Gårdeier og gårdeierselskap dømt for uaktsomt drap

En kvinne døde da gesimsen raste fra en bygård i Oslo. Dommen i straffesaken slår fast at gårdeiere har et selvstendig ansvar for å vurdere hva som er forsvarlig sikring av gården.

Tekst: kst statsadvokat Carl Graff Hartmann, OST. Foto: Politiet

Saken hadde sitt utgangspunkt i en brann i en bygård i Trondheimsveien 6 i Oslo. Brannen skadet taket så mye at det måtte fjernes. Det første halvannet året etter brannen stod gården tildekket med stillas og et tak av presenning. Men deretter ble taket og stillaset fjernet. Den øverste delen av murveggen med gesimsen ble da stående uten ordentlig tildekking. Dette førte til at deler av muren ble fuktig og man fikk frostsprengning vinterstid. Etter ett år falt det ned en del løse deler med murpuss og lignende. Da måtte gårdeier sperre av deler av fortauet og sikre mot lignende nedfall. Men toppen av muren og gesimsen ble ikke dekket til eller sikret på annen måte. Ett år senere falt hele gesimsen ned og drepte en ung kvinne som passerte på fortauet foran bygården.

Borgarting lagmannsrett dømte den 23. mars 2010 gårdeieren og gårdeierselskapet for uaktsomt drap. De domfelte anket til Høyesterett. Den 23. juli 2010 nektet Høyesterett ankene fremmet. Lagmannsrettens dom er etter dette rettskraftig.

Gårdeieren ble dømt til 120 dager ubetinget fengsel, og foretaket ble idømt en bot på 2,5 millioner kroner. I tillegg må både gårdeieren og gårdeierselskapet betale oppreisning til avdødes foreldre med til sammen 150 000 kroner. Gårdeierselskapet ble i tillegg dømt til å tåle inndragning av 200 000 kroner.

 

Krav til bevis for årsaksforløpet

Saken reiser flere interessante spørsmål, blant annet ble det hevdet at påtalemyndigheten må føre bevis for alle detaljer i årsaksforløpet mellom den uaktsomme unnlatelsen og dødsfallet. Dette ble avvist av lagmannsretten. Lagmannsretten uttaler:

«Det betyr at hvis gesimsen hadde vært tildekket på en slik måte at den ikke ble utsatt for fukt, ville ulykken overveiende sannsynlig ikke funnet sted. Hvis man i tillegg hadde satt opp et stillas av samme type som RVS AS satte opp etter brannen i 2003, ville faren for personskade på grunn av nedfall vært svært liten, særlig hvis stillaset ble kombinert med gangtunneler på fortauet. Det er med andre ord unnlatelsen av å sette i verk disse sikringstiltakene som var årsak til at C døde.»

Lagmannsretten konstaterer dermed at hvis gårdeier hadde handlet på denne måten, så ville ulykken vært unngått. Gårdeiers unnlatelse var dermed en betingelse for at ulykken skulle inntre. De nærmere detaljer i årsaksforløpet er dermed ikke avgjørende.

 

Bygningsmyndighetenes ansvar

Forsvareren hevdet også at gårdeieren ikke kunne lastes for manglende sikring fordi plan- og bygningsetaten ikke hadde tatt affære og gitt pålegg om tildekking av gesimsen. Også dette ble avvist av lagmannsretten. Et år før ulykken falt det noen biter med murpuss fra gården, og plan- og bygningsetaten i Oslo ble varslet, samt politiet. Gårdeier satte da opp en sperring over hele fortauet. Dette førte til at fotgjengere måtte gå ut i trikkesporet i gaten for å passere bygården. Plan- og bygningsetaten påpekte at gårdeier ikke hadde lov til å sperre fortauet og påla gårdeier å sikre fasaden på annen måte enn å sperre hele fortauet. Gårdeier flyttet gjerdet lenger inn mot fasaden og hang opp en duk foran fasaden. Plan- og bygningsetaten observerte tiltaket fra gaten og sendte en e-post hvor det stod at «ulovligheten hadde opphørt». Gårdeier og forsvarer hevdet at gårdeier da hadde grunn til å tro at sikringen av gården var godkjent, og at han dermed ikke hadde vært uaktsom med hensyn til sikring av gesimsen som falt ned ett år senere. Lagmannsretten skriver om dette:

«Lagmannsretten finner det klart at det forhold at kommunen konstaterte at det ikke lenger forelå noen ulovlighet, ikke fratok gårdeier et selvstendig ansvar for at bygget ikke skulle representere noen fare. A hadde derfor fortsatt plikt til selv å gjøre seg opp en mening om hva som var forsvarlig.»

Straffutmåling for foretak. Dommen er viktig fordi den fastslår hvilket ansvar gårdeier har for sikring av bygårder slik at man kan ferdes trygt i byen. Dommen er også viktig, idet den er med på å fastslå et bøtenivå, ved domfellelse av foretak for uaktsomt drap. En gang tidligere er et foretak dømt for uaktsomt drap. Det var da AS Oslo Sporveier ble idømt en bot på fem millioner kroner, jamfør RG 2003 side 1 495. 

Lagmannsretten fastslår i vår sak at gårdeierselskapet gikk med underskudd og hadde negativ egenkapital. Likevel ble boten satt til 2,5 millioner kroner. Denne straffutmålingen må oppfattes som uttrykk for at ved domfellelse av et foretak for uaktsomt drap skal det svært meget til for å gå under dette nivået.

 

Hvorfor benytte strafferetten?

De av leserne som har studert juss husker helt sikkert Gesimsdommen fra Rt. 1939 side 766, som var en av de høyesterettsdommer som fastslo det objektive erstatningsansvaret. Meget forenklet kan man si at den som driver en farlig virksomhet bør bære det økonomiske tapet som en utenforstående blir påført hvis den farlige virksomheten utløser en ulykke. Tanken var at dette vil få eieren av den farlige virksomheten til å sikre seg så godt det lar seg gjøre mot ulykker for ikke å risikere å få et betydelig erstatningsansvar, eventuelt en forsikring som forutsetningsvis ville være kostbar hvis risikoen for ulykker var stor.

I saken fra Trondheimsveien 6 var situasjonen at det objektive erstatningsansvaret ikke har hatt den ønskede allmennpreventive virkning. Eieren av Trondheimsveien 6 hadde flere bygårder, og forsikringsselskapet ofret ikke risikoen knyttet til denne gården noen spesiell oppmerksomhet. Det å få ansvarsforsikring for denne bygården uten krav til sikring var så rimelig at det ikke har gitt gårdeier noen oppfordring til å sikre gården. 

Forsikringsordningen pulveriserer altså virkningen av det objektive erstatningsansvaret. Da står samfunnet i en situasjon der man enten må innføre et system med regelmessig kontroll av alle eiendommer, eller man må benytte straffansvar for å gi uansvarlige gårdeiere den nødvendige oppfordring til ikke å utsette allmennheten for fare. Bygningsmyndighetene har ikke ansvar for noen slik generell kontroll med eiendommers tilstand, og resultatet er at samfunnets forebyggende virksomhet må ivaretas av politi og påtalemyndighet gjennom straffereaksjoner som har en preventiv virkning.


Sist oppdatert 14/09/2011




PDF av nyeste Miljøkrim: