Miljøkoordinatorrollen

Referat fra paneldebatt ved årets fagseminar om miljøkriminalitet, Lillehammer.

Tekst: politioverbetjent Knut Rørholt, ØKOKRIM  //  knut.arnold.rorholt@politiet.no. Debattleder: statsadvokat Tarjei Istad ved ØKOKRIM, ansvarlig redaktør i Miljøkrim.

tre_stubbe_naturDeltakere

  • leder for ØKOKRIMs miljøkrimavdeling, førstestatsadvokat Hans Tore Høviskeland
  • nasjonal miljøkoordnator, politioverbetjent Oddgeir Buraas
  • miljøjurist i Salten politidistrikt, politiadvokat Margrete Torseter
  • miljøkoordinator i Agder politidistrikt, politiførstebetjent Steinar Sunde
  • politiinspektør Phillip Tolloczko, Politidirektoratet

Istad innledet med å si litt om bakgrunnen for årets paneldebatt. Han hadde selv opplevd hvordan seminardeltakerne snakket sammen på gangen i pausene om hvordan de jobber i de ulike politidistriktene, og som han mente var av det viktigste ved å møtes. «Miljøkrim» forsøkte å løfte debatten om miljøkoordinatorrollen inn i bladet, med utgangspunkt i et leserinnlegg fra Steinar Sunde for noen år tilbake, og et svar på dette fra Politidirektoratet. Debatten har blitt videreført i Miljøkrim, og Istad tenkte at tiden nå var inne for å løfte dette frem på miljøkrimseminaret på Lillehammer. Han oppfordret til engasjement og deltakelse i paneldebatten med spørsmål og innspill fra salen.

Deltakerne i panelet fikk 5 minutter til å presentere sitt syn på miljøkoordinatorrollen.

Hans Tore Høviskeland

Hans Tore Høviskeland var først ut og startet med å si at miljøkoordinatorrollen har blitt styrket siden den ble innført i 1995. Alle miljøkoordinatorene han har møtt, har vært interesserte i jobben sin og gitt uttrykk for den er utfordrende. Han var av den oppfatning at arbeidet med miljøkriminalitet fungerer i de politidistriktene hvor miljøkoordinatorene fungerer.

Høviskeland sa videre at fagfeltet til en miljøkoordinator er stort, og at det er sterke interesser og krefter som arbeider imot det arbeidet en miljøkoordinator skal gjøre. Ett eksempel er motstanden i distriktene mot straffeforfølging ved felling av rovdyr. En miljøkoordinator skal stå imot dette samtidig som han skal kjempe om planprosesser innad i politidistriktet og få ansatte i politidistriktet til å jobbe med miljøkriminalitet. Han mente det er en utfordrende jobb å være miljøkoordinator.

Oppgavene er tidkrevende, og det er beklagelig om en miljøkoordinator i tillegg må bruke tid på å for argumentere for nødvendigheten av det arbeidet han skal gjøre. Det bør være unødvendig å kjempe mot politimesteren for å få lov til å jobbe med miljøsaker.

Høviskeland var klar på at miljøkoordinatorene skal være med og etterforske saker. Dette er viktig. Det er slik miljøkoordinatoren holder seg oppdatert på fagfeltet.

Ordningen med miljøkoordinator har vart lenge, og arbeidet har klare retningslinjer. Høviskeland mente det allikevel er mange steder det ikke fungerer. Da må man spørre seg om ordningen er riktig, eller om dette kan gjøres på en annen måte. Men det må ikke bli for negativt eller kos med misnøye. Selv om mange er frustrerte, oppfordret Høviskeland alle til å tenke positivt og konstruktivt når vi ser på hvordan dette kan gjøres bedre. 

