonvensjonen har Norge også forpliktet seg til å opprettholde en bærekraftig bestand av rovdyr. Jo flere mennesker vi blir, og jo større leveområder vi tar i bruk, jo oftere kommer vi i kontakt med ville dyr (Woodroffe, Thirgood & Rabinowitz, 2005). Dette skjer i mange land, også her i Norge. Siden både dyr og mennesker deler mange av de samme interessene over et område, blir det ofte et konfliktfylt møte (Woodroffe et al., 2005), spesielt når det gjelder rovdyr. I Norge har vi et begrenset antall rovdyr. De fem store rovdyra vi har er bjørn, ulv, jerv, gaupe og kongeørn. Konflikten rundt store rovdyr har vært til stede i Norge lenge, men den eskalerte da ulven ble reetablert i Sør-Skandinavia på 1980–90-tallet (Skogen et al., 2013 s. 10). Denne konflikten har nå blitt godt etablert og stikker dypt i det norske samfunnet. En annen grunn for å prioritere rovdyrkonflikten er at både Riksadvokaten og Politidirektoratet har satt miljøkriminalitet på prioriteringslisten. Det vil si at politiet i større grad skal sette av ressurser til å etterforske slike saker. Dette ser igjen ut til å fyre opp under den eksisterende konflikten (Skogen et al., 2010). Ulven er kategorisert som kritisk truet på den norske rødlista, og her i Skandinavia regnes ulovlig avlivning som den største trusselen mot ulvestammen (Liberg, Chapron, Wabakken, Pedersen, Hobbs & Sand, 2011).

Til tross for at miljøkriminalitet er svært alvorlig, utgjør det bare en liten del av alle anmeldte lovbrudd. Selv om miljøkriminalitet blir prioritert av Riksadvokaten og Politidirektoratet, blir det ofte ikke tatt alvorlig i den faktiske kriminalitetsbekjempelsen (Svae-Grotli, 2014). Det er ulike grunner for dette. Lovbruddene rammer som regel fellesgodene istedenfor enkeltindivider. Det vil si at miljøkriminalitet i mange tilfeller ikke har en fornærmet, og at lovbruddet derfor heller ikke blir anmeldt (Politidirektoratet, 2014). Det er opp til politiet eller andre kontrollorganer å anmelde forhold selv. Det er også gjerne billigere å misbruke naturen enn å betale for å overholde lovene. Det kan være fristende å begå miljøkriminalitet fordi straffen og oppdagelsesrisikoen ofte er lav, samtidig som miljøkriminalitet kan generere store økonomiske gevinster for de kriminelle (Svae-Grotli, 2014). Miljøkriminalitet som omhandler rovdyr, faller også ofte inn under disse beskrivelsene.

Politi

Tillit i befolkningen og politiets legitimitet

Selv om rovdyrkonflikten opprinnelig var en konflikt mellom mennesker og dyr, har den vist seg å handle om mer enn bare praktiske konsekvenser av rovdyrs nærvær (Skogen et al. 2013). Det er mange følelser inne i bildet, og store uenigheter mellom deler av befolkningen og forvaltningens prioriteringer. Samtidig foregår det en konflikt innad i lokalmiljøet mellom gruppene som er for og mot rovdyr. Samarbeidet mellom politiet og deler av befolkningen i områder som er berørt av store rovdyr, er til tider ikke-eksisterende. Befolkningen har også liten tillit til politiet i flere av de belastede områdene (Skogen et al. 2010).

For å bygge tillit er det viktig at politiet møter publikum på en god måte. Studien til Skogen et al. (2010) viser at lokalbefolkningen og rovdyrmotstanderne ofte ikke føler seg hørt av politiet og andre offentlige aktører. Det er viktig med en toveis kommunikasjon (Røkenes & Hanssen, 2012) og å kunne sette seg inn i situasjonen til den andre parten. Tillit mellom politiet og befolkningen er en nødvendig forutsetning for et lavt konfliktnivå (Egge & Ganapathy, 2013, s. 69). Det kan også være spesielt krevende å få kjennskap til ulovlig felling av ulv. Det er ofte få vitner, og dyrene forsvinner ved at radiosenderne blir fjernet eller at dyret råtner bort. Det er også vanskelig å få bekreftet rykter på sosiale medier. Dersom politiet hadde klart å få til et samarbeid med lokalbefolkningen, ville det gjort jobben til politiet enklere.

