Klima- og miljøvernminister Tine Sundtoft – Større miljømakt til lokalt selvstyre

Verdens første miljøvernminister var Olav Gjærevoll (Ap) og ikke Helga Gitmark (Sp), som lokalpressen fra Sørlandet skriver i en artikkel om Tine Sundtofts utnevnelse som statsråd i Klima- og miljøverndepartementet.

miljovernminister_sundtoft_intervju_didriksen_bredde.jpg

Tekst: politioverbetjent Kenneth Didriksen, ØKOKRIM  /  kenneth.didriksen@politiet.no  //  Foto: designrådgiver Lillian N. Øktner, ØKOKRIM

Det oppstår en liten korrektur i Miljøkrims «research» ved åpningsreplikken idet vi trer inn i de nyoppussede departementslokalene i Kongens Gate 20 i Oslo sentrum.

– Og det føler jeg meg ganske trygg på, sier statsråden og henviser til bildegalleriet med miljøstatsråder som henger på veggen utenfor kontoret.

– Men hun var den første miljøvernminist­eren fra Lillesand, parerer en smilende Sundtoft kjapt med myk sørlandsdialekt, og forklarer at Helga satt fra mars til 16. oktober i 1973.

Tine Sundtoft er et ektefødt barn fra den «bløde kyststribe». Hun trådte sine barnesko i Lillesand, tok siviløkonomutdannelsen sin på Bedriftsøkonomisk Institutt (BI) i Oslo for så å vende så tilbake til sin hjemplass. NHO Agder har dratt nytte av hennes kompetanse da hun var direktør for lokalavdelingen og hun har også lang fartstid fra lokalpolitikken og offentlig forvaltning i hjemfylket. Før hun fikk statsråds­forespørselen fra statsminister Solberg, var hun fylkesrådmann i Vest-Agder.

På hvilken måte vil publikum og miljøforvaltningen merke at det har vært et statsrådskifte i Miljøverndepartementet?

– For det første skifter nå departementet navn fra Miljøverndepartementet til Klima- og miljøverndepartementet. Det signaliserer at vi ønsker et mer overordnet klimaperspektiv inn i miljøpolitikken. Det regjeringen sier er at klimapolitikken skal gjennomsyre vår planlegging og vår politikk på flere områder, også de som ligger utenfor dette departementets ansvarsområde.

– Det å ta i bruk markedet i større grad tror jeg du kommer til å se en forskjell på, understreker Sundtoft og forteller at det skal etableres en «grønn skattekommisjon». Det innebærer blant annet å bruke skatter og avgifter for å få til endring i markedet. – Her er el-biler kanskje det beste eksempelet på hvordan en har brukt avgifter for å få stimulert kjøp og bruk av miljø­vennlig teknologi, presiserer statsråden og fortsetter engasjert.

– Under FNs klimakonferanse i Warszawa nå nylig ba den nederlandske miljøvern­ministeren om et møte med Norge og jeg skjønte jo etter hvert at det var med spørsmål om hvordan norske myndigheter har klart å få til den enorme el-bil bruken i Norge, et land som i utgangspunktet legger mye dårligere til rette for det enn Nederland.

– Og det er jo fordi vi bruker avgifts­politikk for å motivere folk til å kjøpe el-bil, forklarer stats­råden med overbevisning. Hun fremholder dette som bevis for at skatter og avgifter fungerer som et godt politisk virkemiddel og at hun og regjeringen heller ikke er redd for å ta det i bruk.

Dette må vel implementeres i større skala i politikken enn at et fåtall el-biler slipper bomavgift og kan kjøre i kollektivfelt?

– Du kommer til å se det mer i form av grønn teknologiomlegging, altså ved at markedet i større grad vil ta i bruk miljøteknologi. Det at Hydro nå sier at de skal bli klimanøytrale innen 2020 er viktige skritt i riktig retning, og vi vet også at det er flere bedrifter som nå ser markedsmuligheter innen grønn økonomi. Det å få tilrettelagt for endringen langs markedssporet, i tillegg til hva vi nå har prøvd å forhandle om i Warszawa – som er en internasjonal forpliktende avtale, vil føre oss på rett vei, konkluderer statsråden.

miljovernminister_sundtoft_bredde2_intervju_didriksen.jpg

– Jeg er jo klima- og miljøvernminister for hele landet og i tillegg er jeg et medlem av regjeringen. Samtidig vet jeg hvor jeg kommer fra, svarer ministeren smilende når hun får spørsmål om hun blir en minister for Agder.

