Høyesterett

«Finneren»

HR-2010-1945-A: 16. november 2010

I et innlegg på Din Side 11. oktober 2009, i kommentarer til en artikkel om plikten til å innlevere kulturgjenstander som man finner, til det offentlige mot finnerlønn, skrev «Finneren»:

Jeg har selv en runestein stående hjemme i garasjen, det kunne ikke falle meg inn å levere den inn i bytte mot knapper og glansbilder.
For det første fant vi den da vi gravde ut tomta vår, omtrent midt under der kjøkkenet er nå, for det andre venter jeg på en ‹passende› anledning til å selge den for dens rette verdi til noen som vet å verdsette slikt.

Jeg har prøvd å tyde tegnene selv, via runebøker, men de gir ikke noen mening for meg. Det er ca. 30 tegn på steinen, noen veldig utydelige, og steinen i seg selv er avrundet i kantene, ca. 20 cm tykk og 48x30 cm sett fra den siden tegnene er på. Det eneste jeg har klart å tyde er ordet «HILD», hva nå det måtte bety???

Hvis noen ‹kjøpere› leser dette kan jeg laste opp bilde av steinen ett eller annet sted og legge linken her. Steinen ble funnet i Ringsaker.»

«Finneren» opplyste også i et senere innlegg at runesteinen var solgt for 20 000 kroner etter at han hadde lagt ut en annonse på E-bay. Hedmark politidistrikt besluttet 9. februar 2010 å pålegge Aller Internett å utlevere IP-adressen og brukeropplysningene bak «Finnerens» innlegg. Aller Internett viste til at dette var omfattet av kildevernet og derfor var opplysninger det ikke var vitneplikt for, jf. straffeprosessloven § 125, og nektet å utlevere opplysningene. Hedmark tingrett besluttet 20. april 2010 at politiets begjæring om utlevering skulle tas til følge, og Eidsivating lagmannsrett forkastet anken fra Aller Internett, som påanket dette til Høyesterett.

Høyesterett kom til at politiets begjæring om utlevering av «Finnerens» IP-adresse ikke skulle tas til følge. Dommen var ikke enstemmig, idet en av dommerne dissenterte.

ØKOKRIM, som førte saken for påtalemyndigheten i Høyesterett, anførte prinsipalt at «Finneren» ikke faller inn under verken «forfatter til en artikkel eller melding i skriftet» eller en «kilde for opplysninger i det» i straffeprosessloven § 125 første ledd, fordi innlegget hadde et klart salgsformål, og derfor må likestilles med en salgsannonse. Selve ytringen var også en straffbar handling i seg selv, ettersom det dreide seg om et forsøk på å skaffe kjøper til en ulovlig ervervet gjenstand, og falt derved utenfor ytringsfrihetens kjerneområde. Påtalemyndigheten viste også til at kildevernet har sammenheng med redaktøransvaret, jf. straffeloven § 431, og at Din Side ikke har noen redaktør etter definisjonen i straffeloven, og at det heller ikke var foretatt noen forsvarlig vurdering av innlegget før publisering.

Høyesterett sluttet seg ikke til disse synspunktene. Retten la til grunn at innlegg på Din Side underlegges en «samtidskontroll, ved at det sendes en melding til redaksjonen når et innlegg legges ut, og at redaksjonen da kan vurdere innleggenes form og innhold. På denne bakgrunn la Høyesterett til grunn at Din Side derved praktiserte redaktøransvaret, slik at § 125 i utgangspunktet kommer til anvendelse. Videre fant Høyesterett at det dominerende innholdet i «Finnerens» innlegg ikke var en salgsannonse, men kritikken av lovreguleringen av privatpersoners funn av fredede kulturminner. Flertallet konkluderte derved med at Aller Internett kunne påberope seg unntak for vitneplikt etter straffeprosessloven § 125 første ledd jf. femte ledd.

Subsidiært, for det tilfelle at retten skulle finne at «Finnerens» innlegg var omfattet av straffeprosessloven § 125 første ledd, hevdet påtalemyndigheten for Høyesterett at vilkårene for å gjøre unntak etter § 125 tredje ledd, om at vektige samfunnsinteresser tilsier at opplysningene gis, er oppfylt. Påtalemyndigheten viste her til den betydelige samfunnsmessige interesse i å få tak i runesteinen på grunn av dennes verdi som kulturminne.

Høyesterett var heller ikke på dette punktet enig med påtalemyndigheten. Høyesterett viste her til flere avgjørelser fra Menneskerettighetsdomstolen der den presiserer den betydningen kildevernet har for vern av ytringsfriheten. Spesielt viste Høyesterett til den såkalte «Goodwin-saken» fra 1990, der domstolen uttaler at den langsiktige effekten av unntak fra kildevernet kan bli en såkalt «chilling effect» på praktiseringen av ytringsfriheten. På denne bakgrunn fant Høyesteretts flertall at det ikke forelå tilstrekkelig tungtveiende hensyn for å pålegge Aller Internett å identifisere «Finneren». Høyesterett viste også til Rt. 1993 s. 982, der det ikke ble gjort unntak, fra kildevernet i en sak som dreide seg om å oppklare drap på ulv.

Den dissenterende dommeren som utgjorde Høyesteretts mindretall, var enig med påtalemyndigheten i at kildevernet står svakere utenfor ytringsfrihetens kjerneområde, når en av intensjonene med ytringen er å skaffe kjøper til en ulovlig ervervet gjenstand. Mindretallet uttalte at det er betenkelig – og neppe til kildevernets fremme – at slik form for kontakt med sikte på straffbar handling skal kunne finne sted under beskyttelse av kildevernet.

Straff for begrenset inngrep i kulturminner

HR-2010-1834A: Høyesterett 28. oktober 2010

I en sak om en ulovlig og midlertidig anlagt veg, slo Høyesterett fast at det straffverdige i første rekke besto i at de tiltalte tok seg til rette inne
i kulturmineområdet, og ikke hvor stor del av området som inngrepet rammet. Saken kan du lese mer om i artikkelen under Natur og fauna: «Lite inngrep, streng straff», på side 34 i dette nummer av Miljøkrim.


Sist oppdatert 12/10/2011