Høviskeland var klar på én ting. Når en politimester sier at miljøkoordinatoren skal jobbe i 45 prosent stilling, så er det for lite. Det er det ingen tvil om. Når vi også ser at enkelte politidistrikter har en miljøkoordinator som ikke får jobbe med miljøkriminalitet, så er det helt i strid med Politidirektoratets retningslinjer. Høviskeland etterlyste i den sammenheng et engasjement fra Politidirektoratet. Det er klare retningslinjer i miljørundskrivet som sier at det skal være en miljøkoordinator i hvert politidistrikt. Miljøkoordinatorens oppgaver er satt, og da sier det seg selv at det må være en stillingshjemmel for å gjøre alle disse oppgavene. Høviskeland hevdet at dette ikke følges mange steder, og mente Politidirektoratet burde ta ansvar her når miljøarbeidet i distriktene egentlig koster lite og man ser at miljøkoordinatorrollen fungerer bra i noen distrikter. Han nevnte Agder og Rogaland som to gode eksempler.

Høviskeland avsluttet med å si at det finnes mange gode ting man kan gjøre for å få opp nivået på arbeidet med miljøkriminalitet. Han mente at det er av stor betydning at miljøkoordinatorene får tid til arbeidet og at de etterforsker saker. Han hevdet at det er nødvendig å få miljøjuristene mer på banen. Ifølge miljørundskrivet skal alle politidistrikter ha en miljøjurist, men dette er dessverre ikke på plass alle steder. En miljøkoordinator kan heller ikke jobbe alene Han bad miljøkoordinatorene om å engasjere seg i planprosessene og spille inn sine behov. Han sa at det var helt avgjørende å få driftsenhetsledere og andre til å se viktigheten av arbeidet.

Måltall for miljøsaker, slik som Agder har, er også viktig, mente han. Da må enkelte områder prioriteres.

Høviskeland oppfordret også til en mer aktiv bruk av media for å synliggjøre omfanget av miljøkriminalitet. Han nevnte også mulighetene til å bruke forvaltningen mer enn det som gjøres i dag, med felles aksjoner innenfor arbeidsmiljø, plan- og bygningslov, motorferdsel i utmark, hummerfiske osv. Politidirektoratet og Justisdepartementet må følge opp miljøkoordinatorrollen, og de bør stille tydelige krav til stillingsandel.

Høviskeland avrundet sitt innlegg med å appellere til at man i paneldebatten ville se på mulighetene og ikke begrensningene.

Margrete Torseter

Margrete Torseter var neste innlegger. Som eneste lokale påtalejurist i panelet ville hun si litt fra sitt ståsted. Hun fortalte at hun har miljøsakene i Salten politidistrikt i tillegg til vanlig saksportefølje.

Som miljøjurist i 10 år har hun nå sin fjerde miljøkoordinator. De tre forrige var miljøkoordinatorer de siste årene før de gikk av med pensjon. De var tilknyttet fellesoperativ enhet, de var ikke med i etterforskning av straffesaker, og de hadde ikke søkt på jobben som koordinator. I dag er det lederen av Økoteamet i Salten som er miljøkoordinator. Økoteamet etterforsker både økonomisaker og miljøsaker. Miljøkoordinatoren deltar da aktivt i etterforskningen av miljøsaker. Det er ikke definert noen stillingsprosent for miljøkoordinatorrollen i Salten, men det er åpenbart at det ikke er en full stilling, og det er ikke så mye som femti prosent heller.

Torseter har i disse ti årene erfart at miljøkoordinatorrollen krever engasjement for miljøfeltet. Det er nytteløst å legge disse oppgavene på noen som ikke er engasjert i miljøfeltet, og miljøfeltet blir ofte glemt av ledelsen hvis det ikke er et stadig påtrykk fra de som jobber med miljøfeltet lokalt. Da er miljøkoordinatoren veldig sentral. Det er hennes erfaring at miljøkoordinatoren bør drive med miljøsaker i det daglige for å formidle til ledelsen hvor skoen trykker og holde seg oppdatert på regelverket.  

