Hvorfor anmelder ikke Mattilsynet miljøkriminalitet oftere?

Mattilsynet bruker heller sine egne virkemidler enn å anmelde miljøkriminalitet, hevdes det. Skyldes det at politiet legger for mange anmeldelser i skuffen eller at Mattilsynet gjør for dårlig forarbeid?

Tekst: seniorrådgiver Ellen Hestenes, Mattilsynet. Foto: Mattilsynet.

Jordbærplantasje

Økologiske jordbærplanter.

Miljøkrimsakene Mattilsynet velger å anmelde faller som regel inn under matloven. Vi opplever at en del saker blir henlagt. Selv om det kan være en årsak til få anmeldelser fra oss, er det ikke den eneste.

I matlovens forarbeider, Ot.prp. nr. 100 (2002–2004) om matproduksjon og mattrygghet side 164, fremgår ønsket om straffskjerpelse for miljøkriminalitet og at det etter omstendighetene vil kunne bli aktuelt å benytte den strengere straffebestemmelsen i straffeloven § 152 b (generalklausulen om miljøkriminalitet).

Mattilsynet forvalter et omfattende regelverk (se egen faktaboks) og vår oppgave er å bidra til at folk, dyr og planter ikke blir utsatt for fare eller en uakseptabel risiko. Dette er viktige samfunnsmessige oppgaver!

Mesteparten av regelverket er forebyggende. I mange tilfeller vil brudd på regelverket utgjøre en fare for en uønsket konsekvens, uten at det faktisk kan påvises at noen er blitt syke eller at dyr/planter er blitt smittet. Det er farepotensialet og den mulige fremtidige skadevirkningen og omfanget som er vurderingstema ved en anmeldelse.

 

Hva skal vi anmelde?

I Mattilsynet har vi retningslinjer som gir føringer for hvilke saker vi skal anmelde og hvilke vurderinger vi skal gjøre før et forhold anmeldes. Her fremgår det for eksempel at følgende forhold skal anmeldes:

  • Når det i produksjonen av planter, dyr og næringsmidler brukes eller tilføres stoffer med store konsekvenser for folke-, dyre- og plantehelse og miljø.
  • Når handlingen har medført spredning av fiskesykdommer som har gitt store økonomiske tap for oppdrettsnæringen, og når dette har medført betydelig skade på viltlevende bestander av laks og ferskvannskreps. Tilsvarende gjelder for plante- og dyresykdommer.
  • Når handlingen kan medføre smittespredning i fremtiden, med konsekvenser for viltlevende bestander og/eller for fremtidig oppdrett av nye arter.

Når vi vurderer om et forhold skal anmeldes skal vi også vurdere konsekvensen av regelverksbruddet eller mulige konsekvenser:

  • Om folke-/dyrehelse er utsatt for fare, trusler for plantehelsen, dyrevelferdsmessige, økonomiske og miljømessige konsekvenser.

Dette er tydelig. Så hvorfor anmelder vi da ikke alle sakene som fyller disse kriteriene?



Nytter det å anmelde?

Lakseoppdrett på Sotra
Lakseoppdrett på Sotra.

I perioden 2007–2010 ble det anmeldt 246 saker der 109 var dyrevelferdssaker. Av dem igjen ble 45 henlagt av politiet. 57 saker ble anmeldt etter matloven, hvorav 11 ble henlagt. Resten av sakene er registrert som anmeldelse etter spesialregelverk der fem av dem ble henlagt.

Mattilsynet arbeider med å forbedre vår håndtering av slike saker. Det er ikke noe poeng å anmelde flest mulig saker, men å anmelde de riktige sakene. Når vi først beslutter at det er nødvendig med en strafferettslig forfølgning av et forhold, er det viktig at sakene blir fulgt opp på en god måte – både av oss og politiet.

Arbeidet med anmeldelser er ressurskrevende. Sakene skal fremstille faktum og regelverk på en slik måte at politiet forstår alvoret, og sakene er ofte basert på komplisert fagstoff. Konsekvensene eller mulige konsekvenser av regelverksbrudd må tydeliggjøres for å vinne kampen om politiets ressurser. I mange tilfeller håndterer vi situasjonen forvaltningsmessig parallelt med det strafferettslige, og på denne måten blir faren avverget eller konsekvensen redusert. Mattilsynet har inngripende administrative virkemidler å benytte, og en del i tilsynet mener vi ikke skal bruke knappe ressurser på å få den ansvarlige straffet også.

Dersom Mattilsynet skal anmelde flere saker, må vårt tilsynspersonell erfare at anmeldelse også bidrar til bedre regleverksetterlevelse på sikt. Å straffe den skyldige er ikke noen grunn i seg selv. Tilsynspersonalet må også erfare at anmeldelser og straff kan virke både individual- og allmennpreventivt. Tidligere erfaringer med henleggelser oppleves som demotiverende og i tillegg ødeleggende for forholdet til tilsynsobjektene: Sist nevnte vil, uavhengig av grunnen til en henleggelse, møte Mattilsynet med at vi har «overdrevet faren, politiet syntes ikke dette var alvorlig.»

Mattilsynets ansatte på distriktskontorene må få tilbake troen på at anmeldelse nytter, de må få den nødvendige bistand og anmeldelsene må bli bedre.



Viljen til å anmelde synker

Følgende sak brukes gjerne internt i Mattilsynet for å illustrere at politiet henlegger saker på feil grunnlag:

Store mengder død fisk ble funnet i et oppdrettsanlegg. Mattilsynet anmeldte virksomheten sammen med Fiskeridirektoratet og fylkesmannen, da vi forvalter ulikt regelverk. Fisken var smittet av alvorlig smittsom sykdom og utgjorde en stor smitterisiko for nærliggende oppdrettsanlegg og for villfisk. Dette er en av de mest alvorlige miljøkriminalitetssakene vi har hatt siden Mattilsynets opprettelse, men saken ble henlagt av politiet.

Mattilsynet klaget til statsadvokaten. Det fremgikk av anmeldelsen (og av klagen på henleggelse av saken) at den var godt dokumentert. Tilsynsmyndighetene hadde et samarbeid med politiet under dokumentasjonssikringen, og bevisene i saken ble også gjennomgått med politiet og ØKOKRIM i etterkant. En henleggelse i denne saken på grunn av bevisets stilling fremstår derfor som uforståelig. Klagen over politiets henleggelse ble liggende så lenge hos statsadvokaten at fristen for å omgjøre politiets henleggelse gikk ut. Klage over hvordan denne saken er behandlet påtalemessig ligger til behandling hos Riksadvokaten.

Mattilsynet tåler ikke mange slike saker før viljen til å bruke ressurser på miljøkrimanmeldelser når et lavmål.



Hva kan Mattilsynet gjøre selv?

Veiledningsmateriellet som vårt tilsynspersonell bruker, må forbedres, og det må gis opplæring ute i tilsynet. Vi må også tilby distriktskontorene nødvendig hjelp, slik at saker som anmeldes kommer på riktig spor fra starten av.

Hver av våre åtte regioner har egen jurist, og våre 54 distriktskontorer har føringer om å benytte denne for hjelp og bistand når de vurderer om et forhold skal anmeldes. Slik vil alle anmeldelser i en region bli kanalisert til ett sted. Juristene på regionkontorene og hovedkontoret har jevnlig kontakt og møter, og gjennom dette nettverket ønsker vi å forbedre arbeidsmetoden og bidra til koordinert og enhetlig behandling av hvilke saker som anmeldes. Samtidig må vi arbeide med forbedringer knyttet til hva en anmeldelse bør inneholde.

Mattilsynet ønsker også å være mer aktive pådrivere overfor politiet etter at anmeldelse er levert.