I rovdyrkonflikten er det imidlertid mange som stiller spørsmål ved politiets legitimitet. Skogen et al. (2010) mener å ha observert i sin studie at politiet i Norge har et legitimitets­problem. Lokalbefolkningen synes i mange tilfeller at politiets prioritering og ressursbruk ikke stemmer overens med lovbruddets art. De mener politiet bruker for mye tid på å etterforske nødvergesituasjoner og ulovlig jakt i forhold til andre kriminalsaker som anses for å være mye viktigere av befolkningen (Skogen et al. 2010). Dette tolkes av Skogen et al. 2010 som at befolkningen mener at «dyr er blitt viktigere enn folk». På den ene siden kan det være forståelig at folk mener at politiet burde bruke ressursene sine annerledes. Mange alvorlige lovbrudd blir begått på steder hvor politiet har for lite ressurser tilgjengelig. På den andre siden er det viktig at politiet viser at de er villige til å etterforske og ta alle typer lovbrudd alvorlig.

Hva skjer om befolkningen ikke anerkjenner loven og politiets arbeid? Folk vil ikke føle seg forpliktet til å følge en lov uten legitimitet, noe som igjen kan gi en unnskyldning for å begå lovbrudd. Det samme gjelder hvis folk føler at politiets involvering ikke samsvarer med forventningene de har til politiet (Birkeland, 2007). Skogen et al. (2010, s. 3) sier følgende:

Det kan hende lovgivning og forvaltning av de store rovdyra er i ferd med å bli et område hvor ganske mange opplever myndighetsutøvelsen som uten legitim autoritet. Dette legger naturligvis hindringer i veien for dialog, og det er problematisk nok. I ytterste instans kan slik mangel på legitimitet føre til akutte og alvorlige problemer, for eksempel når det for enkelte rettferdiggjør ulovlig jakt.

At befolkningen kan rettferdiggjøre lovbrudd er alvorlig. Ut fra Skogen et al. (2010) sin studie kan det se ut som om det er svært viktig at politiet gjenvinner sin legitime autoritet for å kunne forebygge ulovlig jakt. Så hvordan skal politiet og forvaltningen gjenvinne sin legitime autoritet? Birkeland (2007) forklarer at politiets legitimitet og funksjon i samfunnet kan vurderes både på bakgrunn av 1) politiets konkrete effektivitet og 2) dets symbolske betydning. Hva som menes med politiets konkrete effektivitet, er enkelt å forstå. Politiets symbolske betydning, derimot, sier noe om hvordan politiet oppfattes med tanke på det samfunnet og den kulturelle normen vi lever i (Birkeland, 2007). Hvor det tidligere var tradisjonell makt som gav grunnlaget for politiets autoritet, er det nå tillitsgrunnlaget som legitimerer makten til politiet i dagens samfunn (Egge & Ganapathy, 2013 s. 53). Folket må ha tillit til at det politiet gjør, samsvarer med hva som er forventet. Klarer politiet å gjenoppbygge tilliten der den er blitt svekket, kan det være med på å forebygge og redusere ulovlig jakt.

Natur

Tverretatlig samarbeid

Med den nye nærpolitireformen kommer det til å kreves mer av politiet for å få kjennskap til og holde oversikt over det som skjer lokalt. Politiet har verken ressurser eller nødvendig kompetanse til å klare å løse alle pålagte oppgaver alene, men klarer de å få til et samarbeid med lokale aktører, vil det kunne være en fordel i det forebyggende arbeidet. Ifølge politiloven plikter politiet å legge til rette for samarbeid med andre aktører der det er hensiktsmessig (Lie, 2015, s. 222). Politiloven § 2, 6. ledd sier at:

Politiet skal samarbeide med andre myndigheter og organisasjoner tillagt oppgaver som berører politiets virkefelt så langt regler gitt i eller i medhold av lov ikke er til hinder for dette.

