Hvor skal vi rette innsatsen?

Effekten av «oppdrettsgener». Skjerpet fokus mot rømming av smolt fra settefiskeanlegg er viktig fordi oppdrettssmolt, sammenliknet med voksen oppdrettsfisk, har større potensial til å påvirke villaksstammene negativt. Men hvor stort er egentlig dette potensialet?

Tekst: Spesialetterforsker Joachim Schjolden, Økokrim

I forrige nummer av Miljøkrim sto det to artikler om rømmingen av 120 000 laksesmolt fra anlegget til Neptun settefisk AS i Røyklibotn i Nord-Trøndelag. Disse artiklene er interessante fordi de er med på å rette søkelyset mot problemene knyttet til rømming av smolt. Det er nemlig mye som tyder på at rømt oppdrettssmolt utgjør en større trussel mot norske villaksstammer enn voksen oppdrettslaks på rømmen gjør. 

I denne artikkelen skal du få vite hvorfor det er slik. Men før vi gjør det skal vi se nærmere på en av de viktigste grunnene til at oppdrettslaks i dag ansees for å være en trussel mot norske villaksstammer. Bildet er nemlig mer nyansert enn det som fremstilles i media. 

 

Rømt oppdrettslaks – en trussel mot ville bestander?

Man kan tenke seg flere negative konsekvenser som rømt oppdrettslaks kan ha på ville laksestammer. Her skal vi imidlertid kun omtale de effektene som rømlingene kan få gjennom at de bidrar med genetisk materiale til den ville bestanden.

Man leser ofte i media at de dårlige genene til oppdrettsfisk har negative konsekvenser for bestandene av villaks. La det være sagt med en gang: Forskningen har ennå ikke kommet langt nok til at vi kan trekke som konklusjon at innblanding av gener fra rømt oppdrettslaks har forårsaket bestandsreduksjoner av, eller forringet den langsiktige levedyktigheten til, norske villaksstammer. Man må derfor fremdeles være åpen for at man gjennom ny viten på dette feltet kanskje må trekke en annen, eller mer nyansert konklusjon. Det eneste vi kan si i dag er at det er en fare for at gener fra oppdrettsfisk kan føre til mindre levedyktige villaksebestander. Hva er det så vi vet, og hva er det vi må finne ut?

 

Genetiske forskjeller

Den laksen vi har i oppdrett i dag har vært og er gjenstand for målrettet avl (kunstig seleksjon) som gjør den bedre tilpasset et oppdrettsmiljø. Villaks er hele tiden gjenstand for naturlig seleksjon som stadig gjør den bedre tilpasset et liv i sitt naturlige miljø. Det er altså genetiske forskjeller mellom villaks og oppdrettslaks. Det er imidlertid viktig å være klar over at den målrettede avlen av oppdrettsfisk ikke fører til at genene forandrer seg. Det som har skjedd er at visse egenskaper (altså genenes uttrykk) som eksisterer i ville populasjoner er valgt ut for å danne grunnlaget for kommende generasjoner av oppdrettsfisk. Denne utvelgelsen skjer for hver nye generasjon som produseres. Det vil si at det er sammensetningen av egenskaper (og dermed gener) i populasjonene av oppdrettsfisk som har endret seg. Det er altså slik at alle genvarianter finnes hos både villaks og oppdrettslaks, men at forekomsten av disse er ulik. 

I tillegg er det slik at når man avler på et snevert utvalg av individer med attraktive egenskaper, som for eksempel raskere tilvekst, sen kjønnsmodning og bedre resistens mot sykdommer og parasitter, vil man samtidig avle på et snevert utvalg av alle de andre egenskapene som laksen besitter. Med andre ord: Det er mindre genetisk variasjon i en oppdrettsstamme av laks enn i de fleste ville populasjonene. Hva er det så med denne nye fordelingen av gener og egenskaper hos oppdrettslaks som gjør at disse kan få negative konsekvenser for de ville bestandene? 

Dette har vi sikker kunnskap om. Vi vet at det rømmer store mengder oppdrettsfisk hvert eneste år. Slår vi sammen de innrapporterte tallene for rømt matfisk med de estimerte tallene for rømt smolt, så varierte antallet rømt oppdrettslaks mellom 1,5 og 2,2 millioner per år i perioden 1998–2007 (ØKOKRIMs rapport om rømt oppdrettsfisk, 2008). Videre så vet vi at en del av denne fisken finner veien opp i elver med gytende bestander av villaks. Og vi vet at rømt oppdrettslaks kan gyte med vill fisk, slik at den blander sine gener (innkrysning) inn i den neste generasjonen av villaks. 

Spørsmålet blir dermed om denne innkrysningen fører til at de ville bestandene av laks blir dårligere tilpasset sitt miljø. Det er gjort noen få studier som har sett på nettopp dette. Disse studiene viser i korte trekk at oppdrettslaks ute i naturen vokser raskere og konkurrerer bedre enn vill laks. Til gjengjeld har oppdrettsfisken lavere overlevelse og reproduserer dårligere. Ikke overraskende ser det ut til at hybrider av oppdretts- og villaks plasserer seg i mellomsjiktet til disse to gruppene. 

 

Farene med genetisk innblanding

Man ser for seg at en innblanding av gener fra oppdrettslaks vil endre den totale sammensetningen av gener i en vill bestand slik at tilpasningen til et vilt liv blir dårligere og at variasjonen av gener i bestanden blir mindre. På kort sikt kan dette føre til bestandsreduksjoner for villaksen gjennom redusert rekruttering og lavere overlevelse hos hybridene. På lengre sikt kan mindre genetisk variasjon (redusert mangfold) få negative konsekvenser for tilpasningen til naturlige endringer i miljøet; jo færre egenskaper som er representert i en bestand desto færre utfordringer er den i stand til å møte. Begge disse faktorene, dersom de er til stede, fører til at en laksestamme blir mindre levedyktig, og dermed er mer utsatt for utryddelse.

Det man imidlertid skal være klar over er at fisk som rømmer fra oppdrett blir gjenstand for naturlig seleksjon. Det vil si at forekomsten av ugunstige gener fra oppdrettsfisk i en vill populasjon gradvis reduseres. De negative konsekvensene av en slik innkrysning vil derfor være forbigående dersom ikke flere oppdrettsgener tilføres den ville bestanden. Videre er det slik at de negative konsekvensene for den ville populasjonen vil tilta i omfang kun dersom oppdrettsgenene tilføres raskere enn de reduseres. Man må altså ta både innkrysning og naturlig seleksjon med i regnskapet dersom man skal finne ut om, og i hvilken grad, genetisk materiale fra oppdrettsfisk er bestandsregulerende for ville laksestammer. 

 

Hva må vi vite mer om?

Det første som forskerne må finne ut er i hvilken grad oppdrettslaks har krysset seg inn i ville bestander. Det har inntil nylig ikke eksistert noen tilfredsstillende metode for dette. Og da ligger det i kortene at man har klart å utvikle en slik metode nå. Vi skal ikke gå i detalj på hvordan denne metoden virker, men kan kort si at det handler om å finne biter av DNA (markører) som er distinkt forskjellige mellom oppdretts- og villaks. Jo flere slike markører man kan identifisere, desto større blir presisjonen i å skille oppdrettslaks fra villaks. Nå har man funnet 60 slike markører (Karlsson m.fl., 2011) som kan benyttes til å avsløre og tallfeste genetisk innkrysning av oppdrettslaks i ville bestander. Dermed kan man knytte overlevelse og reproduksjon i en generasjon til det faktiske bidraget av genetisk materiale fra oppdrettslaks.

Det neste trinnet i prosessen vil være å beregne bestandens levedyktighet over tid. Som tidligere nevnt i denne artikkelen har studier konstatert lavere overlevelse og reproduksjon, samt høyere tilvekst og konkurransefortrinn for avkom av oppdrettslaks. Ved å kombinere langsiktige studier av disse parametrene i en bestand med kvantifisering av genetisk innkrysning kan man få svar på flere av de spørsmålene vi sitter med i dag. Hvor stor må innkrysningen av genetisk materiale fra oppdrettslaks være før det får negative konsekvenser for den ville bestanden over tid? Hvor raskt vil naturlig seleksjon eliminere eventuelle negative konsekvenser av en slik innkrysning? Er det forskjeller mellom ulike ville bestander av laks med tanke på hvor godt de tåler innkrysning av gener fra oppdrettslaks? 

Alt dette er veldig interessant, og ikke minst viktig, når man skal vurdere konsekvensene som rømt oppdrettslaks har for villaksstammene våre. Der vi nå bare kan trekke frem «fare for»-kortet, kan vi kanskje i fremtiden uttale oss med betydelig større grad av sikkerhet. Men det kan også være slik at vi finner ut at norske villaksbestander er best tjent med at vi retter søkelyset mot andre problemstillinger.

 

Smolt versus voksen laks

Det foregår hele tiden en oppdatering av den kunnskapen vi har om biologiske systemer og hvordan vi som mennesker påvirker disse. Det er derfor viktig at de som driver med forvaltning av norsk natur hele tiden er på høyde med denne utviklingen. Gjennom den allmennpreventive effekten som ligger hos påtalemyndigheten, er miljøet også tjent med at vi bruker denne kunnskapen til å dreie innsatsen mot de lovbruddene som har de største negative konsekvensene for vår natur.

Når det gjelder oppdrettsfisk så ligger fokuset i dag på rømming av voksen laks. Som tidligere nevnt er det mye som tyder på at rømt smolt har et større potensial til å påvirke norske laksestammer negativt sammenliknet med voksen oppdrettslaks. Det er to hovedgrunner til dette. For det første rømmer det mange flere smolt enn det rømmer voksen laks. Beregninger har antydet at det i perioden 1998 til 2004 rømte i størrelsesorden 1,2 til 3,6 millioner laksesmolt årlig. Til sammenlikning ble det i den samme perioden rapportert inn årlige rømmingstall på mellom 250 000 og 550 000 individer (Sægrov & Urdal, 2006), som hovedsakelig omfatter voksen laks. Rømt laksesmolt har derfor større potensial til å gjøre skade rett og slett i egenskap av at de rømmer i et betydelig større antall. I tillegg er det slik at gjenfangst av voksen oppdrettslaks i sjø og elv har avslørt at denne er dominert av individer som rømte da den var smolt. 

Det er flere ytre trekk som skiller oppdrettslaks fra villaks, men hvordan kan man skille mellom rømmingstidspunktet for to voksne oppdrettsfisk lenge etter at rømmingen har funnet sted? En måte man kan klare det på er å se på skjellene som dekker skinnet til laksen. Disse skjellene er nemlig litt som trær – de vokser og danner årringer (vekstsoner). Grunnen til det er at fisk som overvintrer ute i havet vokser mindre i denne perioden enn de gjør på sommeren. Oppdrettsfisk som rømmer som smolt får dermed en vintersone i skjellene etter å ha oppholdt seg i havet. Oppdrettsfisk som har vokst seg store i anlegg har imidlertid bedre tilvekst om vinteren enn sine rømte brødre og søstere fordi de fôres aktivt, og har dermed ikke like tydelige vintersoner i skjellene.

Hvis vi legger beregningene som Rådgivende biologer har gjort til grunn rømmer det altså fem til seks ganger så mange smolt som voksen fisk. I tillegg viser det seg at mesteparten av den oppdrettsfisken man finner på gyteplassene i elvene har rømt som smolt. Det er dermed betimelig å stille spørsmålet om kontroll- og påtalemyndigheter i større grad skal rette sin innsats mot lovbrudd begått i forbindelse med rømming av smolt.

 

Referanser

  • Rapport om rømt oppdrettsfisk (2008), Riksadvokatens arbeidsgruppe
  • Rømt oppdrettslaks i sjø og elv; mengde og opphav. Rådgivende biologer rapport (947: 21 sider). Sægrov, H. & Urdal, K. (2006) 
  • Generic differences between farmed and wild Atlantic salmon identified from a 7K SNP-chip. Molecular Ecology Resources 11 (Suppl. 1) Karlsson, S, Moen, T., Lien, S., Glover, K. & Hindar, K. 2011. : 247–253.