På hvilken måte vil «folk flest» merke slike endringer?

– Vi jobber med dette på både lokal og internasjonal arena, og når vi for eksempel sier at vi skal forsterke klimaforliket, kommer vi blant annet til å bruke mer til kollektivtransport i storbyene.

Blir det rett å si at dere i sum vil bruke mer gulrot enn pisk for å få innført miljøvennlige ordninger?

– Fordelene som gis ved kjøp og bruk av el-bil er som nevnt et godt eksempel på det du spør om, men vi vil nok ikke bare bruke gulrøtter i dette arbeidet, forteller statsråden. – Derimot er vi ikke redd for å bruke skatter og avgifter som et politisk virkemiddel. Noen ganger er det en ren gulrot mens det andre ganger kan oppfattes som pisk.

Mange av Miljøverndepartementets underliggende etater, slik som Riksantikvaren og Miljødirektoratet, er politiets samarbeidspartnere i arbeidet mot miljøkriminalitet. Disse har over tid blitt styrket og leverer og produserer tilsvarende mer. Vil vi se at de ansvarlige departementer tilsvarende styrker den delen av politi- og påtalemyndigheten, som behandler disse sakene videre?

– Vi sitter jo i en regjering som vil at ting skal fungere sammen. Som et eksempel åpner vi nå opp for en forsøksordningen med bruk av snøscooter. Når dette skal følges opp må vi jo forutsette at det også er tilstrekkelig politi­ressurser tilgjengelig, ellers vil ikke dette henge sammen som en helhet.

Kjenner du til om politiet i de aktuelle kommunene har fått tilført ekstra midler øremerket dette konkrete tiltaket?

– Nei, de har ikke fått tilført ekstra midler, så det forutsettes i dette tilfellet at de kan gjøre oppfølgningen innenfor de ressursene de allerede har. Hvis så viser seg å ikke være tilfelle så få vi komme tilbake til det.

Plan- og bygningsloven, av mange pekt på som den viktigste miljøloven vi har, består av to hoveddeler; én plandel og én bygningsdel og ansvaret for oppfølging av loven har inntil nylig ligget hos Miljøverndepartementet. Hvorfor flyttes nå ansvaret for plan-delen ut fra MDs ansvarsområde?

– Det at den flyttes til Kommunal- og mod­erniseringsdepartementet må jo ses i sammenheng med dette nye departementets mandat, altså at en ønsker å se planlegging i stat og kommune i en sammenheng, sier Sundtoft. Hun fremholder at vi her får et tydeligere skille mellom Kommunal- og moderniseringsdepartementet som planmyndighet og Klima- og miljø­verndepartementet som sektormyndighet med ansvar for miljøvern, men at Sundtofts departement fremdeles har ansvaret for å koordinere og ivareta helheten i regjeringens samlede miljøarbeid.

– Og det er den samme plan- og bygnings­loven som skal forvaltes av et annet departement, det blir ingen endringer i loven selv om ansvaret flyttes til et annet ansvarsområde.

Norge er et av få land som har delt ansvar for kulturminneforvaltning mellom to departementer, nemlig Kulturdepartementet og Miljøverndepartementet/Riksantikvaren. Denne delingen har noen av våre utenlandske samarbeidspartnere innen kulturminnevern stusset over. Er det noen tanke bak en slik ordning eller har det bare blitt sånn?

Hva folk har tenkt her i departementet før min tid har jeg problemer med å gå inn på, men selv om det er noen likheter med museumsfeltet som kulturdepartementet har, er det også noen grunnleggende og prinsipielle forskjeller i tilnærmingsmåten. Det at vi skal forvalte kulturminnene som en del av den levende tradisjonen og våre fysiske omgivelser, sier statsråden resonnerende og gir seg selv en kunstpause; – gir oss en annen innfallsvinkel som kan være vel så bra for å møte de utfordringene dette fagfeltet byr på.

Har du selv noe erfaring med kulturminneutfordringer med tanke på din bakgrunn som lokalpolitiker?

– Jeg har jo vært fylkesrådmann i Vest-Agder i åtte år hvor kulturminner har vært en viktig del av arbeidet. Å få kulturminner inn i den gode planleggingen – altså å få det til å bli noe positivt i lokalsamfunnene – er en merverdi og ikke noe negativt som enkelte vil fremstille det som, det er et viktig arbeid.

– I «regionplan Agder 2020» snakker vi om at det skal være gøy med kulturminner, påpeker Sundtoft og har stor at det å bruke våre felles kulturminner til å utvikle lokalsamfunn, gjøre seg mer bevisst sin egen historie og også å bruke det i blant annet næringsutvikling har hun stor tro på.

Hvilke kulturminner fra ditt hjemsted har du sterkest forhold til?

– Ja… når en bor i Lillesand er en jo opptatt av kystkulturen og den verdien den representerer. Det er jo spennende å se dens rolle i utviklingen av lokalsamfunnene, og de verdiene som er skapt på grunnlag av kystkulturen. Det er jo også interessant å se likestillingsutfordringene ved at mange kvinner måtte ta mye ansvar fordi mennene var ute på havet – og det er mye som ligger i historien om denne kulturen som jeg synes det er viktig å ta vare på og forholde seg til. Jeg ser jo også dette via mine egne barn; Hvert år har skolen i Lillesand én dag der de reiser rundt på forskjellige kulturminner for å gjøre ungene mer bevisst på den historien de er del av. Dette er jo også en del av det å få kulturminnene frem og tatt i bruk, og ikke bare at det blir noe musealt som en ikke har noe forhold til.

Du nevnte i en tale nylig at du får noen av dine sterkeste naturopplevelser og opp­levelse av naturmangfold når du padler kajakk i skjærgården hjemme i Lillesand, og at slike opplevelser ikke skal tas for gitt fordi tapet av naturmangfold er en av de største miljøutfordringene vi står overfor i dag. Hva konkret skal du gjøre for å hindre tap av naturmangfold?

– Nå har jo statsråder før meg tatt godt ansvar når det gjelder nasjonalparker og natur­reservater, så ytterligere arbeid med natur­mangfold blir å også ta vare på det som er utenfor slike regulerte områder.

Fins det noen konkrete eksempler?

Det vi kommer til å jobbe en del med nå er vannforvaltning, det vi kan kalle det blå arvesølvet, sier Sundtoft med et smil og vet at det passer godt med regjeringens navn og fargevalg. – Vi har gjennom EUs vanndirektiv fått en del klare forventninger om at vi må gjøre noe innenfor forvaltning av vann. Dette arbeidet er allerede i gang og mitt departement har nå nylig hatt samarbeidsmøte med Fiskeri- og kyst­departementet om dette viktige arbeidet.

– Rovdyrproblematikk er jo et kjent tema med steile fronter og sterke meninger. Er ulven en del av et naturmangfold dere fortsatt vil opprettholde og bevare?

Ulv er klassifisert som kritisk truet på rødlisten og det å ta vare på rovdyr er jo en del av det å bevare naturmangfoldet understreker klima og miljøvernministeren, og forklarer at én del av naturmangfoldet er arealperspektivet og det at en har rent vann og ren luft. Det andre at en har dyr og da også truete arter som en må forvalte fornuftig.

Så da vil du opprettholde de bestands­målene som er satt tidligere?

– Vi har sagt at vi skal føre en politikk som er i tråd med rovdyrforliket, og så vet vi jo nå at det ligger noen utfordringer i forvaltningen av de såkalte grenseulvene som beveger seg mellom Norge og Sverige. – Jeg møtte den svenske statssekretæren under møtet i Warszawa som bekreftet at dette temaet nå skal opp i svenske Riksdagen for behandling. Vi skal deretter ha samarbeidsmøter med Sverige for å komme til enighet om felles forvaltning.

– Det står nevnt i den politiske plattformen fra regjeringen i pkt. 13 at dere skal avvikle «inngrepsfrie naturområder» (INON) som verktøy i arealpolitikken. På nettsiden Høyre.no står det samtidig at store naturområder bør få bli uberørt for å ta vare på truete arter. Står næringsinteresser over miljøverninteresser dersom det kommer til konflikt?

– Vi skal avvikle INON som verktøy i areal­politikken, sier Sundtoft og fremholder at departementet derfor skal gå gjennom den faglige begrunnelsen for INON og hvorfor det har vært regnet som en god indikator for utvikling av norsk natur.

– Vi må se på styringsdokumenter der INON har vært et styringskriterium. Og selv om vi avvikler det som kriterie, betyr ikke det at vi ikke tar vare på større og sammenhengende naturområder, sier statsråden og tilfører at den gang INON ble innført så hadde vi vernet 5–6 % av landområdene, i dag har vi vernet ca. 17 %.
Vi blar videre i den politiske plattformen som er grunnlaget for regjeringens politikk og ber om en redegjørelse for hva Sundtofts departement konkret skal gjøre bedre for å «sikre en bedre forvaltning av dagens vernområder».

– Nasjonalparkene er juvelene våre og viktige trekkplaster i både reiseliv og turisme­sammenheng, forklarer Sundtoft og fremholder at det å legge til rette for at kommuner og lokalsamfunn i større grad får mulighet til å utvikle naturbasert og bærekraftig turisme – også i tilknytning til verneområdene – er det som i hovedsak ligger i formuleringen fra regjeringens politiske plattform.

– Det krever jo en bedre forvaltning av verneområdene slik at den økte bruken ikke ødelegger eller skader verneverdiene, så her er det snakk om å balansere. Lokalsamfunnene bør også få brukt unike naturområder bedre; Bedre tilrettelegging, informasjon om verneverdier og faglig guiding vil være elementer her, konkluderer miljøsatsråden og gir oss en inngang til å få vite noe om hennes vilje til å plassere lokaldemokratiet høyt på banen.

Du har jo som mange vet en fortid som lokalpolitiker, betyr det at du har stor tro på at politikere rundt om i det ganske land skal overføres mer makt og myndighet i forvaltning av lokale naturressurser og i miljørelaterte saker på bekostning av departementet?

– Det ligger som et grunnlag for hele regjeringsplattformen at vi har tro på det lokale selvstyret og da å overlate flere beslutninger lokalt og regionalt.

Statsråden blir videre utesket om for­muleringen i plattformen om at «Regjeringen vil styrke kulturminnearbeidet i Norge (...)», og hun forklarer at en del av styrkingen ligger i å minimere tapet av – og skader på – viktige kulturminner og kulturmiljøer. Og at det er viktig kunnskap, i lys av økende urbanisering og press på arealer og kulturhistorisk viktige bygninger – særlig i byområder – å ha med seg i arbeidet med forvaltning av kulturverdier.

– Her dreier det seg også om kunnskap og oversikt over viktige kulturminner. Det ligger for øvrig noe inne i statsbudsjettet for 2014 med dette at kommunene selv kan se på hvilke kulturminner de har i egen kommune.

– Statsråden tar sats og forklarer bakgrunnen for sitt planlagte arbeid på kulturminnefeltet: – Vi hadde jo Riksrevisjonens forvaltningsrevisjon av hele feltet for noen år siden hvor dette med litt mangelfull styringsdata var en veldig viktig risikofaktor, altså visste man ikke helt hvor mye av verneverdige kulturminner man hadde, hvilken tilstand de hadde og så videre, så her er det startet et veldig grunnleggende arbeid for å få rettet på dette. Blant annet har man utviklet en metodikk for kommunene slik at de kan registrere og verdivurdere sine egne kulturminner og dermed også sette dem bedre i stand til å forvalte sine egne ting på en god måte. Det er et arbeid som er kommet ganske langt etter at den riksrevisjonsrapporten kom.

Vår tilmålte tid med statsråden ebber ut idet hun forklarer ivrig om sine erfaringer fra arbeidet i Agder-politikken og vi skjønner at hun på slike områder snakker med overbevisning.

– Jeg satt også som fylkesrådmann i møte med enkeltkommuner som ønsket å få støtte til arbeidet for å gjøre seg bevisst sine kulturminner – «hva er det vi har» og at «vi må ta vare på det vi har og få en bevissthet på det». Ikke sånn føle at en skal ta alt, men gjøre noe litt ordentlig og få det satt i et system, så jeg tror at det ligger mange kulturminner rundt forbi som flere lokalpolitikere ikke har oversikt over eller kunnskap om.

– Det er positivt å få lokale kulturminner inn i planleggingen og ha fokus på at det er noe verdifullt og ikke at det er «et kulturminne som skal ødelegge for vår utvikling». En slik negativ utvikling må vi snu, men det krever en oversikt og det krever kompetanse, det skal vi legget til rette for.

Blir du en minister for Agder?

– Jeg er jo klima- og miljøvernminister for hele landet og i tillegg er jeg et medlem av regjeringen, sier Sundtoft formelt. – Og jeg vet hvor jeg kommer fra, avslutter statsråden med et smil.


Sist oppdatert 19/12/2013