Allemannsretten og friluftsloven – Sanksjoner ved overtredelse

Friluftsloven inneholder de fleste grunnleggende bestemmelsene om allemannsretten, som er et viktig rettslig grunnlag for mulighetene til å drive friluftsliv. Allemannsretten er rettigheter til å ferdes, oppholde seg og høste visse naturprodukter som ville bær og blomster, uavhengig av hvem som eier grunnen. Utøvelse av allemannsrett medfører også plikter, både overfor grunneieren, naturmiljøet og andre mennesker.

Tekst og foto: Marianne Reusch

Brudd på rettighetene og pliktene kan som ved lovbrudd for øvrig, sanksjoneres. Reaksjonsmulighetene varierer imidlertid, avhengig av om overtredelsen begås av en representant for allmennheten eller av grunneieren. Noen av bestemmelsene i friluftsloven ble endret ved lov 16. september 2011. Endringene trer i kraft 1. januar 2012.

 

Allemannspliktene

Allemannsrettens hovedregel fremgår av friluftslovens § 2, som fastsetter: «I utmark kan enhver ferdes til fots hele året, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet.»

Bilde av Norges lover i naturenFra dette utgangspunktet finnes det en rekke unntak, og svært mange av dem står i andre lover eller i forskrifter hjemlet i andre lover. For å kartlegge omfanget av en allemannsrettslig aktivitet må man derfor svært ofte ha oversikt over både friluftsloven og en rekke andre relevante lover og forskrifter.

Dette prinsippet kommer til uttrykk i friluftsloven § 19 (forholdet til andre lover), som etter lovendringen lyder slik: «Utøvelse av allemannsretten etter denne lov gjelder med de begrensninger som følger av annen lovgivning eller av forskrifter gitt i medhold av lov.»

Den andre siden av dette er at aktiviteter som er tillatt etter andre lover eller forskrifter, ikke vil kunne settes til side med hjemmel i friluftsloven. Et gjerde eller et byggverk som er oppført med tillatelse etter plan- og bygningsloven, vil for eksempel ikke kunne kreves fjernet etter friluftslovens bestemmelse i § 13 om ulovlige stengsler. Friluftslovens regler er derved ikke sensurbestemmelser overfor tiltak som iverksettes i medhold av andre regelverk.

Hålogaland lagmannsretts dom 18. februar 2011 kan illustrere dette poenget. En grunneier ble idømt en bot på 9 000 kroner for oppføring av et 450 meter langt gjerde i strandsonen, hvorav 150 meter ble vurdert som ulovlig etter friluftsloven. Gjerdet var oppført av hensyn til beitedyr og hjemlet i grannegjerdeloven. Dette poenget ble ikke berørt verken av tingretten eller lagmannsretten, som bare drøftet gjerdet opp mot friluftsloven § 13. Lagmannsretten frifant likevel grunneieren. Men etter mitt syn ble denne saken avgjort med uriktig begrunnelse, fordi friluftsloven ikke er anvendelig til å kreve fjernet gjerder som er oppført i samsvar med annet hjemmelsgrunnlag. Dette følger av passasjen i friluftsloven § 13 om at stengsler ikke er ulovlige hvis det tjener grunneierens berettigede interesser. En slik forståelse følger også forutsetningsvis av friluftsloven § 19 om at begrensninger i allemannsretten som følger andre hjemmelsgrunnlag går foran friluftsloven.

 

Straff

Friluftsloven § 39 hjemler bøtestraff for forsettlig eller uaktsom overtredelse av friluftsloven. Brudd på friluftsloven regnes som forseelser, jf. straffeloven § 2 annet ledd, og er undergitt offentlig påtale, jf. straffeloven § 77. Et eksempel i rettspraksis er Hålogaland lagmannsretts dom 22. juni 2011, der en mann ble idømt en bot på 6 000 kroner for å ha hatt et telt stående på samme sted i tre uker uten grunneierens tillatelse (domfeltes anke til Høyesterett nektet fremmet, jf. HR-2011-1615-U). Grunneiere som innfører ulovlige betalingsordninger, eller en båteier som ulovlig tar i bruk en annens brygge som fortøyningsplass, vil etter omstendighetene kunne straffes etter denne bestemmelsen.

Overtredelser av friluftsloven kan også rammes av strengere straffebestemmelser i andre lover. Grunneiere som oppfører ulovlige stengsler eller byggverk vil kunne straffes etter plan- og bygningsloven § 32-9, som hjemler fengselstraff i inntil ett år, og inntil to år for grove overtredelser. Slike overtredelser klassifiseres som forbrytelser. Uberettiget bruk av andres eiendom kan rammes av straffeloven § 396, som åpner for bøtestraff eller fengsel inntil tre måneder for blant annet ulovlig ferdsel. Se også straffeloven (2005) § 346. Generelle straffebestemmelser om for eksempel tyveri (straffeloven § 257), skadeverk (§ 291) og mindre skadeverk (§ 391) vil etter omstendighetene også kunne komme til anvendelse for lovbrudd som skjer i tilknytning til utøvelse av friluftsliv.

 

Stansing og fjerning av ulovlige byggverk

Grunneiere som oppfører ulovlige hindringer for friluftslivet, kan pålegges av kommunen å stanse eller fjerne tiltaket etter friluftsloven § 40. Pålegget er et enkeltvedtak, jf. friluftsloven § 24 annet ledd. Da bestemmelsen ble vedtatt i 1957, fantes ingen alminnelig plan- og bygningslov utenfor byene. I dag er virkeområdet for bestemmelsen i vesentlig grad erstattet av bestemmelsene om stansing og fjerning av ulovlige byggverk i plan- og bygningsloven § 32-3. Friluftsloven § 40 første og annet ledd har i dag først og fremst selvstendig betydning for vurderingen av innretninger som er så små at de faller utenfor plan- og bygningslovens tiltaksbegrep, og gjerder og byggverk som er så gamle at deres bygningsrettslige opphav er ukjent. Etter lovendringen i 2011 er også friluftsorganene, det vil si Miljøverndepartementet, Direktoratet for naturforvaltning, fylkesmannen og fylkeskommunen, gitt hjemmel i § 40 annet ledd til å fremme krav om fjerning av ulovligheter.

 

Tvangsmulkt

Grunneierens overtredelser av plan- og bygningsloven kan møtes med tvangsmulkt etter § 32-5. Forsettlige og uaktsomme brudd på reglene om tiltak med videre kan også møtes med overtredelsesgebyr etter § 32-8.

Bilde av et gjerdeI forbindelse med revisjonen av friluftsloven i 2011 ble det etablert hjemmel i friluftsloven § 40 tredje ledd for tvangsmulkt etter mønster av plan- og bygningsloven. Bestemmelsen gjelder ulovlig oppføring av byggverk og gjerder, og dekker derved bare den ene siden av problemstillingen, der grunneieren eller andre hindrer allemannsretten.

Den motsatte problemstillingen, der representanter for allmennheten overtrer sine forpliktelser overfor grunneieren, mangler effektive sanksjonsmuligheter. Selv om denne problemstillingen ikke forekommer like hyppig. kan det være like vanskelig for en grunneier å få fjernet en ulovlig teltleir eller et ulovlig båtopplag som det har vært for friluftsinteressene å få fjernet et ulovlig stengsel. Saken i Hålogaland lagmannsretts dom 22. juni 2011 om ulovlig telting vil kunne være eksempel på at tvangsmulkt ville være en bedre fremgangsmåte for å fremtvinge fjerning av teltet, fremfor etterfølgende straffeforfølgning. Friluftsloven har ikke hjemmel for dette.

 

Sanksjonssystem med slagside

For grunneiere som opplever at friluftslivets representanter går utover allemannsrettens grenser, er sanksjonsmulighetene begrensede. Friluftslovens sentrale bestemmelse om dette er grunneierens bortvisningsrett overfor folk som bryter hensynsreglene, se friluftsloven § 11 annet ledd. Grunneieren har imidlertid ingen tvangsmidler til rådighet etter denne bestemmelsen. I Rt. 2007 side 102 (Yxney) uttalte Høyesterett om § 11: «[S]ærlig praktisk betydning har knapt nok denne formelle rett. Grunneiere vil fort bli hjelpeløse i en slik situasjon, og det er etter mitt syn viktig for å unngå konflikter at kommunen gjør reelle anstrengelser for å bidra til at de begrensninger i allmennhetens rettigheter som følger av friluftsloven, blir respektert.» (avsnitt 91)

Kommunens botemidler kan i slike tilfeller være å vedta forskrift om ferdselsregulering etter friluftsloven § 15 eller å sperre området etter friluftsloven § 16. Sistnevnte bestemmelse har imidlertid, etter det jeg kjenner til, bare vært brukt én gang i friluftslovens historie, på Kronprinsparets fritidseiendom i Kristiansand.

Friluftslovens sanksjonssystem preges etter min vurdering av å gi allmennheten vern mot grunneierens handlinger, i større grad enn det motsatte. Den nylig vedtatte lovendringen om hjemmel for tvangsmulkt som bare gjelder den ene veien, er eksempel på dette. Et ulovlig teltforbud (skilt) kan altså følges opp med tvangsmulkt, mens ulovlig telting ikke kan det.

Da førstestatsadvokat Hans Tore Høviskeland introduserte meg som foredragsholder på ØKOKRIMs fagmøte i Fredrikstad i august, sa han at straff er en alvorlig reaksjon som bør brukes med varsomhet. Og videre, at overtredelser av allemannsretten så langt som mulig bør søkes løst på andre måter. Det er jeg helt enig i. I lys av all slags ulovlig byggevirksomhet, tvilsomme betalingsordninger, hodeløs arealplanlegging og annet som skaper problemer for friluftslivet,
synes jeg derfor det gir grunn til en viss refleksjon at den eneste straffesaken etter friluftsloven med fellende resultat som har vært innom Høyesterett, er en sak om telting.    

 


Om artikkelforfatteren

Marianne Reusch jobbet fra 2005 til 2011 ved Juridisk fakultet på Universitet i Oslo med en doktoravhandling om allemannsretten. Avhandlingen er for tiden til bedømmelse. På nyåret kommer hun med boken «Allemannsretten – friluftslivets rettsgrunnlag».


Sist oppdatert 21/12/2011