Plyndring og omsetning av kulturgjenstander fra Irak og Syria

Den islamske statens rasering av kulturarven i Syria og Irak har vekket berettiget oppmerksomhet. Når det gjelder utarmingen av kulturarven og forskningskildene, er det imidlertid en annen virksomhet som er mer skadelig. Plyndringen av arkeologiske lokaliteter, museumsmagasiner og kultsteder i Irak og Syria er antakelig en større trussel mot fremtidig forskning og formidling enn propagandastuntene til IS.

palmyra_kultuminne.jpg

Tekst: professor Christopher Prescott, Universitetet i Oslo  /  Foto: Freeimages

Syria og Irak er områder med et rikt arkeologisk materiale, og en sentral plass i menneskehetens kulturhistorie. Siden 1990 har regionen i økende grad vært preget av konflikter, og kulturminnevernet har kollapset. Arkeologiske lokaliteter og annen kulturarv står ubeskyttet, og plyndringen av lokaliteter, monumenter og museer har skapt en flom av oldsaker på regionale og internasjonale markeder.

Plyndringen og omsetningen av arkeologiske gjenstander utføres av vanlige folk, opprørere, regjeringsstyrker, krigsherrer, kriminelle og terrorister. Felles for dem alle er at de har økonomiske motiver. Militæranalytikere og forskere har påvist at kulturgjenstander er en vesentlig finansieringskilde for opprørere, terrorister og kriminelle nettverk, som i tillegg til å omsette kulturgjenstander, er involvert i andre illegale økonomier knyttet til menneskehandel, våpen og narkotika.

Materialet fra Irak og Syria knyttes til tidlig sivilisasjonshistorie og verdensreligionene, og selgere finner kjøpevillige markeder regionalt (for eksempel hos middelklassen i Amman) og internasjonalt (hos samlere i Vesten, Russland og Asia). Global transport kan foregå gjennom familiebaserte nettverk, men også gjennom kriminelle organisasjoner. Nettverkene brukes til å frakte gjenstander til de velstående markedene.

Dagens globale flyt av varer og folk gjør det umulig for toll- og politimyndigheter å avdekke all smugling og omsetning av arkeologiske gjenstander, selv om det gjøres betydelige beslag. Digitale kommunikasjons- og betalingssystemer effektiviserer markedet slik at kjøpere og selgere kommer i øyeblikkelig kontakt, i stor grad uten innblanding fra myndighetene.

Hvem er involvert, og hva er konsekvensene?

Inntil nylig har også enkelte museer kjøpt ulovlige arkeologiske gjenstander, og det har vært en tendens at offentlige museers og stiftelsers befatning med tvilsomt materiale har vært knyttet til samarbeid med velstående samlere. Disse samlerne er ikke sjelden respekterte borgere med omfattende nettverk ute i samfunnet. Omsetningen i de velstående delene av verden, som er på trygg avstand fra krigsområder og har liten direkte kontakt med kriminelle, fremstår derfor som en form for hvitsnippskriminalitet som lett kan bortforklares.

En voksende middelklasse i alle verdensdeler søker å omgjøre økonomisk kapital til kulturell kapital, og etterspør kulturgjenstander. Disse utgjør et kjøpesterkt og motivert marked for kulturgjenstander, der arkeologiske kilder omdannes til kunstobjekter, og kulturarv omdannes til investeringsobjekter. Kunstmarkedets mekanismer sørger for at prisene øker og markedets økonomiske betydning vokser.

Plyndrings- og omsetningssystemet er imidlertid avhengig av fagfolk. Et objekts verdi på markedet avhenger for eksempel av at det kan sies å ha en viss kulturhistorisk betydning. For eierne er det viktig å kunne omtale og vise frem skattene sine i forvissning om at de er ekte, og helst at de fremstår som lovlige. Fagfolk og forskning er derfor nødvendig for å bekrefte autentisitet og skape en troverdig og juridisk akseptabel funn- og eierhistorie, om enn ofte falsk. «Uskyldige» utstillinger, kataloger og forskning, som også norske institusjoner har vært involvert i, skaper legitimitet og interesse og bidrar til å øke verdien på gjenstandene i markedet.

De problematiske konsekvensene av dette er mange. Plyndring og omsetning finansierer kriminelle nettverk og terrorgrupper, mens kulturarven i fattige og krigsherjede land utarmes. Museer, templer og monumenter raseres for å finne objekter som kan selges. Fra et kunnskapsperspektiv er kanskje dette viktigst: at urørte arkeologiske lokaliteter og kildemateriale raseres i jakten på gjenstander med omsetningsverdi. Kildene til menneskets historie – tidlig jordbruk, urbanisering, metallurgi, de første riker, skriftspråk og religion – går for alltid tapt.

Hva kan gjøres?

Nasjonale lover, internasjonale avtaler og etiske retningslinjer som har som mål å hindre plyndring og omsetning, har ikke vært effektive i å stoppe plyndringen. I prinsippet er de fleste enige i at denne virksomheten må stoppes, men ofte synes samlere, forskere og byråkrater at ulovlig omsetning av kulturgjenstander er en «forbrytelse uten offer», og vil ha en pragmatisk aksept for akkurat deres virksomhet.

Vi får aldri helt bukt med denne virksomheten, og det finnes heller ingen enkel oppskrift på hvordan man kan begrense den. Det mest effektive tiltaket ville vært å gjenoppbygge kulturminneforvaltningen i Irak og Syria, men dette kommer neppe til å skje i overskuelig fremtid. I dagens situasjon vil det derfor være mest nærliggende å søke å begrense markedet, og derfor er politiets og tollmyndighetenes arbeid for å bremse utførsel, transport og omsetning viktig. Møysommelig etterforsking og påtale av sentrale aktører – forhandlere, samlere og fagfolk – vil ha flere positive virkninger, ikke minst med tanke på signaleffekten slike saker kan få.

Politimessige tiltak alene vil likevel ha begrenset effekt. Siden fagfolk inngår i legitimeringen av gjenstandssamlinger, kan etiske diskusjoner bidra til å motvirke at akademikere bistår samlere. Offentlige diskusjoner og medieoppslag kan gjøre det vanskeligere å omsette arkeologiske gjenstander og dermed begrense markedet.

I 2008 publiserte institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo rapporten "Å jobbe med kulturminner – En kartlegging av kompetansebehov blant ansatte innen kulturminnesektoren, toll- og politimyndigheter". Rapporten avdekker et behov for mer kunnskap om hva politiet og tollmyndighetene skal se etter, men også et større behov for oppdatert informasjon om omsetnings- og samlermiljøene. Politihøgskolens videreutdanningskurs knyttet til kultur- og miljøkriminalitet er i så måte et eksempel på et steg i riktig retning.

Når kulturminnevernet i opphavslandet har kollapset, kan man søke å motvirke transport-, marked- og samlerleddene gjennom avsløringer i media, holdningskampanjer, etisk bevisstgjøring i fagkretser, etterforsking fra politiets og tollmyndighetenes side og påtalemessig oppfølging. Til grunn for alle disse tiltakene må det ligge kvalifisert og oppdatert kunnskap om hva som foregår, hvem som er involvert, og hva som motiverer selgere og samlere. Det er altså et stort behov for ny forskning og aktivt samarbeid om forskningsformidling.


Sist oppdatert 02/12/2015