Lovlig opphold?

Debatten om tiggere i telt har gått landet rundt det siste året. Den 14. november 2012 avsa Oslo byfogdembete en kjennelse om at beboere i en teltleir ved Sognsvann i Oslo må fravike eiendommen med hjemmel i tvangsfullbyrdelsesloven § 13-2 tredje ledd, bokstav e. Avgjørelsen er ikke rettskraftig når dette skrives. Men den gir en fin anledning til å belyse det underliggende spørsmålet: Hva er tillatt innen rammene av friluftslovens teltregler?

Tekst/foto: Marianne Reusch (PHD)  //  marianne@allemannsretten.no.

Allemannsretten og teltreglene

Oppholdsretten er en del av allemannsretten, sammen med ferdselsretten og høstingsretten. Oppholdsretten inkluderer blant annet retten til å raste, sole seg på en strand, fortøye båt, overnatte under åpen himmel og i telt. Friluftslivets oppholdsrett er som utgangspunkt regulert i friluftsloven fra 1957. Men en rekke andre lover regulerer også disse rettsforholdene, herunder tvangsfullbyrdelsesloven.

Teltrettens rettslig utgangspunkt

teltforbud_reuschHovedregelen om telting følger av friluftsloven § 9, som åpner for at alle og enhver innen lovens rammer kan sette opp telt i utmark, uavhengig av hvem som eier grunnen, og uten grunneierens tillatelse. Retten til å telte forutsetter at flere både kvantitative og kvalitative vilkår er oppfylt. De kvantitative vilkårene består i at man ved telting i utmark ikke må sette opp telt nærmere enn 150 meter fra bebyggelse (avstandsregelen). Videre må teltet som hovedregel ikke stå lengre enn 48 timer på samme sted (todøgnsregelen). De kvalitative vilkårene fremgår både av friluftsloven § 9 om at oppholdet ikke må være til utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre, og av den generelle bestemmelsen om ferdselskultur i friluftsloven § 11 som i første ledd sier: «Enhver som ferdes eller oppholder seg på annen manns grunn eller på sjøen utenfor, skal opptre hensynsfullt og varsomt for ikke å volde skade eller ulempe for eier, bruker eller andre, eller påføre miljøet skade. Han plikter å se etter at han ikke etterlater seg stedet i en tilstand som kan virke skjemmende eller føre til skade eller ulempe for noen.» Samlet omtales disse kvalitative vilkårene som «hensynsregelen».

Formål

Et spørsmål som har vært reist, er om retten til telting forutsetter at man utøver friluftsliv. Friluftsloven § 1 ble tilføyd ved en lovendring i 1996, og sier at lovens formål er å: «sikre allmennhetens rett til ferdsel, opphold med videre i naturen, slik at muligheten til å utøve friluftsliv som en helsefremmende, trivselskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet bevares og fremmes.» Bestemmelsen er ikke en begrensning av rettighetene, men en hjelp for anvendelse og tolkning av reglene i praksis (Se Ot.prp. nr. 27 (1995-96) s. 18. Allemannsretten er i utgangspunktet formålsnøytral, i den forstand at rettighetene kan benyttes til flere formål, forutsatt at man holder seg innenfor de kvantitative og kvalitative begrensningene som angitt ovenfor. Benyttelse av allemannsrettighetene til annet enn rent friluftsformål har lange tradisjoner. Vanlige eksempler i dag er aktiviteter i naturen i næringsøyemed (skikurs, klatrefører, naturfotografering), eller hoteller og hytteutleiere som baserer sin næringsvirksomhet på at kundene fritt kan benytte den omkringliggende naturen som eies av andre. Formålet med teltingen vil derfor ikke i seg selv være tilstrekkelig til å avgjøre om oppholdet er ulovlig. Problemet må defineres nærmere. Ofte vil det være slik at det ikke er telting, bærplukking, ridning eller andre aktiviteter som i seg selv er problemet, men måten det utøves på.

«Fjernt fra bebyggelse»

Todøgnsregelen gjelder ikke i områder «fjernt fra bebyggelse», og et spørsmål er hvordan dette skal tolkes. Under forberedelsene til friluftsloven var det omdiskutert om teltretten skulle gjelde for ett eller to døgn. Begrunnelsen for å tidsbegrense retten var å innføre en regel som ville hindre langvarig telting med de ulempene det vanligvis medfører for grunneieren, se friluftskomiteen 1954 s. 60. Når man lempet på tidsbegrensningen i områder fjernt fra bebyggelse, var begrunnelsen ifølge friluftskomiteen at det ikke var vektige hensyn som tilsa at man måtte ha samtykke til lengre opphold i høyfjellet og i andre øde strekninger, blant annet fordi det på slike steder ville være uforholdsmessig tungvint å måtte innhente samtykke. Forarbeidene taler derved for at unntaksbestemmelsen «fjernt fra bebyggelse» i hvert fall ikke er anvendelig i de nærmeste utmarksområdene rundt byer og tettbebyggelse. En viss veiledning finnes videre i kjennelsen fra Høyesteretts ankeutvalg i Rt. 2011 s. 1615U. Her bekreftet ankeutvalget lagmannsrettens vurdering av at et område beliggende drøye 500 meter over havet med tre hytter, hvor av den ene tilhørende Statskog, var å betrakte som område «fjernt fra bebyggelse i friluftslovens forstand». Nærmeste øvrige bebyggelse var en turisthytte 3–4 kilometer unna. I Oslo byfogdembetes kjennelse 14. november er det lagt til grunn at det aktuelle området, beliggende mindre enn en kilometer fra nærmeste T-banestasjon, er omfattet av friluftslovens todøgnsregel. Dette må utvilsomt være riktig lovforståelse.

«Invasjonsproblemet» I Oslo byfogdembetes kjennelse 14. november s. 8 er det beskrevet «fersk og omfattende dokumentasjon for en betydelig forsøpling av områdene i dagens leir og dens nærhet, og dermed også i umiddelbar nærhet til trafikkårer, tett bebygde boligområder, samt til svært populære turområder.» Dette illustrerer brudd på friluftslovens hensynsregel, uavhengig av formålet med oppholdet, og uavhengig av oppholdets lengde og avstanden fra bebyggelse. Friluftsloven mangler imidlertid et godt håndhevingsverktøy der skader og ulemper forårsakes av grupper med uidentifiserte medlemmer. Lovens system er da at ferdsel, friluftsliv og opphold i et bestemt område kan reguleres nærmere i lokal forskrift med hjemmel i friluftsloven § 15.

Unnlatelsessynd?

En rekke kommuner har benyttet seg av denne forskriftshjemmelen nettopp til å regulere telting nær bebyggelse og i populære friluftsområder. På Langøyene i Nesodden kommune er retten til telting for eksempel noe innskrenket, for å tilrettelegge bedre for andre som ønsker å oppholde seg i området. I Bergen er telting forbudt i Fløyen-området, med unntak av bestemte steder der kommunen kan gi tillatelse. I Kristiansand er forbudt å telte i de fleste av kommunens friområder. En rekke andre byer har lignende regler. I randsonen rund tettbebyggelsen i Oslo finnes ingen tilsvarende forskriftsregulering. Ved at kommunen unnlater å benytte sin forskriftskompetanse, overlates spørsmålene til et anliggende mellom grunn­eierne og de som oppholder seg i telt. Håndhevingen vil da i større grad preges av den aktuelle tvisten, fremfor generelle føringer for bruken av friluftsområdene som kommunene på mer overordnet grunnlag kan gjøre gjennom forskrift.

Friluftsforseelser

I Miljøkrim 2011 nr. 3 skrev jeg om lovendringen av friluftsloven § 40, der det ble innført hjemmel for tvangsmulkt overfor grunneiere som overtrer regelverket, for eksempel ved ulovlige stengsler. Endringen trådte i kraft 1. januar 2012. Hjemmelen for tvangsmulkt dekker ikke de omvendte tilfellene, der allemannsrettene overtres av brukerne, for eksempel ved ulovlig telting. Den siste endringen av friluftsloven bærer et visst preg av at Miljøverndepartementet har betraktet problemstillingene fra friluftslivets side, og tenker på grunneiere som de mest aktuelle overtrederne. Teltsaken fra Oslo byfogdembete illustrerer at brudd på reglene fra dem som påberoper seg allemannsrettigheter, kan ha et like stort behov for gode håndhevingsverktøy. Til dette kan legges at stadig flere konfliktsaker på friluftslivets område heller ikke ligger i aksen mellom grunneiere og allmennheten, men mellom forskjellige aktivitetsformer.

Jeg tror det vil være en stor fordel med tanke på forebyggende arbeid og mer effektiv konfliktløsning i friluftsområdene rundt de store byene at kommunene mer aktivt tar i bruk friluftslovens forskriftshjemmel.


Sist oppdatert 13/12/2012