For Torseter som miljøjurist og påtaleansvarlig for miljøsaker i et lite politidistrikt, er de få i politidistriktet som jobber med miljøsaker, veldig viktige. Det gjelder da særlig miljøkoordinatoren som skal ha oversikten over hele politidistriktet. Torseter sparrer med ham i enkeltsaker og i mer generelle saker. Det er få politidistrikter som har en full miljøkoordinatorstilling, og med dagens størrelse på politidistriktene tror Torseter det er nytteløst å tro at alle politidistriktene skal ha en hundreprosentstilling som miljøkoordinator. Men hun synes det er ganske klart etter Gjørv-kommisjonens rapport og med den pågående reformen at distrikter vil bli slått sammen, og da må vi få til fulle miljøkoordinatorstillinger i samtlige politidistrikter.

Torseter avsluttet med å fremheve seminardeltakernes viktige rolle som pådrivere lokalt og sentralt. Det er viktig å være aktiv overfor den lokale ledelsen, både med tanke på lokale måltall og strategisk analyse. Hun mente også at det er viktig med sårbarhetsanalyser for å kartlegge mulige terrormål, og at ledelsen må innse dette av beredskapshensyn. Eksempler er forurensning av drikkevann, sabotasje mot industri og ødeleggelser av kulturminner.

Oddgeir Buraas

Tredjemann til å presentere seg var Oddgeir Buraas, ØKOKRIM og nasjonal miljøkoordinator. Hans erfaring baserer seg på et drøyt halvår ved Miljøkrimavdelingen, de samtaler han har hatt i kollegiet, og det han har lest av intervjuer om temaet i Miljøkrim. Han synes det gjøres mye godt arbeid på området av mange ildsjeler. Ikke minst er dette synlig gjennom dannelsen av Norsk miljøpolitiforening. Det er viktig at ildsjeler og dyktige miljøkoordinatorer blir tatt vare på.

Buraas mente at det i enkelte politidistrikter står heller dårlig til. Han vet at det enkelte steder opereres med en stillingsandel på anslagsvis 10–20 prosent. Tar man for seg listen over oppgaver miljøkoordinatoren er pålagt i henhold til miljørundskrivet, ser man at dette ikke er mulig å gjøre innenfor en slik stillingsandel. Buraas mener derfor noe må gjøres med stillingsandelen. Han så helst for seg hundreprosentstillinger der koordinatorene deltar i etterforskningen, men kun jobber med miljøkriminalitet.

Når stillingsprosenten er så liten som 10–20 prosent mente Buraas ildsjelene kunne bli leie og slutte under slike arbeidsvilkår. Hvis dette fører til at miljøkoordinatorrollen blir liggende nede, vil politidistriktet miste kontakten med sine samarbeidspersoner, og det blir tungt for en ny koordinator å ta over rollen. Det blir vanskelig for politidistriktene å rekruttere nye koordinatorer når interessenter får negative tilbakemeldinger fra den forrige miljøkoordinatoren. Buraas mente derfor det var et grunnleggende behov for å få opp stillingsandelen på miljøkoordinatorstillingen.

Buraas diskuterte så hvordan miljøkoordinatorene skal jobbe. Han mente at politiet må jobbe mer kunnskapsbasert og ikke så hendelsesstyrt. Man må gå inn og identifisere og kartlegge problemene og utfordringene politidistriktet står overfor. Han oppfordret til å bruke de dataregistre vi har, selv om de kanskje ikke er gode nok i dag.

Buraas var også opptatt av våre samarbeidspartnere i forvaltningen. Disse har sikkert gode tanker, ideer og synspunkter på hva de oppfatter som trusselbildet på sine fagområder. Våre sårbarhetsanalyser bør omfatte natur, kunst og kultur, forurensning og arbeidsmiljø. Eventuelle problemstillinger må defineres på alle disse områdene, og det må lages planer i samarbeid med miljøkontakter og andre ressurspersoner i distriktet. Når et planverk er på plass, må det følges, understreket Buraas. Et planverk skal være forpliktende og ikke bare fylle hyller.

Buraas avsluttet med å si at det er viktig å samarbeide innad og utad, og at vi alle drar lasset sammen.

Steinar Sunde

Steinar Sunde startet med å si at det viktigste vi kan gjøre for innsatsen på miljøfagfeltet i norsk politi, er å få på plass miljøkoordinatorer i hundreprosentstilling i alle politidistrikter. Politidirektoratet sa selv dette i 2003, i rapporten Prosjekt miljøkriminalitet: «Det bør som et minimum være en 100 prosent stilling. I store distrikter bør det være to». Det er en mer forsiktig formulering i miljørundskrivet i 2008.

