Generalklausulen og biologisk mangfold – en etterkontroll av straffeloven § 152 b

«Om biene forsvinner fra jordens overflate, har menneskeheten bare fire år igjen.» (skal Albert Einstein ha sagt)

Tekst: politiadvokat Aud Ingvild Slettemoen, ØKOKRIM

Bakgrunn

BieStraffeloven § 152 b ble vedtatt i 1993, etter initiativ fra Riksadvokaten (Georg Fredrik Rieber-Mohn). Riksadvokaten mente bestemmelsen ville bidra til «en riktigere og mer tidsmessig bedømmelse av særlig miljøfarlig adferd» og ville være «et viktig signal fra den lovgivende makt til strafferettspleien om opprioritering av innsatsen mot miljøkriminalitet generelt» (Ot.prp. nr. 92 (1992–93) side 6). I forarbeidene sies at formålet med bestemmelsen er å gi et signal om at det skal reageres strengere mot den mest alvorlige miljøkriminaliteten, og å legge forholdene til rette for en betydelig styrket strafferettslig innsats mot denne formen for kriminalitet.

Det var klart forutsatt i forarbeidene (Ot.prp. nr. 92 (1992–93) side 11–12 at generalklausulen ikke skulle være for vidtfavnende, og at den bare skulle ramme «de klart mest straffverdige overtredelsene».

Generalklausulen omhandler henholdsvis forurensning (første ledd), vern av truete arter og vernede naturområder (annet ledd nr. 1 og 2) og kulturminner (annet ledd nr. 3).

I forarbeidene til straffeloven § 152 b (Ot.prp. nr. 92, 1992–1993) kapittel 9 «Etterkontroll» la departementet opp til at det skal foretas en etterkontroll av generalklausulen innen få år etter ikrafttredelsen. Departementet sa om dette:

«Departementet tar sikte på å innhente alle dommer hvor det har vært domfellelse etter denne bestemmelsen, for å få belyst i hvilken grad generalklausulen har ført til en straffeskjerpelse i forhold til rettspraksis før lovendringen. I den forbindelse kan det eventuelt også undersøkes om generalklausulen får anvendelse på handlinger som ikke var straffbare etter tidligere rett. Departementet tar videre sikte på å innhente dommer som gjelder alvorlig miljøkriminalitet, men ikke fører til domfellelse etter generalklausulen, for å vurdere om det er behov for endringer i klausulens innhold. Kontrollen bør foretas tre til fire år etter at lovendringen er trådt i kraft.

Departementet er innforstått med at en ikke kan få noen fullstendig oversikt over virkningene av lovendringen ved en etterkontroll som skisseres ovenfor. Dette gjelder særlig i forhold til bestemmelsens preventive virkning.»

Noen etterkontroll er ikke gjort, som jeg er kjent med. Generalklausulen er videreført i §§ 240 og 242 i straffeloven 2005. For forurensning er strafferammen økt fra 10 til 15 år, og bestemmelsen om kulturminner i § 152 b tredje ledd er skilt ut som en egen bestemmelse i § 242. Ellers videreføres bestemmelsene uten materielle endringer, og departementet viser i forarbeidene til den nye straffeloven bare til Ot.prp. nr. 92 (1992–93), uten å drøfte generalklausulen nærmere.



Situasjonen i dag når det gjelder tapet av biologiske mangfold

Med «biologisk mangfold» menes mangfoldet av økosystemer, arter og genetiske variasjoner innenfor artene, og de økologiske sammenhengene mellom disse komponentene (naturmangfoldloven § 3 bokstav c). Naturmiljøet er livsgrunnlaget for artene. Å bevare det biologiske mangfoldet har stor betydning for å opprettholde det økologiske systemet i naturen, som er livsgrunnlaget også for oss mennesker. (Se også Antonio Poléo sin artikkel om biologisk mangfold i Miljøkrim nr. 1/2009.)

Kammarimjelle går inn under kategorien EN i rødlista. Foto: Jostein Sandvik, Seniorrådgiver i SNO.
Kammarimjelle går inn under kategorien EN i rødlista. Foto: Jostein Sandvik, Seniorrådgiver i SNO.

Miljølovgivning som verner det ytre miljø, fra plan- og bygningsloven, forurensningsloven og naturmangfoldloven til straffeloven § 152 b, verner blant annet det biologiske mangfoldet. En utbygging eller en forurensning i strandsonen vil for eksempel kunne ødelegge ynglesteder slik at det biologiske mangfoldet der svekkes. Og for en art som er utrydningstruet, kan hvert eksemplar som tas ut, bidra til at arten ikke tar seg opp igjen, eller at den svekkes ytterligere. Slik miljøkriminalitet rammer det biologiske mangfoldet.

I henhold til IUCN (International Union for Conservation of nature), utgiver av den internasjonale rødlisten (IUCN Red List of Threatened Species) var i 2008 situasjonen slik:

  • Èn av fire av jordens pattedyrarter er truet av utdøing.
  • Èn av åtte av jordens fuglearter er truet av utdøing.
  • Èn av tre av jordens amfibiearter er truet av utdøing.

(Tallene er fra «Wildlife in a changing world, An analysis of the 2008 IUCN Red List of Threatened Species»).

I henhold til European Environment Agency så er utdøingsraten for arter globalt nå 100–1 000 ganger raskere enn det som har vært tilfellet før.

I EU-området er tallene på utdøingstruete arter slik (tall fra EU 2010 Biodiversity Baseline):

  • Sjøpattedyr – 25 % er utrydningstruet
  • Amfibier – 22 % er utrydningstruet
  • Reptiler – 21 % er utrydningstruet
  • Landpattedyr – 15 % er utrydningstruet
  • Fugler – 12 % er utrydningstruet
  • Sommerfugler – 7 % er utrydningstruet

Bare 17 prosent av artene er i en fordelaktig situasjon («favourable condition»), mens man mangler oversikt over situasjonen for hele 31 prosent av artene.

Gaupe
Gaupa er et rovpattedyr utbredt i store deler av Asia og Europa. Arten tilhører kattefamilien og står gjerne øverst i næringskjeden, men tilhører
rødlistekategorien VU.
Foto: Johannes Jansson / norden.org.

En norsk rødliste ble utgitt av Direktoratet for Naturforvaltning (DN) første gang i 1992. I forordet kunne man lese at et hovedformål med lista var «å øke bevisstheten om innsatsen for bevaring av biologisk mangfold også i Norge». «Rødlistene har ofte vist seg å være naturens røde varsellys om at biotoper er truet eller at noe annet er galt i naturen», sier DN om dette. Når det gjelder situasjonen den gangen fremgikk at man regner med at en av ti av verdens kjente plantearter er sterkt truet eller utryddet. Videre vises til at ulv, bjørn jerv, gaupe, piggsvin, nise og oter er arter i tilbakegang, mens andre arter er i fremgang (bever, elg, hjort, rådyr).

I Norsk Rødliste av 2010, er truslene mot det biologiske mangfoldet beskrevet slik i forordet:

«At arter dør ut er i utgangspunktet en naturlig del av den langsiktige utviklingen i naturen. I vår tid er det imidlertid et omfattende globalt problem at arter dør ut i et urovekkende høyt tempo på grunn av menneskets aktivitet. Både i Norge og ellers i verden er det derfor et økende behov for kunnskap om arter med negativ bestandsutvikling, slik at de som fatter beslutninger om forvaltning om vår natur kan gjøre dette basert på et best mulig kunnskapsgrunnlag.»

Behovet for beskyttelse av det biologiske mangfoldet fremstår altså i dag som mer prekært enn det man så for seg i 1992. Dette skyldes langt på vei lovlige inngrep, men ulike former for miljøkriminalitet er også en viktig del av trusselbildet, ikke minst når det gjelder ulovlig uttak av truete arter.

Kompleksiteten i de økologiske sammenhengene og balansen i naturen er slik at på sikt, så kan tapet av artsmangfold bety at menneskeheten står i fare for å sage over den grenen vi sitter på, dersom vår aktivitet fører til sammenbrudd i jordens økosystemer. Biologisk mangfold er derfor blitt et viktig tema på dagsordenen i nasjonale og internasjonale organisasjoner. 2010 var FNs internasjonale biomangfoldsår. EU satte seg som mål å stanse tapet av biologisk mangfold i Europa innen 2010, men lyktes ikke med dette. Den 3. mai 2011 vedtok EU en ny målsetting om at tapet av biologisk mangfold skal stanses og så langt som mulig reverseres innen 2020 («EU Biodiversity Strategy to 2020»).

I denne situasjonen kan det være naturlig å spørre hvilken rolle generalklausulen mot alvorlig miljøkriminalitet, straffeloven § 152 b, har, kan ha eller bør ha, når det gjelder vernet av biologisk mangfold. Her i artikkelen gjør jeg meg derfor noen tanker om dette, i form av en liten «etterkontroll» av generalklausulen.

 

Etterkontroll I: Hvilken betydning har generalklausulen hatt i praksis når det gjelder vern av det biologiske mangfoldet?

Om forurensning – hvorfor har ikke generalklausulen vært benyttet?

Strafferammen etter § 152 b første ledd for alvorlig forurensning er 10 år. Det sentrale vilkåret for anvendelse av bestemmelsen er at forurensningen medfører «at livsmiljøet i et område blir betydelig skadet eller trues av slik skade» (nr. 1), eller at man lagrer, etterlater eller tømmer avfall eller stoffer med nærliggende fare for dette (nr. 2). Eksempler på saker som faller inn under ordlyden her, kan være utslipp av giftige stoffer i elver som medfører at deler av livet i elven dør, eller utslipp av olje som ødelegger for sjøfugl og andre arter langs kysten.

Mariskoplanten
Mariskoplanten, som også går under navnet Olavsbollen, tilhører orkidéfam-ilien og går inn under kategorien NT. Bildet er tatt ved Børvatnet som ligger i Bodø kommune i Nordland. Foto: Vegar Pedersen.

Bestemmelsen i første ledd har så langt ikke vært benyttet. Slike saker er blitt behandlet etter forurensningsloven § 78, ikke etter generalklausulen (for eksempel Agder lagmannsretts dom 12. august 1999 om utslipp av spesialavfall direkte ut i lakseførende vassdrag, Rt 2007 side 1684 om utslipp av ammoniakk i Sandvikselva og dommen i Agder lagmannsrett 22. juni 2011 om utslipp av olje fra skip til sjøen).

I henhold til forarbeidene til generalklausulens første ledd skal det i vurderingen av hvorvidt forurensningen er så alvorlig at bestemmelsen kommer til anvendelse, legges vekt på om «det vesentlige av liv» er gått tapt. I tillegg skal det legges vekt på om skadene er permanente eller uopprettelige, eller om en bestand av sjeldne arter er blitt utryddet (jf. Ot.prp. nr. 92 side 24). Hva som ligger i at det «vesentlige av liv» i et område går tapt, kan være uklart. I de mest alvorlige tilfellene av akutt forurensning i Norge, har myndighetene foretatt forebyggende og gjenopprettende tiltak som bidrar til å forhindre permanent skade. Det presiseres i forarbeidene til generalklausulen at alternativet «trues av» innebærer at den også rammer tilfeller der slik skade ikke materialiserer seg. Dette fordi skaden begrenses eller elimineres gjennom inngrep fra offentlige myndigheter eller andre. Men i praksis kan det være vanskelig og ressurskrevende å føre tilstrekkelig bevis for hvor omfattende eller permanent skaden hadde blitt uten slike tiltak, for eksempel etter et større oljeutslipp fra skip i sjøen eller utslipp av klor i en elv.

Slike omfattende tilfelle av forurensning vil også som regel skyldes en ulykke. Dette vil sjelden være forsettlig, og det kan medføre utfordringer å føre bevis for at det foreligger grov uaktsomhet i slike tilfeller. I tillegg krever bruk av generalklausulen at forsettet / den grove uaktsomheten også omfatter den aktuelle skaden på livsmiljøet, hvilket det også kan være krevende å føre tilstrekkelig bevis for.

Et eksempel her fra kulturområdet er dommen av Bergen byrett 5. april 2001. To unge gutter som hadde forsøkt å tenne på bryggen i Bergen, ble frikjent for tiltale etter straffeloven § 152 b annet ledd nr. 3 om kulturminnekriminalitet. Domstolen fant at det ikke forelå tilstrekkelig subjektiv skyld når det gjelder vilkåret om «kulturminner eller kulturmiljøer av særlig nasjonal eller internasjonal betydning». De ble dømt til ett års fengsel for grovt skadeverk, med deler av dommen gjort betinget, jf. Rt. 2002 side 1 713.

Generalklausulen og ulovlig uttak av truete arter

Når det gjelder truete arter er det sentrale vilkåret etter § 152 b annet ledd nr. 1 at man «minsker en naturlig bestand av fredede levende organismer som nasjonalt eller internasjonalt er truet av utryddelse». Saker som omfattes av denne ordlyden, er for eksempel ulovlig jakt på truete arter eller ulovlige utbygginger som medfører at livsgrunnlaget for en truet art blir dårligere. Bestemmelsen har så langt ikke vært benyttet.

