Foreldelse av saker om miljøkriminalitet

Den måten straffebestemmelsene er formulert på i en del nyere lovgivning på miljøområdet kan medføre usikkerhet om foreldelsesfristenes lengde. Det kan blant annet reises spørsmål om foreldelsesfristen kan ha blitt redusert fra 5 til 2 år for en del saker, uten at de aktuelle fagdepartementene synes å ha vært klar over dette i lovarbeidet.

Av politiadvokat Aud Ingvild Slettemoen, Økokrim

Med mindre fagdepartementene sørger for presiseringer i loven må den usikkerheten som er oppstått, finne sin endelige avklaring gjennom rettspraksis. Det ville være synd hvis lovbrudd på miljøområdet som tidligere hadde en foreldelsesfrist på 5 år, fremover må henlegges der saken ikke ble avdekket innenfor 2-årsfristen, for eksempel ved ulovlig jakt på fredede arter.

Inntil den usikkerheten som er skapt om foreldelsesfristens lengde avklares gjennom lovendringer eller gjennom rettspraksis, må man i straffesaksarbeidet ta høyde for den usikkerheten som gjelder. Det innebærer at man for å være på den sikre siden må sørge for å avbryte foreldelsen innenfor 2-årsfristen, der dette er mulig.

 

Noen utgangspunkter om beregningen av foreldelsesfristen

Etter strl. § 67 er foreldelsesfristen avhengig av «høyeste lovbestemte straff» for forholdet. (Dette systemet blir i hovedsak videreført i § 86 i strl. 2005.) Når straffebestemmelsen har en hovedstrafferamme i bunnen og en høyere sideramme som gjelder i visse tilfelle, er spørsmålet hvilken av disse som er avgjørende for foreldelsen. Matningsdal/Bratholm, Straffeloven, Kommentarutgave, 2. utgave, første del s. 579 sier om dette:

«Er siderammen knyttet til konkrete omstendigheter, f.eks. at handlingen fører til legemsskade eller døden, avhenger fristen av hvilket alternativ som er oppfylt i den konkrete saken. Ved legemsfornærmelse kan det dermed være aktuelt med både 2, 5 og 10 års foreldelsesfrist.

(…)

Knyttes derimot siderammen til generelle forhold som «særdeles skjerpende omstendigheter», er den høyere strafferamme avgjørende, uavhengig av om det forligger slike omstendigheter i den konkrete saken, jf. Rr. 1962 s. 494, 1995 s. 374 og 1995 s. 1577.

Det forekommer at loven oppstiller en høyere strafferamme for tilfeller hvor det foreligger «særdeles skjerpende omstendigheter», samtidig som den angir praktisk viktige eksempler på momenter det skal legges vekt på, uten at de er avgjørende verken positivt eller negativt. Et eksempel på det finner man i § 132 a tredje ledd. Da også slike bestemmelser overlater avgjørelsen til rettens skjønn, må den høyere strafferammen være avgjørende for foreldelsesfristens lengde, uavhengig av om vilkåret er oppfylt i den konkrete saken. Dette er også antatt i Ot.prp. nr. 40 (1999-2000) s. 108 annen spalte i relasjon til § 132 a.»

I Rt. 1962 s. 494 om strafferammen ved «særdeles skjerpende omstendigheter» etter strl. § 278 tredje ledd uttalte Høyesterett:

«Hvor et straffebud inneholder en alminnelig strafferamme, og en høyere som kommer til anvendelse i særlige tilfeller etter domstolenes skjønn, slik som her er tilfelle, vil det være det siste som er bestemmende for foreldelsesfristen.

(…)

Det kan visstnok innvendes at en slik tolkning som vil være til tiltaltes ugunst, ikke virker ubetinget rimelig. Jeg finner imidlertid at denne forståelse stemmer best med ordlyden i § 67. En annen forståelse ville legislativt være uheldig fordi den ville gjøre fristens lengde avhengig av domstolenes skjønn i den enkelte sak.»

Rt. 1995 side 374 gjaldt alkoholloven § 10-1 annet ledd. Bestemmelsen lyder slik:

«Dersom overtredelsen er særlig grov, er straffen bøter eller fengsel inntil 2 år. Ved avgjørelsen legges vekt på om overtredelsen er av stort omfang eller om det foreligger andre omstendigheter av særlig skjerpende art.»