Sunde hevdet at politidistriktet er helt avhenging av en pådriver som har eierforhold til og ansvarsfølelse overfor fagfeltet. Han understreket at dette må gjelde for hele fagfeltet, og det skal godt gjøres at noen andre enn en miljøkoordinator kan ha det.

Det er sytten år siden miljøkoordinatorrollen kom. Sunde mente at dette beviser at en bedring ikke kommer av seg selv. Det står etter hans oppfatning akkurat like dårlig til fremdeles, kanskje heller verre. Sunde kjente til et tilfelle hvor en miljøkoordinator i praksis hadde en 0 prosent stilling. Stillinger i 25 eller 50 prosent fungerer heller ikke, det hadde han selv erfart. Det åpenbare er at man får mindre tid. I praksis blir det til at miljøsakene nedprioriteres. Det gikk på et vis mens han jobbet på operasjonssentralen, men som vanlig lensmannsbetjent opplevde han at andre arbeidsoppgaver ble prioritert foran miljøsakene. Miljøkoordinatoren må skjermes og få tilstrekkelig tid.

Sunde mente at de fleste politiledere i dag vet veldig lite om miljøkriminalitet. De ser ikke en gang på det som en naturlig del av politiets generalistarbeid. Miljøkriminalitet blir noe som er litt på siden, og som er greit nok å jobbe med hvis det er ressurser til overs.  

Sunde mener miljøkoordinatoren må på plass før man snakker om økoteam. Han er redd for at miljøkoordinatorstillingen blir en etterforskerstilling hvis den plasseres i et økoteam. Er det få miljøsaker, vil koordinatoren få andre saker i tillegg. Sånn er systemet i praksis. Den helhetlige tenkingen som kreves av miljøkoordinatoren, er så mye mer enn etterforskning, men inntil videre er det lurt at miljøkoordinatoren tar de største miljøsakene og bidrar så mye han kan, også ved etterforskningsansvar. Sunde håpet på bedre tider med egne miljøetterforskere i økoteamene.

En miljøkoordinator i full stilling er en billig investering for et politidistrikt. Men det kommer ikke av seg selv. Det må en form for øremerking til, slik at det ikke blir for personavhengig. Uinteresserte politimestere og stramme budsjetter skaper trange vilkår. I Agder er det visepolitimesteren som har interesse for miljøfagfeltet, og hadde det ikke vært for ham ville Agder hatt en lavere prosentstilling. Dette beviser hvor sårbart det er.

Sunde avrundet med å si at etterforskning er viktig, men at en miljøkoordinator skal gjøre så mye mer.

Phillip Tolloczko

Politiinspektør i Politidirektoratet, innledet med å si at miljø­koordinator­stillinger etter hans syn kunne vært 300-prosentstillinger. Han syntes at årets seminar illustrerte hele spennet i miljøfagfeltet. Det er mange fagområder hvor det stilles høye forventninger til miljøkoordinatoren, og han mente Høviskeland var inne på noe sentralt da han spurte om ordningen er riktig. Han understreket at miljøkoordinatorene er nødvendige. Spørsmålet er om vi bør få mer trykk på alle de fagområdene som er bakt inn i 10–20–30 prosent av en miljøkoordinatorstilling, og kanskje utvide dette til mer enn 100 prosent.

Tolloczko fortsatte med å snakke om Politidirektorates kultur og praksis i styringsmodellen overfor politidistriktene. På noen områder har styringen vært ganske detaljert, mens den på andre områder har vært overlatt til politimesterens styringsrett. Tolloczko har ikke lyktes i å se historikken, men han opplever nå at det internt i Politidirektoratet ikke lenger er lov å si: «Sånn har vi alltid gjort det». Nå er det lov å være ung, engasjert og stille spørsmål. Det er skjedd en kulturendring hvor det er tillatt å være litt tydeligere.