 

Hva er smoltifisering?

Det er ikke bare Atlantisk laks (Salmo salar) som har et smoltstadium i sin livssyklus. Alle anadrome fiskearter, som for eksempel ørret (Salmo trutta) og røye (Salvelinus sp.), smoltifiserer. En anadrom fiskeart kjennetegnes ved at den gyter og har yngelstadiet i ferskvann og lever sitt voksne liv i saltvann. Derfor er ål (Anguilla anguilla), som gyter i saltvann (Sargassohavet), ikke en anadrom fiskeart – den er katadrom. 

Når laksen gjør seg klar til å forlate elva og fortsette livet i sjøen, sier vi at laksen smoltifiserer. Den går fra å være parr til å bli smolt. I denne prosessen skjer det mange forandringer med fisken. Den viktigste, og kanskje mest kjente forandringen, gjør laksen i stand til å overleve i saltvann. De aller fleste organismer er avhengige av å regulere sin vann- og saltbalanse for at prosessene inne i kroppen skal fungere optimalt. I likhet med oss mennesker har fisk nyrer som hjelper til med denne reguleringen, men de regulerer også vann- og saltbalansen ved hjelp av gjellene. 

I gjellene er det et tynt lag med celler som skiller blodet fra vannet i omgivelsene, og salter lekker veldig lett gjennom denne barrieren. En ferskvannsfisk har mye høyere saltkonsentrasjon inne i kroppen sammenliknet med vannet den lever i. Fordi salt lekker fra et sted med høy konsentrasjon til et sted med lavere konsentrasjon, må gjellene til en ferskvannsfisk hele tiden aktivt transportere salt fra omgivelsene og inn i blodet. 

Det er derfor ikke vanskelig å forestille seg utfordringen som oppstår når en laks skal vandre ut i havet. Her er saltkonsentrasjonen nemlig treganger høyere enn inne i fisken, og plutselig begynner saltene å lekke inn i stedet for ut. For at laksen skal overleve overgangen til saltvann må den ha forberedt seg på dette. Forberedelsen består i at laksen i smoltifiseringsprosessen har produsert og inkorporert molekylære pumper i gjellene som transporterer salt ut av fisken. Dette er strukturelt de samme pumpene som den bruker i ferskvann, men de er montert den andre veien.

Laksen endrer også adferd i smoltifiseringsprosessen. Fra å være aggressiv og hevde territorier som parr, er smolten mer sosialt anlagt. Dette er en klar fordel siden smolten forlater elva i store grupper, og vandrer i stim ut av fjordene. Her er det ingen territorier å forsvare, og aggressive konfrontasjoner er negativt for alle.

I tillegg endrer laksen utseende i smoltifiseringsprosessen. I det åpne havet må en fisk kamuflere seg på en annen måte enn blant vegetasjon og småstein i en elv. Derfor mister laksen gradvis de mørke feltene (parrmerker) langs siden og blir blank. Dermed er det lett å skille parr fra smolt om man får muligheten til å se en på nært hold. Når laksungene har svake parrmerker befinner den seg sannsynligvis i selve smoltifiseringsprosessen.

Den vanligste metoden oppdretterne bruker for å teste om en laks har smoltifisert ferdig, er å putte noen individer opp i et trau med saltvann og se hvor mange som overlever her det neste døgnet. En indikasjon på smoltifisering kan man også få ved å se hvilken vei fisken svømmer. I en tank med sirkulær vannstrøm vil parr svømme motstrøms, mens smolt svømmer medstrøms.

 

Etter at denne artikkelen ble skrevet har Havforskningsinstituttet presentert resultater som viser at seks av 21 undersøkte populasjoner av villaks har varierende innslag av gen-etisk materiale fra oppdrettsfisk. Beregningen av genetisk materiale fra oppdrettsfisk som er krysset inn i ville populasjoner er dermed i gang. De opplyser videre at arbeidet med å beregne de biologiske konsekvensene av denne inn-blandingen også er satt i gang, men her foreligger det foreløpig ingen resultater.   

Kilde: www.imr.no

Sist oppdatert 13/09/2011




PDF av nyeste Miljøkrim: