Leder

Arbeidsmarkedskriminalitet

I dette nummeret av Miljøkrim kan du blant annet lese om sosial dumping. Miljøkrim har også tid­ligere hatt artikler om dette temaet, blant annet i nr. 3#2010. Ifølge Arbeidstilsynet sprer sosial dumping seg til alle deler av arbeidslivet. De opplyser at dette ofte fører med seg annen alvorlig krim­inalitet, som økonomisk og organisert krim­inalitet, menneskehandel og trusler. Sosial dumping vil trolig øke i fremtiden, og det er viktig å ta dette på alvor. Det blir heller ikke mindre viktig at politiet og påtalemyndigheten følger opp anmeldelser fra Arbeidstilsynet og skatteetaten på dette området. Denne formen for kriminalitet er av en annen karakter enn det man forbinder med tradisjonell arbeidsmiljøkriminalitet. Jeg mener således det er mest riktig å kalle det arbeidsmarkedskriminalitet. Det viser også hvor omfattende arbeidsmiljøkriminalitet er.

Bedriftslederens straffansvar i miljøsaker

I miljøsaker har ØKOKRIM de senere år  innrettet etterforskingen mer og mer mot bedriftsledelsen. Dette ble gjort i Vest Tank-saken, og nylig ble en akvakultursak påtaleavgjort ved at foretaket ble ilagt en bot i tillegg til at det ble tatt ut tiltale mot produksjonssjefen i selskapet. I september i år satte Høyesteretts ankeutvalg punktum i Vest Tank-saken, som antakelig er den mest omfattende og alvorligste miljøsaken som til nå er blitt avdekket og iretteført i Norge. Her ble ikke bare foretaket straffet, men også styreleder, daglig leder og en rådgiver. De ble idømt henholdsvis to år, to år og fem måneder, og 90 dagers fengsel.

Da ØKOKRIM overtok Vest Tank-saken, valgte vi å rette inn etterforskingen mot ledelsen i bedriften fordi vi mener det allmennpreventivt er viktig å straffe bedriftsledelsen når den har begått alvorlige overtredelser av miljølovgivningen. Trusselen om straff kan i seg selv ha en viktig signaleffekt. Det gjelder ikke minst på miljøområdet. Jeg tror altfor mange miljøsaker kun ender med straff mot foretaket uten at de i ledelsen, som har medvirket til de straffbare handlinger, må stå til ansvar for det. Det følger også av forarbeidene (Ot.prp. nr. 27 (1990–91) side 6 annen spalte) til straffeloven § 48 a og b (bestemmelsene om foretaksstraff) at «Straffeansvaret for foretaket er av supplerende karakter. Det personlige ansvaret beholdes i prinsippet usvekket».

De senere års utvikling innen både lovgivnings- og rettspraksis på miljøområdet understreker sterkt behovet for å reagere hardt ved miljøforbrytelser, jf. blant annet Rt. 2012 side 149 (Vest Tank) avsnitt 120 flg. Dette blir også ytterligere aktualisert etter hvert som forvaltningen begynner å utstede overtredelsesgebyr. Slike gebyr kan kun ilegges foretak, og skal i utgangspunktet benyttes ved mindre alvorlige overtredelser. Alvorlige overtredelser skal som hovedregel anmeldes. Da bør man også etterforske ledelsen for å avdekke om de har utvist grov uaktsomhet eller forsett. Det må ikke bli slik at alvorlige miljøforbrytelser kun avgjøres med overtredelsesgebyr.

Et ledende synspunkt ved vurderingen av hvem som kan holdes strafferettslig ansvarlig for overtredelse av miljølovgivningen, er at straffansvar bør pålegges den som har mulighet til å påvirke hendelsesforløpet, og som kan treffe de nødvendige tiltak for å unngå overtredelse av miljølovgivningen. Styreleders ansvar kan også utledes av aksjeselskapsretten, hvor det fremkommer at styret skal sørge for en forsvarlig organisering av virksomheten og ha ansvar for å holde tilsyn med den daglige ledelsen og selskapets virksomhet for øvrig. Spørsmålet om ansvar må selvsagt avgjøres ut fra en konkret vurdering av forholdene i den enkelte sak og bedrift. Derimot kan ikke styreleder, og for den saks skyld også styret, kun ha fokus på å tjene penger. De må også ha fokus på sikkerhet og miljø, og må holde seg orientert, følge med og ha kontroll på hva som skjer i selskapet. Dette aktsomhetskravet skjerpes ytterligere når bedriften håndterer farlig avfall. En styreleder kan selvsagt overlate ansvaret av den daglige driften til en daglig leder, men han har en plikt til å føre tilsyn med virksomheten, og kravene til aktsomhet øker når forholdene tilsier dette. Er styreleder i tvil om de har tillatelse til å drive slik de gjør, ja da må saken legges ordentlig frem for myndighetene. Det er ikke nok med en prat med daglig leder.

Vår erfaring i mange miljøsaker er at det bak overtredelsene ofte ligger en kalkulert analyse av fordeler og risiko ved regelbrudd, eventuelt slurv og likegyldighet. Ofte er det også lovlydige borgere som begår denne typen kriminalitet. Når noen vurderer å begå miljøkriminalitet og de vet at det reageres strengt ved overtredelse av miljølovgivningen, er det å håpe at mange vil avstå fra denne formen for kriminalitet. Likeledes kan man håpe at bedriftsledere som ikke har kontroll på hva som skjer i selskapet, også blir mer oppmerksomme på sikkerheten og miljøet.    

Hans Tore Høviskeland