Hønsehauk i Høyesterett

For hønsehauken er det farlig å møte Høyesterett, skriver professor Inge Lorange Backer. I Rt. 1997 s. 1341 åpnet Høyesterett ved analogi en adgang til å bruke nødverge til å avlive en hønsehauk som angriper høner, og i Rt. 2014 s. 238 fastslo Høyesterett at det kan gjøres selv om det ikke skulle være nødvendig for å avverge angrepet.

orn_fugl_vigane_bredde.jpg

Tekst: politiadvokat Inge Svae-Grotli, ØKOKRIM  //  inge.svae-grotli@politiet.no

Høyesteretts omtale av saken

Høyesterett skriver på sine nettsider at saken i Rt. 2014 s. 239 gjaldt spørsmålet om felling av totalfredet hønsehauk var straffri, fordi den ble foretatt i nødverge for en høne, jf. naturmangfoldloven § 75 jf. § 15. Den reiste særlig spørsmål om det kunne innfortolkes et krav i lovens § 17 andre ledd andre punktum om at felling «må anses påkrevd» for å verne dyr som er nevnt i bestemmelsen.

Naturmangfoldloven § 17 andre ledd andre punktum oppstiller etter sin ordlyd ikke et slikt vilkår, og bestemmelsen inneholder heller ikke noen henvisning til andre ledd første punktum der dette vilkåret er inntatt.

Om det kunne innfortolkes et slikt tilleggsvilkår, måtte etter Høyesteretts oppfatning vurderes på bakgrunn av kravet om at ingen kan straffes uten hjemmel i lov, slik dette er forankret i Grunnloven § 96 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 7. Høyesterett viste til at det i nyere høyesterettspraksis er foretatt en innstramning av kravet til presis gjengivelse av det objektive gjerningsinnholdet i straffebestemmelsen, og at Grunnloven § 96 stiller samme krav til klarhet til angivelse av det straffbare forholdet som EMK artikkel 7, jf. Rt. 2012 side 313 avsnitt 29.

Høyesterett kom til at verken ordlyd i naturmangfoldloven § 17 andre ledd andre punktum eller bestemmelsen lest i sammenheng, talte for at det kunne innfortolkes et tilleggsvilkår om at avlivingen «må anses påkrevd» for å verne dyr som nevnt i bestemmelsen. Hva som eventuelt måtte ha vært lovgivers intensjon, var da uansett – på bakgrunn av lovkravet i Grunnloven § 96 og EMK artikkel 7 slik dette er tolket i nyere høyesterettspraksis – ikke avgjørende. Var loven ved en glipp blitt annerledes enn forutsatt, måtte dette rettes opp ved en lovendring.

Høyesterett kom til at lagmannsretten hadde fortolket loven uriktig, og lagmannsrettens avgjørelse inneholdt dermed en unødvendig vurdering av om avlivingen måtte anses påkrevd. Tiltalte ble imidlertid frifunnet, og anken måtte da forkastes.

Kraftig kritikk av Høyesteretts avgjørelse

Inge Lorange Backer, ekspedisjonssjef i Justisdepartementets lovavdeling 1995–2008 og professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo 1987–94, ledet fra 2008 arbeidet med NOU 2004: 28 som førte fram til naturmangfoldloven. I en artikkel i Lov og Rett, vol. 53, 7, 2014, s. 399–406, retter han kraftig kritikk mot Høyesteretts avgjørelse i denne saken.

I dommen har Høyesterett utvidet adgangen til å avlive rovvilt som angriper husdyr ut over det som tidligere gjaldt, og som ble lagt til grunn da naturmangfoldloven ble vedtatt i 2009. Avgjørelsen er med på å skjerpe kravene til utformingen av bestemmelser som kan medføre straff ved overtredelse. Etter professor Lorange Backers mening har Høyesterett bygd på urealistiske forestillinger om lovforberedelsen og tuftet sine standpunkter i saken på et svakt grunnlag.

Etter Høyesteretts dom kan – inntil lovendring kommer – en eier avlive rovvilt som angriper husdyrene bestemmelsen nevner, uten å forsøke å få bort rovviltet med skremmeskudd eller på annen måte, skriver Lorange Backer. Et viltlevende dyr som angriper bufe, tamrein, gris, hund eller fjørfe, er med andre ord «fritt vilt» for eieren eller en som opptrer på vegne av eieren.

Høyesterett har begrunnet sitt standpunkt med at ordlyden i § 17 annet ledd annet punktum ikke omfatter et krav om at avlivingen «må anses påkrevd», til forskjell fra første punktum. Når det var tilfellet, gjorde lovhjemmelskravet i Grunnloven § 96 og EMK artikkel 7 at det ikke var grunnlag for å straffe.
Lorange Backer mener at ingen av disse standpunktene lar seg forsvare.

Om tolkingen av naturmangfoldloven § 17 annet ledd.

Lorange Backer spør: - Hvor langt rekker naturmangfoldlovens regel om nødverge?

Høyesterett ser ut til å oppfatte § 17 annet ledd slik at den inneholder to atskilte regler om nødverge: én regel om nødverge for å avverge skade på person (første punktum), en annen om nødverge for å beskytte visse husdyr (annet punktum). Nødvergeretten er videst når det gjelder skade på person. Da kan den inntre så snart det foreligger en aktuell og betydelig fare for skade, og den kan utøves av hvem som helst. Gjelder det å beskytte husdyr, kan nødvergeretten bare utøves av eieren eller en som opptrer på vegne av eieren, og bare ved direkte angrep på husdyret.

For å beskytte mennesker mot skade gjelder nødvergeretten bare «når det må anses påkrevd». Spørsmålet er om nødvergeretten ved husdyr gjelder selv om det ikke «anses påkrevd».

Etter alminnelige strafferettslige synspunkter på nødverge er en nødvergehandling bare lovlig hvis den er «påkrevd». Det kommer til syne i både straffeloven 1902 § 48 og straffeloven 2005 § 18, som begge gir uttrykk for at nødvergehandlingen ikke må gå lenger enn nødvendig. I dette ligger at man må velge mindre inngripende alternativer hvis det er nok til å avverge angrepet. Dette strafferettslige bakteppet er ikke trukket frem i Høyesteretts begrunnelse, skriver Lorange Backer.

Et klassisk trekk ved lovtolking er at bestemmelsene må ses i sammenheng. Aller mest gjelder det for bestemmelser inntatt i samme ledd i en paragraf. Høyesterett har sett ganske isolert på § 17 annet ledd annet punktum. Men lov­bestemmelsens forhistorie og sammenhengen i § 17 annet ledd taler for at også annet punktum bare åpner adgang til avliving som «må anses påkrevd». Det gjør også sammenhengen med lovens øvrige bestemmelser.

Etter viltloven var det på det rene at avliving til forsvar for husdyr måtte «anses påkrevd» for å være dekket av nødvergeregelen, jf. Rt. 1997 s. 1341 (1345–46) og 2004 s. 1854 (avsnitt 13). Proposisjonen til naturmangfoldloven la opp til at denne praksisen fortsatt skulle bli lagt til grunn. I naturmangfoldloven er de to bestemmelsene igjen samlet i ett ledd, men i hvert sitt punktum. Å behandle de to situasjonene i ett punktum ville medføre en lang periode, noe som ville harmonere dårlig med kravene til godt lovspråk. I første punktum ble vilkåret om at avliving «må anses påkrevd», angitt før nødssituasjonen ble kvalifisert. Det fremstår som et felles vilkår for de forskjellige nødvergesituasjonene som § 17 annet ledd omtaler, og nettopp samlingen i ett ledd gjorde det mulig å unngå å tynge annet punktum med å gjenta det som skal gjelde generelt for nødverge etter § 17 annet ledd.

Lorange Backer fremhever også at forarbeidene til naturmangfoldloven gir entydig uttrykk for at § 17 annet ledd ikke skulle endre rettstilstanden fra det som gjaldt etter viltloven. Det erkjennes også av førstvoterende (avsnitt 21), før hun til gjengjeld fremholder at påkrevdkravet ikke er problematisert. Hvis meningen med dette er å etterlyse en diskusjon av om et slikt krav fortsatt bør stilles, er det et besynderlig krav: Skal lovgiverne være nødt til å begrunne hvorfor de vil videreføre gjeldende rett, for at Høyesterett skal ta dette på alvor? Så meningen er kanskje bare, som førstvoterende fortsetter med, å etterlyse en kommentar til hvorfor den henvisningen som fantes i viltlovens bestemmelse, ikke ble videreført. Sannelig stilles det da nye krav til hvor omfattende begrunnelse lovmotivene skal gi for den språklige utforming av lovforslaget, understreker Lorange Backer.

Å si – som førstvoterende gjør – at det ikke kan trekkes sikre slutninger fra forarbeidene når de uttrykkelig sier at gjeldende rett skal videreføres, viser urealistiske forestillinger om arbeidet med lovforberedelse, ikke minst når det gjelder så omfattende lover som naturmangfoldloven.

Påtalemyndigheten anførte den innholdsmessige sammenhengen i nødvergeregelen som argument for at også avliving for å verne husdyr etter annet punktum må være «påkrevd» for å bli dekket: Gjør man ikke det, vil personer få dårligere vern av nødvergeregelen enn husdyr. Denne sammenligningen ble forkastet av førstvoterende (avsnitt 23). Hun mente forskjellen var godt begrunnet i at nødvergeregelen for husdyr knytter seg til en mer akutt nødsituasjon med et pågående angrep, der det vanligvis er svært begrenset tid til å områ seg. Dette er ikke overbevisende: Det står fast at personer får et dårligere vern enn husdyr – ved direkte angrep på person må man velge mindre inngripende tiltak enn avliving hvis det er mulig. At det kan være tid til å områ seg, iallfall ved angrep på husdyr, er den aktuelle saken et eksempel på: Her kunne eieren i stedet ha stormet ut på tunet for å skremme vekk hønsehauken, i stedet for å gå inn på vaskerommet etter haglgeværet.

Etter Grunnloven § 112 har enhver «Ret til en Natur hvis Produktionsævne og Mangfold bevares». Det er sikker rett at denne grunnlovbestemmelsen har betydning for hvordan lovbestemmelser skal forstås. I denne saken står vi overfor et klart tilfelle hvor den har relevans: Avliving av truede arter griper rett in i grunnlovbestemmelsens kjerne om bevaring av naturmangfoldet. Men Høyesterett har denne gang neglisjert § 112, påpeker Lorange Backer.

Når Høyesterett lot være å stille et krav om at avliving måtte anses som «påkrevd», samsvarer det også med Norges internasjonale forpliktelser etter Bernkonvensjonen.

Forholdet til lovkravet i Grunnloven og EMK

Videre reiser Lorange Backer spørsmålet om tolkingsresultatet i form av et krav om at avliving må være «påkrevd» for å stanse angrepet, er tydelig nok til å oppfylle lovkravet i Grunnloven § 96 og EMK art. 7.

Når det med henvisning til Rt. 2012 s. 313 sies at Grunnloven § 96 stiller samme krav til klarhet i angivelsen av det straffbare forholdet som EMK art. 7 gjør, overses det at Grunnloven § 112 iallfall i grensetilfeller kan tenkes å påvirke vurderingen av om lovkravet er oppfylt, bemerker Lorange Backer.

Hjemmelskravet i EMK artikkel 7 går på sin side ikke nødvendigvis så langt som lovkravet i Grunnloven § 96. Etter EMK art. 7 kan også klar rettspraksis gi grunnlag for å dømme til straff.  Hvorfor kunne da ikke en fortolkning knesatt i tidligere rettspraksis nå gi grunnlag for straff?  De tidligere dommene knyttet seg ikke uttrykkelig til den interne lovhenvisningen i viltloven som førstvoterende savnet i naturmangfold­loven, og det var som nevnt ganske tydelig etter lovproposisjonen at denne rettspraksisen skulle legges til grunn også med den nye utformingen av nødvergeregelen.

Med dommen har Høyesterett svekket rettssikkerheten for både hønsehauken og truete arter, i strid med naturmangfoldlovens mål og den rett til bevaring av naturmangfoldet som Grunnloven § 112 fastsetter.

Dommen er derfor et eksempel på at tolkingen av regler på et rettsområde – i dette tilfellet
miljøområdet – kan bli påvirket av hvilke sanksjoner som knytter seg til reglene. Høyesterett lot strafferettslige betraktninger overskygge de miljørettslige.

Det er all grunn til å tilstrebe klare og presise lovtekster. Men det er ikke grunn til at en lovtekst som ikke oppfyller det maksimale presisjonsnivå, skal være uanvendelig i en sak.

Naturmangfoldloven § 17 (alminnelige regler om annet uttak av vilt og lakse- og innlandsfisk)

Smågnagere, krypdyr og lakse- og innlandsfisk kan avlives dersom det er nødvendig for å hindre skade på person eller eiendom. Vilt kan avlives når det må anses påkrevd for å fjerne en aktuell og betydelig fare for skade på person. Eieren, eller en som opptrer på vegne av eieren, kan avlive vilt under direkte angrep på bufe, tamrein, gris, hund og fjørfe.


Sist oppdatert 22/12/2014