Tolloczko gav uttrykk for at miljøkoordinatorstillingen ikke er et mål i seg selv. Politidirektoratet må bli mye tydeligere på hva de forventer av sluttproduktet. Før direktoratet kan si noe om hvor mange årsverk miljøkoordinatoren skal ha, må de først sette målene. Tolloczko vil ta denne kampen internt i direktoratet, samtidig som man nå begynner arbeidet med å analysere miljøkoordinatorfunksjonen.

Ett råd fra Tolloczko var å granske sitt eget arbeid. Prøv å få mandat til å sette dere ned og finne ut av hva som er målsituasjonen, og hva som er kvaliteten. Han tok frem et eksempel fra Sør-Trøndelag hvor de meget grundig hadde gransket sitt eget arbeid med familievold og familievoldkoordinatorrollen. Dette ble ordentlig ubehagelig lesing for distriktet.  

Tolloczko spurte hva som kan gjøres på kort sikt, når det på årets seminar satt koordinatorer som jobber i stillingsandeler fra 5 til 100 prosent. Ser man på alle forventningene man har til miljøkoordinatorrollen, så må man sortere ut de viktigste oppgavene fremover. Med omstillingsprosessen politiet er i, anbefalte Tolloczko at man bruker mer ressurser på å styrke planprosessene. At man i debatten om beredskap synliggjør at miljøkompetansen er aktuell. Hvis det er vanskelig å vekte oppgavene, henstilte Tolloczko til å styrke miljøfagets viktighet i planprosessene. Tolloczko sa han skulle ta denne kampen internt i Politidirektoratet og kjempe for miljøfagfeltet.

Tolloczko mente at datasystemene vi har, må anvendes. Dårlig datakvalitet må ikke hindre oss i å bruke de data som faktisk finnes. Ett positivt eksempel i denne sammenheng, og en liten aha-opplevelse for Tolloczko, var at kunstkriminalitet faktisk er søkbart i STRASAK ved bruk av avansert søkefunksjonalitet i PAL for STRASAK. Slik fikk han i sin siste halvårsrapport inn tall på vinningssaker hvor det var registrert stjålet kunst. Dette søket kunnet vært gjort på tvers av alle kriminalitetskategoriene i STRASAK. Tolloczko påpekte at dette viser at vi har virkemidler til å dokumentere miljøkriminalitet i større grad enn det vi gjør i dag. Han erkjente at både ØKOKRIM og Politidirektoratet har en vei å gå for å lage maler og verktøy som kan dokumentere det arbeidet som faktisk gjøres mot miljøkriminalitet.

Tolloczko viste til mye snakk om etterretning, og oppfordret alle til å kontakte sin lokale INDICIA-ansvarlige. Han bad alle om å bruke INDICIA mer og spørre den distriktsansvarlige etter måter å utnytte INDICIA på for å høyne etterretningen mot miljøkriminalitet. Det er muligheter til å gjøre noe lokalt når det gjelder etterretning.

Tolloczko gjorde så rede for sentrale virkemidler. Politidirektoratet kunne stilt krav om stillingsandel, formalkompetanse, organisering og vekting av oppgaver. Han mente at dette blir litt pest eller kolera. Med sterk styring fra Politidirektoratet mister man noe av handlingsfriheten. Det gjelder å bruke alle direktoratets mulige virkemidler, ikke bare kravet til stillingsandel, som flere i debattpanelet hadde vært inne på.

Tolloczko avsluttet med å svare Høviskeland, som etterlyser handling fra Politidirektoratet når politidistriktene ikke følger direktoratets retningslinjene. Tolloczko forklarte at dette også handler om kultur og hvordan Politidirektoratet har styrt distriktene. Han hevdet at det finnes kjempegode miljøkoordinatorer som politidistriktene ikke vet å nyttegjøre seg. I styrings­dialogen med distriktene har direktoratet de to siste årene, i forkant av drøftingsmøtene, spurt om distriktene har miljøkoordinator, og tatt opp kvaliteten på analyser og saksbehandlingen på miljøfeltet. Så kan man spørre hvilke konsekvenser dette har fått. Tolloczko hevdet at det er mange politidistrikter som ikke følger opp planer og føringer som Politidirektoratet eller den politiske ledelse har gitt, uten at dette får noen konsekvenser. Dette henger sammen med hele styringspraksisen, kulturen og ikke minst styrkeforholdet mellom Politidirektoratet og politimestrene. Tolloczko kunne ikke love noen endringer her, men mente at politiet var inne i en omstilling, og han lovet å henge seg på og jobbe med dette internt i Politidirektoratet.

Etter at paneldeltakerne hadde presentert sine tanker og om temaet, spurte Istad om det var noen spørsmål eller innspill fra salen.

Innspill fra salen

Politiførstebetjent Kai Brox, miljøkoordinator i Østfinnmark politidistrikt, fikk ordet. Han uttrykte skuffelse over panelet, og hevdet at paneldeltakerne i sine saksfremlegg hadde gitt debatten en dårlig start. Brox fortalte at han har vært miljøkoordinator i 10 år, og presiserte at koordinatorrollen bare er en funksjon han har i tillegg til full jobb. Han er etterforskningsleder og går på turnus. Hans funksjon som miljøkoordinator har økt fra 30 til 50 prosent, mens han i praksis kanskje jobber inntil 10 prosent som koordinator. Brox hadde i alle år kjempet for å få en høyere grad – ikke bare en høyere stillingsprosent. Han hevdet at en politibetjent ikke vil gå ned 100 000–200 000 i lønn for å være miljøkoordinator. Det er derfor nødvendig å få til en politioverbetjents grad i en 100 prosent stilling. I Østfinnmark politidistrikt har dette vært vanskelig å få til fordi den lokale lønnspolitiske handlingsplanen tidligere satte krav til at en politioverbetjent må ha personalansvar.  

Brox avsluttet med å si at vi har for lave ambisjoner hvis vi ikke snakker om en grad. Vi må være klare i vår tale og si at politidistriktene bør ha en lik praksis hvor miljøkoordinatorrollen får en høy grad. Dette bør være politioverbetjenter i 100 prosent stilling. Hvis ikke vil vi tape denne kampen i et system hvor de forskjellige faggruppene spilles ut mot hverandre. Han syntes starten på debatten var dårlig når spørsmålet om grad var totalt uteglemt.

Istad fulgte opp Brox’ innlegg og spurte ham om situasjonen til de andre koordinatorene i Østfinnmark politidistrikt. Brox svarte at situasjonen var den samme for alle koordinatorene. De har en koordinatorrolle som en funksjon på toppen av en annen jobb. Brox hevdet at miljøkoordinatorrollen i Østfinnmark bare fungerte fordi han selv var en ildsjel på fagområdet. Fra salen ble det opplyst at familievoldkoordinatoren i noen politidistrikter er politioverbetjent, mens miljøkoordinatoren er betjent. Istad sa seg enig med Brox og mente at kompetanse burde gjenspeiles i grad og avlønning. Istad mente også at dette er et rekrutteringsspørsmål, og at vi er avhengige av et visst lønnsnivå for å holde på folk.

Politiførstebetjent Sten Andersson, miljøkoordinator i Østfold politidistrikt, og politioverbetjent Brian Kristian Wenneberg, miljøkoordinator i Oslo politidistrikt, var enige i at Politidirektoratet ikke kunne overlate en prioritering av miljøkoordinatorrollen til politidistriktene. De mente begge at man er avhengig av en klar prioritering fra sentralt hold. Andersson hevdet at miljøkoordinatoren må skjermes for å unngå den situasjonen hvor alle andre gjøremål går foran. Wenneberg hevdet at en prioritering av miljøkoordinatorene ikke kommer frivillig, og at man er helt avhengig av Politidirektoratet for å få til et felles nasjonalt løft.

Politioverbetjent Tuva Brørby, ØKOKRIM, stilte spørsmål til salen om funksjonen som miljøkoordinator er godkjent som fagfelt for lønnsplassering som pb. II eller pb. III. Svarene fra salen tydet på at dette var forskjellig.

Det er 6–7 politidistrikter som har lagt miljøkoordinatorstillingen til Økoteamene. Istad ønsket å høre erfaringer fra salen, og gav ordet til politioverbetjent Morten Skarpaas, miljøkoordinator i Vestfold politidistrikt. Skarpaas fortalte at han har vært miljøkoordinator siden 2008, og at Økoteamet ikke har etterforsket en eneste miljøsak i hans tid som koordinator. Miljøsakene ble fordelt på driftsenhetene og etterforsket der.

Konstituert visepolitimester i Vestfold, Ole Bjørn Sakrisvold, tok ordet og hevdet at bakgrunnen for dette er et krav om prioritering av økonomisaker. Juristene på Økoteamet blir bundet opp i store og omfattende økonomisaker, som ofte blir prøvd i flere rettsinstanser. Han er selv blitt valgt ut til å være miljøjurist fordi han var den som ikke sa nei da han ble spurt. Sakrisvold sa videre at han som visepolitimester også ser dette fra et annet perspektiv, og han understreket at det er vanskelig for ledelsen i et politidistrikt å klare alle de prioriteringer som distriktet er pålagt. Han var imidlertid ikke i tvil om at miljøfagområdet ville tvinge seg mer og mer fram. Litt tydeligere signaler fra Politidirektoratet og kanskje noen øremerkede midler ville være til hjelp i denne sammenheng.  

Politioverbetjent Ole Bjørn Harang, miljøkoordinator i Sunnmøre politidistrikt, uttrykte undring over den store forskjellen i organiseringen av polititjenesten som han har vært vitne til gjennom årene. Det han hadde hørt på seminaret, bekreftet disse forskjellene. Han hadde spurt seg selv om årsaken til de store forskjellene, og mente en mulig forklaring var at dette var relatert til politimesterne personlig. Om miljøkoordinatorrollen mente Harang at den forestående reformen om struktur på politidistriktene ville være avgjørende. Politidistriktene må opp i en viss størrelse før vi kan forvente en miljøkoordinator i 100 prosent stilling.

Harang fortalte at han arbeider på operasjonssentralen og løser sine oppgaver som miljøkoordinator ad hoc på kveldstid hjemme. Han organiserer fylkesmiljøforum og arbeidsmøter for miljøkontaktene. Harang mente at en miljøkoordinators rolle var å lede og koordinere. Han stilte spørsmål til panelet om en miljøkoordinator må etterforske saker. Han ville vite hvordan en miljøkoordinator skulle klare en distriktsovergripende rolle og legge til rette for et miljøarbeid, hvis han skulle grave seg ned i etterforskning av saker.

Høviskeland svarte på spørsmålet og hevdet at etterforskningsarbeidet var nødvendig for å holde kompetansen oppe.

Tollozcko mente det var for tidlig å konkludere på dette spørsmålet før miljøkoordinatorrollen er analysert. Han syntes vi skal bruke analysen til dette. Det vi forventer av koordinatorrollen blir avgjørende her. Høviskeland utfordret Tolloczko og spurte om Politidirektoratet kan gå inn og bestemme hvor stor stillingsprosent en miljøkoordinator skal ha. Tolloczko kom da med den påstand at Politidirektoratet kan gjøre dette.

Stephan Torp fra Justisdepartementet bad om ordet. Han hadde fulgt debatten og syntes ikke at man skal diskutere hvor stort et distrikt skal være før man oppretter en 100 prosent stilling. Torp mente vårt mål bør være å definere miljøkoordinatorens oppgaver slik at selv de minste distriktene har behov for en 100 prosentstilling. Så kan vi gjerne ha en situasjon hvor vi trenger stillinger som fyller 150 eller 200 prosent. Torp etterlyste også et engasjement fra fagforeningen. Han anbefalte fagforeningen å melde seg på når politidistriktene utreder nye stillinger.

Etter over en times debatt måtte Istad avslutte debatten. Mye var blitt sagt, og det var flere i salen som undret seg over den store forskjellen i organiseringen av polititjenesten som man kunne se på miljøfagfeltet. Flere fortalte om en felles trafikk- og miljøkoordinatorstilling. Felles for disse var at trafikk ble prioritert fremfor miljø. Flere mente at det var vanskelig for lensmannsbetjenter å prioritere en miljøkoordinatorrolle. På lensmannskontorene prioriteres ordensoppdrag og annet saksarbeid fremfor miljø, og det blir vanskelig for koordinatoren å finne tid til miljøsaker. Flere mente at det var lite hensiktsmessig å beordre noen til å være miljøkoordinator mot sin vilje, og det var bred enighet om at man går glipp av gode søkere på grunn av dårlige stillings- og lønnsvilkår. Det var stor enighet om at en suksess var avhengig av en tilstedeværelse av både miljøkoordinator og miljøjurist. Det var uenighet om plasseringen av miljøkoordinatorstillingen i organisasjonen. Flere utrykte motstand mot en organisering hvor miljøkoordinatorstillingen ble underlagt Økoteamene. Argumentet var at man da ville få en miljøetterforsker og ikke en miljøkoordinator.

Istad kom med flere innspill underveis i debatten. Han informerte blant annet om sin hensikt med debatten i Miljøkrim, som har vært å se på hvordan vi best mulig kan jobbe bedre med miljøkriminalitet innenfor de rammene vi har. Han stilte spørsmålet om vi kan bruke miljøkontaktene og politimestrene bedre, og om vi kan bruke media utover det å svare på spørsmål til straffesaker. Det siste var en sterk føring i Prosjekt miljøkriminalitet fra 2003.

Istad trodde det var en ganske bred enighet om at de som jobber med miljøfag må etterforske saker for at vi skal få noen tyngde. Han sammenlignet dette med Miljøkrimavdelingen på ØKOKRIM som måtte vise til resultater gjennom etterforskning av saker.

Istad hevdet at kontinuitet i miljøarbeid er viktig, og at to år med miljøarbeid på en CV bare tar seg dårlig ut. Det er så mye å lære. Fagfeltet er så stort og bredt at vi må gjøre det vi kan for å holde på folkene. Istad var glad for at Sakrisvold hadde brakt frem ledelsesperspektivet i paneldebatten, og nevnte Miljøkrimavdelingens kamp for sine prioriteringer innad i ØKOKRIM. Istad håpet at det om 20 år ville være et eget MILJØKRIM ved siden av ØKOKRIM, og at man da kunne invitere Høviskeland til å holde et foredrag om gamle dager.

Istad støttet Steinar Sunde som i debatten i Miljøkrim hadde brakt frem miljøfagets plass på Politihøgskolen. Istad gikk kort igjennom Politihøgskolens pensum i miljøfaget og henvendte seg til høgskolen ved politioverbetjent Henny Irene Bech. Hun presiserte at miljø også er et eget fordypningsfag i tillegg til det pensumet som Istad hadde nevnt. Ca. 30 studenter velger hvert år fordypningsfagene på 6 uker. Istad uttrykte et ønske til Politihøgskolen om at miljø får en større plass i grunnutdanningen. Han mente at man da ville få flere nyutdannede med interesse for fagfeltet. Han benyttet anledningen til å takke Bech for hennes engasjement internt på Politihøgskolen. Han var spent på hva som nå ville komme. Kongstanken var at miljørundskrivet fra 2008 skulle sikre likhet. Når vi nå kunne se at dette ikke hadde lyktes, kunne man ikke komme med det samme rundskrivet en gang til. Istad gledet seg derfor til å se hva som ville komme etter en evaluering av miljøkoordinatorrollen.

Istad avsluttet debatten med å takke de fremmøtte for gode innspill. Han oppfordret alle til å fortsette å utveksle erfaringer. Han trakk frem fylkesmiljøseminarene som på sitt beste kunne være ordentlig gode idéfabrikker. Til sist oppfordret Istad miljøjuristene til å ta med seg etterforskerne som bisittere i retten, noe han hevdet var av stor verdi.


Sist oppdatert 13/12/2012