Stockholmkonvensjonen

Hvorfor er vi så bekymret for at spesielt POP-er skal komme ut i naturen, og hva vil skje hvis klimaet endres?

TEKST: spesialetterforsker Cand.scient. Vivian Miksch Fredenborg, ØKOKRIM

Stockholmskonvensjonen er en global avtale som har til hensikt å beskytte helse og miljø mot tungt nedbrytbare organiske miljøgifter (POP-er). Norge har ratifisert konvensjonen som ble vedtatt i 2001 i Stockholm og trådde i kraft i 2004. Avtalen innebar i utgangspunktet en forpliktelse til å fase ut tolv av de farligste POP-ene. Denne listen er siden blitt utvidet i 2009 med ni til, og teller per i dag 21.

Illustrasjonsbilde av forurensning
En stor del av POP-ene genereres uønsket i industrien som et resultat av ufullstendig forbrenning og/eller kjemiske reaksjoner. Illustrasjonsbilde Shutterstock.

Persistente organiske miljøgifter er organiske forbindelser som i en varierende grad motstår fotolytisk, biologisk og kjemisk nedbrytning. Fotolytisk nedbrytning er en kjemisk reaksjon hvor et stoff brytes ned av fotoner (elektromagnetisk stråling som for eksempel lys). POP-er er ofte halogenerte organiske forbindelser, det vil si forbindelser inneholdende halogener som fluor, klor, brom eller jod. De er karakterisert ved at de er lite vannløslige og meget fettløslige, noe som gjør at de bioakkumuleres (oppkonsentreres innen en organisme) i fettvev. De er også relativt flyktige forbindelser, noe som gjør at de kan bevege seg over lange distanser i atmosfæren før de deponeres. De 21 forbudte forbindelsene kan deles inn i tre grupper:

  • pesticider brukt i landbruket, spesielt til bekjempelse av sopp og insekter
  • industrielle kjemikalier brukt i varierende applikasjoner
  • kjemikalier som genereres uønsket som et resultat av ufullstendig forbrenning og/eller kjemiske reaksjoner


Hva kjennetegner typiske POP-er?

Hvordan kjemikalier oppfører seg og hva som blir deres skjebne i miljøet, bestemmes av deres kjemiske og fysiske egenskaper og av miljøet de slippes ut i. De kjemiske og fysiske egenskapene blir bestemt av molekylstrukturen og av hvilke grunnstoffer molekylet er bygget opp av. Avhengig av dette kan de kjemiske og fysiske egenskapene spenne over en vid skala. Noen forbindelser er lett nedbrytbare, har lav toksisitet og er immobile. Slike forbindelser har en lav sannsynlighet for å utgjøre en trussel mot miljøet og menneskets helse. I den andre enden av skalaen finner man de forbindelsene som er vanskelig nedbrytbare, mobile og meget toksiske. Det er her man finner de stoffene som defineres som POP-er.

Kjemikalier som PCB, dioksiner og DDT er eksempler på POP-er. Selv om noen naturlige kilder til POP-er eksisterer, stammer dog langt de fleste fra menneskelig aktivitet.

 

Hvordan tas POP-er opp i organismer?

Isbjørn som leter etter fisk
Isbjørner er spesielt utsatt for POP-er da de troner øverst i næringspyramiden i Arktis. Foto: Peter Prokosch, GRID Arendal

POP-er er upolare forbindelser og har som nevnt ovenfor en lav vannløslighet og en høy fettløslighet, noe som gjør at de lett passerer fosfolipidstrukturen i biologiske membraner og akkumuleres i fettvev. Fosfolipider er en av de vanligste fettstoffgruppene i levende organismer.

Encellede organsimer tar opp slike forbindelser over cellemembranen, nettopp fordi denne består av et dobbelt fosfolipidlag som lett løser upolare organiske forbindelser.

Den dominerende opptaksveien av POP-ene i mer avanserte organsimer er gjennom maten – altså over tarmepitelet (i noen grad skjer det også via luftveiene og over huden).

I blodet transporteres POP-ene hovedsakelig til lever og fettvev hvor de i stor grad lagres. Leveren kan i noen grad bryte ned noen av POP-ene til vannløslige molekyler som dermed kan skilles ut gjennom urinen. Men denne prosessen er meget langsom. Den eneste «fettløslige» veien ut av kroppen av betydning er gjennom morsmelken. POP-ene har derfor et potensiale til å bioakkumulere og biomagnifisere (oppkonsentreres oppover i næringspyramiden) straks de er spredd i miljøet.

Et typisk eksempel er PCB (polyklorert bifenyl), som har stor motstandskraft mot biologisk og kjemisk nedbrytning. Det betyr at når miljøgiften først er tilført miljøet, vil den være der lenge før den eventuelt brytes ned. Ettersom PCB binder seg til fett, vil konsentrasjonen av PCB i et levende individ være større enn i omgivelsene. En fisk vil derfor inneholde en høyere konsentrasjon av PCB enn vannet den svømmer i.

PCB vandrer så gjennom næringskjeden, ved at rovdyret samler opp PCB-innholdet fra byttedyrene det tar. Selen vil derfor få en høyere konsentrasjon av PCB enn den fisken den lever av. Isbjørn som lever av sel vil få en høyere konsentrasjon av PCB enn den selen har.

Inntak av animalsk fett kombinert med en lang levetid, som hos mennesker og isbjørn, vil derfor gi gode muligheter for oppkonsentrering av PCB, et stoff med en lang halveringstid i kroppen. Den biologiske halveringstiden till PCB er hos mennesker mellom 10 og 15 år. Det tar altså 10–15 år før PCB-konsentrasjonen i kroppen er halvert. Hvis PCB-holdig mat står på menyen, er sjansene gode for at du får i deg mer enn det som skilles ut.

I tillegg er det slik at dersom du skal gå opp 1 kg i kroppsvekt, så må du spise mer enn 1 kg mat. Som en tommelfingerregel kan man si at du må spise 10 kg mat for å gå opp 1 kg. Siden POP-er ikke brytes ned i noen særlig grad, vil du over tid få en konsentrasjon av POP i kroppen som er 10 ganger høyere enn det den var i den maten du spiste.

 

Hva er helseeffektene av å ha POP i kroppen?

Analyseres vevsprøver fra mennesker eller dyr eller prøver av miljøet, vil man nesten alltid finne POP-er.

Det som er vanskelig å bevise, noe som for så vidt gjelder for mange miljøgifter, er den direkte årsak-effekt-sammenhengen mellom helseproblem (skade/sykdom) og en bestemt eksponering av en enkelt POP eller gruppe av POP-er. Dette fordi POP-er sjelden opptrer som en enkelt forbindelse, og fordi fettløsligheten og den langsomme nedbrytningen gjør at man får en oppkonsentrering av stoffet over tid. Det innebærer at selv om den enkelte eksponering er begrenset, kan man allikevel nå toksikologisk relevante konsentrasjoner over tid.

Det man vet gjennom eksperimentelle studier er at POP-er har en signifikant miljøpåvirkning på et bredt spekter av arter og på alle nivåer i næringskjedene. Akutte POP-forgiftninger er relativt godt dokumentert, men man er mer bekymret for effekter assosiert med eksponering av lave nivåer i miljøet over tid, såkalt kronisk eksponering.

For noen POP-er finnes det noe eksperimentelt bevis for at slik kumulativ lavnivåeksponering kan assosieres med effekter som forstyrrelser av immunsystem, forstyrrelser av den nevrologiske utviklingen hos fostre og barn, redusert reproduksjonsevne og øket kreftforekomst.

Hvis vi fortsetter med PCB som eksempel, så er det ikke akutt giftig før du når ganske høye konsentrasjoner. LD50 hos rotter er 4–12 g/kg (konsentrasjon av PCB i kroppen hvor 50 prosent av individene i forsøksgruppen dør i løpet av 24 timer). Men PCB har en rekke negative helseeffekter som nevnt ovenfor. Disse effektene gjelder også i stor grad dyr. PCB og andre POP-er vil være bestandsregulerende for mange arter, særlig for de på toppen av næringspyramiden hvor vi finner de høyeste konsentrasjonene av POP-ene.

 

POP-er og klima

Det er nylig blitt utarbeidet en vitenskapelig rapport av eksperter innen kjemi og klima, som har sett på hvordan POP-ene vil påvirkes av klimaendringer. Konklusjonen i rapporten er at effekten av miljøgiftene vil påvirkes av klimaendringer i negativ retning ved å forverre effekten av POP-ene på hele det globale økosystemet. Dette skjer i første rekke ved at klima kan påvirke transport og tilgjengelighet av de lite nedbrytbare miljøgiftene.

Ved høyere temperaturer vil vi få økte spredninger av POP-er over lengre avstander. POP-ene som tidligere er blitt fanget opp og avsatt i sedimenter vil på nytt kunne fordampe og spres videre med fare for at de blir opptatt av levende organismer. Videre vil økt hyppighet av ekstremvær kunne frigjøre miljøgiftene ved at man får større grad av erosjon og utvasking som vil frigjøre miljøgifter som har ligget bundet i jorden. Et varmere klima kan også føre til en økning av bakterier og parasitter som fører med seg sykdommer. Disse sykdomsbærerne blir mange steder fortsatt bekjempet med POP-er som for eksempel DDT, som brukes indirekte til bekjempelse av malaria. Derfor vil både mengden og spredningen av miljøgiftene øke.

 

Hvor er vi i dag?

Mange, hvis ikke alle, av POP-ene er fortsatt i bruk i dag og eksisterer i mange land. Den eksakte mengden som blir brukt er derimot ukjent. Det finnes flere alternativer til POP-er, både kjemiske og ikke kjemiske. Lister over alternative pesticider som er godkjent for bruk eksisterer. Det er flere grunner til at alternativene som er tilgjengelige ikke brukes. Generelt kan man si at det er mange barrierer som hindrer overgang til alternativene og spesielt til ny teknologi. Barrierene er kanskje størst i utviklingsland.

Noen alternativer er både dyrere og krever mer ressurser i form av nødvendig utstyr enn de gamle og farlige POP-ene.

Et annet moment er at alternativene kan være mer akutt toksiske og er derfor en større fare for individet ved håndtering, selv om giften nedbrytes raskt. I tillegg er det ikke alltid sikkert at de nye alternativene virkelig er mindre farlige miljøgifter enn de gamle de skal erstatte. En gang for ikke alt for lenge siden ble PCB sett på som uproblematisk for miljøet.

Andre barrierer for å ta i bruk ny teknologi er mangel på utdannelse og trening. Dette er et tema det fokuseres på, slik at man kan nå målet om å få faset ut disse 21 POP-ene over hele kloden. Det er ikke nok at bare noen land faser ut disse miljøgiftene, fordi man nå vet hvor lett de spres over store avstander og at de derfor finnes i områder langt unna kilder for POP, som for eksempel i Arktis.

Dette er et globalt problem som må løses gjennom strategier som kan brukes på et globalt nivå.



Kilder:

 


 

Fakta

Stockholmskonvensjonen er en global konvensjon som er opprettet for å beskytte helse og miljø mot tungt nedbrytbare (persistente) organiske miljøgifter, såkalte POP-er (Persistente Organic Pollutants). Norge har ratifisert konvensjonen som innebærer forpliktelser til å fase ut de farligste POPene, blant annet PCB og dioksiner (se Smånytt side 11). På sikt vil flere POP-er kunne bli innlemmet i konvensjonen. Konvensjonen er svært viktig i arbeidet med å stanse tilførslene til miljøet av noen av de farligste kjemikaliene.


Kilde: www.klif.no


Sist oppdatert 21/12/2011