Saker om ulovlig uttak av truete arter som ulv, jerv, bjørn og gaupe, er alle blitt pådømt etter viltloven. Se blant annet Rt. 1999 side 324 (bjørn), Rt. 1995 side 867 (gaupe), Rt. 2001 side 258 (ulv), Rt. 2004 1854 (bjørn), Rt. 2005 side 76 (jerv), Rt. 2005 side 631 (bjørn), samt Sør-Østerdal tingretts dom 12. november 2009 (bjørn). (I dag er viltlovens bestemmelser om dette som kjent erstattet av naturmangfoldloven § 75 jf. § 15, med en strafferamme på tre år.)

En viktig grunn til at generalklausulen ikke har vært anvendt i disse sakene, er antakelig at det frem til 1998 av disse rovdyrene bare var ulv som var kategorisert som truet av utdøing i Norsk rødliste. Bjørn ble kategorisert som direkte truet i rødlista fra 1998, men ikke jerv og gaupe. Saken om ulv i Rt. 2001 side 258 gjaldt bruk av giftåte, uten at noen ulv var rammet. (Som det fremgår nedenfor, endret kategoriseringen i rødlista seg fra 2006, og alle de fire store rovdyrene har siden den gang vært kategorisert som truet av utdøing.)

For senere saker, for eksempel i bjørnesaken fra Sør-Østerdal tingrett i 2009, kan det at generalklausulen ikke er blitt benyttet, også ha sammenheng med at det kan være uklart hva som ligger i vilkåret om at bestanden «minsker».

Ordlyden i § 152 b annet ledd nr. 1 kan omfatte ethvert tilfelle av ulovlig uttak av et utrydningstruet dyr som er friskt, og som vil være i stand til å yngle. Ethvert slikt dyr vil teoretisk sett kunne bli en stammor eller stamfar for nye generasjoner av arten. Hvert enkelt dyr av en truet art kan derfor være viktig for bestanden på sikt. Dette synspunktet støttes av departementets uttalelse på side 14 i Ot.prp nr. 92:

«Det hører også med i dette bildet at det kan være usikkert hvilken virkning selv en relativt beskjeden bestandsreduksjon kan få, når bestanden fra før er så utsatt at den må betegnes som truet. Selv små inngrep i den naturlige bestanden kan i verste fall på sikt føre til utryddelse.»

Det følger imidlertid av motivene at vilkåret «minsker en bestand» skal forstås relativt, slik at hvilken reduksjon som kreves, avhenger av hvor stor bestanden er (Ot.prp. nr. 92 side 20). Det kan bety at dersom bestanden er av en viss størrelse, så er det ikke nødvendigvis tilstrekkelig med uttak av ett individ, selv om arten er truet av utdøing.

Honningblomst
Honningblomst er en del av marihandfamilien (orkidéfamilien) og regnes trolig som en av Norges sjeldneste orkidé. Den går inn under rødlistekategorien CR. Foto: Statens Naturoppsyn.

I henhold til motivene gjelder det på den annen side ikke noe krav om kvalifisert grad av «minsking» av bestanden. Departementet gikk i mot forslag om å oppstille krav om «vesentlig» eller «betydelig» her, og viste til at kravet om utrydningstruethet er strengt i seg selv, og at det er særlig viktig at det reageres strengt overfor ulovlige bestandsreduksjoner av så utsatte levende organismer.

Her vil jeg skyte inn at når det i proposisjonen tales om bestandens størrelse, så bør det forstås i betydningen bestandens sårbarhet. En art som er antallsmessig større enn en annen art, kan likevel være mer truet. Å vurdere et tilfelle ut i fra hvor stor bestanden er rent antallsmessig, kan derfor bli på siden av de hensyn bestemmelsen er ment å ivareta. Fra 2006 har Norsk rødliste delt inn de utdøingstruede artene i tre kategorier etter grad av truethet (ekstremt høy, svært høy og høy risiko for utdøing). Det er denne kategoriseringen, snarere enn bestandens størrelse, som bør være utgangspunktet for hvilken reduksjon som kreves.

Ut i fra forarbeidene kan det ikke oppstilles krav om at en bestandsreduksjon må være påviselig skadelig for bestandens overlevelse, for å rammes. Se også om dette Holme på side 165 i Faunakriminalitet og annen naturkriminalitet – etterforsking og påtalebehandling (ØKOKRIMs skriftserie nr. 8. Oslo 1994). Det kan imidlertid være noe uklart hva som kreves, så lenge dette ikke har fått sin nærmere avklaring i rettspraksis.

