Nærpolitireformen – unik mulighet til å styrke miljøkrimfeltet.

Det er en klar forventning at de nye politidistriktene skal etterforske flere miljøkrimsaker enn før, at det skal skje hurtigere og med høyere kvalitet.

naerpolitireformen.jpg

Tekst: førstestatsadvokat Hans Tore Høviskeland, ØKOKRIM  /  Illustrasjon: redaksjonen

I Norge deles miljøkriminalitet grovt sett inn i lovbrudd som retter seg mot det ytre miljøet (forurensings-, natur- og kunst- og kulturminnekriminalitet), slik generalklausulen i straffeloven 2005 §§ 240 og 242 også er bygget opp, og forhold som rammer det indre miljøet (arbeidsmiljø- og arbeidsmarkedskriminalitet). For snart to år siden ble også dyrekriminalitet tatt med. Vi har således med et svært vidt kriminalitetsbegrep å gjøre, fordelt over cirka 45 straffebestemmelser med flest aktuelle straffebud i regelverk som ellers er utpregede forvaltningslover.

Fra 1. oktober i år ble skillet mellom forbrytelser og forseelser opphevet, og miljøkriminalitet vil da "komme til syne" på en helt annen måte enn før. Da vil det komme et helt annet fokus på at cirka 65 % av sakene henlegges, og at de sakene som får positiv påtaleavgjørelse svært ofte har lang saksbehandlingstid. Dette må bli bedre, og politi og påtalemyndighet må jobbe smartere med disse sakene - ikke minst gjelder dette sakene som gir god allmennprevensjon.

Miljøkriminalitet er ofte både grov og organisert, og får høy score i trusselvurderinger sammenlignet med annen type kriminalitet, som for eksempel ØKOKRIMS trusselvurdering 2015–2016 viser. Miljøkriminalitet begås ofte av relativt ressurssterke aktører med et bevisst forhold til risiko. I tillegg er kriminaliteten ofte økonomisk motivert.

Hvordan kan et stort politidistrikt innrette seg for å optimalisere bekjempelsen av miljøkriminalitet?

Ved Nærpolitireformen vil det bli en reduksjon fra 27 til 12 politidistrikter. Jeg mener da at innsatsen mot miljøkriminalitet i de nye politidistriktene best kan innrettes ved at det i hvert politidistrikt opprettes et eget miljøkrimteam. Dette er også i samsvar med hva Riksadvokaten har nedfelt i sine prioriteringsskriv, og Politidirektoratet i miljørundskrivet (008/2008). Jeg mener et slikt team minst må bestå av fem personer, men teamet vil selvsagt måtte ressursettes utfra størrelsen og miljøutfordringene til de enkelte politidistriktene. Teamets sammensetning må bestå av både etterforskere og jurister, og teamet må legges inn under økoseksjonen. Miljøressursene i teamet må være store nok til at de ikke "drukner" i økonomisakene slik at de ender opp med å jobbe mest med økonomi. Teamet må også være så stort at de kan overføre kompetanse til økonomiteamet og til politiområdene, slik at større og alvorlige saker kan løses på tvers av disse med flere personer enn bare fra miljøteamet.  Leder for økonomi- og miljøseksjonen vil ved en slik organisering få ansvaret for at arbeidet med bekjempelse av både økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet følges opp i samsvar med de mål som settes.

For å lykkes i innsatsen mot miljøkriminalitet er det avgjørende at fagmiljøene kan skjermes. I enkelte situasjoner vil det være slik at andre oppgaver må prioriteres, slik at en fullstendig skjerming av ressursene som er satt av til å arbeide med miljøkriminalitet neppe er mulig, og heller ikke ønskelig. Men det er ikke forenlig med behovet om skjerming dersom personellet inngår som en fast ressurs i forhold til andre arbeidsoppgaver, for eksempel at de inngår i faste vaktordninger slik tilfellet er i dag for mange av miljøkoordinatorene i en rekke politidistrikter. Ikke minst er skjerming av ressursene viktig for fremdriften i prinsipielle samt store og kompliserte saker.  

All erfaring viser at bekjempelse av miljøkriminalitet best kan skje gjennom spesialiserte fagmiljøer, og at det jobbes tverrfaglig. Det tar også tid å bygge opp et godt tverrfaglig miljø. Å kunne vise til et godt fagmiljø har også vist seg å være svært viktig for rekruttering. Samlokalisering bidrar blant annet til bedre kvalitet på etterforskingen, hurtigere og mer målrettet etterforsking, samt bedre kompetanseoverføring. 