Regionkontorene har startet arbeidet med å etablere kontakt med miljøkoordinatorene ved de ulike politidistriktene. Tanken er at vi på den måten oppnår et bedre samarbeid og treffer de i politiet som har interesse for denne type saker.

Mattilsynet er i ferd med å kartlegge vår deltakelse i politiets nasjonale og fylkesvise miljøfora, og vi erfarer at Mattilsynet deltar i varierende grad. Dette er en god møteplass for å gjøre våre forvaltningsområder kjent overfor politiet og andre offentlige myndigheter – og vice versa.

Mattilsynets hovedkontor samarbeider også med ØKOKRIM for gjensidig informasjonsutveksling og for å finne forbedringspunkter på begge sider.



Hvorfor skal politiet prioritere våre saker?

Mattilsynet opplever det som en utfordring at ulike polititjenestemenn gir ulike råd om hva en anmeldelse bør inneholde. Disse rådene er til dels motstridende. Spørsmålet er om det finnes noen fasit på hvordan en god anmeldelse skal se ut?

Mattilsynet forventer ikke av politiet at de umiddelbart skal forstå alle sakene vi sender over. For å skjønne brudd på spesialregelverk kreves ofte spesiell fagkompetanse. Derfor er det forståelig at slike saker gjerne havner nederst i bunken i en hektisk arbeidshverdag – med fare for at den kan bli liggende der.

Mattilsynet forventer imidlertid at politiet lar oss bistå og tar oss på alvor når vi anmelder og forsøker å følge opp. Håndteres saken av ØKOKRIM, er vi sikre på god behandling og håndtering, og dermed havner saken på et godt spor fra starten av.

God behandling og håndtering får vi også ved mange politidistrikt og stasjoner lokalt. Men det skal heller ikke stikkes under stol at mange av våre folk tidvis føler at de blir «stående med lua i hånda» og med politiets spørsmål hengende i luften: «Hvorfor skal jeg prioritere denne anmeldelsen, jeg som jobber med viktige ting som drap, vold og sedelighet? Her har det ikke skjedd noe annet enn brudd på en forskrift!»

Svaret, sett fra vårt ståsted, er at politiet skal prioritere slike saker fordi dere har et totalansvar for all kriminalitetsbekjempelse, inkludert miljølovgivningen. Det er også politiets plikt å beskytte befolkningen og samfunnet mot mulige farer – også innenfor Mattilsynets forvaltningsområde.

 

Ta imot hjelp – spar tid

Det er utvilsomt vel anvendt tid for politiet å ta imot faglig hjelp fra Mattilsynet i disse sakene. Vi har dessverre hatt straffesaker for retten der politiadvokaten først forstod saken da den nådde rettssalen. Og da har det vært for sent. Politiet har kanskje ikke gjort god nok etterforsking i starten, og heller ikke forstått opplysninger som har fremkommet i vitneavhør. Slike opplysninger kan ha hatt avgjørende betydning, og en tidligere forståelse kunne ført til endring av tiltale og nye vitneavhør, og et helt annet utfall.

Mattilsynet mener også at vi burde få anledning til å uttale oss om tiltalen før den ferdigstilles.

Det vises til Politidirektoratets rundskriv 22. august 2008 punkt 4.8 hvor det står: «Når det er formålstjenlig, må politiet samarbeide nært med aktuelle tilsynsetater under alle etterforskingens faser og innhente ekstern kompetanse der det er nødvendig.»

Mattilsynsansatte har ikke kompetanse til å drive strafferettslig etterforsking eller bevissikring. Vi fordyper oss i forvaltningsrett, men kan snuble i strafferetten. Vi har derfor vurdert om vi rutinemessig bør kontakte politiet når vi under tilsyn forstår at forholdet vil ende med en anmeldelse. Det ville trolig være en god løsning å be politiet forestå bevissikringen, men kan og vil politiet stille når liv og helse ikke står umiddelbart på spill?



