Delinndragning av verdien av ATV, snøscooter, båt mv.

Bør påtalemyndigheten i miljøsaker i større grad påstå inndragning av deler av verdien av ting som har vært brukt ved overtredelsen?

Tekst: statsadvokat Tarjei Istad, ØKOKRIM  //  tarjei.Istad@politiet.no

I mange miljøstraffesaker har overtrederen brukt relativt verdifulle ting ved regelbruddet, for eksempel ved ulovlig kjøring med ATV, snøscooter eller ulovlig fiske fra en flott båt. Mitt inntrykk er at påtalemyndigheten i slike saker ikke påstår inndragning av verdien av redskapen for den straffbare handlingen i så stor grad som det rettslige grunnlaget og allmennpreventive hensyn tilsier. Jeg tenker særlig på mulig­heten for å inndra deler av gjenstandens verdi. Lovgrunnlaget er straffeloven § 35 tredje ledd første punktum jf. annet ledd.

På det tredje skal det skje

Det ser ut til å være en utbredt oppfatning at slik delinndragning av verdi først ilegges ved tredje gangs overtredelse. Ved mindre alvorlige overtredelser kan det ha noe for seg, tatt i betraktning forholdsmessigheten og for at håndhevingen ikke skal komme helt i utakt med den alminnelige rettsoppfatningen.

I middels til mer alvorlige saker mener jeg imidlertid man bør vurdere delinndragning av verdier allerede ved første overtredelse. Et eksempel er kjøring i verneområder. Dette kan ha store, varige skadevirkninger, særlig nordover eller i høytliggende strøk. Samtidig er slik kjøring vanskelig å avdekke i et stort land, også fordi den typen kriminalitet oppfattes som «ok» av flertallet i en del lokalmiljøer. De allmenn­preventive hensyn gjør seg med andre ord ster­kt gjeldende, og det bør virke mer avskrekkende om man risikerer å betale deler av kjøretøyets verdi i tillegg til en bot allerede ved første overtredelse.

Rettspraksis ingen hindring

atv_sportJeg kan ikke se at rettspraksis angir at delinndragning av verdi normalt bør ilegges først ved gjentatt overtredelse eller holdes på et lavt nivå, snarere tvert imot. I en sak fra Finnmark referert i Rt. 1998 s. 182 hadde domfelte drevet omfattende ulovlig røyefiske og utmarkskjøring med terrengmotorsykkel med slep, noe som hadde etterlatt seg betydelige spor. Ut fra allmennpreventive hensyn anså Høyesterett det som ikke uforholdsmessig å foreta inndragning av motorsykkelens verdi på 46 022 kroner i tillegg til noe ytterligere verdi­inndragning og inndragning av en mengde utstyr. Straffen var betinget fengsel i 21 dager og 10 000 kroner i bot. Økt forståelse for det godet naturverdier utgjør, tilsier at saken ikke ville fått et mildere utfall i dag.

Rt. 1992 s. 1436 gjaldt ulovlig felling av 13 elger og 30 rådyr. Hovedavtakeren av kjøttet hadde brukt en bil til å frakte kjøttet fra Sørlandet til Osloområdet, hvor «markedet» var. Vedkommendes andel i bilen, 13 000 kroner, ble inndratt i medhold av § 35 tredje ledd.

Jeg nevner til illustrasjon også LH-2008-98330, selv om den saken gjaldt tingsinndragning etter § 35 annet ledd. Saken er et eksempel på et forhold hvor den ulovlige kjøringen ikke hadde etterlatt synlige spor av betydning, men hvor det dreide seg om en gjentatt overtredelse med en Volvo Jeep (feltvogn) som var særlig egnet til kjøring i utmark. Feltvognen ble i sin helhet inndratt, mens boten ble satt til 15 000 kroner. Den domfeltes anke til Høyesterett ble ikke tillatt fremmet.

Rt. 1998 s. 182 og Rt. 1992 s. 1436 er alvorlige saker, men det i seg selv er ikke et argument mot delinndragning av verdi i mindre alvorlige saker. I LH-1995-136 hadde to menn felt to elger fra snøscootere. De hadde ikke tillatelse til fellingen, men den var situasjonsbetinget og innenfor jakttiden for elg. Lagmannsretten kom likevel til at deler av verdien av redskapene for den straffbare handlingen, de tiltaltes snøscootere, skulle inndras med henholdsvis 30 000 og 10 000 kroner. Dette var om lag 2/3 av scooternes verdi. I tillegg ble riflen og verdien av én elg, 7 000 kroner, inndratt fra hver av de tiltalte. Begge ble idømt betinget fengsel i 30 dager og 20 000 kroner i bot, og de ble også fradømt retten til å drive jakt og fangst i fem år.

Forholdsmessighetsvurderingen: Det dreier seg normalt om fritidsaktiviteter

Inndragning av ting som er brukt til å begå miljøkriminalitet, vil regelmessig være «påkrevd av hensyn til formålet med den bestemmelse som setter straff for handlingen», jf. § 35 første ledd første punktum. Den som fisker hummer om sommeren, bør av både individual- og allmennpreventive grunner fratas teiner og båt. Det støter mot folks allmenne rettsoppfatning om den som jager og skyter fredet vilt fra snøscooter, beholder rifle og scooter. Sånn sett bør man kanskje i større grad enn i dag inndra hele redskapen for den straffbare handlingen i slike saker. I forholdsmessighetsvurderingen som «kan»-bestemmelsen i § 35 anviser, bør allmennpreventive hensyn og sammenhengen mellom overtredelse og reaksjon i sterkere grad slå gjennom overfor forhold ved tiltaltes person og hvordan inndragning vil ramme ham eller henne.

Man kan innvende at en som bruker mye av sin fritid i naturen, og har drevet fritidsfiske eller jakt i mange år ut fra lokale og familiære tradisjoner, vil rammes hardt om han fratas utstyr til det og ikke har råd til å skaffe seg nytt med det første. Samtidig dreier det i de fleste tilfeller seg om fritidsaktiviteter hvor forlystelse er mer fremtredende enn nytten. Når vedkommende ved overtredelsen har vist seg lite skikket til å drive nettopp den aktiviteten, bør veien til inndragning etter § 35 annet ledd ikke være for lang.

Synspunktet er her langt på vei det samme som ved tap av retten til å drive en bestemt type jakt eller fiske etter straffeloven § 29 første ledd bokstav b. Selv om fritidsaktiviteten kan ha lange tradisjoner på stedet og være viktig for vedkommende rent personlig, er inndragning og/eller rettighetstap som gjelder en fritidsaktivitet, langt mindre inngripende enn om det berører vedkommendes levebrød.

Dette berører også et annet poeng jeg så vidt har vært innom innledningsvis: En effektiv og god etterlevelse av regulering av jakt, fiske, ferdsel i utmark og lignende oppnås best ved å benytte hele reaksjonsspekteret. Med det mener jeg at man påstår både straff, inndragning av redskap (og eventuelt fangst) og rettighetstap, hvis saken kvalifiserer til dette.

Samtidig må reaksjonen være forholdsmessig. I mindre alvorlige saker kan man nytte delinndragning av for eksempel verdi av båt brukt til ulovlig fiske. Dersom vedkommende samtidig for en periode mister retten til å drive fiske etter den arten han har fisket ulovlig (se sak omtalt i Miljøkrim nr. 1, 2012 s. 26), knytter reaksjonen seg både til redskapen som er brukt, og vedkommendes uskikkethet til å drive den aktuelle aktiviteten. Selv om overtrederen da beholder båten fordi saken ikke er alvorlig nok til å inndra hele båten, vil andre potensielle tjuvfiskere se at man også ved mer alminnelige overtredelser blir møtt med en kombinert reaksjon som merkes godt.

Forholdsmessighetsvurderingen: Samspill mellom straffenivå og inndragning

baat_seiling_atvHøyesterett uttrykte rundt 1990 bekymring for at bøtenivået var for lavt ved ulovlig motorferdsel i utmark, jf. Rt. 1992 s. 564, Rt. 1992 s. 8 og Rt. 1989 s. 1361. Se også RG 2006 s. 700, som inneholder generelle uttalelser, selv om bøtene ble lave på grunn av særlige forhold i den konkrete saken. En del har skjedd siden og jeg har ikke full oversikt over bøtenivået på dette området i de ulike politidistriktene, men med den utviklingen som har vært på straffenivået i miljøsaker på 2000-tallet, se sist særlig Rt. 2011 s. 10 og Rt. 2012 s. 65, er det nok grunnlag for å ilegge enda strengere straffer i saker om barmarkskjøring og lignende.

Strengere straffer vil tale mot økt inndragning, da den samlede reaksjonen kan bli uforholdsmessig. Samtidig retter kriminaliteten seg mot fellesgoder, oppdagelsesrisikoen er lav og sammenhengen mellom overtredelse og redskap er sterk. I tillegg nytter flere og flere verdifulle kjøretøyer og redskaper. Strengere straff og delinndragning er derfor ikke nødvendigvis uforholdsmessig, men vil gi et tydelig signal om at vår felles natur skal forvaltes etter felles spilleregler som skal sikre den samme rike naturen for våre etterkommere.

Ja, delinndragning av verdi av redskap bør nyttes noe mer innen miljøkriminalitet er det altså etter mitt syn gode grunner for en noe større bruk av inndragning av deler av verdien av gjenstander som har vært brukt ved en straffbar handling, også allerede ved første eller annen gangs overtredelse, i hvert fall så lenge det ikke dreier seg om en såkalt formalovertredelse. Ved middels til mer alvorlige overtredelser bør inndragningsbeløpet settes høyt, for eksempel til 2/3 av tingens verdi, mens man ved grove overtredelser påstår inndragning av hele gjenstanden.

Bare i de siste tilfellene er det nødvendig å gjøre beslag, men ved all inndragning må inndragningens betydning for vedkommende etterforskes i nødvendig grad. Det kan normalt begrenses til at man stiller noen spørsmål om dette til slutt i avhøret, og innhenter ligningsopplysninger.

Særlovgivningen inneholder en del inndragningsbestemmelser, som til dels er overlappende med straffeloven § 34 flg., for eksempel havressursloven § 65. De er ikke behandlet i denne artikkelen, men de samme synspunktene gjør seg gjeldende, noe eksemplene illustrerer.


Sist oppdatert 13/12/2012