En dårlig sak

Flatanger Settefisk AS. Namdal tingrett avsa i april 2010 en frifinnende dom i en sak om rømming fra et settefiskanlegg i Flatanger i Nord-Trøndelag. Saken gjaldt diverse brudd på akvakulturloven i forbindelse med to tilfeller av rømming fra Flatanger Settefisk AS (heretter selskapet) sitt anlegg på Lauvsnes i Flatanger. Artikkelen setter fokus på hva som gikk galt, og hvilke særlige utfordringer saker om rømming fra settefiskanlegg byr på. Saken antas å være representativ både med hensyn til kompleksitet og saksbehandling.

Tekst: Politiadvokat Amund Sand, Nord-trøndelag politidistrikt og seniorrådgiver Ståle Hansen Fiskeridirektoratet region Trøndelag. Foto: Fiskeridirektoratet

Artikkelen er basert på et foredrag artikkelforfatterne holdt på ØKOKRIMs oppdrettsseminar i Bergen i november 2010. Politiadvokat Amund Sand var påtaleansvarlig for saken fra våren 2008 og hadde aktoratet i tingretten. Seniorrådgiver Ståle Hansen var en av flere saksbehandlere i Fiskeridirektoratet region Trøndelag. 

 

Innledning

Saken mot selskapet var basert på opplysninger fremkommet under inspeksjoner av Fiskeridirektoratet region Trøndelag (heretter FDT) og etterforsking foretatt ved Nord-Trøndelag politidistrikt (heretter politiet). Prosessen har vært meget lærerik for de involverte både i FDT og politiet, og slik sett er dette «en god sak». Vi vil med artikkelen forsøke å dele våre erfaringer med andre, slik at saker som dette om mulig kan unngås i fremtiden.

Det er viktig å presisere at artikkelen ikke er ment som noe forsøk på «omkamp»: Vi legger til grunn at Namdal tingretts dom i all hovedsak er riktig slik som saken fremstod under hovedforhandlingen. Vi mener heller ikke å fremstille det slik at sakens faktum beviselig var et annet enn det retten la til grunn i dommen. Vårt poeng er å vise at sakens faktum på flere sentrale punkter ble uklart på grunn av mangelfullt arbeid i inspeksjons- og etterforskingsfasen, og at man derfor baserte anklagen mot selskapet på et faktum som var bevismessig for dårlig fundert. 

 

Saken i korte trekk

I 2006 hadde selskapet to driftsuhell i sin produksjon. Det første var i juni og skjedde under sortering av yngel (parr), det andre skjedde i september ved havari på oksygenanlegget i smoltavdelingen. Ved begge hendelser ble det kort etter uhellene foretatt inspeksjoner av personell fra FDT. Det ble skrevet rapporter fra inspeksjonene og selskapet ble anmeldt for diverse brudd på akvakulturloven med forskrifter. Politiet foretok noe etterforsking, og det ble etter hvert utstedt et forelegg mot selskapet på 1 000 000 kroner. Forelegget ble nektet vedtatt og saken ble fremmet for Namdal tingrett for pådømmelse, hvor retten altså frifant selskapet på alle punkter. 

 

Sakens gang – saksbehandlingstid

FDT anmeldte saken til politiet i november 2006. Anmeldelsen ble sendt Flatanger lensmannskontor for etterforsking hvor man foretok noen få avhør, og saken ble så forelagt påtaleansvarlig jurist som ferdig etterforsket i mars 2007. Så skjedde det ikke noe mer før Fiskeridirektoratet våren 2008 etterlyste status i saken. Det ble nå satt ny påtaleansvarlig på saken, og det ble utover våren foretatt en grundig gjennomgang med FDT. I desember 2008 ble forelegget utstedt, som selskapet umiddelbart nektet å vedta. Saken ble deretter på nytt liggende inaktiv hos politiet frem til august 2009 da saken ble oversendt Namdal tingrett for behandling. Hos tingretten tok det tid å få berammet saken, og hovedforhandling ble berammet til mars 2010. Hovedforhandlingen ble så utsatt, slik at den ikke ble gjennomført før i april 2010. 