For å møte dagens utfordringer må det etableres robuste fagmiljøer med evne og mulighet til å styre arbeidet med straffesakene på en god og effektiv måte. Samtidig må det legges stor vekt på generalistetterforskingsmiljøene, og utnyttelse av den muligheten man har gjennom umiddelbar etterforsking på stedet. Det man ikke gjør tidlig i en etterforsking - "the golden hour" - vil det ofte ikke være mulig å gjøre igjen senere med samme kvalitet og pålitelighet. Straksetterforsking generelt er i utvikling, og flere pilotprosjekter har vist gode resultater med bruk av egne etterforskingspatruljer. Ved bruk av metoder for beste praksis, tiltakskort, sjekklister og kontakt med særkompetansen i miljøtemaet, vil også generalistene i politiområdene gjøres i stand til å utføre etterforsking av miljøkriminalitet av god kvalitet.

Hvordan sakene fordeles mellom miljøteamet og politiet for øvrig bør klargjøres gjennom en mer standardisert trekkinstruks. Instruksen må se hen til hva som er hensiktsmessig ressursbruk, og stille klare krav til hvilke saker som forventes løst av den alminnelige tjenesteperson. For flere politidistrikt vil det påløpe betydelige ressurser til reisevirksomhet om man ikke benytter lokale krefter.

Miljøkoordinatorrollen.  Ordningen med miljøkoordinator bør fortsette også etter nærpolitireformen, men det forutsetter, slik det fremkommer i rapporten "Evaluering av miljøkoordinatorrollen" fra 19. november 2013, at miljøkoordinatorrollen utgjør en 100 % stilling. Stillingens tittel bør imidlertid endres til miljøkrimkoordinator for å synliggjøre at vedkommende også arbeider med straffesaker. Det vil dessuten være viktig at miljøkrimkoordinatoren er en del av det skjermede miljøteamet. Derimot må det ikke settes likhetstegn mellom miljøkrimkoordinator og miljøetterforsker, slik det gjøres i flere distrikter i dag.

Miljøkrimkoordinatoren må også ha forebyggende oppgaver, koordinering og fagutvikling som primærfunksjon, og arbeide for å oppfylle konkrete mål, innarbeidet i distriktets virksomhetsplan. En 100 % stilling vil gi anledning til å arbeide med alle de forebyggende oppgavene samtidig som det blir mulig å utføre en del etterforsking. På denne måten gis miljøkrimkoordinatoren mulighet til å vedlikeholde egen kompetanse, og bidra med sin ekspertise.

I mange distrikter har det vært et problem å beholde samme miljøkoordinator i stillingen over lengre tid. Flere respondenter i rapporten "Evaluering av miljøkoordinatorrollen" datert 19. november 2013, tror at kontinuiteten kan bli bedre dersom man gir stillingen høyere status gjennom stillingsplassering og lønn. Evalueringen peker på at det ikke er uvanlig at distriktets narkotika- eller familievoldskoordinator er politioverbetjent, mens miljøkoordinator innehar en stilling som politibetjent. I fremtiden kan det derfor være grunn til å gi miljøkoordinatorene samme plass, stilling, stillingsandel og status som koordinatorene innen de andre kriminalitetsområdene.

Miljøkontaktene. Miljøkontaktene i politet, og i flere tilfeller også miljøkrimkoordinatorene, er ofte tilfeldig utpekt. All erfaring har vist at miljøkontaktene har problemer med å kombinere sin primærpolitioppgaver med miljøkontaktrollen. Jeg er noe i tvil om det er riktig å videreføre ordningen, men tror det kan være viktig å ha en miljøkontakt ved de største driftsenhetene. De som blir miljøkontakter må være de som etterforsker miljøkrimsaker ved den geografiske driftsenhet. Ved at politidistriktet har noen miljøkontakter vil en også få til et fungerende nettverk i politidistriktet og mot forvaltningen. Miljøkontaktene vil også kunne arbeide for at bekjempelse av miljøkriminalitet integreres i den ordinære polititjenesten.

Bedre målstruktur. Innsatsen mot miljøkriminalitet har til nå manglet sentrale mål, og det er få politidistrikter som har utarbeidet slike mål. Området har heller ikke vært et tema i styringsdialogen mellom Politidirektoratets etatsledelsesavdeling og underliggende etater.

I dag finns heller ingen egentlig felles plattform for de ulike politidistriktenes statusrapportering for innsatsen mot miljøkriminalitet. Det gjør at prioriteringen av miljøkriminalitet ofte er avhengig av hvordan den stedlige politimester prioriterer dette fagområdet. Dette må endres slik at det ikke medfører for store forskjeller fra distrikt til distrikt med tanke på hvordan miljøkriminalitet blir håndtert. De nye miljøteamene bør i det minste ha en formell målstruktur i PSV (Politiets styringsverktøy) som ledd i politidistriktets interne målstyring. Styringsparameterne bør som utgangspunkt være de samme for alle miljøteamene i landet, slik at læring og utvikling i større grad kan skje på tvers. Styringsinformasjonen må være pålitelig, verifiserbar og ha tilstrekkelig kvalitet. Politiet bør ikke bare bli målt på innkomne anmeldelser fra tilsynsorganene, men også på egne igangsatte saker.

Gode analyser. Prioriteringene av arbeid med miljøkriminalitet må vektes opp i mot øvrig kriminalitet. En riktig prioritering betinger gode analyser på alle områder.

Politidirektoratet arbeider i disse dager med en mal for risiko- og sårbarhetsanalyser for miljøkriminalitet (ROS-analyse). Denne blir viktig for hvordan politidistriktene skal arbeide med bekjempelse av miljøkriminalitet. ROS-analysen skal gi oversikt over risiko- og sårbarhet innenfor miljøkriminalitetsområdet i politidistriktene. Analysen skal bidra til bedre prioritering, ressursstyring og måloppnåelse i politidistriktenes arbeid.

Forebygging. God forebygging av miljøkriminalitet er viktig og vil også kunne hindre større ulykker og katastrofer. Samarbeid mellom politiet og kontrolletatene, både nasjonalt og regionalt, vil være en viktig faktor i det forebyggende arbeidet. Eksempelvis har den bransjerelaterte satsingen mot arbeidsmarkedskriminalitet gitt god forebyggende effekt. Fellesaksjoner har også vist seg å gi forebyggende effekt, og ikke minst mulighet til å opplyse om regelverket. Hummeraksjoner og aksjoner mot ulovlig bygging i strandsonen er eksempler på dette. 

Sårbare objekter skal kartlegges i beredskapssammenheng. De som arbeider med miljøkriminalitet, har også et stort nettverk og kontaktpunkter til andre etater. Det er viktig å utnytte denne kompetansen også i beredskapssammenheng.

Det er for øvrig viktig at en henter ut synergier mellom beredskapsinnsats og omvendt. For eksempel vil nye politibåter styrke beredskapen, men bør også utnyttes i det daglige arbeidet med miljøkriminalitet. Større hendelser og katastrofer som i første omgang kan se ut som ulykker, kan i senere tid vise seg å være brudd på miljølovgivningen – Vest Tank saken (Rt. 2012 s. 65) er et eksempel på det.

Samarbeid med kontrolletatene. Kontrolletatene er blant de som anmelder flest miljøkriminalitetssaker til politiet, og er i straffesaksbehandling helt sentrale samarbeidspartnere. For optimalisert bekjempelse av miljøkriminalitet er det avgjørende med et velfungerende samarbeid mellom kontrolletatene og politi- og påtalemyndigheten. 

Med innføring av færre og større politidistrikter bør man igjen se på hvordan samarbeidet med kontrolletatene kan forbedres. En forutsetning for at samarbeidet skal gi resultater, er en styrking av fagmiljøene innenfor miljøkriminalitet. Færre og større fagmiljøer i de nye politidistriktene bør i utgangspunktet kunne legge til rette for dette. Et godt samarbeid med kontrolletatene bør gi synergieffekter i form av flere løste saker, og gjensidig kompetanseutvikling.

I dag arrangerer de fleste politidistriktene årlige møter (Miljøforum) mellom miljøforvaltningen, politiet og påtalemyndigheten. Miljøforaene fungerer på varierende måte. Deres arbeid bør bli mer fremtidsrettet og brukes til felles risiko- og sårbarhetsanalyse, samt styrking og koordinering av felles kontrollinnsats.


Sist oppdatert 03/12/2015