Høyesterett kom her til at strafferammen i annet ledd var avgjørende for foreldelsesfristen, og uttalte:

«Har straffebestemmelsen en forhøyet strafferamme som kommer til anvendelse i særlige tilfeller etter domstolens skjønn, er det denne som er avgjørende uavhengig av om det foreligger slike omstendigheter i den konkrete saken, jf. avgjørelser i Rt. 1962-494 og Rt. 1992-723.»

Etter disse avgjørelsene gjelder altså prinsippet om at den straffeskjerpende siderammen er avgjørende for foreldelsen uten hensyn til om siderammen gjelder i den konkrete saken, på samme måte der siderammen er knyttet til at «overtredelsen er særlig grov» som der den er knyttet til «særlige omstendigheter».

 

Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) Om lov om straff

Straffelovkommisjonen foreslår i delutredning VII side 148 å oppheve de særlige strafferammene som knytter seg til om det foreligger særdeles formildende eller skjerpende omstendigheter. I stedet foreslås at straffebudene først og fremst skal graderes ved at handlingen deles inn i liten, vanlig og grov overtredelse. Straffelovkommisjonen viser til at avgjørelsen av om handlingen er «liten», «vanlig» eller «grov» vil høre til skyldspørsmålet.

I Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) Om lov om straffeloven går Justisdepartementet inn for å følge opp dette forslaget fra Straffelovkommisjonen. Se punkt 4.1.4.4 på side 58 – 59 i Ot.prp. nr. 90. Departementet gir i den forbindelse uttrykk for at en tar sikte på ikke å videreføre systemet med at foreldelsen skal følge den høyeste strafferammen for en overtredelse. Som begrunnelse for dette vises til at slike juridiske spissfindigheter ikke bør videreføres i en ny alminnelig straffelov som har den brede allmennhet som målgruppe, og hvor informasjonshensynet derfor står sentralt.

 

Den straffeskjerpende siderammen i nyere lovgivning på miljøområdet

Naturmangfoldloven

Lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) trådte i kraft 1. juli 2009.  

Straffebestemmelsen i naturmangfoldloven § 75 erstatter tidligere straffebestemmelser på flere viktige felt innenfor miljøområdet. Blant annet er reglene om vern av områder og arter etter lov 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern (naturvernloven) opphevet for å erstattes med reglene i naturmangfoldloven. Viltloven § 3 om fredningsprinsippet er opphevet og erstattet av reglene i naturmangfoldloven § 15. Ulovlig jakt på fredet vilt vil derved ikke lenger straffes etter viltloven § 56, men vil i stedet straffes etter naturmangfoldloven § 75.

Strafferammen etter naturmangfoldloven § 75 første ledd er bøter eller fengsel inntil ett år, men slik at strafferammen er 3 år for «grov overtredelse», jf. annet ledd, som lyder som følger:

«Grov overtredelse av første ledd straffes med bot eller fengsel inntil tre år. Ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov, legges særlig vekt på om den har medført eller voldt fare for betydelig skade på naturmangfoldet, om skaden på naturmangfoldet må anses uopprettelig, graden av skyld, og om overtrederen har truffet forebyggende eller avbøtende tiltak».

Etter prinsippet i Rt. 1962 s. 494 og Rt. 1995 s. 374 ville foreldelse av saker etter naturmangfoldloven § 75 første ledd være 5 år, uten hensyn til om annet ledd gjelder i den konkrete saken. Det er noen forskjeller mellom utformingen av annet ledd i alkoholloven § 10-1 (jf. Rt. 1995 s. 374) og annet ledd i naturmangfoldloven § 75. Alkoholloven § 10-1 annet ledd gjelder en «særlig grov» overtredelse, mens naturmangfoldloven gjelder «grov» overtredelse. Videre viser alkoholloven her til «andre omstendigheter av særlig skjerpende art». Disse forskjellene i utformingen synes imidlertid ikke å innebære at det dreier seg om ulike typer skjønnsmessige vurderinger. Det fremgår av spesialmerknadene til naturmangfoldloven § 75, jf. Ot.prp. nr. 52 (2008-2009) side 455-456, at ordlyden i § 75 annet ledd bare «oppgir en rekke momenter til bruk ved vurderingen av om overtredelsen er grov», og at det også kan legges vekt på andre momenter.

Spørsmålet er imidlertid hvilken betydning uttalelsene i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) på side 58-59 som er omtalt over, kan få når det gjelder spørsmålet om foreldelsesfristens lengde i saker etter naturmangfoldloven § 75.

Forarbeidene til naturmangfoldloven nevner ikke betraktningene på side 58-59 i Ot.prp. nr. 90 om særlig grov overtredelse og strafferammens betydning for foreldelsesfristene. (Derimot vises i NOU 2004: 28 til Ot.prp. nr. 90 på et par andre punkter.)

I lovforslaget i NOU 2004: 28 var den særlige strafferammen i naturmangfoldloven § 75 annet ledd (lovforslaget § 73) knyttet til om det er «inntrådt eller voldt fare for betydelig miljøskade, eller det for øvrig foreligger særdeles skjerpende omstendigheter». Det fremgår ikke av Ot.prp. nr. 52 hva som er bakgrunnen for at ordlyden ble omformulert til å vise til «grov overtredelse». Det er ingenting i proposisjonen som tyder på dette var ment å ha vesentlig materiell betydning, herunder når det gjelder foreldelse.

Dersom denne omformuleringen likevel skulle medføre at foreldelsesfristen for saker etter naturmangfoldloven § 75 første ledd bare er 2 år, vil det svekke oppfølgningen av forhold som var regulert i andre lover på miljøområdet før naturmangfoldloven. Et eksempel er ulovlig felling av fredet vilt. Frem til naturmangfoldloven var dette regulert i viltloven § 3 jf.  § 56. Nå rammes dette i stedet av naturmangfoldloven § 15 jf. § 75. Foreldelsesfristen for saker etter viltloven § 56 er 5 år i alle tilfelle, etter prinsippet i Rt. 1962 s. 494. Dersom foreldelsesfristen for saker etter naturmangfoldloven § 75 første ledd bare skal være 2 år, vil det bety at foreldelsesfristen for ulovlig felling av fredet vilt derfor reduseres fra 5 til 2 år, der overtredelsen ikke er «grov». (Det gjenstår å se hvor grensen skal trekkes for hva som skal anses som «grov overtredelse» etter naturmangfoldloven § 75 annet ledd, herunder om tidligere rettspraksis om grensene for den straffeskjerpende siderammen i viltloven § 56 første ledd annet punktum vil bli ansett relevant for grensedragningen.) Det er ikke upraktisk at ulovlig felling av fredet vilt oppdages først etter noen år, for eksempel der viltet blir oppdaget etter å la ligget en stund i fryseren til en preparant. En reduksjon av foreldelsesfristen i saker om ulovlig felling av fredet vilt fra 5 til 2 år vil medføre svekket oppfølgning av slike saker, og det ville neppe være i tråd med formålet med naturmangfoldloven.

En 2-års foreldelsesfrist for saker etter naturmangfoldloven § 75 første ledd vil i mange tilfelle også samsvare dårlig med det øvrige regelverket på området. En del forhold vil være omfattet av både naturmangfoldloven og en sektorlov, jf. naturmangfoldloven § 75 tredje ledd og Ot.prp. nr. 52 (2008-2009). Ved idealkonkurrens vil foreldelsesfristen følge den lengste fristen, jf. Matningsdal/Bratholm, Straffeloven, Kommentarutgave, 2. utgave, første del s. 581. De fleste eldre lover på miljøområdet har en foreldelsesfrist på 5 år etter prinsippet i Rt. 1962 s. 494 og Rt. 1995 s. 374. Det betyr at saker etter naturmangfoldloven § 75 som regel vil foreldes etter 5 år i saker der forholdet også dekkes av spesiallovgivningen, men ikke i saker der reglene i spesiallovgivningen er opphevet for å erstattes med reglene i naturmangfoldloven. Dette vil gi en utilsiktet og tilfeldig forskjell i reglene om foreldelsesfristens lengde på miljøområdet.

På denne bakgrunn bør det etter mitt syn legges til grunn at foreldelsesfristen for saker etter naturmangfoldloven § 75 første ledd i alle tilfelle er 5 år.  

Markaloven

Lov 5. juni 2009 nr. 35 om naturområder i Oslo og nærliggende kommuner (markaloven) trådte i kraft 1. september 2009. Etter § 20 første ledd er strafferammen bøter eller fengsel i ett år. Annet ledd om den straffeskjerpende siderammen lyder som følger:

«Er det inntrådt eller voldt fare for betydelig miljøskade, eller overtredelsene er grove, kan fengsel i inntil tre år anvendes. Ved vurderingen av om overtredelsen er grov, skal det særlig legges vekt på overtredelsens omfang og virkninger og graden av utvist skyld».
 
Her oppstår det samme spørsmålet som for naturmangfoldloven § 75, om foreldelsesfristen etter første ledd er 5 år uten hensyn til om annet ledd gjelder i den konkrete saken, jf. Rt. 1962 s. 494 og Rt. 1995 s. 374, eller om det på bakgrunn av uttalelsene på side 58-59 i Ot.prp. nr. 90 må antas at foreldelsesfristen for saker etter § 75 første ledd bare er 2 år.

I forslaget til markalov § 20 som var på høring, var den straffeskjerpende siderammen knyttet til at «det er inntrådt eller voldt fare for betydelig miljøskade, eller det for øvrig foreligger særdeles skjerpende omstendigheter». Ordlyden ble omformulert i proposisjonen på bakgrunn av en høringsuttalelse fra Justisdepartementet om at regelen burde endres til en regel om grov overtredelse. Miljøverndepartementet har i motivene til markaloven ikke gitt uttrykk for at omformuleringen skulle ha noen materiell betydning. I punkt 3.15.2 på side 37 i Ot.prp. nr. 23 (2008-2009) uttaler departementet følgende:

«Høringsutkastets straffebestemmelser videreføres i markaloven § 20. (….) Departementet har lagt vekt på at strafferammen og straffebestemmelsene samsvarer med ordningen i ny naturmangfoldlov. Ordlyden i bestemmelsens annet ledd er endret i tråd med forslag fra Justisdepartementet».

I spesialmerknadene til § 20 på side 49 i Ot.prp. nr. 23 uttales:

«Ved vurderingen av om overtredelsen er grov, skal det særlig legges vekt på overtredelsens omfang og virkninger og graden av utvist skyld. Det vises her til Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 58-59».

Det fremgår ikke hva som egentlig ligger i denne henvisningen til Ot.prp. nr. 90 (2003-2004). Muligens mener man her først og fremst å vise til drøftelsene i Ot.prp. nr. 90 som belyser nærmere hvilke momenter som inngår i vurderingen av om overtredelsen er grov. Man skulle tro at betydningen for foreldelsesfristens lengde hadde vært drøftet nærmere i proposisjonen, dersom Miljøverndepartementet hadde vært oppmerksom på dette spørsmålet. En 2-års foreldelsesfrist vil svekke muligheten for oppfølgning av overtredelser som ikke anses som «grove», og derved vil effekten av straffetrusselen i markaloven svekkes tilsvarende. Dette har neppe vært hensikten.  

På bakgrunn av at forarbeidene til markaloven i Ot.prp. nr. 23 inneholder en eksplisitt henvisning til side 58-59 i Ot.prp. nr. 90, må det likevel anses å herske betydelig usikkerhet om foreldelsesfristen i saker etter markaloven § 20 første ledd er 2 år eller 5 år.

Plan- og bygningsloven

Den nye plan og bygningsloven av 27. juni 2008 nr. 71 inneholder regler om sanksjoner i §§ 32-8 til 32-10. (Disse bestemmelsene er enda ikke trådt i kraft.) Etter § 32-9 første ledd første punktum kan vesentlige og forsettlige eller grovt uaktsomme overtredelser straffes med bøter eller fengsel inntil ett år. Etter tredje ledd første punktum kan fengsel i inntil 2 år anvendes «ved grove overtredelser». Etter annet punktum skal det ved vurderingen av om overtredelsen er grov «særlig legges vekt på overtredelsens omfang og virkninger og graden av utvist skyld». Det fremgår av spesialmerknadene til § 32-9, jf. side 357 i Ot.prp. nr. 45 (2007-2008), at oppregningen her ikke er uttømmende.

Også her oppstår tilsvarende spørsmål om foreldelsesfristen etter § 32-9 første ledd første punktum er 5 år, uten hensyn til om tredje ledd første punktum gjelder i den konkrete saken, eller om det på bakgrunn av uttalelsene på side 58-59 i Ot.prp. nr. 90 må antas at foreldelsesfristen for saker etter § 32-9 første ledd bare er 2 år.

I NOU 2005: 12 er reglene om den straffeskjerpende siderammen i § 32-9 tredje ledd, jf. utvalgets forslag § 37-7 tredje ledd, utformet som en bestemmelse om «særdeles skjerpende omstendigheter». Bakgrunnen for at ordlyden i bestemmelsen er omformulert fremgår ikke i Ot.prp. nr. 45. Proposisjonen nevner ikke Ot.prp. nr. 90 (2003-2003). Det er heller ingen andre uttalelser i Ot. prp. nr. 45 som tyder på at departementet synes å ha lagt til grunn at omformuleringen skulle ha noen materiell betydning, enn mindre noen betydning for foreldelsen. Tvert i mot viser departementet flere steder i Ot.prp. nr. 45 til at utvalgets foreslag om en økt strafferamme vil forlenge fristen for foreldelse fra dagens regler som innebærer en to års foreldelsesfrist. (Se Ot.prp. nr. 45 side 33 i punkt 2.3.18, side 166 i punkt 13.3.2 og side 168 i punkt 13.3.4, samt punkt 13.5.4 på side 181.) Departementet fremhever på denne bakgrunn i punkt 13.5 på side 172 og i spesialmerknadene til § 32-9 på side 357 at forslaget får betydning for foreldelsesfristens lengde. Departementet har altså lagt til grunn at strafferammen på 2 år i § 32-9 tredje ledd generelt vil være avgjørende for foreldelsesfristen, også når forholdet bare rammes av § 32-9 første ledd. Det vil si at foreldelsesfristen vil være 5 år uansett om tredje ledd kommer til anvendelse i den konkrete saken eller ikke.

Etter mitt syn bør departementets klare forutsetning i forarbeidene her være avgjørende, slik at foreldelsesfristen etter § 32-9 generelt er 5 år, også i saker etter første ledd der tredje ledd ikke kommer til anvendelse. På bakgrunn av drøftelsene på side 58-89 i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) kan det nok likevel bli reist spørsmål om dette.

Havressursloven

Lov 6. juni 2008 nr. 37 om forvaltning av viltlevande marine ressursar (havressurslova) trådte i kraft 1. januar 2009 og avløser saltvannsfiskeloven av 1983.

Etter saltvannsfiskeloven § 53 første ledd første punktum var strafferammen for overtredelser bøter eller fengsel inntil 6 måneder. Annet punktum inneholdt en straffeskjerpende sideramme på fengsel i inntil 2 år «under særdeles skjerpende omstendigheter». Foreldelsesfristen var derved 5 år i alle saker etter saltvannsfiskeloven § 53.

I havressursloven §§ 60-63 er strafferammen bøter eller fengsel i inntil ett år. Skyldkravet er uaktsomhet. Etter § 64 første ledd gjelder det en særlig strafferamme på 3 år for «grovt lovbrot som er gjort med grov aktløyse eller med vilje». Ved vurderingen av om overtredelsen er grov, skal det etter første ledd annet punktum «særleg leggjast vekt på om den økonomiske eller potensielle økonomiske verdien av lovbrotet er stor, om lovbrotet har skjedd systematisk og over tid, og om lovbrotet har skjedd som ledd i organisert verksemd.»  

Havressursloven § 64 første ledd fremstår som en selvstendig straffebestemmelse, særlig ved at bestemmelsen inneholder krav om grov uaktsomhet eller forsett. På denne bakgrunn vil man i utgangspunktet legge til grunn at strafferammen i § 64 første ledd ikke er avgjørende for foreldelsen av saker etter §§ 60-63. Det betyr at foreldelsesfristen for saker etter §§ 60-63 er 2 år.

Når man ser på forarbeidene til havressursloven, så synes det imidlertid som om dette ikke har vært tilsiktet fra Fiskeri- og kystdepartementets side.

Lovforslaget i NOU 2005: 10 Lov om forvaltning av viltlevende marine ressurser inneholdt straffebestemmelser i § 13-4. Etter første ledd var strafferammen bøter eller fengsel inntil 1 år, og med en straffskjerpende sideramme på 3 år i tredje ledd «under særdeles skjerpende omstendigheter».  Det fremgår av motivene at bestemmelsen ble omformulert til en regel om grov overtredelse etter innspill fra Justisdepartementet i høringen, der Justisdepartementet viste til Ot.prp.nr. 90 (2003-2004). I Ot.prp. nr. 20 (2007-2008) Om lov om forvaltning av viltlevande marine ressursar sies om dette i punkt 9.5 på side 158:

«Når det gjeld føresegner som hevar eller senker strafferamma ved særs skjerpande omstende eller formildande omstende, viser Justisdepartementet til at ein i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) har gått inn for å oppheve slike føresegner, og uttaler at «i dette lys bør det ikke nå i spesiallovgivningen innføres nye regler av denne karakter».

Justisdepartementet held fram at:

Vil man opprettholde en høyere strafferamme for visse typer overtredelser, må det fremheves konkret hva som er de rettslige karakteristika ved denne adferd. Dette kan for eksempel gjøres ved å betegne overtredelsen som grov, og deretter gi en bestemmelse om at «ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov skal det særlig legges vekt på..»

Videre sies om dette under punkt 9.7.2 på side 165 i Ot.prp. nr. 20:

«Justisdepartementet har i si høyringsfråsegn vist til at det i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) er foreslått at føresegner som hevar eller senkar strafferamma generelt, vert oppheva. I Ot.prp. nr. 90 går det frem at slike kriterium i seg sjølv ikkje seier noko om kva for omstende som kan utøyse ei høgre strafferamme.
Departementet et samd i at straffeføresegna i havressurslova bør seie kva for typar lovbrot eller kva som er det rettslege karakteristika ved den åtferda ein ønskjer skal bli ramme av eit strengare straffebod. I høve til kva lovbrot som fell inn under havressurslova § 64 første ledd, har departementet i tråd med Justisdepartementet si høyringsfråsegn endra føresegna slik at det no er opprekna i føresegna kva for typar omstende som kan utløyse ei høgre strafferamme.»


Fiskeri- og kystdepartementets begrunnelse for den endrede ordlyden synes altså å knytte seg til et ønske om at det skal fremgå hva slags omstendigheter som kan føre til en økt strafferamme.

I proposisjonen 9.3.1 på side 152 viser departementet til at foreldelsesfristen for brudd på saltvannsfiskloven er 5 år etter strl. § 67. Det er ingenting i proposisjonen som tyder på at Fiskeri- og kystdepartementet har sett for seg at konsekvensen av endringene i formuleringen av straffebestemmelsen i § 64 første ledd fra utvalgets forslag, skulle ha den virkning at saker etter §§ 60-63 foreldes etter 2 år og ikke etter 5 år. Når § 64 første ledd så klart er formulert som en egen straffebestemmelse, må nok det likevel være avgjørende i forhold til strl. § 67, selv om dette altså skulle komme som en overraskelse på fagdepartementet.

Kulturminneloven

Når det gjelder kulturminneloven skal her bare nevnes at straffebestemmelsen i § 27 opprinnelig ble vedtatt med en bestemmelse i annet punktum med en høyere strafferamme for «grove tilfeller». Bestemmelsen ble deretter endret ved lov 3. juli 1992 nr. 96, til å lyde som følger: «Bedømmes overtredelsen som grov, kan fengsel i inntil 2 år anvendes». Denne formuleringen ble ansett å reise en viss tvil om foreldelsesfristens lengde. Ordlyden ble endret ved lov 3. mars 2000 nr. 14, til en regel om «særdeles skjerpende omstendigheter». I punkt 4.9.5.1 i Ot.prp. nr. 50 (1998-99) på side 46 uttales om endringen:

«Endringsforslaget vil også medføre en endelig avklaring om hvilken foreldelsesfrist som gjelder overtredelse av første straffealternativ (første punktum). Forslaget medfører at foreldelsesfristen for brudd på første alternativ følger fristen for brudd på annet alternativ. Riksadvokaten har i tidligere brev til ØKOKRIM gitt uttrykk for at den nåværende formulering må forstås på samme måte, slik at foreldelsesfristen både etter første og annet alternativ blir 5 år, jf. straffeloven § 67. Spørsmålet er imidlertid ikke endelig avklart i rettspraksis.»

 

Sammenfatning og konklusjon

Reglene om strafferammen for grove overtredelser i naturmangfoldloven, markaloven, plan- og bygningsloven og havressursloven var alle i utgangspunktet utformet som en regel om «særlig skjerpende omstendigheter», men ble omformulert til en regel om «grov overtredelse» på bakgrunn av innspill fra Justisdepartementet i høringen. Justisdepartementets høringsuttalelser - slik disse er gjengitt i motivene til de aktuelle lovene – nevner ikke eksplisitt at omformuleringen kan få betydning for foreldelsesfristenes lengde, og fagdepartementene synes generelt ikke å ha vært oppmerksomme på at omformuleringen kunne få slik betydning. Det vil på denne bakgrunn fremtre som en tilfeldig og ugjennomtenkt konsekvens dersom den omformuleringen som er skjedd, skal medføre at foreldelsesfristen for overtredelser som ikke er grove blir bare 2 år, og ikke 5 år. Dette vil som nevnt også i en del tilfelle innebære at saker der det tidligere gjaldt en foreldelsesfrist på 5 år, i stedet vil foreldes etter 2 år. Derved vil muligheten for å forfølge overtredelser på miljøområdet svekkes, i strid med selve formålene med den aktuelle lovgivningen.

De aktuelle fagdepartementene bør her gjøre en bevisst vurdering av hvilken foreldelsesfrist som er ønskelig. På bakgrunn av den vurderingen bør det inntas en presisering i de aktuelle lovene, som klargjør hvorvidt strafferammen for grov overtredelse skal være avgjørende for foreldelsesfristen etter strl. § 67 også i saker der overtredelsen ikke er grov.

I arbeidet med straffesakene kan påtalemyndigheten ikke ta noen risiko når det gjelder foreldelse. Når det er usikkert hvilken foreldelsesfrist som gjelder, må det derfor tas høyde for denne usikkerheten i straffesaksarbeidet. Det betyr at en må sørge for å foreta de nødvendige fristavbrytende skritt innenfor 2-årsfristen. Dette gjelder også der saken er slik at det kan dreie seg om grov overtredelse. Den endelige vurderingen av om overtredelsen er grov vil måtte skje for domstolen i hver sak, og resultatet av vurderingen vil sjelden være gitt. (Som det fremgår i punkt 3.1 over vil det imidlertid for en del saker etter naturmangfoldloven foreligge overlappende spesiallovgivning der det gjelder en foreldelsesfrist på 5 år. Her kan 5-årsfristen legges til grunn.)

Hva så med saker som ikke blir avdekket i tide til å avbryte 2-årsfristen? Som det fremgår av vurderingene over, vil spørsmålet om det gjelder en 5 års foreldelsesfrist stå i en noe ulik posisjon når det gjelder havressursloven §§ 60-63, naturmangfoldloven § 75, markaloven § 20 og plan- og bygningsloven § 32-9. Når det gjelder havressursloven §§ 60-63 kan det nok ikke legges til grunn at det gjelder en 5 års foreldelsesfrist. For de øvrige bestemmelsene kan det med tyngde argumenteres med at det gjelder en 5 års foreldelsesfrist uten hensyn om det dreier seg om en «grov overtredelse» eller ikke i den enkelte saken. Løsningen må imidlertid anses som noe usikker.
 


Sist oppdatert 15/12/2009