Vi ønsker status i saken

Når Mattilsynet anmelder får vi ingen formell status i saken. Vi betraktes som «melder», ikke «fornærmet». Det betyr også at vi ofte ikke får kjennskap til at saken er påtalemessig avgjort. Dersom saken er henlagt, kan fristen for å påklage være utløpt når vi får kjennskap til resultatet. Mattilsynet bør derfor be om å bli registrert som implisert hos politiet. Da vil vi få melding om sakens gang og utfall. Dette må avklares med miljøkontakten i det enkelte distrikt på forhånd. Det er ikke alle, verken hos Mattilsynet eller hos politiet, som er klar over denne muligheten.



Hvem anmelder vi til?

Mattilsynet er tidvis også usikker på hvem som er rett adressat for en anmeldelse. ØKOKRIM har selv definert at alle saker under matloven kan høre til under deres ansvarsområde, men håndterer få slike saker selv. Mattilsynet fornemmer en usikkerhet også hos de lokale politidistriktene om hvilke saker ØKOKRIM skal/vil behandle eller bistå ved behandlingen av.

Mattilsynet vurderer også om vi kan bedre regelverksetterlevelsen utover å reagere mot enkeltvirksomheter. Blant annet ser vi på metoder som kan stoppe ulovlig omsetning på et tidlig ledd i omsetningskjeden. Konkret tenker vi da på organisert miljøkriminalitet. Men hvem skal vi invitere til et samarbeid om dette arbeidet? ØKOKRIM eller Kripos?



Brysomme saker?

Mattilsynet erkjenner at anmeldelse av forhold, med påfølgende reaksjon fra politiet, kan bidra til at vi når våre mål om bedre regelverksetterlevelse. Men både Mattilsynet og politiet har, hvis anmeldelser skal virke etter intensjonen, en jobb å gjøre ved å forbedre både arbeidsmetoder og holdninger. Mattilsynet må tilrettelegge sakene på en bedre måte for politiet, men forventer da at sakene blir håndtert på en god måte – og at vi ikke oppfattes som «brysomme».

 


Fakta om Mattilsynet

  • Direktoratet Mattilsynet ble opprettet i 2004.
  • Består av ett hovedkontor, åtte regionkontorer og 54 distriktskontorer.
  • MT forvalter lovene som omhandler produksjon og omsetning av mat. Omfatter alle virksomheter innen primærproduksjon, næringsmiddelindustri og småskalaproduksjon, importører, dagligvarebutikker og serveringssteder.
  • Fører tilsyn etter dyrehelsepersonelloven med veterinærer, annet dyrehelsepersonell og alle som holder dyr (også private).
  • Fører tilsyn med kosmetikk og kroppspleieprodukter, og med omsetning av legemidler utenom apotek.
  • Forvalter matloven (sikrer forbrukerne helsemessig trygg mat og trygt drikkevann, fremmer helse, ivaretar miljøvennlig produksjon og hindrer spredning av dyre- og plantesykdommer), dyrevelferdsloven (sikrer at dyr, også fisk, forvaltes godt) og kosmetikkloven (medvirker til at kosmetikk og kroppspleieprodukt er helsemessig sikre for mennesker og dyr).
  • Til lovene hører rundt 350 forskrifter. De fleste lover og forskrifter inngår i EØS-avtalen og er felles for Europa.
  • Det er den som er forpliktet av regelverket som er ansvarlig for at det blir fulgt. Mattilsynets oppgave er å føre tilsyn med at regelverket følges og gjøre det som er nødvendig for å tvinge igjennom regelverksetterlevelse der det er avvik.
  • Overtredelser av alle bestemmelser gitt i eller i medhold av lovene er straffbare. Skyldkrav og strafferamme er ulik avhengig av lov.

Klikk her for å komme inn på www.mattilsynet.no


Sist oppdatert 21/12/2011