Å arbeide med miljøkriminalitet krever bred kompetanse hos politiet. Dette fordi miljøkriminalitet rommer mange ulike typer kriminalitet og reguleres gjennom en rekke spesiallover. Når det gjelder miljøkriminalitet, er samarbeid med ulike oppsynsordninger vesentlig for å øke kompetansen og motivasjon innen miljøkriminalitet (Høviskeland, 2015). Politiet samarbeider allerede med ulike aktører. Blant annet samarbeider de med Statens Naturoppsyn, Kystvakten, Fjelltjenesten, Fjellstyrene, Mattilsynet og Miljødirektoratet (Politidirektoratet 2003). Erfaringer viser at det er lettere å bekjempe miljøkriminalitet hvis det jobbes tverrfaglig (Høviskeland, 2015). Det er også lettere å rekruttere medarbeidere hvis man kan vise til et godt fagmiljø. Forsberg og Karlstad (2005) foreslår i sin studie at man kan lage en felles statistikkdatabase hvor man samler informasjon om for eksempel hvor mange dyr som finnes i Norge, hvor de oppholder seg, og hvor mange som forsvinner av ulike grunner. Denne statistikkdatabasen kan være tilgjengelig for alle de ulike aktørene og dermed gjøre samarbeidet mellom dem enklere. Et dilemma er at det tar tid å bygge opp et godt tverrfaglig miljø som er basert på frivillig samarbeid. Det kan også være vanskelig å holde på denne frivillige avtalen. Lie (2015, s. 223) skriver at det er en vesentlig forskjell på samarbeid og samordning. Ved samordning forplikter aktørene seg til å delta i større grad, enn ved samarbeid som er mer basert på frivillighet. Samarbeid er derfor sårbart, fordi det hovedsakelig avhenger av velvillighet fra de ulike aktørene. For at politiet skal forbedre sitt samarbeid med andre etater, kan det med fordel basere seg på forpliktende avtaler (Lie, 2015 s. 223). Da er det mer sannsynlig at samarbeidet vil fungere godt over tid.

Når det gjelder rovdyrkonflikten, finnes det også mange lokale aktører som kan være relevante samarbeidspartnere for politiet. Klarer man å skape et samarbeid mellom de ulike aktørene, kan det kanskje dempe konflikten (Skogen & Haaland, 2001). Ifølge studien til Skogen et al. (2010) var følelsen av avmakt og umyndiggjøring på eget territorium den verste følelsen for rovdyrmotstanderne. Ved å involvere lokalbefolkningen kan politiet gjøre dem til samarbeidspartnere. Spørsmålet blir hvem som best egner seg som mellomledd mellom befolkningen og politiet, utenom de offisielle aktørene. Haaland og Skogen (2003) fant i sin studie at den lokale rovviltkontakten er en person som folk som oftest har respekt for, og som er godt likt blant lokalbefolkningen. Slike rovviltkontakter kan være et viktig mellomledd mellom lokalbefolkningen og politiet. En annen mulighet er å involvere jegerorganisasjonene, Storvald, jaktlag og skogeielag i større grad. De kan få større ansvar ved å informere jegere om konsekvensen av ulovlig jakt, samtidig som de informerer om rutiner hvis man har noe å anmelde eller tipse politiet om (Forsberg & Karlstad, 2005). Nærpolitireformen og sentraliseringen gjør det enda viktigere at politiet fortsetter å ha god kontakt med publikum, og på den måten opprettholder tilliten.

Politiet må hele tiden være bevisst sin rolle og funksjon når de arbeider så tett på lokalmiljøet, samtidig som et godt samarbeid kan være avgjørende for at de skal få kjennskap til lovbrudd og kriminelle handlinger. Rovdyrkonflikten er utfordrende for politiet, men det er viktig å ikke undervurdere mulighetene som ligger i samarbeid og lokalorientert politiarbeid. God kjennskap til lokale forhold og god kontakt med befolkningen er vesentlig for å forebygge rovdyrkonflikten.

Samfunnet er i endring, og politiet må endre seg i takt med samfunnet. Hva sammenslåingen av distriktene vil føre med seg på sikt, er vanskelig å si noe om. Det som er sikkert, er at det gir politiet flere utfordringer når det gjelder det forebyggende arbeidet opp mot lokalbefolkningen, spesielt med tanke på rovdyrkonflikten. Politiet bør tenke spesielt på hvordan man skal ta vare på tilliten i befolkningen ved en sammenslåing av politidistriktene. Hvordan man velger å løse dette, blir spennende og interessant å følge med på i tiden fremover.


Kilder
  • Birkeland, Å. (2007). Politigeneralisten, den moderne staten og politiets legitimitet. I: H.O. Gundhus, P. Larsson & T. –G. Myhrer (Red.), Polisiær virksomhet: Hva er det – hvem gjør det: Forskningskonferansen 2007. Politihøgskolen, Oslo.
  • Egge, M., & Ganapathy, J. (2013). I: P. Lagstad. (2013) Kommunikasjon og konflikthåndtering. Publikumsrettet arbeid i et politifaglig perspektiv. Gyldendal Akademiske.
  • Forsberg, J., & Korsell, L. (2005). Illegal jakt på rovdyr. Et forstudie. Brottsforebyggande rådet. Information och förlag. Stockholm.
  • Haaland, H., Skogen, K., & Brainerd, S. M. (2003) Jakt og konfliktreduksjon. I: S. M. Brainerd (red.): Utredninger i forbindelse med ny rovviltmelding. Konfliktdempende tiltak i rovviltforvaltningen. NINA Fagrapport 066. Trondheim: Norsk institutt for naturforskning.
  • Haaland, H., & Skogen, K. (2003). Medvirkning og fleksibilitet – viktige virkemidler I fremtidens rovviltforvaltning. I: S. M. Brainerd (red.): Utredninger i forbindelse med ny rovviltmelding. Konfliktdempende tiltak i rovviltforvaltningen. NINA Fagrapport 066. Trondheim: Norsk institutt for naturforskning.
  • Høviskeland, H. T. (2015). Nærpolitireformen – unik mulighet til å styrke miljøkrimfeltet. Miljøkrim. Tidsskriftet for miljøkriminalitet. Oslo.
  • Liberg, O., Chapron, G., Wabakken, P., Pedersen, H.C., Hobbs, N. T. & Sand, H. (2011). Shoot, shovel and shut up: Cryptic poaching slows restoration of a large carnivore in Europe. Proceedings of the Royal Society B: Biological Science. 279, 910 – 915.
  • Lie, E. M. (2015) I Forkant. Kriminalitetsforebyggende politiarbeid. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.
  • Politidirektoratet. (2003). Prosjekt miljøkriminalitet: En kartlegging og beskrivelse av politiets og påtalemyndighetenes bekjempelse av miljøkriminalitet. Forslag til forbedringer. Oslo: Politidirektoratet.
  • Politidirektoratet. (2014). Tendenser i kriminaliteten. Utfordringer i Norge 2014. Oslo: Politidirektoratet.
  • Skogen, K., og Haaland, H. (2001). En ulvehistorie fra Østfold. Samarbeid og konflikter mellom forvaltning, forskning og lokalbefolkning. NINA Fagrapport 52. Lillehammer: Norsk institutt for naturforskning.
  • Skogen, K., Figari, H. & Krange, O. (2010). Meninger om rovviltforvaltning. Erfaringer fra tre kommuner på Østlandet.  NINA Fagrapport 607. Oslo: Norsk institutt for naturforskning.
  • Skogen, K., Krange, O., & Figari, H. (2013). Ulvekonflikter. En sosiologisk studie. Akademika Forlag. Oslo.
  • Svae-Grotli, I. (2014, 1 april). En forbrytelse å la alvorlig miljøkriminalitet forbli forseelse.  Økokrim. Hentet 1 mars 2016 fra: http://www.okokrim.no/miljokrim/nor/tidligere-utgaver/1_april_2014/artikler/forbrytelse-forseelser
  • Røkenes, O. H., & Hanssen, P-H. (2012). Bære eller briste: Kommunikasjon og relasjon i arbeid med mennesker. Fagbokforlaget. s. 211 – 238.
  • Woodroffe, R., Thirgood, S. & Rabinowitz, A. (2005). The impact of human – wildlife conflict on natural systems. I: Woodroffe, R., Thirgood, S. & Rabinowitz, A. People and Wildlife. Coexisting with large carnivore. Conservation Biology 9. s. 1-13.

 


Sist oppdatert 20/12/2016