Hamsun- og Ibsenbedrageriene

I november 2011 tok ØKOKRIM ut tiltale for grovt bedrageri i en helt spesiell kultursak. Saken dreide seg ikke om kulturminner, men om bedragerier knyttet til forfalskning av kulturhistorisk betydningsfulle håndskrifter. Saken ble avdekket da en mann i februar 2006 sendte et antikvariat i Oslo en e-post med kopi av noen få sider fra et angivelig hittil ukjent manuskript av Henrik Ibsen, «Solguden», som skal ha vært Ibsens siste verk. En årvåken litteraturviter reagerte på at dette umulig kunne være ekte, og tok kontakt med andre antikvariater i Oslo.

Tekst: håndgranskingsekspert Gunhild Isager, Kripos (gunhild.isager@politiet.no) & Aud I. Slettemoen, ØKOKRIM (aud.ingvild.slettemoen@politiet.no)  //  Foto: faksimile fra www.biography.com

Det viste seg at den samme mannen hadde omsatt et større antall Hamsun- og Ibsen-objekter til et annet velrenommert antikvariat i Oslo perioden januar–februar 2006.

Antikvariatene fikk foretatt private skriftundersøkelser av et knippe av objektene. Undersøkelsene konkluderte med at Ibsen-dokumentene var falske, men ikke Hamsun-skriftene. (Kripos kom til et annet resultat da de senere undersøkte Hamsun-skriftene.) Nasjonalbiblioteket hadde allerede i januar 2006 kjøpt inn fem Hamsun-objekter fra mannen gjennom ett av antikvariatene. I mai 2006 kjøpte Nasjonalbib­lioteket ytterligere tre av Hamsun-objektene. Disse tre var av særlig stor historisk interesse. Blant annet dreide det seg angivelig om Hamsuns almanakk fra 1943, med dagbokopptegnelser med Hamsuns personlige tanker og følelser etter hans berømte besøk hos Hitler i 1943. Det var også et innmeldingsskjema for medlemskap i Nasjonal Samlings hjelpeorganisasjon, signert av Knut Hamsun. Kjøpesummen for disse tre objektene alene var på 500 000 kroner.

Siden de private skriftanalysene hadde vist at Ibsen-objektene mannen hadde omsatt, antakelig ikke var ekte, krevde Nasjonalbiblioteket våren 2006 at mannen måtte dokumentere hvor han hadde kjøpt de tre siste Hamsun-objektene, før de gjennomførte kjøpet. Han kom da opp med signerte kvitteringer og detaljerte skriftlige redegjørelser for opphavet. Disse skulle senere vise seg å bli viktige i etterforskningen av saken, særlig gjennom Nasjonalbibliotekets skriftanalyser av navnetrekkene på disse kvitteringene.

Nasjonalbiblioteket anmeldte saken til ØKOKRIM i mai 2008. Straffesaken omfattet alle de ovennevnte objektene.

Bevistemaene i straffesaken var for det første hvorvidt skriftene var ekte eller ikke, og for det andre hvorvidt mannen hvis de ikke var ekte, hadde forsett om den manglende ektheten da han solgte dem. Ifølge mannen selv hadde han skaffet skriftene gjennom sin kontakt med personer med bakgrunn fra NS under krigen, samt personer i det norske frontkjempermiljøet, og han mente at han selv var blitt ført bak lyset dersom skriftene ikke var ekte.

I bevisførselen om skriftenes ekthet sto skriftanalysene helt sentralt. Men skriftanalyse er ikke en eksakt vitenskap og vil sjelden kunne fastslå noe med så stor sikkerhet at det ikke er noe rom for rimelig tvil. Derfor var det nødvendig å styrke bevisførselen med andre analyser i tillegg. Det ble foretatt blekkundersøkelser av den delen av materialet som var skrevet med blekk (mye var også skrevet med blyant), og litteraturvitenskapelige undersøkelser av innhold, språk, form, skrivemåte og så videre.

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt mannen hadde forsett om at skriftene var uekte, omfattet bevisførselen hele den bakgrunnshistorien mannen hadde kommet med om opphavet til skriftene, blant annet vitneforklaringer fra etterkommerne av personene mannen hevdet å ha overtatt skriftene fra.

I tillegg var skriftanalyser også her av stor betydning. Kripos foretok håndskriftanalyser av de tre kvitteringene mannen hadde fremlagt som dokumentasjon, i tillegg til analyser av håndskriften i noen spesielle opptegnelser i mannens egen skrivebok. Skriveboken inneholdt et ord som var forsøkt klusset over, men som Kripos greide å «fremkalle» gjennom sine metoder. Ordet i skriveboken viste seg å være navnetrekket til Ibsen, og analysen konkluderte med at det var samme person som hadde skrevet navnetrekket i skriveboken og på brevforfalskningene. Resultatet av analysen ble derfor et viktig bevis under hovedforhandlingen.

Saken endte med domfellelse i tingretten, og mannen anket dommen. Lagmannsretten avviste skyldanken, blant annet med henvising til resultatene av skriftanalysene, særlig analysen av ordet som var forsøkt klusset over i skriveboken. Lagmannsretten reduserte straffen, og mannen ble dømt til fengsel i ett år og ni måneder. Ni måneder ble gjort betinget fordi saken allerede var to år gammel da den ble anmeldt. Skriftanalyser er tid- og ressurskrevende og krever en særskilt ekspertise. I denne saken gjorde Kripos en imponerende innsats, som var helt avgjørende for saken.  

Til sammen har mannen omsatt håndskrifter for millionbeløp i det norske markedet i perioden 2005–2007, ikke bare til de ovennevnte virksomhetene, men også til private samlere. Saken ble imidlertid av ressursmessige hensyn avgrenset til de forholdene som var omfattet av anmeldelsen. Det er ikke klart hvor mange objekter mannen har omsatt i alt, men etterforskningen avdekket at en privat samler har kjøpt Hamsun-objekter for sekssifrede beløp i denne perioden. Disse salgene inngikk imidlertid ikke i straffesaken, og skriftene ble ikke nærmere undersøkt av ØKOKRIM. Tips ØKOKRIM har mottatt i etterkant av saken, kan tyde på at mannen har omsatt ulike typer historiske skriftstykker allerede fra 1999, blant annet knyttet til Fridtjof Nansen. Dette betyr at man i markedet for historiske håndskrifter i Norge må operere med den ytterste forsiktighet når man har å gjøre med håndskrifter uten et klart dokumentert opphav. Det er ellers en reell risiko for at skriftene er uekte.


Sist oppdatert 22/12/2014