Høyesterett

HR-2014-01296-A

Om vedtak om overtredelsesgebyr etter akvakulturloven må anses som straff og i strid med domskravet i Grunnloven § 96

Sakens hovedspørsmål var om et vedtak om overtredelsesgebyr etter akvakulturloven er ugyldig fordi gebyret må anses som straff og dermed ilagt i strid med domskravet i Grunnloven § 96.

Selsøyvik Havbruk AS hadde i 2007 mer levende fisk i sine merder enn selskapet hadde tillatelse til. Dette innbar en overtredelse av akvakulturloven med tilhørende forskrifter, og Fiskeridirektoratet ila selskapet et overtredelsesgebyr på om lag 900 000 kroner.

Et sentralt formål med grunnlovsbestemmelsen er å gi beskyttelse mot vilkårlig ileggelse av straff gjennom det vern som ligger i en behandling ved uavhengige domstoler. Ved den nærmere fastlegging av innholdet i § 96 ble det blant annet vist til de rettssikkerhetsgarantier som er etablert utenfor paragrafens virkeområde, blant annet den alminnelige domstolskontrollen med forvaltningsvedtak og det vern som følger av den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 6.

Etter en gjennomgang av lovgivnings- og rettspraksis og med utgangspunkt i Sanksjonsutvalgets oppsummering av rettstilstanden (NOU 2003:15 – «Fra bot til bedring») kom Høyesterett til at gebyret ikke kunne anses som straff slik dette uttrykket forstås i Grunnloven § 96.
Avgjørelsen innebærer en viktig avklaring av overtredelsesgebyr som sanksjonsmiddel for forvaltningen. Overtredelsesgebyr er innført i en rekke lover som hører under området miljøkriminalitet, herunder blant annet arbeidsmiljøloven, akvakulturloven og havressursloven.

HR-2014-0577-A

Om islandsk skipper og tysk rederi kunne domfelles for brudd på bestemmelsene i fiskevernsonen ved Svalbard.

Saken gjaldt spørsmålet om en islandsk skipper og et tysk rederi kunne domfelles for brudd på bestemmelsene om fiske i fiskevernsonen ved Svalbard. Fartøyer fra Norge, Russland og Grønland kan fritt fiske etter hyse i sonen, innenfor den totale fangstbegrensning som er fastsatt for vernesonen og for norsk og russisk økonomisk sone. EU-fartøyer kan imidlertid bare ta inntil 19 prosent hyse som bifangst. Spørsmålet var om denne begrensningen krenker likebehandlingsprinsippet i Svalbardtraktaten.

I dommen gir Høyesterett en bred redegjørelse for reguleringsregimet i fiskevernsonen, Norskehavet og Barentshavet. Det tradi­sjonelle hysefisket i vernesonen og bestandsutviklingen gjennomgås. Høyesterett slår fast at reguleringsregimet har negative økonomiske konsekvenser for EU-fartøyene ved at fisket blir mindre effektivt.

Ved vurderingen av om begrensningene i EUs hysefiske krenker likebehandlingsprinsippet, tar Høyesterett utgangspunkt i at Svalbardtraktaten tillater forskjellsbehandling begrunnet i andre objektive kriterier enn nasjonalitet. Et tiltak som innebærer ulik behandling av traktatpartene og deres fartøyer, er bare traktatstridig dersom det fremmer interesser som er uforenlige med traktatens gjenstand og formål, eller er uforholdsmessig. Norge må gjennom sin suverenitet ha en betydelig skjønnsmargin ved regelutformingen.

Etter en konkret vurdering finner Høyesterett at reguleringene ble innført for å sikre en bærekraftig utvikling av hysebestanden. Myndighetene tok utgangspunkt i det fiske som EU-fartøyene tradisjonelt har drevet, og søkte på den måten å verne en etablert næring. Høyesterett påpeker at det kan reises spørsmål ved om ikke formålet om å verne hysebestanden kunne vært oppnådd også hvis EU fikk en særskilt hysekvote. Fordi bifangstregulering kunne bestemmes av Norge raskt og unilateralt, kommer Høyesterett til at dette tiltaket var best egnet til å møte behovet for umiddelbar regulering. Høyesterett konkluderer på den bakgrunn med at reguleringen ikke var i strid med likebehandlingsprinsippet. Dermed var det ikke nødvendig for Høyesterett å ta stilling til om Svalbardtraktaten faktisk gjelder i vernesonen.


Sist oppdatert 02/10/2014