Høyesterett

Les om Kvernstaddommen og selvinkrimineringsvernet for selskaper

Kvernstaddommen – første høyesterettsdom etter vannressursloven 

Rt. 2011 side 631

Saken gjaldt vannressursloven § 63 første jamfør tredje ledd. Utbygger av et småkraftverk ble kjent skyldig i forsettlig overtredelse av vannressursloven § 63 for å ha bygget i strid med konsesjonen, og videre for å ha gått ut over konsesjonsvilkårene ved å bygge uten å ha fått godkjent detaljplaner først. Han ble idømt en straff av fengsel i 90 dager, hvorav 45 dager ble gjort betinget. En prosjektleder som medvirket i utbyggingen, ble kjent skyldig i uaktsom medvirkning og ble idømt 21 dagers betinget fengsel i tillegg til en bot på 50 000 kroner. Dommen er prinsipielt viktig ved at den slår fast at det ikke fritar byggherren for straff at han har innleid folk til å håndtere forholdet til konsesjonsmyndigheten, og at det ikke fritar innleide medhjelpere fra straff at byggherren forsikrer om at de nødvendige tillatelser er i orden. 

Kvernstaddommen er den første saken etter den nye vannressursloven, og dommen vil stå sentralt i straffutmålingen i fremtidige saker. Etter Kvernstaddommen må det legges til grunn at forsettlig overtredelse av vannressursloven som medfører fare for betydelig skade på miljøet, jamfør vannressursloven § 63 tredje ledd, i utgangspunktet vil medføre ubetinget fengselsstraff. Når det gjelder hvor høyt «listen» ligger for å anvende § 63 tredje ledd, kan man merke seg at Høyesterett uttaler at bestemmelsen ville være anvendelig «ved skade på naturen som er klart mindre omfattende enn den skade som er inntrådt her». 

Dommen er også prinsipielt viktig ved at den slår fast at skyldkravet etter vannressursloven § 63 tredje ledd er culpa levissima, det vil si at vedkommende kunne ha forstått at det var fare for at utbyggingen kunne få betydelig miljø-skade til følge. I lagmannsrettens dom var det ikke foretatt noen nærmere drøftelse av om dette skyldkravet var oppfylt. Den slår bare fast at så er tilfellet. I forbindelse med de domfeltes anke over saksbehandlingen her (mangelfulle domsgrunner), uttaler Høyesterett at noen selvstendig drøftelse av dette vilkåret ikke var nødvendig her, fordi det dreide seg om konsekvenser for miljøet «som med nødvendighet fulgte av de forhold som lagmannsretten fant var omfattet» av henholdsvis hovedmannens forsett og prosjektlederens uaktsomhet. For øvrig inneholder dommen også betraktninger om betydningen av om konsesjon ville blitt gitt om det var søkt. Dette er drøftet nærmere i artikkelen om Kvernstadsaken på side 18. 

 

Selvinkrimineringsvernet for selskaper

HR-2011-1118A 

I en dom av 1. juni 2011 slår Høyesterett fast at vernet mot selvinkriminering også gjelder for selskaper. Høyesterett opphevet lagmannsrettens kjennelse om utlevering av dokumenter på grunn av uriktig lovtolkning og saksbehandlingsfeil. Det dreide seg ikke om en miljøsak. Vi omtaler likevel saken her, fordi problemstillinger knyttet til selvinkrimineringsvernet for selskaper kan være viktig i mange saker på miljøområdet. 

Bakgrunnen for saken var at det overfor flere selskaper var fremsatt begjæring om utlevering etter strpl. § 210 av diverse regnskapsdokumenter i forbindelse med etterforsking mot en person for overtredelser av blant annet ligningsloven. Selskapene hadde status som vitne, men de anførte at de kunne risikere et medvirkningsansvar og derfor var beskyttet av selvinkrimineringsvernet. Høyesterett viste til at EMK i utgangspunktet gjelder både for fysiske og juridiske personer, jamfør artikkel 1, og at dette også gjelder artikkel 6. Etter en nærmere drøftelse av så vel EMDs praksis, EF-domstolens praksis, utenlandsk rettspraksis samt norske utredninger (blant annet sanksjonslovutvalget) og juridisk teori, kom Høyesterett til at selvinkrimineringsvernet etter EMK artikkel 6 nr. 1 gjelder for selskaper, uten hensyn til om det dreier seg om hjemmebaserte eller andre selskaper. Høyesterett viste imidlertid til at når det gjelder slike dokumenter som i den aktuelle saken, som var realbevis som eksisterer uavhengig av selskapenes vilje, så er terskelen relativt høy for at slike bevis skal rammes av selvinkrimineringsvernet. Når det gjelder spørsmålet om dokumentene i den konkrete saken kunne være inkriminerende i «anticipated criminal proceedings» på grunn av et mulig medvirkningsansvar for de aktuelle selskapene, viste Høyesterett bare til avsnitt 52–56 i EMDs dom 8. april 2004 i saken Weh mot Østerike (EMD-1997-38544), uten å drøfte dette nærmere. Høyesterett konkluderte med at lagmannsretten begikk en saksbehandlingsfeil ved ikke å vurdere straffeprosessloven § 123 om selvinkrimineringsvernet for vitner, og at lagmannsretten må ta stilling til den konkrete anvendelsen av § 123 ved en ny behandling. 


Sist oppdatert 09/09/2011




PDF av nyeste Miljøkrim: