Straffbar telting

Retten til å sette opp leir i utmark anses av mange jakt- og friluftsinteresserte som hellig. Det vakte derfor stor offentlig interesse da Statsadvokatene i Nordland i mai 2010 utferdiget et forelegg for å ha etablert en lavvoleir i et attraktivt friluftsområde. Saken fikk bred dekning i lokale medier og det var tidvis stor aktivitet på diverse nettfora.

Tekst: Statsadvokat Kristian Jarland, Nordland statsadvokatembeter. Foto: Politiet.

Den aktuelle lavvoleiren ble satt opp høsten 2009 i et attraktivt og mye brukt friluftsområde i Nordland. Leiren besto av en lavvo, utendørsgrill, bålplass, vedsekker, trillebåre og diverse utstyr nedpakket under presenning. Lavvoen var innvendig innredet med bord, stoler, sovesenger og støpejernsovn, og tiltalte fraktet utstyret til området ved bruk av bil og tilhenger. Til tross for gjentatte anmodninger fra Statskog (grunneier) om å fjerne leiren, ble den stående i om lag tre uker. Statskog anmeldte forholdet og statsadvokaten utferdiget forelegg for overtredelse av friluftsloven § 39, jf. § 9.

LavvoTiltalte erkjente å ha forholdt seg som beskrevet i forelegget, men mente dette var lovlig telting. Tingretten frifant tiltalte for straff (dissens fra fagdommeren). Statsadvokatene i Nordland anket dommen, og Hålogaland lagmannsrett avsa dom i samsvar med påtalemyndighetens påstand, med dissens fra to meddommere som stemte for frifinnelse. Domfelte anket til Høyesterett, og ankeutvalget besluttet ved begrunnet kjennelse av 25. august 2011 å nekte anken fremmet (HR-2011-1615-U).

 

Var leiren til ulempe?

Retten til å ta opphold og telte på annen manns grunn er en av allemannsrettene og har sitt lovgrunnlag i friluftsloven § 9. Bestemmelsen bygger på en avveining mellom allmennhetens og grunneiers interesser: I utmark er telting eller annet opphold ikke tillatt i mer enn to døgn, med mindre det er på høyfjellet eller område fjernt fra bebyggelse. Samtykke fra grunneier må likevel innhentes dersom oppholdet «kan medføre nevneverdig skade eller ulempe», jf. § 9 tredje ledd. I den aktuelle saken konkluderte lagmannsretten med at lavvoleiren lå fjernt fra bebyggelse, og sakens kjerne var om leiren kunne medføre «ulempe» i lovens forstand.

Første spørsmål var om «ulempe» i § 9 tredje ledd bare knyttet seg til ulempe for grunneier eller om denne vurderingen favnet videre. Lavvoleiren innebar ikke at Statskogs egen interesse i å benytte området ble fortrengt, men den hadde betydning for allmennhetens mulighet til å ta leirområdet i bruk. Statskog la til rette for allmennhetens tilgang til området ved å anlegge bålplasser og toalett, og fremhevet at en utbredelse av markante og langvarige leierplasser vil være negativt for det alminnelige friluftsliv. Flere hadde også tatt kontakt med Statskog og innvendt at tiltaltes leir stod der over lang tid. Høyesteretts ankeutvalg kom til at en uten holdepunkter i loven eller forarbeidene ikke kunne begrense «ulempe» til bare å gjelde ulempe for Statskog, men at vilkåret også omfattet andres ulempe.

Videre la Høyesteretts ankeutvalg til grunn at lagmannsrettens lovtolkning ikke var uriktig når den la til grunn at tiltalts teltleir medførte en ulempe i lovens forstand: «Lagmannsrettens flertall er enig i at langvarige og markante teltleirer i attraktive friluftsområder kan utgjøre både fysiske og psykiske stengsler for allmennheten for øvrig, som kan kvie seg for å benytte et område som nærmest fremstår som ‹privat›.»

Lagmannsrettens flertall la også til grunn at ordlyden i § 9 tredje ledd innebar en lav terskel for at mulige ulemper gjør samtykke nødvendig, og idømte en bot på 6 000 kroner, subsidiært 12 dager i fengsel.

Mindretallet i lagmannsretten (to meddommere) fant det ikke bevist at tiltaltes teltleir var til ulempe for noen, og viste i korte trekk til at mange andre etablerer seg med telt og campingvogner i området og andre steder i jakttiden. Tilsvarende synspunkter ga meddommerne i tingretten (flertallet) uttrykk for: Tiltaltes opphold fortrengte ikke andre friluftsfolk fra å benytte samme området, da det var rikelig med plass.

 

Sammenheng mellom telting og ferdsel

TrilleborSlik påtalemyndigheten vurderte saken, bar lavvoleiren preg av permanent beslag og privatisering av et større område over lengre tid.

I «ulempe»-vurderingen var imidlertid ikke bare etableringen av en slik leir relevant, men også bruken av denne: Retten til å ta opphold og telte er nedfelt i friluftslovens kapittel I om ferdsel og kan sies å være en forlengelse av ferdselsretten. Tiltalte hadde i perioder forlatt leiren og reist hjem til sin bopel og overnattet der. Det kan reises spørsmål ved om slik bruk i det hele tatt er vernet av oppholdsretten i § 9, idet tiltaltes telting ikke lenger står i forbindelse med ferdsel i utmark. Lagmannsretten tok ikke stilling til dette, men nøyde seg med å vise til at tiltalte også overnattet andre steder i løpet av den perioden leiren var anlagt.

I vurderingen av om det skulle ilegges forelegg i saken, la påtalemyndigheten videre vekt på at Friluftslovkomiteen i sin innstilling av 1954
i utgangspunktet unnlot å fastsette krav om samtykke fra grunneier ved telting fjernt fra bebyggelse, fordi det blant annet ville være «uforholdsmessig tungvindt», jf. side 60–61. I vår sak hadde imidlertid tiltalte og Statskog gjennom flere år hatt skriftlig og muntlig kontakt om tiltaltes telting
i området. Etter påtalemyndighetenes syn kunne en dermed vanskelig anføre at det var vanskelig for tiltalte å søke om tillatelse.

 

Mange interesser, mange meninger

Gjennom den rettslige behandlingen av saken er det trukket opp noen nærmere grenser for telting og opphold i utmark. Den offentlige interesse saken vakte, tilsier at flere lignende forhold kan bli anmeldt. Videre angår telting i utmark, særlig i jakttiden, mange friluftsinteresserte, og synspunktene til flertallet i tingretten og mindretallet i lagmannsretten illustrerer at det på dette området kan være delte meninger om hva som er riktig avveining mellom hensynet til allemannsretten og grunneier.


Sist oppdatert 21/12/2011