I utgangspunktet synes det å være grunnlag for å anvende generalklausulen på de mest alvorlige tilfellene av faunakriminalitet, slik som ulovlig uttak av de fredede rovdyrene (som i dag alle er kategorisert som truete arter). Vilkåret om at man må «minske» bestanden, kan imidlertid medføre behov for mye bevisføring om arten og bestandssituasjonen. Videre kan bruk av generalklausulen når det gjelder de store rovdyrene reise problemstillinger knyttet til rovviltforvaltningen, og betydningen av bestandssituasjonen i Sverige. Denne type temaer vil medføre at en sak blir mer ressurskrevende dersom tiltalen omfatter generalklausulen, enn hvis man bare baserer tiltalen på naturmangfoldloven. Samtidig er utfallet når det gjelder generalklausulen mer usikkert. I tillegg krever bruk av generalklausulen at forsettet / den grove uaktsomheten omfatter forholdene knyttet til bestandssituasjonen og effekten av uttaket i så måte. Det kan være en utfordring i mange tilfelle.

Generalklausulen og ulovlige inngrep i vernede naturområder

Når det gjelder ulovlige inngrep i vernede naturområder er det sentrale vilkåret etter § 152 b annet ledd nr. 2 at en påfører området «betydelig skade». I Rt. 2005 side 568 ble en mann dømt til ett års fengsel etter denne bestemmelsen for snauhugst i et naturreservat. Store deler av dommen ble gjort betinget på grunn av personlige forhold.

Dommen var frem til Vest Tank-dommen i Gulating lagmannsrett 26. mai 2011, den strengeste straff noen er ilagt på miljøområdet. Det kan være av interesse å merke seg at Høyesterett la vekt på at hugsten gikk ut over lavarter som fredningen tok sikte på å beskytte, og at disse var kategorisert som «sårbare» eller «hensynskrevende». (Det betydde den gangen at artene ikke var truet av utdøing.)

Konklusjon på etterkontroll I

Selv om generalklausulen ikke har vært benyttet i mer enn en sak på området forurensning/naturkriminalitet (Rt. 2005 side 568), har bestemmelsen vært svært viktig innenfor miljøstrafferetten. Både lovgiver og domstolene har tatt generalklausulen som et signal om at straffenivået skal opp på miljøområdet. Denne utviklingen er oppsummert i dommen i Rt. 2011 side 10. Her på ØKOKRIMs Miljøkrimavdeling (tidligere Miljøteamet) er vi ikke kjent med noe rettsområde som har hatt en slik utvikling når det gjelder skjerping av strafferammer og straffenivå, som man har hatt på miljøområdet. Slik sett, har nok generalklausulen hatt den effekten man var ute etter når det gjelder straffenivå, selv om bestemmelsen sjelden er blitt benyttet direkte. Bestemmelsen synes derfor å ha oppfylt forventningen om at den skulle føre til en betydelig styrket strafferettslig innsats mot alvorlig miljøkriminalitet.

Men er det i tråd med forutsetningene at generalklausulen skulle benyttes i så få saker? Uttalelsene i proposisjonen kapittel ni om en etterkontroll, viser at departementet så for seg at generalklausulen skulle anvendes på praktisk viktige former for miljøkriminalitet.

Hva er så betydningen av om generalklausulen faktisk anvendes i praksis eller ikke? Et viktig poeng med generalklausulen er at strafferammen på seks år kan åpne for bruk av slike særlige etterforskingsmetoder som kommunikasjonskontroll og ransaking uten underretning. Se artikkelen «Trenger vi straffeloven § 152 b?» i Miljøkrim nr. 2/2008 av Tarjei Istad. Videre er det også et poeng at plasseringen i straffeloven kapittel 14 medfører at nordmenns ulovlige uttak av truete arter utenfor Norge, kan pådømmes i Norge, jf. straffeloven § 12 nr. 3 bokstav a. At nordmenn begår miljøkriminalitet i utlandet så man eksempler på i saken fra New Zealand som var omtalt i Miljøkrim nr. 3/2010.

I tillegg vil generalklausulen markere at visse former for miljøkriminalitet utgjør særlig miljøfarlig adferd, med en strafferamme på seks år. En slik merkelapp anvendt på praktiske tilfeller av alvorlig miljøkriminalitet, kan føre til økt allmennprevensjon. Fortsatt er det nok slik at visse former for miljøkriminalitet i noen miljøer anses som relativt legitimt, for eksempel uttak av truete arter, ikke minst de store rovdyrene. Økt allmennprevensjon gjennom bruk av generalklausulen, kan være viktig her.

I dag er det snart 20 år siden generalklausulen ble vedtatt. Det har skjedd mye på miljø-området, ikke minst når det gjelder biologisk mangfold og truete arter. Dette er blant annet naturmangfoldloven et uttrykk for. Vurderingene av hva som bør anses som den mest alvorlige miljøkriminaliteten, kan stå i et annet lys enn for snart 20 år siden. I 1993 var det nødvendig å markere at miljøkriminalitet var alvorlig. Det kan på samme måte være nødvendig at å markere at visse former for miljøkriminalitet, som man ikke var så oppmerksom på i 1993, i dag er minst like alvorlig som den kriminaliteten som generalklausulen omfatter. Samtidig er det skjedd en rettsutvikling på miljøområdet, spesielt med den nye naturmangfoldloven, som innebærer at begrepsbruk og henvisninger i generalklausulen i dag ikke er helt oppdatert på alle punkter.

Det kan på denne bakgrunn være av interesse også med en liten etterkontroll av om generalklausulen fortsatt er tidsmessig på alle punkter.

 

Etterkontroll II: Er generalklausulen fortsatt tilstrekkelig tidsmessig på alle punkter?

Utslipp av miljøgifter

En form for alvorlig miljøkriminalitet er forurensning og/eller ulovlig avfall som fører til langvarige og omfattende utslipp av miljøgifter som kvikksølv, tungmetaller, PCB, POP og lignende stoffer. Man vet i dag mer om skadevirkningene av slike stoffer enn man gjorde i 1993. Dette er stoffer som sprer seg og akkumuleres i naturen, og som på sikt kan medføre helseskader eller skade på arvestoffene til mennesker og dyr. Se nærmere om dette i artikkelen fra Vivian Miksch Fredenborg om Stockholmkonvensjonen i dette nummeret av Miljøkrim, på side 27.

Ofte vil en ikke kunne påvise hvor og hvem et konkret tilfelle av slik forurensning rammer. Stoffene spres gjennom luft og vann, og bidrar til en svekkelse av livsmiljøet i prinsippet på hele kloden, uten at det dette kan gjenopprettes. For eksempel svekkes isbjørnen og sjøfugler av PCB. Ettersom et konkret tilfelle ofte ikke vil ramme livsmiljøet i et bestemt område, rammes det derfor neppe av § 152 b første ledd.

Den samlede effekten av slike utslipp/avfall er imidlertid svært skadelig på sikt for naturmiljøet som helhet, blant annet truete arter. Spørsmålet er derfor om det kan være grunn til å bedømme de groveste tilfelle av slike saker, langvarige og/eller omfattende utslipp av slike stoffer, som like straffverdig som forurensning som rammer et mer avgrenset livsmiljø. Med andre ord er spørsmålet om det vi i dag vet om utslipp av miljøgifter, tilsier at generalklausulen bør omfatte også slike tilfeller?

Truslene mot truete arter

Formålet med naturforvaltningen og reguleringen av truete arter i dag knytter seg ikke bare til å hindre at en bestand minsker. En art som er truet av utdøing må forbedre sin situasjon, dersom den skal bli levedyktig på sikt. For en truet art er det derfor ikke bare et problem dersom bestanden minsker ytterligere. Det kan være like alvorlig for bestanden på sikt at ulovlig uttak er til hinder for at bestandssituasjonen bedres for arten. Særlig aktuelt kan dette være der ulovlig uttak motarbeider myndighetenes arbeid for å styrke bestandens levedyktighet, for eksempel arbeid for å beskytte genmangfoldet innen bestanden.

Det er samspillet av mange faktorer som utgjør trusselen mot det biologiske mangfoldet, også når det gjelder faunakriminalitet. Det er i dag ikke det enkelte tilfellet av ulovlig jakt på en truet art som utgjør trusselen mot en bestand, men den samlede effekten av lovlige inngrep i naturmiljøet og den ulovlige jakten over tid. Hensynet til det biologiske mangfoldet står i dag mye mer sentralt i lovgivningen og i den alminnelige rettsbevissthet enn da generalklausulen ble vedtatt i 1993. Naturmangfoldloven er blant annet et uttrykk for dette. Dette kan tilsi at en vurderer om ikke ethvert ulovlig uttak av en truet art, i dag må anses å kvalifisere som «den mest alvorlige miljøkriminaliteten», uansett om det enkelte uttaket føre til at bestanden «minker». Dette gjelder ikke minst arter som er gjenstand for særlige statlige tiltak for å forvalte og beskytte bestanden.

På området faunakriminalitet gjør det seg gjeldende særlige allmennpreventive hensyn. Noen eksempler som kan illustrere behovet for økt allmennprevensjon på dette området er:

  • En forskningsrapport fra 2011 publisert i Royal Society for Biological Sciences konkluderer med at ulovlig jakt utgjør en betydelig dødelighetsfaktor blant ulv i Norge, og at dette blant annet svekker den genetiske situasjonen for bestanden.
  • Eidsivating lagmannsretts dom av 25. mars 2011 dreide seg blant om heleri av fem ulovlig felte jerver, hvilket utgjør omtrent 1 prosent av den norske jervestammen i dag.
  • Både i 2008 og i 2011 hadde man saker der unge gutter skjøt et stort antall måker av arten krykkje, som er en sterkt truet art som også er utsatt for klimaendringer og miljøgifter.

Kategoriseringen i rødlisten

Når det gjelder vilkåret i § 152 annet ledd nr. 1 knyttet til at bestanden «nasjonalt eller internasjonalt er truet av utryddelse», fremgår det av forarbeidene at Norsk rødliste, samt internasjonale konvensjoner om vern av truete organismer som er tiltrådt av Norge, skal legges til grunn. Departementet drøfter i proposisjonen om også arter som er usikre eller sårbare, men ikke truet av utryddelse, skal omfattes, og konkluderer med at det bare er arter som er utrydningstruete, som er omfattet av generalklausulen. Når man leser disse forarbeidene i dag, er det viktig å være oppmerksom på at kategoriseringen i rødlisten når det gjelder ulike grader av «truethet» nå er en helt annen enn i 1992. Det betyr at uttalelsene i Ot.prp. nr. 92 (1992–1993) om dette, ikke lenger er helt relevant i forhold til dagens rødliste.

I Norsk rødliste 2010 side 22 er kategoriene av arter som er truet av utdøing, slik:

  • Kritisk truet (CR): Arten har ekstremt høy risiko for utdøing
  • Sterkt truet (EN): Arten har svært høy risiko for utdøing
  • Sårbar (VU): Arten har høy risiko for utdøing
  • Nær truet (NT): Arten er nær ved å tilfredsstille kriteriene for CR, EN, VU eller NT nå, eller i nær fremtid

Alle arter som er kategorisert som utdøingstruet, uansett om arten har «ekstremt høy», «svært høy» eller «høy» risiko for utdøing, er omfattet av ordlyden i § 152 b annet ledd nr. 1. Formålet, samt uttalelsene i forarbeidene om at arter som er utdøingstruet er omfattet, taler også for å tolke generalklausulen etter ordlyden her, slik at enhver art som er kategorisert som truet av utdøing, i prinsippet er omfattet.

I Norsk rødliste fra 1992 var de truete artene delt inn i kategoriene «direkte truet» (E) «sårbar» (V) og «sjelden» (R). Det var bare kategorien «direkte truet» som var beskrevet som å «stå i fare for å dø ut/utryddes». Kategorien «sårbar» var ikke beskrevet som truet av utrydning, men var beskrevet som «arter som kan gå over i gruppen direkte truete arter i nær fremtid dersom de negative faktorene fortsetter å virke». Kategorien «sjelden» var beskrevet som arter som var i en utsatt situasjon, uten å være direkte truet eller sårbare. I henhold til Norsk rødliste 2006 side 21 er det ikke mulig å gjøre noen direkte sammenlikning mellom kategoriene i Norsk rødliste før 2006, og kategoriene i Norsk rødliste etter 2006.

Forutsetningene om at en art må være truet av utdøing for å være beskyttet av generalklausulen, må anvendes i forhold til kategoriene i Norsk rødliste i dag.

Noen nye former for miljøkriminalitet

Et omfattende miljøproblem i dag er eksport av elektrisk og elektronisk avfall til den tredje verden. Slik eksport skaper svært alvorlige miljøproblemer der, ved at avfallet brennes i friluft og frigjør tungmetaller som medfører helseskader og forurensing av grunnen.

Ulovlig handel med truete arter er også et betydelig problem, som Interpol fremhever som en betydelig trussel for truete arter på verdensbasis, og et område der organiserte kriminelle grupper er aktuelle.

En annen alvorlig miljøtrussel i dag er fremmede arter, jf. naturmangfoldloven kapittel IV. Utsetting av en fremmed art kan i verste fall medføre at stedlige arter utryddes. Muligens kan det hevdes at dette kan rammes av § 152 b annet ledd nr. 1 om å «minske» en bestand, men det er nok tvilsomt.

Dersom en ønsker at generalklausulen skal reflektere de reelle truslene mot naturmangfoldet som er viktige i dag, er det behov for en vurdering av om den også bør omhandle slike nye former for miljøkriminalitet.

 

Begrepsbruk mv. etter naturmangfoldloven

Straffeloven § 152 b annet ledd nr. 1 gjelder «fredete» organismer. Da generalklausulen ble vedtatt var alt vilt å anse som «fredet» etter viltloven § 3 første ledd første punktum, med mindre annet fulgte av lov eller vedtak med hjemmel i lov. Dette var det såkalte «fredningsprinsippet». Det fremgår av forarbeidene til generalklausulen at «fredet» skal forstås som i viltloven § 3. I naturmangfoldloven er fredningsprinsippet erstattet med «forvaltningsprinsippet» i naturmangfoldloven § 15, som viderefører reglene om at alt uttak av vilt som skjer uten hjemmel, er straffbart. Den endrede begrepsbruken kan åpenbart ikke innebære at generalklausulen ikke lenger gjelder for viltlevende dyr. Alt vilt vil derfor fortsatt være å anse som «fredet» i generalklausulens forstand, så langt uttak er uhjemlet. Men det ville vært ønskelig å endre begrepsbruken i klausulen her, om den skal være i tråd med begrepsbruken ellers på miljøstrafferettens område.

Paragraf 152 b annet ledd nr. 2 viser fortsatt til områder som er fredet etter naturvernloven eller i henhold til viltloven § 7. Naturvernloven ble imidlertid opphevet med virkning fra 1. juli 2009 da naturmangfoldloven trådte i kraft, og reglene om biotopvern finner man nå i naturmangfoldloven, og ikke i viltloven. Her kan det være behov for en oppdatering av begrepsbruken i generalklausulen.

 

Det subjektive kravet til skyld og straffeloven § 43

For andre sentrale lover på miljøområdet er skyldkravet gjerne uaktsomhet, slik som i forurensningsloven § 78 og i naturmangfoldloven § 75. Etter generalklausulen er skyldkravet forsett eller grov uaktsomhet og omfatter ikke bare selve handlingen, men også de spesielle konsekvensene som klausulen tar sikte på å ramme, knyttet til skade på livsmiljøet, bestandssituasjonen for en truet art eller kulturminner av særlig nasjonal betydning. Det betyr at når en handling som ellers rammes av eksempelvis naturmangfoldloven, har slike miljøkonsekvenser som kreves etter § 152 b annet ledd, må også disse miljøkonsekvensene være omfattet av forsettet / den grove uaktsomheten. Å ha innsikt i denne type forhold krever ofte en viss grad av spesialkunnskap. Det å føre bevis for at det foreligger grov uaktsomhet med hensyn til de spesielle konsekvensene av handlingen, kan derfor medføre særlige utfordringer. Et eksempel på dette fra rettspraksis er saken om Bryggen i Bergen, som er omhandlet over.

I andre tilfelle der det gjelder en høyere strafferamme når en handling har fått spesielt alvorlige følger, følger det av straffeloven § 43 at det er tilstrekkelig med culpa levissima, det vil si at tiltalte kunne ha innsett muligheten av den aktuelle følgen, for at den høyere strafferammen skal komme til anvendelse. Eksempler dette på miljøområdet er blant annet forurensningsloven § 78 annet ledd og vannressursloven § 63 tredje ledd. (Se Rt. 2011 side 631).

Generalklausulen følger altså et omvendt prinsipp, ved at den innebærer at det gjelder et særlig strengt skyldkrav der handlingen har særlig alvorlige konsekvenser, for at disse konsekvensene skal medføre en høyere strafferamme. En kan spørre om dette er bevisst, eller om man ikke var tilstrekkelig oppmerksom på problemstillingen da generalklausulen ble gitt. Uansett kan det i dag være grunn til å vurdere om det er hensiktsmessig at bestemmelsen er utformet på den måten, dersom man ønsker at generalklausulen skal få større betydning i praksis.


Sist oppdatert 21/12/2011