Lagmannsrett

Ulovlig garnfiske – aktsomhetsnormen og rettsvillfarelse

LB-2010-66670: Borgarting lagmannsrett, 3. september 2009

En mann hadde satt fiskegarn for fiske av bunnfisk 240 m innenfor fredningssonen ved Brønnøya i Asker kommune. Mannen ble frifunnet av tingretten, fordi retten fant det bevist at det forelå en unnskyldelig rettsvillfarelse. Tingretten baserte dette på at «det ikke eksisterer noe offentlig tilgjengelig kart som klart viser restriksjonsgrensen, og at merkingen i terrenget ikke er slik at en alminnelig aktsom fisker vil se de med mindre han er helt i nærheten av de.» Retten viste videre til at «selve restriksjonsgrensen fremkommer ved forskrift, og lesing av forskriften krever lokalkunnskap for eksakt fastsettelse.»

Påtalemyndigheten anket over lovanvendelsen. Lagmannsretten, som opphevet tingrettens dom etter skriftlig behandling, jf. straffeprosessloven § 345 annet ledd, viste til at når det gjelder lovgivningen til vern om miljøet, så fremgår det av rettspraksis at det stilles klare krav til plikten til å undersøke nærmere om en handling eller virksomhet er lovlig eller ikke, jf. Rt. 2002 s. 1069 og Rt. 1992 s. 8. Lagmannsretten uttalte at «A var som en erfaren fisker kjent med at det generelt gjelder restriksjoner for garnsetting», og konkluderte med at tingretten hadde lagt til grunn en for mild aktsomhetsnorm når den fant at det ikke kunne legges tiltalte til last at han ikke foretok undersøkelser om det forelå noen slik reguleringsgrense og hvor den eventuelt gikk.

Ulovlig bygging i strandsonen

LG-2009-205383: Gulating lagmannsrett, 26. august 2010

En hytteeier ble idømt en bot på 35 000 kroner for forsettlig ulovlig oppføring av en redskapsbod på ca. 15 m2 i strandsonen, mens en annen hytteeier i samme sak ble idømt en bot på 40 000 kroner for grovt uaktsom oppføring av en grillhytte på 20 m2 i strandsonen, jf. pbl. § 110 første ledd nr. 3, jf. § 93 første ledd bokstav a. Kommunen ble tilkjent 6 000 i erstatning fra hver av de to domfelte for kommunens arbeid med saken. Begge bygningene var satt opp få meter fra strandlinjen i et område som i kommuneplanen var avsatt til LNF-område. De tiltalte hevdet
i saken at det var tale om bagatellmessige brudd på plan- og bygningsloven, og at det er forutsatt i forarbeidene at det bare er alvorlige lovbrudd som skal politianmeldes. Lagmannsretten viste til at det var snakk om grove overtredelser av loven, og at en derfor ikke fant grunn til å drøfte disse anførslene nærmere. Saken er omtalt i Miljøkrim 1/2010 i artikkelen «Aksjon strandsone» av politiadvokat Hallvard Gardshol Bjørndal.

Fengselsstraff for ødeleggelse av stakketufter

LG-2009-113472: Gulating lagmannsrett, 14. oktober 2010

En stakketuft er rester fra tidligere landbruksdrift og var et sted der høy eller torv ble oppbevart for vinterforing av dyr. Den typiske utformingen er at det blir gravd ut en sirkel på jordet som sørger for drenering, mens foret ble plassert i midten opp til en stokk. Saken gjaldt ødeleggelse av to stakketufter, og andre stakketufter i området viste seg ved arkeologiske undersøkelser å stamme fra 1100- eller 1200-tallet. Stakketuftene var registrert som automatisk fredede kulturminner. Grunneieren foretok nydyrking i området, og i den forbindelse gikk stakketuftene tapt. (Entreprenøren som hadde utført arbeidene vedtok et forelegg på 250 000 kroner for sin medvirkning.)

Lagmannsretten fant at bonden var klar over stakketuftene, at det var forsettlig når de gikk tapt. Han var også domfelt tidligere for tilsvarende forhold. På denne bakgrunn fant lagmannsretten at det forelå særdeles skjerpende omstendigheter, slik at forholdet var omfattet av kulturminneloven § 27 annet punktum. Når det gjaldt straffutmålingen hadde Lagmannsretten følgende prinsipielle kommentarer: «Det har vært en klar utvikling over tid at det å bevare kulturminner eller sikre den informasjon de kan gi før kulturminnet fysisk må vike, har blitt viktigere. Konflikten mellom den enkeltes behov for å utnytte egen eiendom og samfunnets verne hensyn, er velkjent. Stakketufter er gjerne lite synlig, men vil kunne gi verdifull informasjon om fortidig levesett og vegetasjon, blant annet ved tekniske undersøkelser av frø man finner ved utgravning. Det er ikke opp til den enkelte grunneier å vurdere verneverdien, og allmennprevensjonen blir da fremtredende for å forhindre at blant annet økonomiske motiver fører til at kulturminner går tapt.» (Når dommen ble gjort betinget, var det på grunnlag av at saken var blitt tre år gammel. Lagmannsretten var enig med påtalemyndigheten i at det i utgangspunktet ville vært grunnlag for en ubetinget fengselsstraff.)


Sist oppdatert 12/10/2011