Lagmannsrett

Hålogaland / LH-2014-14232

Felling av tre med kongeørnreir / unødig skade og lidelse på vilt.

Hålogaland lagmannsrett har dømt en gårdbruker til betinget fengsel i 21 dager og bot på 18 000 kroner for overtredelse av naturmangfoldloven ved felling av et tre med et kongeørnreir. Hennes nabo ble idømt en bot på 15 000 kroner. I tillegg har lagmannsretten idømt delinndragning av en motorsag og en ATV som ble benyttet ved fellingen. Avgjørelsen inneholder viktige premisser om forståelsen av naturmangfoldloven § 15 første ledd om at enhver plikter å unngå å påføre unødig skade og lidelse på viltlevende dyr og deres reir, bo eller hi.

Dommen er avgjort etter anke over tingrettens lovanvendelse under skyldspørsmålet. Lagmannsretten var ikke enig i tingrettens lovforståelse. Etter lagmannsrettens syn gir en naturlig forståelse av ordlyden i § 15 første ledd klart uttrykk for at annet punktum utgjør et selvstendig, straffsanksjonert påbud. Lagmannsretten fant videre at de nødvendige forutsetninger var til stede for å avsi ny dom i saken basert på tingrettens domspremisser.

Lagmannsretten domfelte på denne bakgrunn gårdbrukeren og hennes nabo som deltok i fellingen, for forsettlig overtredelse av naturmangfoldloven og motorferdselloven.

Straffen var noe lavere enn påstått fra påtalemyndigheten, men likevel markert og merkbar. Lagmannsretten uttaler generelt at «allmennpreventive hensyn tilsier at overtredelser av naturmangfoldloven må møtes med en markert og merkbar reaksjon. Oppdagelsesrisikoen er lav, og gjerningsmennene vil ikke sjelden mene å ha aktverdige grunner for sine handlinger og ha støtte for sitt syn i lokalsamfunnet. Reaksjonen vil da få større betydning i seg selv».

Dommen er ikke rettskraftig.

Hålogaland / LH-2014-67139

Skjerpet straff for falsk forklaring om telling av lakselus

Saken gjaldt straffutmåling for falsk forklaring til kontrollmyndighetene om telling av lakselus samt brudd på forskrift etter matloven om akvakulturdrift. Lagmannsretten skjerpet straffen gitt ved tingrettens dom og gjorde den delvis ubetinget. Retten begrunnet dette med sterke allmennpreventive hensyn. Lagmannsretten uttaler blant annet:

«Det skal etter dette utmåles straff for overtredelse av straffeloven § 166 ved sju ulike anledninger, samt to uaktsomme og en for­settlig overtredelse av matloven § 28. I tillegg til at overtredelsene i seg selv innebærer miljø­kriminalitet, representerer de brudd på den tillit som er gitt gjennom havbrukskonsesjonene. Fiskeoppdrett i havmerder innebærer bruk av allmennhetens naturmiljø og ressurser for å skape økonomisk vinning for oppdretterne. Det er ikke praktisk mulig for myndighetene å drive direkte kontroll med den enkelte virksomhet. Forskriftsverket har derfor et omfattende rapporteringssystem. Rapporteringen er basert på tillit og selvkontroll fra utøverne.» (...)

«A var en del av bedriftens øverste ledelse. Hvorvidt hun faktisk var i eller har følt seg i en form for tvangssituasjon, vil være uten betydning, jf. eksempelvis Rt-1986-348. Etter lagmannsrettens syn avverget A ved å feilrapportere om lusetelling at bedriften fikk pålegg om å gjennomføre tellinger.»

Avgjørelsen er anket til Høyesterett.

Frostating / LF-2013-114675

Vesentlighetskriteriet i Skogbruks­loven § 22

En gårdbruker var i tingretten frifunnet for overtredelse av skogbruksloven og plan- og bygningsloven. Han hadde bygget 1,3 kilometer vei uten tillatelse. Tingrettens flertall mente at lovbruddet ikke var vesentlig. Påtalemyndighetens anke over lovanvendelsen ble imidlertid tatt til følge i lagmannsretten, fordi tingretten ved vurderingen av om overtredelsen var vesentlig, ikke hadde tillagt omfanget av lovbruddet tilstrekkelig vekt. Dommen, med hovedforhandling, ble opphevet for å gi begge parter anledning til å føre de bevis de mener er nødvendige.

I dommen uttaler lagmannsretten følgende om vurderingen av § 22: «Selv om det er riktig at spørsmålet om overtredelsen er vesentlig, skal bero på en vurdering av flere forhold, må lovanvendelsen ta behørig hensyn til at noen momenter har større vekt enn andre, ifølge lovforarbeidene. Flertallets lovanvendelse oppfyller ikke dette kravet, og vurderingen har derfor kommet skjevt ut.

Lagmannsretten ser det slik at omfanget av inngrepet, bygging av 1300 meter vei med bredde 3–6 meter og opptil 1 meter forskjell i terrenghøyde, uten å ha innhentet tillatelse på forhånd, i seg selv taler for å anse det som et vesentlig lovbrudd. Det har betydning at tillatelse ble gitt i ettertid, for så vidt gjelder 1000 meter av veien, som var skogsbilvei. Dette fratar imidlertid ikke inngrepet dets karakter av å være vesentlig, fordi bygging av en så betydelig veistrekning krever omfattende forhåndsvurdering, og mulighet for innspill fra andre berørte interesser. Dette ble umuliggjort, som følge av at A har tatt seg til rette.»


Sist oppdatert 02/10/2014