Ulovlig spredning av ferskvannsfisk via mennesker

Innvandring og spredning av fremmede arter til stadig nye områder er et velkjent og økende problem i Norge. Denne aktiviteten bidrar til svært uheldig og ødeleggende homogenisering av klodens biomangfold, siden mange arter gjennom lange tidsepoker er tilpasset lokale økologiske forhold.

Fiskevann

Tekst/illustrasjoner (der ikke annet er nevnt): zoolog og cand.real. Jens Petter Nilssen (j.p.nilssen@muller-sars.org), Müller-Sars Selskapet

Som oftest er mennesker involvert i spredningen på en direkte eller indirekte måte. De siste tiårene har spesielt spredning av fremmede fiskearter utviklet seg til et alvorlig miljø­problem i Sør-Norge; som på ingen måte får den oppmerksomhet som behøves. Prosessen rundt dette må bevege seg fra de siste tiårs prate- og observasjonsstadier til å ta store, mer målrettede og ikke minst betydelig mer kostbare grep. Spredningsveier må etterforskes og det må i tillegg tas direkte kontakt samt opplyse bredt om de ødeleggende virkningene i opprinneselslandene for sports- og mataukfiskerne, som spesielt er Tyskland og kanskje Polen. Her er det lang tradisjon for å fiske med levende agn.

Særegen verdensnaturarv i fare

Spredning av uønsket ferskvannsfisk, som karpefisk (levende agn- og trofé-fisk) og gjedde (matauk- og trofé-fisk), påvirker nå følsomme økosystemer i store deler av Sør-Norge. Fortsatt spredning av gjedde og karpefisk (figur 1) til varme, lavlandsinnsjøer i Sør-Norge utgjør en viktig økologisk utfordring for Norge hvis vi ikke ønsker å bidra til en ytterligere homogenisering av klodens biomangfold. Mange av økosys­temene som rammes er ekstremt sjeldne, omfatter kanskje færre enn tusen innsjøer på globalt nivå, og tilhører derfor en viktig og særegen naturarv for menneske­heten. Men disse varme, grunne og ofte høyproduktive innsjøene med store strand-vegetasjonsområder i Sør-Norge, er dessverre også typelokaliteter for karpefisk og gjedde, og slike økosystemer er derfor over hele den øvrige delen av kloden ikke overraskende fylt opp med blant annet nettopp disse fiskegruppene. Spredning av ørekyte og de tidligere utsettingene av faunafremmede laksefisk har blitt gitt stor oppmerksomhet i norsk forvaltning og forskning, mens spredning av øvrige karpefisk og gjedde til ekstremt sjeldne økosystemer i norsk lavland får utvikle seg relativt fritt i det «oppvirvlede støvet» rundt ørekyte og laksefiskene. Ansvaret for forvaltning og opprettholdelse av disse bemerkelsesverdige og sjeldne økosystemene ligger i sin helhet hos norske myndigheter.

Den generelle og allmenne misforståelsen er at denne prosessen kun dreier seg om spredning av arter. Spredning og etablering av karpefisk og gjedde gir derimot store økologiske og ikke minst biogeografiske påvirkninger og ubotelige skader i de fleste ferskvannsøkosystemer. I tillegg er forvaltningsmulighetene og den biologiske kontrollen så godt som fraværende, og grunneiere og lokalsamfunnet sitter igjen med et fra rent fiskerisynspunkt stort sett redusert eller ruinert vassdrag, bortsett fra for matauk- og meitefiskere; som begge grupper forøvrig har hele Sørøst-Norge og resten av Europa å ta av.

Underkommunisert faunakriminalitet

Dette er faunakriminalitet som fører til tap av biologisk og genetisk mangfold, i tillegg til tap av sjeldne økosystemer på kloden. Denne saken dreier seg i ytterste instans om hvilke arter vi vil ha i Norge og hvem som skal påvirke deres utbredelse. Videre dreier det seg om hvem som skal bestemme sammensetningen av de nye økosystemene – landets innbyggere eller tilfeldig besøkende (turister og sportsfiskere) som bringer med seg nye arter gjennom å praktisere en fiskemetode som er vanlig i deres hjemland: fisking med levende karpefisk etter mataukarter som ål (tidligere) og gjedde; de mest attraktive fiskearter i deres egne geografiske områder.

Det er imidlertid lite sannsynlig at de fer­ierende, faunakriminelle fiskerne er klar over den ubotelige skaden de gjør på norsk fauna ved å fortsette sine fiskemetoder i Norge. I Mellom-Europa har de fleste fiskevann i lavlandet mange arter av karpefisk. Det spiller derfor liten rolle om de tar med seg levende agn fra ett vann til ett annet, selv om det også der er ulovlig. Forholdene i Norge, med sine svært enkle én eller to-arts fiskesamfunn, er totalt forskjellige. Det som er i ferd med å skje langs Skagerrakskysten og på Sørvestlandet vil derfor få store og irreversible skader på biologisk mangfold og økologi i disse vannene. I tillegg er det alvorlig at reiselivsaktørene aldri synes å ha forstått at denne utarmingen av norsk natur ødelegger fiskevann som de selv i turistbrosjyrene nettopp bruker for å tiltrekke seg utenlandske besøkende.

nilsen_fingur_4_fisk.jpg nilsen_fingur_3_fisk.jpg nilsen_fingur_2_fisk.jpg nilsen_figur_1_fisk.jpg

Sørv i kystnære lokaliteter kan oppnå ekstreme tettheter; der hvor gjedde ikke er spredd har stor sørv ingen naturlige fiender.

Annonse hvor kjøp av levende agn, og lagringsmuligheter til i det minste å passere grensen til Tyskland er antydet. Foto fra tysk bok om regnlaue (av Arnold & Längert 1995).

Utvalgte «hotspots» for spredning av faunafremmede fiskearter i Sør-Norge (flere ulike fiskearter inngår).

Jordkjenntjenn, Tvedestrand kommune, «startpunktet» for regnlaue i Norge, og ikke bare det – også gjedde og sørv finnes her. Et opplagt objekt å gå løs på innen prosessen for å stoppe fremmede fiskearter.

Hvem sprer – hvilke arter?

Det har stadig gått rykter om at ferierende tyskere, og andre mellomeuropeere som har tradisjon for fiske med levende små karpefisk, sprer disse artene. For dem er gjedde og ål (nå fredet) uhyre attraktive fiskearter, og den økende utbredelsen av agnfisk og gjedde passer i tid til deres aktiviteter i områdene. Videre er det også sannsynlig at bare personer som oppholder seg i lengre perioder som feriegjester i regionen, ville ha interesse i å gjøre disse inngrepene, fordi alt dette tar tid: gjedda skal vokse til og spre seg. Reiselivsaktørene har uten opphold presentert de «frie» norske fiskevannene og vår generøse allemannsrett, som gjør at alle fritt kan ferdes i naturen – i total motsetning til de ferierendes egne naturområder, som oftest er fullstendig privatisert.

Det er vanskelig å finne opprinnelsen til artene som settes ut, fordi det er nesten umulig å a) identifisere hvem som har vært utsetter, b) identifisere hvor ofte og systematisk artene har vært utsatt, c) finne ut hvor de har kommet fra. Det ville kanskje vært mulig å identifisere hvor de ulike artene og populasjonene kom fra, hvis man anvendte avanserte, molekylærbiologiske metoder. Men dette forutsetter forskning og bevilgning av betydelige midler. Forholdet mellom globalisering, genetikk og faunafremmede fiskearter er nok bare i sin første fase.

Etter å ha arbeidet med dette problemet i cirka 20 år, er dette foreløpig oppsummering:

  • Noen norske og utenlandske sportsfiskere sprer etter alt å dømme ørekyte ved bruk av levende agn ved å fiske etter laksefisk, hovedsakelig i boreale- og høyfjellsstrøk
  • Noen utenlandske sportfiskere sprer sannsynligvis sørv og regnlaue ved bruk av levende agn for å fiske etter arter som gjedde og ål (fredet nå)
  • Noen meitefiskere sprer sannsynligvis troféfisk, som primært karpe og suter
  • Noen utenlandske feriebesøkende, som oppholder seg mer eller mindre fast i dette området, sprer gjedde for å få konsumfisk å fiske etter
  • Noen akvarieentusiaster sprer akvariefisk, som solabbor og koi.

Den vanligste årsaken til spredning av øre­kyte er at den har vært brukt ulovlig som levende agn i svært mange tiår. Her må nordmenn ta på seg det meste av skylden. I tillegg har spredning av arten også forekommet fordi man har tatt feil av ørretyngel og ørekyte, og båret feil art til vannene.

Det er forøvrig ikke bare levende agnarter som for eksempel sørv og regnlaue som kan ha blitt transportert fra for eksempel Tyskland til Norge i forbindelse med fiske. Siden levende agn iblant transporteres i mikroakvarier hvor både sediment og vannplanter følger med (figur 2), kan også alle typer hvilestadier og egg av forskjellige ferskvannsarter følge med. Utsetting av dette «transportøkosystemet» begynner nå å få negative følger for de artsfattige norske ferskvannsøkosystemene. Det er altså ikke bare fiskeartene som spres i stor hastighet i Sør-Norge, men også andre arter som blir transportert sammen med fisken, og som kan etablere seg når restene av det mellomeuropeiske «økosystemet» helles ut i innsjøer eller bekker etter bruk. På denne måten kan en forklare iøynefallende, flekkvise utbredelsesmønstre i Sør-Norge av flere smådyr, som småkreps og snegl, samt visse fiskelusparasitter.

Geografiske områder som rammes

Kjerneområdet for de nye artene er fremfor alt reiselivsfylkene Aust-, Vest-Agder og Rogaland, her finnes også de fleste av invasjonartene (figur 3). Det er særlig kystkommunene som har alvorlige problemer med spredning av nye og uønskede arter. I skyggen av den store satsingen på kalking av forsurede norske fiskevann i disse fylkene og oppmerksomheten rundt spredning av ørekyte og påvirkning på ørret, har karpefisk og gjedde «i det stille» kunne spre seg til kystnære innsjøer. Følgene av spredningen og disse karpefiskers økologi i deres «nye» biotoper er så godt som ukjent i Norge både på grunn av mangel på forskningsmidler og grunnforskning. Man vet så godt som ingenting om følgene av den nye mellomeuropeiske fauna i norske innsjøer. Derfor har svært få trodd at problemet kunne bli så akutt i Sør-Norge. Slik kunnskap behøves nå, hvis vi vil forvalte og eventuelt restaurere disse allerede sterkt påvirkede biotopene (jf. kravene fra EUs Vanndirektiv av år 2000).

Reiselivssektoren som avgjørende aktør i spredning av faunafremmed fisk

Menneskenes historiske bruk av lokal natur og de besøkendes og lokalfolkets forventninger av innholdet i naturopplevelser er viktige deler av et lands kultur. Dette markedsføres også som opplevelser av reiselivsnæringen – derfor må de på banen, men ikke bare for å selge et produkt. Næringen har imidlertid ingen dypere historie i å involvere seg i forvaltning av norsk natur, bortsett fra kanskje kortsiktig profitt på norsk natur, immatrielle verdier og andre kvali­teter som vanligvis er skapt av norsk kulturhistorie og lokal aktivitet.

Økologiske effekter underkommunisert

Det som forbauser en grunnforsker og økolog som arbeider med bioinvasjoner av arter, er at nesten ingen kommuner innser de store, negative økologiske effektene av denne spredningen. Gjennomføring av EUs vanndirektiv har bidratt til ytterligere byråkratisering og problemer med å finne frem historiske data. Spredningen av karpefisk har nemlig både direkte og indirekte følger for innsjøenes bruksmuligheter, som drikkevann, rekreasjon og fiske:

  • Karpefiskenes økologiske aktiviteter fører til resuspensjon av slam og frigivelse av akkumulerte næringssalter i sedimentet
  • Dette akselererer eutrofieringsprosessen, som gir betydelig algevekst med tidvis vannblomst i innsjøene, med høy pH og fosfor-utlekning av grunne sedimentområder, og lokalitetene egner seg dårligere til drikkevann og industrivann
  • Den store mengde karpefiskyngel beiter ned dyreplankton som ellers ville kunne undertrykke algevekst, og sørge for mer effektive energistrømmer
  • Karpefisk gir også generelt mer mikroorganismer i vannet (bl.a. virus, bakterier og protozoer)
  • Nye fiskearter kan tilføre nye arter parasitter til lokalitetene.

Hva bør gjøres – og av hvilke aktører?

Det finnes metoder for å stoppe spredningen av disse artene, og innsaten må settes inn på flere nivåer. Det er viktig at artene nå ikke spres til flere lokaliteter, fordi dess vanligere de blir, dess lettere blir de spredd til enda flere områder (figur 4). Problemet må angripes av en rekke aktører som bør samarbeide: kommunene (de få som fortsatt har det) med sine miljøvernrådgivere, fylkene gjennom Fylkesmannens miljøvernavdeling, Miljødirektoratet, Norges Jeger og Fiskeforbund, reiselivsaktørene i kommunene, fylkene og på landsnivå, Miljøverndepartmentet i Norge og Tyskland, ØKOKRIM, lokalt politi, Tollvesenet og forskere ved universiteter og høyskoler.

Sports- og mataukfiskere

Vi vet stort sett hvem som sprer disse artene i Sør-Norge, men det er nesten umulig å ta de miljøkriminelle «på fersken» i dette langstrakte, gjemsels- og innsjørike landet. For å motvirke spredning av fiskeartene er det nødvendig å konsentrere seg om:

  1. «game»-, spise- og agnfisk (utenlandske sportsfiskere)
  2. troféfisk og norske meitfisker
  3. utsetting fra akvarieentusiaster (og lignende aktiviteter)

Man må informere på alle nivå om dette alvorlige miljøproblemet i Norge. Det må stå på informasjonsplakater ved Norges grenser og ved de ulike fiskevann, og uthevet med rød skrift i alle reiselivsbrosjyrer. Naturen som de utenlandske besøkende ønsker å oppleve er i ferd med å gå tapt, og man drar vel ikke til Norge for å oppleve mellomeuropeiske fiskeforhold? Eller kanskje det er nettopp dette noen av dem ønsker?

Økonomiske forhold

Det som i virkeligheten foregår og saken i ytterste instans gjelder, er faunakriminalitet og tap av biologisk mangfold på mange trofiske nivåer. Denne er ikke mindre alvorlig enn utryddelse av norske arter på «rødlistene», som velkjente rovfugl. I flere tilfeller ble krepsdyret reliktkreps satt ut i trønderske innsjøer, og følgene var katastofale for pelagiske laksefiskbestander fordi artene konsumerer samme type føde. Grunneierne har nå fått erstatning. Bør norske myndigheter og/eller reiselivsaktører på tilsvarende måte erstatte de opprinnelige økosystemer og tilpasninger som er gått tapt i kystnære innsjøer rundt Skagerrak?

Fjerning av etablerte, uønskede fiskearter

Den eneste sikre måten å bli kvitt disse artene er å bruke plantegift som rotenon – som imidlertid er en betent miljøpolitisk sak. Bruk av rotenon er økologisk sett ingen ønskelig strategi, men i ekstraordinære situasjoner benytter miljømyndighetene ekstraordinære tiltak (jf. ørekyte- og gyro-problemet).

Politi, naturoppsyn og ØKOKRIM

Etterforskning av problemet rundt homogenisering av norsk biogeografi og de unike norske ferskvannssystemene, bør prioriteres for flere av utsettingene som allerede er gjort i Sør-Norge. En av de storstilte miljøkriminalitetene i Sør-Norge er spredning av gjedde til Gjevingvassdraget i Tvedestrand, fra 1960–70 tallet. Gjedde har nå spredd seg til nesten alle innsjøer i dette området, og har en meget sterk økologisk innflytelse på innsjøene.

Informasjon til tyske og mellomeuropeiske miljømyndigheter

Norske myndigheter må nå rette direkte informasjon (for eksempel basert på oppdaterte økologiske og genetiske studier) om problemet sett fra norsk side. Det blir for kostbart for Norge å bytte bort en generøs allemannsrett med en ødeleggende bioinvasjon av faunafremmede fiskearter, som i tillegg utarmer økologisk og genetisk mangfold i norsk natur!

Aktuelle lover

Utsetting av fisk

  • Laks og innlandsfiskeloven § 9, jf. § 49 opp­stiller forbud mot utsetting av fisk og en strafferamme på bøter og fengsel inntil 2 år ved overtredelse. Forskrift om utsetting av fisk og andre ferskvannsorganismer har også forbud mot å sette ut anadrome laksefisk og innlandsfisk, herunder lev­ende rogn eller unger av disse arter, i vassdrag, fjorder og havområder, samt andre levende organismer i vassdrag. Forskriften er straffesanksjonert i laks og innlandsfiskeloven.

  • Fra 1. januar 2015 vil forbudene i laks og inn­landsfiskeloven bli overført til naturmangfoldloven § 30, hvilket vil innebære en skjerping av regel­verket og gi en høyere strafferamme.

Innførsel

  • Naturmangfoldloven § 20, jf. § 75 opp­stiller forbud uten etter særskilt tillatelse å innføre levende eller levedyktige organismer (herunder fisk) til Norge.

  • Naturmangfoldloven oppstiller en strafferamme med bøter eller fengsel inntil 1 for den som forsettlig eller uaktsom overtrer bestemmelsen. Grove overtredelser kan straffes med inntil 3 år.

Fiske med levende agn

  • Dyrevelferdsloven § 14 oppstiller forbud mot å bruke levende dyr (herunder fisk) som for eller agn.


Sist oppdatert 02/10/2014