Kulturgjenstander, internasjonale konflikter og norske museers rolle

Dramatiske bilder av massive ødeleggelser av uerstattelige kulturminner i Syria og Irak har den siste tiden opprørt mange her hjemme. Opprørsgrupper utnytter bevisst oppmerksomheten slike ødeleggelser får. Har norske museer noen rolle i dette sammensatte, globale problemkomplekset?

roland.jpg

Tekst: doktor Håkon Roland, Universitetet i Oslo  /  Foto: UIO

Mer internasjonal samhandling, internasjonale operasjoner, større reisevirksomhet, Schengen-avtalen og økte flyktningestrømmer har medført at også kulturgjenstander krysser landegrensene oftere enn før. ISIL og al-Qaida utnytter internasjonale nyhetsmedier og sosiale medier i sin kamp, og vekker oppmerksomhet og avsky gjennom omfattende ødeleggelser av museer og kulturelle minnesmerker i områdene de erobrer. Det hersker ingen tvil om at strømmen av kulturgjenstander som blir ulovlig bragt ut av disse områdene for å selges i utlandet, er økende. Men det er ikke noe nytt at kulturminner blir brukt/misbrukt i krigs- og konfliktområder, eller at kulturgjenstander krysser landegrensene ulovlig.

Museer som vedtaksinstitusjone

Norge var sent ute med å ratifisere UNESCO-konvensjonen av 1970, som utgjør grunnlaget for reguleringen av handel med ulovlige kulturgjenstander. Konvensjonen omhandler import, eksport og overføring av eierforhold for kulturminner, og det ble foretatt flere nødvendige endringer i norsk lovverk da den ble ratifisert i 2007.

Kontroll med flytting av kulturminner over landegrensene er et kjernepunkt i forebyggelsen av ulovlig handel og ødeleggelse av kulturminner. Ratifiseringen av UNESCO-konvensjonen førte til at Kulturdepartementet gjennom forskrift delegerte ansvaret for å behandle søknader om utførsel av kulturminner til tolv nasjonale vedtaksinstitusjoner (jf. forskrift om utførsel og innførsel av kulturgjenstander, § 6). Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo er nasjonal vedtaksinstitusjon for arkeologiske og etnografiske gjenstander, gjenstander fra før reformasjonen og medaljer og mynter.

Alle som ønsker å sende kulturgjenstander ut av landet, må søke om utførselstillatelse i forkant. Søknadene leveres på et eget skjema, ledsaget av fotodokumentasjon og opplysninger om proveniens. Bestemmelsene omfatter også museer i Norge, som må søke om utførsel på lik linje med andre aktører. Vedtaksinstitusjonene selv må søke Kulturrådet om tilsvarende tillatelse når de ønsker å eksportere gjenstander til utstillinger eller prøvetaking og analyser utenlands.

Eksport og import av kulturgjenstander

Kulturhistorisk museum (KHM) har altså nasjonalt ansvar for å behandle søknader om utførsel av kulturgjenstander innenfor sitt forvaltningsområde. Det årlige antallet søknader er beskjedent, men én søknad omfatter ofte mange gjenstander. Vi må også kunne anta at et vesentlig antall gjenstander fraktes ut av landet uten slik tillatelse. Men eksport av kulturgjenstander er nært knyttet til import av slike gjenstander. Og det er her vedtaksmuseene i Norge kommer i kontakt med det internasjonale problemkomplekset med ulovlige kulturminner og ødeleggelser i krigs- og konfliktområder.

Dessverre har få land etablert et effektivt system for eksportkontroll av kulturgjenstander. Det er også stor variasjon i nasjonale, og i noen tilfeller lokale, lovverk for hva som omfattes av eksportkontroll. Internasjonale konvensjoner pålegger den som ønsker å føre kulturgjenstander ut av et land, å sette seg inn i lovverket som gjelder i hvert enkelt tilfelle. Men dette kan være vanskelig i land der lovverk og bestemmelser er lite tilgjengelig og kjennskapen til lovverket er dårlig i befolkningen. Likevel er dette et viktig punkt i lovverket, også her i Norge.

Fra 2007 har det her i landet vært forbudt å importere kulturgjenstander uten lovmessig eksporttillatelse fra opprinnelseslandet. Dette er svært viktig, siden en slik tillatelse vil bli etterspurt dersom importerte gjenstander søkes eksportert igjen på et senere tidspunkt. Eksportkontrollen i Norge skal altså hindre utførsel av løse kulturminner fra norske funn, gjenstander av særlig stor nasjonal betydning og gjenstander som i utgangspunktet er ulovlig innført i landet.

Som vedtaksinstitusjon er KHM også involvert i saker om repatriering av kulturminner. Det har så langt vært få slike saker i Norge, men den økte mengden kulturgjenstander som krysser landegrensene, tilsier at det er behov for å etablere god praksis for dette på lang sikt. Per i dag har KHM kun én pågående repatrieringssak som omfatter ulovlige kulturgjenstander. Saken gjelder to små romerske keramikkrukker (unguentaria) som ble fraktet ulovlig fra Tyrkia til Norge. Krukkene ble opprinnelig funnet på en gravplass i Syria, rett over grensen for den tyrkiske byen Reihanly, og gitt i gave til turister. Da de kom hjem, ble eierne klar over at det var ulovlig å medbringe krukkene til Norge, og de kontaktet KHM for å returnere dem på forskriftsmessig måte. Den syriske ambassaden i Stockholm ble kontaktet for å igangsette prosessen. Dette skjedde imidlertid bare uker før opprøret mot Baath-regimet tok til vinteren 2011, og museet valgte å stanse prosessen da omfanget av urolighetene økte. Som faginstitusjon kan KHM overprøve en begjæring om repatriering dersom mottakerlandet ikke kan garantere, eller ikke kan forventes, å forvalte returnerte gjenstander på en tilfredsstillende måte. Som kjent har urolighetene og borgerkrigen i Syria eskalert til en stor humanitær katastrofe, som naturligvis forhindrer oppfølging av repatriering inntil videre.

Ulovlige kulturgjenstander

Det er flere årsaker til at kulturgjenstander krysser landegrenser ulovlig. Kulturminner kan mer eller mindre tilfeldig bli bragt ut av opprinnelseslandet på grunn av krigshandlinger og væpnede konflikter. Både soldater i utenlandske militære styrker, hjelpearbeidere og opprørsstyrker kan stå bak. KHM har kun hatt et par saker de senere årene der militære og hjelpearbeidere har vært involvert. Mest kjent er en sak fra noen år tilbake der en norsk soldat i ISAF-styrken i Afghanistan tok med seg kulturgjenstander som tilfeldig kom for dagen etter et granatangrep, hjem. Han handlet i god tro da han troppet opp på museet med gjenstandene, men innså at han hadde gjort seg skyldig i lovbrudd ved å ta dem ulovlig ut av opprinnelseslandet.

Flest saker er det med gjenstander som bevisst føres ut av områder med konflikt og lite eller ingen lokal rettshåndheving. Det kan dreie seg om gjenstander fra bevisst plyndring og ulovlige utgravninger eller tilfeldige funn som kommer for dagen som følge av dyrking, veiarbeid eller annen byggevirksomhet. De sakene KHM har befattet seg med, viser et sammensatt bilde der falske og ekte gjenstander omsettes om hverandre. Ekte mynter fra antikken ligger side om side med verdiløse suvenirer. Forfalskninger kan spenne fra dårlige etterligninger, slike vi ofte ser i basarer og på loppemarkeder, til svært dyktig utførte kopier som selv fagfolk har vanskeligheter med å skille fra ekte gjenstander.

For et par år siden fikk KHM inn 14 sylindersegl som angivelig var fra Irak, til undersøkelse. Seglene var tilsynelatende ekte, men detaljer ved motiver og utforming vakte mistanke om at de var forfalskninger. Museets arkeologer og konservatorer, og ekstern ekspertise, ble involvert i undersøkelsene. Det ble tatt avtrykk av seglene for å fastslå motiv og skriftbilde. Materialet i seglene ble analysert, og de ble røntgenfotografert for å fastslå produksjonsmåten. Alt i alt gikk det med et par månedsverk til undersøkelsene og den avsluttende rapporten, som konkluderte med at de er falske, men av svært høy teknisk kvalitet.

Andre saker er mindre ressurskrevende. Falske kileskrifttavler florerer og er som oftest enkle å avsløre på grunnlag av skriftbildet. Falske mynter dukker også hyppig opp, enten enkeltvis eller som samlede myntskatter. Et angivelig skattefunn av en krukke nedlagt med antikke sølvmynter ble raskt avslørt gjennom analyse av myntene. Av og til kan falske mynter omsettes sammen med ekte keramikk, ringer eller mindre smykker.

Det kan ta mye tid å sortere ut og bestemme slike sammensatte mengder med kulturgjenstander. Ved større beslag og eventuell rettslig forfølging av saker vil museets ressurser fort bli for små til å håndtere sakene på en tilfredsstillende måte.

Fungerer dagens ordning?

Det lovpålagte ansvaret om å søke om utførsel av kulturgjenstander er et viktig ledd i bekjempelsen av kulturkriminalitet. Oppnevnelsen av nasjonale vedtaksinstitusjoner har medført økt profesjonalisering og faste kontaktpunkter i slike saker. Men effekten av ordningen avhenger av en rekke andre forhold som museet selv i liten eller ingen grad har innflytelse over.

For å sikre bedre kontroll er det svært viktig å drive allmenn opplysning om problemene med ulovlige kulturgjenstander og om ansvaret til reisende som ønsker å kjøpe og bringe med seg kulturminner hjem. Hjelpearbeidere og militære må også ansvarliggjøres, slik at de ikke bidrar til å ødelegge kulturminner i kriseområder (selv om intensjonen bak er god). Det kan også være nødvendig å drive opplysningsarbeid blant nyankomne flyktninger og asylsøkere. Mange av dem kjenner av naturlige årsaker lite til lovverket på området, og kan lett havne i en vanskelig situasjon dersom de blir bedt om å formidle kulturminner fra hjemlandet til omsetningsledd her hjemme. I tillegg er det nødvendig med økt oppsikt med handel på nett.

Mistanke om ulovlig handel med kulturminner oppstår ofte hos publikum, ulike fagpersoner og fylkeskommuner. Det er viktig at de vet hvordan slike saker kan meldes inn til politiet/tollvesenet. Her kan vedtaksmuseene spille en sentral rolle.

Samtidig er det åpenbart at grensekontrollen ved innreise til Norge ikke fanger opp ulovlige kulturminner i særlig grad. Dette gjelder både personlig bagasje og postsendinger. Manglende tollkapasitet ved grensepasseringer til Norge er en stor utfordring. Det er også svært krevende å avgjøre hva som kan være ulovlige kulturgjenstander, ved beslag på grensepunktene. Økt samarbeid mellom politiet, tollvesenet og vedtaksmuseene er nødvendig for å sikre at reglene for eksport og import av kulturgjenstander blir håndhevet i større grad enn i dag. Det er hovedsakelig gjennom å styrke dette samarbeidet at strømmen av ulovlige kulturminner kan minskes.

En nyttig gjennomgang av lov- og regelverk, praksis og utfordringer er samlet i artikkelsamlingen "Bekjemp kulturkriminalitet". Retningslinjer og anbefalinger (2011): http://www.kulturradet.no/documents/10157/f85c1e2e-1042-43b3-8a46-61fd6a50322e


Sist oppdatert 03/12/2015