Når inntrer jaktforbudet ved ettersøking av skadeskutt storvilt?

Høyesterett avsa 12. september 2012 en dom der spørsmålet var hvor lenge en jeger og et jaktlag har jaktforbud etter å ha skadeskutt en elg, jf. utøvelsesforskriften § 27. Hvert år felles nær 35 000 elg i Norge. Det finnes ikke tall på hvor stor andel dyr som blir skadeskutt, men tallet antas å ikke være ubetydelig. Dommen er en rettsavklaring for jaktforbud etter slike hendelser.

Tekst: statsadvokat Per Morten Schjetne, Trøndelag statsadvokatembeter

Forholdet var at et jaktlag i et storvald nord for Namsos skadeskjøt en elgku. Jaktlaget innledet ettersøk og fulgte dyret gjennom flere jaktfelt i storvaldet, uten at elgkua ble funnet. Dagen etter ønsket jaktlaget på det jaktfeltet der man sist hadde vært kontakt med elgkua, å gjennomføre ettersøket selv, og påla samtidig tiltaltes jaktlag å avstå fra videre ettersøk. Tiltaltes jaktlag gjenopptok da jakt på eget jaktfelt, og tiltalte felte samme dag en ny elg.

Ettersøket av det skadeskutte dyret fortsatte i flere dager, hvor blant annet tiltalte deltok. Det tok fire dager fra dyret ble skadeskutt til det ble endelig avlivet.

Utøvelsesforskriften er hjemlet i viltloven, og § 27 oppstiller forbud mot jakt så lenge det pågår ettersøk etter skadeskutt dyr. Første ledd lyder:

«Den som under jakt eller forsøk på felling skadeskyter storvilt eller kongeørn, plikter å gjøre det en kan for å avlive dyret snarest mulig. Vedkommende plikter å forvisse seg om påskutt dyr er truffet eller ikke. Jegeren og jaktlaget som har skadeskutt storvilt, skal ikke gjenoppta jakt eller påskyte nye dyr mens ettersøk pågår. Innen valdets grenser skal ettersøk om nødvendig pågå ut dagen etter skadeskytingen. På annet vald opphører retten til ettersøk og felling ved utgangen av den dag skadeskutt storvilt kom inn på valdet, jf. lov av 29. mai 1981 nr. 38 om viltet § 34.»

Spørsmålet i saken var om tredje punktum oppstiller et jaktforbud for et jaktlag som har skadeskutt storvilt så lenge det faktisk pågår ettersøk, eller om jaktforbudet er begrenset til den perioden jaktlaget har plikt til å ettersøke dyret. Flertallet kom til at legalitetsprinsippet eller klarhetskravet i tredje setning ikke var til hinder for å dømme tiltalte i dette tilfellet, og at det ikke var holdepunkter for en innskrenkende forståelse av ordlyden sett i sammenheng med de øvrige forpliktelsene i bestemmelsen. Jaktforbudet kan altså vare lenger enn ettersøksplikten i fjerde setning.

Innvendingen mot et slikt omfattende jaktforbud vil være at jaktforbudet da blir unødvendig omfattende. Flertallet viste til at dette må avveies mot at et slikt jaktforbud kan bidra til konsentrasjon om å finne det skadeskutte viltet. Det kan videre øke innsatsviljen i videre ettersøk som myndighetene kan pålegge etter § 27 tredje ledd, samt legge til rette for rask mobilisering ved slikt videre søk. Endelig er det en rettsteknisk enklere regel at jaktforbudet varer så lenge ettersøk faktisk pågår. Flertallet viser avslutningsvis til at disse motstående hensyn uansett beror på et lovgivervalg som domstolen ikke kan prøve.
Ettersom ettersøket ikke var avsluttet da tiltalte skjøt et nytt dyr, forelå en overtredelse av utøvelsesforskriften § 27 første ledd tredje setning.

I tilknytning til straffutmålingen gjorte flertallet noe så uvanlig som å gjøre boten på 6 000 kroner betinget, begrunnet i lang saksbehandlingstid som tiltalte ikke kunne klandres for. Flertallet bemerket imidlertid at det av allmennpreventive hensyn som utgangspunkt bør fastsettes en merkbar straff i slike saker.

Mindretallet – dommer Bull – fant at bestemmelsen i utøvelsesforskriften § 27 måtte tolkes innskrenkende i lys av de øvrige setningene i paragrafen.

 


Sist oppdatert 13/12/2012