På tidspunktet for hovedforhandling hadde det altså gått tre år og ti måneder fra det første driftsuhellet. Det er åpenbart at saksbehandlingstiden var unødvendig lang, og at tidsforløpet i seg selv reduserte kvaliteten på sakens beviser. Vi skal i det følgende se at dette problemet ble ekstra stort på grunn av dårlig bevissikring under inspeksjonene og politiets etterforsking. 

 

Hendelsen i juni 2006

Selskapets yngelavdeling hadde frem til denne hendelsen direkte utløp i Lauvsneselva som renner forbi anlegget og ut i sjøen like ved. Vinteren 2006 var det en omfattende flom i dette vassdraget, og denne flommen raserte elveløpet forbi anlegget slik at avløpet fra yngelavdelingen ble ødelagt. Da driftsuhellet skjedde i juni 2006 var avløpet under ombygging, og det pågikk arbeid med å koble på nytt rør som gikk direkte ut i sjøen. 

Selve driftsuhellet skjedde i forbindelse med at yngel skulle kjøres gjennom et rørsystem fra et kar til et annet. Under denne operasjonen åpnet en av selskapets ansatte feil ventil, slik at yngelen gikk i avløpet i stedet for over i nytt kar. Åpnemekanismene for denne ventilen og flere andre var plassert slik at det var mulig å gripe feil. Det fremkom videre opplysninger under etterforskingen om at den aktuelle arbeidsoperasjonen foregikk med mangelfull bemanning og derfor var lite betryggende. 

Oppsamling av smolt i anlegget Byggegrop fyllt opp av smolt
Oppsamling av død smolt inne i produksjonshallen.
Byggegrop fyllt opp med død yngel.

Uhellet skjedde samme dag som det skulle kobles et nytt rør på avløpet. I den forbindelse var det laget en grop med en voll mot elva for å holde floa ute under koblingsarbeidet. Avløpet var derfor sperret, og selskapet mente at all fisken som havnet i avløpet ble fanget opp i denne gropa. Ifølge selskapet ble utslippet oppdaget raskt, slik at yngelen ble stoppet i avløpssystemet og avlivet med lut. Deretter ble yngelen skylt ut i denne gropa. Yngelen hadde altså ikke rømt til sjø eller elv. 

Opplysninger som fremkom under inspeksjonen av FDT samme dag indikerte imidlertid sterkt at rømming hadde skjedd. Ifølge inspektørene fløt det massevis med død yngel i sjøen. Yngelen var ikke smoltifisert, og ville derfor dø i saltvann om den hadde vært levende da den slapp ut. I tillegg ble det under el-fiske i Lauvsneselva noen dager senere fanget levende oppdrettsyngel av samme størrelse som den driftsuhellet omfattet. Denne yngelen kunne ikke stamme fra andre anlegg enn selskapets, og selskapet ga heller ikke opplysninger om andre rømminger som kunne forklare denne fangsten. 

Selskapet bestred ikke at noen få døde fisker kunne havnet i sjøen, men tok ikke stilling til hvordan dette kunne ha skjedd. Det ble imidlertid holdt for mulig at død yngel kunne blitt med i grabben til en gravemaskin som øste vann fra anlegget ut av denne gropa for å holde vannstanden nede. 

Inspektørene fra FDT tok i mot forklaringer fra selskapets ansatte om hendelsen, og det ble tatt noen bilder på åstedet. Det ble ikke gjort forsøk på å samle opp død/levende fisk, og det ble heller ikke brakt nærmere klarhet i hendelsesforløpet omkring koblingen av nytt rør på avløpet og denne gropa. At det hadde vært en gravemaskin til stede under hendelsen var en opplysning som kom frem kort før hovedforhandlingen. Inspektørene skrev ikke egne notater om sine observasjoner. 

I etterpåklokskapens lys er det lett å se store mangler ved bevissikringen under inspeksjonen. At det ble slik må i hovedsak forklares med at man trodde selskapet ikke ville bestride at rømming hadde skjedd. 

Politiet var også representert den aktuelle dagen ved stedlig lensmann. Lensmannen tok ikke aktivt del i undersøkelsene, og det ble ikke foretatt noen etterforsking fra politiets side. Lensmannen skrev heller ingen rapport om sine observasjoner på stedet. FDT hadde på sin side forventninger til at politiet hadde en rolle i undersøkelsene, og det oppstod slik en situasjon der så vel FDT og politiet stolte på at den andre gjorde de undersøkelser som var påkrevde. 

FDT anmeldte selskapet for rømming av yngel forårsaket av miljømessig uforsvarlig drift, manglende gjenfangst, mangler ved beredskapsplan og brudd på forskriftene om internkontroll. Anmeldelsen for rømmingen var basert på at selskapets rutiner og utstyr for denne arbeidsoperasjonen ikke var forsvarlige. 

Fra politiets side ble etterforskingen begrenset til noen avhør av selskapets ansatte. Avhørene var for så vidt greie, men ble for lite poengterte i forhold til det saken handlet om. Dette medførte at man ikke hadde noen forklaring om omstendigheter som skulle vise seg å bli sentrale under hovedforhandlingen. Det ble ikke utarbeidet noen samlet plan for etterforskingen, etterforskingen synes kort og godt å ha stoppet opp etter at avhørene ble foretatt. Det tok ellers unødig lang tid før avhørene ble foretatt.

 

Hendelsen i september 2006

Denne hendelsen fant sted i selskapets smoltavdeling. Det som skjedde var at oksygenanlegget og alarmanlegget knyttet til dette sviktet, slik at fisken i karene etter hvert døde av oksygenmangel. Død fisk la seg på silene og tettet avløpet, slik at vann med fisk flommet over kanten på karet. I ett av karene havarerte silen slik at det kunne ha oppstått
åpninger mot avløpet. 

Under inspeksjonen fra FDT samme dag ble det oppdaget store mengder død smolt i sjøen utenfor anlegget. Inne i smoltanlegget fløt det med død fisk på golvet. Ved el-fiske i Lauvsneselva noen dager senere ble det fanget levende oppdrettssmolt av tilsvarende størrelse som i de havarerte karene. 

Under inspeksjonen oppfattet folkene fra FDT at selskapet ikke bestred at levende fisk hadde sluppet ut av anlegget. Man mottok tvert imot forklaringer om at fisken hadde sluppet ut via avløpet på det karet der silen hadde havarert. Dette slo inspektørene seg til ro med, og det ble derfor ikke foretatt undersøkelser omkring andre mulige rømmingsveier. Det ble derfor ikke undersøkt om fisk for eksempel kunne ha sluppet ut via avløp i golvet inne i produksjonshallen. 

Selskapet konkluderte noen dager etter uhellet med at rømming ikke hadde skjedd. Man tok ikke stilling til hvordan død smolt hadde havnet i sjøen, men fastslo at det dreide seg om små mengder og at den var død da den forlot anlegget. 

 Som ved hendelsen i juni kom stedlig lensmann til anlegget også denne gang. Heller ikke nå ble det fra politiets side foretatt noen etterforskingsskritt, og lensmannen oppfattet ikke sin rolle dithen at han skrev noen rapport om sine observasjoner. Om avhørene i ettertid vises det til det som er sagt om hendelsen i juni. 

FDT anmeldte selskapet for rømming av smolt som følge av miljømessig uforsvarlig drift, manglende gjenfangst, manglende/for sen varsling om uhellet, manglende beredskapsplan og mangler i forhold til bestemmelsene om internkontroll. Begrunnelsen for anmeldelsen for miljømessig uforsvarlig drift var at avløpssystemet ikke var tilstrekkelig sikret i forhold til et påregnelig driftsuhell som oksygensvikt. 

 

Forelegget og begrunnelsen for dette

Det sentrale spørsmålet i saken var hvorvidt fisk hadde rømt fra anlegget ved de to hendelsene. Siden det var funnet død fisk i sjøen og levende fisk i elva etter begge driftsuhellene, ble det lagt til grunn at rømming hadde skjedd. Det var i den forbindelse sentralt at selskapet under etterforskingen ikke hadde noen kommentar til eller forklaring på gjenfangsten i elva. 

Begge hendelsene kunne etter politiets oppfatning vært unngått med gode arbeidsrutiner og egnet utrustning for å hindre rømming. Vårt utgangspunkt var at aktsomhetsnormen etter akvakulturloven er meget streng, og at det forelå konkrete avvik fra forsvarlig drift som måtte betegnes som grovt uaktsomme. I denne vurderingen ble det også lagt vekt på at etterforsk-ingen avdekket klare mangler både når det gjaldt beredskapsplan og internkontroll med sikte på å unngå rømming av fisk. Videre ble det vektlagt at man også tidligere år hadde fanget rømt yngel og smolt i Lauvsneselva som måtte stamme fra selskapets anlegg.

Postene i siktelsen som forelegget var grunnet på gjaldt rømmingene, manglende gjenfangst, for sen varsling av rømming, og manglende beredskapsplan. Selskapet ble imidlertid av prosessøkonomiske hensyn ikke siktet for brudd på internkontrollforskriften. Dette var av to årsaker en dårlig avgjørelse. For det første var det her god bevismessig dekning for overtredelser, for det andre mistet man fokus på sammenhengen mellom mangelfull internkontroll og at rømming av fisk skjer. 

Selskapets respons på forelegget. Selskapet meddelte raskt at man ikke vedtok forelegget. Det ble ikke gitt noen begrunnelse for dette standpunktet, slik at selskapets anførsler var ukjent før hovedforhandlingen. Dette medførte problemer, både med tanke på forberedelser til hovedforhandling og muligheten for ytterligere etterforskingskritt. 

 

Forberedelsene til hovedforhandling

Det er nok en kjensgjerning at det er først under forberedelse til hovedforhandling at man virkelig dukker godt ned i en sak. Denne saken var ikke noe unntak i så måte. Selv om man nå så svakheter som ikke var overveid da forelegget ble utstedt, mente politiet fortsatt at det var bevismessig grunnlag for siktelsen. 

Det ble ansett som spesielt viktig å kunne dokumentere at fisk gjenfanget i Lauvsneselva stammet fra de to rømmingene, og det ble derfor foretatt sakkyndige undersøkelser av de gjenfangede individene. Selv om undersøkelsene ble noe komplisert av at individene hadde ligget nedfrosset lenge, ble det bekreftet at dette var yngel og smolt med oppdrettsbakgrunn. 

Politiet innhentet også sakkyndige vurderinger fra biolog ved ØKOKRIM som etter vårt syn underbygget at individene stammet fra de to driftsuhellene. 

Det kan i ettertid erkjennes at selskapets manglende begrunnelse for å nekte å vedta forelegget skapte en falsk trygghet for styrken i denne saken. Erfaringsmessig kommer det fyldige redegjørelser fra siktede i slike saker, og fraværet av dette ble nok oppfattet som litt arrogant og at selskapet egentlig ikke hadde noen gode argumenter å komme med. Det politiet selvsagt burde gjort i denne saken var å utbe en nærmere begrunnelse fra selskapet for hvorfor forelegget ble nektet vedtatt. 

Selskapet påberopte flere vitner i saken som politiet ikke hadde avhørt under etterforskingen. Disse ble avhørt, og det fremkom opplysninger som skulle vise seg å få stor betydning for sakens utfall. 

 

Hovedforhandlingen

Hovedforhandlingen i Namdal tingrett ble avviklet over fire dager. Under innledningsforedraget ble det meste av sakens dokumentbeviser presentert, og aktoratet redegjorde som vanlig for saken og bevisene. Deretter ble det avgitt partsforklaring av selskapets daglige leder. Forklaringen var meget godt forberedt, daglig leder forklarte seg godt og med god innsikt om den virksomhet som ble drevet. Selskapets forsvarer var meget dyktig og hadde bransjekunnskaper langt utover det aktor hadde. Denne overlegenheten i bransjekunnskaper hos selskapet og dets forsvarer var nok av betydning for at saken etter hvert dreide i politiets disfavør. 

Et sentralt tema under hovedforhandlingen var koblingen mellom driftsuhellene og gjenfanget fisk. Selskapets daglige leder lanserte i den forbindelse et for politiet nytt begrep: diffuse rømminger. I dette lå det at individer av så vel yngel som smolt fra tid til annen rømte fra selskapets anlegg uten noen påviselig årsak. Selskapet bestred med andre ord ikke at fisk kunne ha sluppet ut fra anlegget, men var på den annen side tydelig på at dette ikke hadde skjedd ved de to driftsuhellene som siktelsen gjaldt. Slike diffuse rømminger anså ikke selskapet som en rømming i lovens forstand. 

Denne «innrømmelsen» fra selskapet slo på mange måter beina unna den foreliggende siktelsen. Selv om slike uspesifikke rømminger ikke utelukket rømming ved de to driftsuhellene, ble det en formidabel utfordring å bevise dette utover enhver rimelig tvil. Dette lyktes da heller ikke. Når retten ikke fant fellende bevis for at fisk hadde rømt, var det naturlig nok heller ikke grunnlag for domfellelse på punktene i siktelsen som gjaldt manglende gjenfangst og varsling. 

Når det gjaldt siktelsen for manglende beredskapsplan fant retten det bevist at selskapet ikke hadde forskriftsmessig beredskapsplan, men frifant selskapet også på dette punkt fordi vilkårene for foretaksstraff ikke var til stede. Det hadde for så vidt vært grunnlag for å anke denne delen av dommen, men dette ble ikke gjort fordi saken var gammel. Selskapet ble altså frifunnet på alle punkter. 

Når det gjelder vitneforklaringene i saken, bemerkes at selskapets ansatte og forsvarers vitner virket godt forberedt. Den smule kritikk mot selskapet som enkelte av dem hadde kommet med i politiavhør var nå forstummet. Forklaringene var nå godt overensstemmende med daglig leder sin forklaring om hendelsesforløpet og omstendighetene for øvrig. 

Fra FDT var det flere som avga vitneforklaringer, hovedsakelig om inspeksjonene. Forklaringene var greie nok, men var noe preget av at hendelsene lå langt tilbake i tid. Disse vitnene var ikke avhørt av politiet og hadde heller ikke avgitt egne rapporter om sine observasjoner. Det var også noe tilfeldig hva de enkelte hadde fått med seg, og retten fikk nok et inntrykk av at inspeksjonene ikke hadde avklart en del forhold det var grunn til å forvente avklaring om. For en stor del gjaldt vitneforklaringene observasjoner som burde vært sikret også på annen måte, for eksempel ved beslag eller foto. Det var også sider ved faktum der vitnene ga uttrykk for ulik oppfatning, for eksempel om mengden av død fisk i sjøen. 

 

Fra politiets side avga stedlig lensmann forklaring

Som nevnt hadde ikke han definert sin rolle under saken dithen at han deltok i noen etterforsking, og han hadde ikke skrevet noen egenrapport om saken. Hans forklaring ble derfor i all hovedsak at han husket lite av disse hendelsene. 

Det stilles store krav til profesjonaliteten til både politiet og FDT i en slik sak. Retten forventer at vi har sikret opplysninger gjennom adekvate tiltak somfor eksempel fotomapper og åstedsrapporter. Når dette som i denne saken ikke er på plass, vil mer eller mindre gode vitneforklaringer aldri kunne veie opp for denne mangelen ved saken. Retten mister på mange måter tilliten til riktigheten av de opplysninger vi kommer med. 

 

Fiskeridirektoratets vurdering av saken i ettertid

Før 2005/2006 hadde fiskeridirektoratet region Trøndelag hatt lite fokus på settefiskanlegg i kontrollsammenheng. Vårt hovedfokus hadde til da vært matfiskanlegg og å jobbe for å begrense rømmingsfaren derfra. Vi hadde derfor ikke opparbeidet oss noen god kompetanse på denne delen av akvakulturnæringa. Det er cirka 230 settefiskanlegg i Norge, med svært mange ulike tekniske utforminger og løsninger. Spesielt er rør og avløpsledninger ofte uoversiktlige. 

Det eksisterte på dette tidspunktet en instruks for rømming og et intervjuskjema som skulle følges ved rømmingsinspeksjoner, men noen mal eller opplæring på arbeidsmåter ved granskning eller åstedsarbeid var ikke utviklet. Fiskeridirektoratet region Trøndelag hadde ennå ikke erkjent viktigheten med å skolere personell til å kunne utføre godt åstedsarbeid eller etterarbeid ved settefiskanlegg. 

Heller ikke rapportskriving og saksframstilling som ville være et godt nok grunnlag og vedlegg for en anmeldelse var vi på dette tidspunktet noe særlig skolerte til å utforme. Det stilles andre krav til utforming av grunnlagsdokument til forvaltningsvedtak enn ved en anmeldelse. 

I denne aktuelle saken, som besto av to episoder ved samme settefiskanlegg med noen måneders mellomrom, begikk vi som gjorde rømmingsinspeksjonen og jobbet med saksframstillingen de fleste tabbene som kan gjøres ved en åstedsbefaring, bevissikring og saksfremstilling.

Ved begge rømmingsinspeksjonene ble det brukt personell som kom rett fra andre oppdrag som måtte gjøres ferdig før en kunne dra til «åstedet». Vi kom da til «åstedet» mange timer etter at hendelsene på settefiskanlegget hadde funnet sted. Videre hadde vi hatt fokus på en annen sak hele dagen, og kom dårlig forberedt med utstyr med mer som ville ha bidratt til å skaffe gode bevis.

I forbindelse med intervjuene av de ansatte ble vi presentert en forklaring på hvorfor og hvordan hendelsen hadde skjedd. Vi oppfattet at alle (leder og ansatte) hadde de samme forklar-ingene og at de innrømmet at det hadde skjedd en rømming. Forklaringene ble forholdsvis ukritisk godtatt av oss. Vi gikk i denne fellen fordi det var så opplagt for oss at det her hadde skjedd en rømming. All dokumentasjon/bevisene som ble samlet inn under inspeksjonen ble derfor kun en bekreftelse på den forklaringen som vi hadde fått. Inspeksjonen ble mer en gjennomgang for oss slik at vi skulle forstå hva som hadde gått galt. Vi stilte svært få kritiske spørsmål og så ikke etter andre forklaringer en det som ble presentert fra selskapet. 

Det ble også slik at vi syntes synd på de som jobbet ved anlegget. De hadde jobbet og slitt hele dagen med å rydde opp på anlegget. Vi ville derfor ikke belaste arbeiderne noe mer enn nødvendig med å stille for vanskelige spørsmål om prosedyrer, internkontroll, pålegge gjenfangst og så videre.

Det gikk nesten fire år fra hendelsene til rettsaken ble avholdt. Vi som vitnet fra Fiskeridirektoratet husket ikke lenger helt det samme. Hvor mye død fisk som var i sjøen, hvordan forklaringene fra de ansatte i selskapet var og så videre. Dette gjorde det lett for forsvaret å skape tvil om vitnemålene våre.

I tilegg kom selskapet med nye forklaringer på hendelsesforløpet og begrunnet hvorfor det ikke kunne ha rømt fisk fra anlegget. Forklaringene fra vår side ble latterliggjort ved at det var utenkelig at det kunne ha skjedd slik som vi beskrev det. 

 

Rømming fra settefiskanlegg – noen særlige utfordringer

Denne saken er ikke bare en dårlig sak, den er nok også en typisk sak på sitt felt. Slike saker oppstår i regelmessig i små lensmannsdistrikter som ikke har noen videre kompetanse på området, og dessuten dårlig med bemanning å sette inn på etterforsking. Dette er ikke noe godt utgangspunkt på et saksfelt som er komplisert både med hensyn til faktum og juss. Det er dessuten ikke mange slike saker, og det blir derfor sparsomt med kompetanseoppbygging i det enkelte politidistrikt. Dette problemet forsterkes ytterligere i distrikter der slike saker spres på tilfeldige lensmannskontorer og jurister. Realiteten er nok også at politiet ikke har ressurser til å prioritere disse sakene, slik at de havner i køen bak annen kriminalitet. 

Oppdrettsnæringen setter på sin side store ressurser inn i disse sakene og forsvarer seg godt. De er på hjemmebane når det gjelder alle sider av sin virksomhet, og de er representert med godt kvalifiserte advokater og sakkyndige med solid bransjekunnskap.

Etterforsking av rømming fra settefiskanlegg byr på helt andre utfordringer enn rømming fra matfiskanlegg. Rømmingen kan gjelde svært små fisk som det er tilnærmet umulig å oppdage i elv eller sjø. På grunn av sin størrelse havner den heller ikke i vanlige fiskegarn. Det er gjerne først når fisken dør og flyter opp at den er synlig. Men død fisk rømmer ikke, og var fisken død allerede når den forlot anlegget er det i så fall mulig forurensing det er snakk om. Det kan være svært problematisk å avklare når fisken døde: om yngel dør i kontakt med saltvann, eller om fisken ellers er så skadet ved driftsuhellet at den dør kort tid etter at den når det ytre miljø. 

Selv om det kan konstateres at levende fisk har nådd det ytre miljø, gjenstår det fortsatt å avklare hvordan og når dette skjedde. Settefiskanlegg er gjerne nokså kompliserte med sine mange kar, rørsystemer og ventiler. Det finnes ingen standardiserte løsninger, alle anlegg har sine egne opplegg. Når det så føyes til at en rekke av disse anleggene holder til i bygninger som opprinnelig ble bygd for et annet formål, blir det en stor utfordring å bringe klarhet i hvor vannstrømmene går med mer. 

I motsetning til matfiskanlegg finnes det ingen bransjestandard for utstyr som brukes i settefiskanlegg. Dette medfører at det er tyngre å nå fram med at utstyret som brukes ikke er forsvarlig. Selv om noe svikter, vil bransjen gjerne hevde at det var ikke annet tilgjengelig utstyr i markedet, og at dette utstyret derfor brukes i alle anlegg. 

Til slutt noen ord om samhandling med fiskerimyndighetene, nærmere bestemt spørsmålet om hvem som gjør hva på hvilket tidspunkt: Det finnes neppe noen fasit om hvordan dette bør gjøres, det viktigste er dialog som sikrer at jobben blir gjort. Saken som er omtalt ovenfor viser at samhandlingen ikke var til stede, og at man derfor ikke fikk de avklaringer som saken krevde.

 

 

Politiets erfaringer: Hva kan gjøres bedre? 

I fremstillingen ovenfor er det pekt på en rekke svakheter ved FDT og politiets behandling av denne saken. Summen av dette ble en tapt sak, eller en dårlig sak om man vil. Ved å påpeke disse feilene har vi for så vidt angitt hva som kan gjøres bedre i neste sak. Stikkordsmessig kan dette oppsummeres slik:

  • Etterforskingen må skje etter en plan som angir:

  1. hva som skal undersøkes

  2. hvem som skal gjøre det

  3. når undersøkelsene skal være gjennomført

  • Etterforskingen må ha en ledelse, fortrinnsvis av påtaleansvarlig jurist.
     

  • Etterforskingen må ha en horisont som er så kort som mulig. 
     

  • Etterforskingen må gjennomføres av kompetent personell som er kjent med innholdet i sakens bevistema. 
     

  • Hendelsesforløpet (faktum) må dokumenteres ved: 

  1. Beslag av dokumenter etc.
  2. Åstedsrapporter
  3. Fotomapper/film
  4. Rekonstruksjoner
  5. Gjenfangst/etc
  6. Gode beskrivelser av relevante tekniske forhold
  7. Sakkyndige uttalelser 
  •   Avhør av vitner og mistenkte skal:

  1. Skje så raskt som mulig, gjerne et første avhør på åstedet
  2. Være poengterte i forhold til sakens bevistema
  • Innhent råd fra ØKOKRIM i en tidlig fase
     

  • Prosessuelle henleggelser bør ikke brukes.
     

  • Vurder formulering av siktelsen ved påstander om «diffuse rømminger».


Sist oppdatert 13/09/2011




PDF av nyeste Miljøkrim: