Kilden til evig ungdom?

Forrige utgave av Miljøkrim tok for seg grunnlovens pliktbestemmelse til å sikre miljøet. Grunnlovens § 112 sier blant annet at enhver har rett til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares, samtidig som borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen. I tillegg til at kunnskap om natur og miljø gjør oss i stand til å ivareta denne retten, gir det også en økt følelse av personlig eierskap til naturen for flere – noe som er i naturens interesse. Naturen er full av gode og engasjerende historier som er velegnet til nettopp dette, og her skal det handle om flaggermus.

flaggermus_bredde_schjolden.jpg

Tekst: spesialetterforsker og biolog Joachim Schjolden, ØKOKRIM  /  joachim.schjolden@politiet.no  //  Foto: Shutterstock

Folklore

Hvis jeg sier flaggermus, hva tenker du på da? Rekk opp hånden alle som tenkte på Dracula eller Batman. Var det noen som så omslaget på Meatloaf-albumet «Bat out of hell» for sitt indre øye? De fleste kjenner til det engelske uttrykket «blind as a bat». Få dyr er like omgitt av myter, og folkloren er full av eksempler på at flaggermusen som det en representant for det onde. Flaggermus er også gjenstand for en rekke misforståelser. Det er ikke slik at flaggermus er blinde, flygende mus fra helvete med rabies. De angriper heller ikke mennesker, de er ikke skadedyr og de er ikke blodsugere.

Vampyrer til innvortes bruk

Det er sant at noen flaggermus får sin næring gjennom å drikke blod fra andre dyr, men de biter seg ikke fast og suger. De såkalte vampyrflaggermusene lager et lite snitt i huden med de sylskarpe tennene sine, og slikker i seg et par teskjeer blod før de er mette. Mange vil kanskje hevde at dette ikke utgjør noen vesensforskjell med tanke på flaggermusens rykte som vampyr, men det er ikke mer enn tre arter flaggermus som drikker blod, og alle lever i tropiske deler av Mellom- og Sør-Amerika.

Når disse flaggermusene skal drikke blod er det en fordel at blodet ikke koagulerer, og dette unngår de ved at de har en antikoagulant i spyttet som holder måltidet flytende. Forskere har isolert dette virkestoffet, et glykoprotein, og utviklet en blodfortynnende medisin som kan forebygge sirkulasjonssvikt og hjelpe pasienter som har hatt slag eller hjerteinfarkt. Medisinen har selvsagt fått navnet Draculin, og tester ved Ohio State University Medical Centre i 2006 viste at medisinen var trygg og uten alvorlige bivirkninger. Det ble også understreket at pasientene hverken fikk lengre hjørnetenner, eller ba om kister de kunne sove i.

Utbredelse og levevis

Som de fleste kanskje vet er flaggermus den eneste ordenen av pattedyr som kan fly. Noen pattedyr er riktig nok i stand til glideflukt, men det er bare flaggermus som kan fly aktivt over tid. Det ser ut til å være noe uenighet i faglitteraturen, men det finnes omtrent 1200 kjente flaggermusarter i verden. Det er kanskje overraskende for mange at dette utgjør 23 % av alle pattedyrarter, men nesten hvert fjerde pattedyr på jorda er altså en flaggermus. Bare gnagerne, med en andel på 42 %, kan skilte med flere arter.

Flaggermus hører naturlig hjemme på alle kontinenter bortsett fra Antarktis, og på flere øygrupper er de de eneste naturlig forekommende pattedyrene – ikke så rart kanskje, siden ingen andre pattedyr kan fly over lange avstander. Selv om flaggermusens anatomi er lett gjenkjennelig, er mangfoldet stort med tanke på størrelse og levevis. Verdens minste flaggermus, Humleflatnese (Craseonycteris thonglongyai), er liten som et fingerledd og veier 2 gram, mens den flygende reven (Pteropus vampyrus) er størst med sine 1,2 kg og vingespenn på 1,5 meter. Det store mangfoldet betyr også at de utnytter mange forskjellige økologiske nisjer, og derfor finner vi dem i alt fra ørkener via tempererte skoger til regnskoger, og fra kystnære til alpine strøk. I tillegg er det stor variasjon mellom artene med hensyn til hvordan de lever. Noen danner kolonier på flere millioner individer, andre lever i haremlignende grupper og atter andre lever store deler av livet i ensomhet.

Flaggermus kan deles inn i to grupper: flygehunder (Megachiroptera) og småflaggermus (Microchiroptera). I motsetning til småflaggermus har flygehundene store øyne og små ører, bruker ikke ekkolokasjon og er ofte dagaktive. I Norge, som i Europa ellers, finnes det kun småflaggermus, alle insektetere. Men selv om mange spiser insekter, finnes det også flaggermus som spiser frukt, nektar, fisk, små pattedyr og fugler – og blod. I kalde strøk er mattilgangen for insektspisende flaggermus begrenset til sommerhalvåret, og der har de tilpasset seg ved å gå i dvale eller trekke til varmere breddegrader om vinteren.

I Norge finnes det flere arter som overvintrer i gruver, bergsprekker og steinurer hvor de kan finne frostfrie forhold. Noen arter, som for eksempel Storflaggermus (Nyctalus noctula), er ikke observert i Norge vinterstid, og det antas at den trekker sydover om høsten, selv om det ikke kan utelukkes at den overvintrer i Norge. Trollflaggermus (Pipistrellus nathusii) er en art vi vet trekker sydover når vinteren kommer, men den er observert i Norge kun i trekktiden, og vi er derfor ikke er sikre på om den yngler i Norge sommerstid. Bredøre (Barbastella barbastellus) ble regnet som utdødd i Norge da den ikke hadde vært observert på over 50 år, men et funn i Larvik i 2004 fikk den tilbake på listen over flaggermus med tilhold i Norge.

I likhet med fugler er flaggermusene drevet av et høyt stoffskifte som kan øke med en faktor på 20 når de flyr og heve hjertefrekvensen til over 1000 slag i minuttet for enkelte arter. Å fly er altså en meget energikrevende prosess, og flaggermus trenger derfor mye mat. I løpet av én natt kan en flaggermus spise over 3000 insekter, noe som burde understreke hvorfor flaggermus ikke er skadedyr og fortjener en helt annen status. Den energikrevende flukten fordrer også at flaggermus reduserer energiforbruket når de kan, og derfor er det flere arter som går inn i en tilstand som kalles torpor når de sover. Denne tilstanden kan beskrives som en kort dvale hvor dyrets fysiologiske prosesser går langsommere som følge av lavere kroppstemperatur og redusert stoffskifte.

Tabell
Tabell 1. Liste over flaggermus (Chiroptera) som forekommer i Norge med tilhørende rødlistekategori fra artsdatabanken. I tillegg til artene som er oppført i denne listen, er det én observasjon av Sørflaggermus (Eptesicus serotinus)) fra Giske kommune i 2011, men dette kan dreie seg om en tilfeldig gjest.

Ekkolokasjon

Det er vanskelig å skrive en artikkel om flaggermus uten å nevne deres evne til ekkolokasjon, hvor flaggermus sender ut serier med korte og høyfrekvente lyder for deretter å fange opp og tolke ekkoet fra lydene.

Lyd er forbigående fortetninger av luften som sprer seg i alle retninger fra lydkilden. Vi kan tenke oss at én slik lydbølge ser ut som overflaten på en voksende kule. Når bølgen treffer en gjenstand, spretter den tilbake og kan fanges opp av flaggermusens store ører. Basert på hvor lang tid det tar før lyden kommer tilbake, kan de danne seg et bilde av omgivelsene i alle retninger, og få informasjon om størrelse, form, retning og fart til objekter rundt dem. Dette er imponerende med tanke på at hjernens integrering og tolkning av ekkoene, som kommer fra alle kanter, skjer mens flaggermusene flyr gjennom et tredimensjonalt miljø. Samtidig er detaljrikdommen i dette bildet intet mindre en forbløffende: flaggermus kan faktisk oppfatte hvilken side av et edderkoppnett et insekt har satt seg fast i. Selv om de ser dårlig, er flaggermus langt fra blinde.

Trusler mot flaggermus

Dessverre er det slik at mange arter i Europa er truede og i tilbakegang. Blant de 12 artene vi finner i Norge er om lag halvparten klassifisert som sårbare, nær truet eller kritisk truet i Artsdatabankens rødliste for 2010 (se tabell 1 for oversikt).

Avtalen om bevaring av flaggermus i Europa (EUROBATS) ble vedtatt 4. desember 1991 som en utvidelse til konvensjonen om vern av trekkende arter av ville dyr (Bonnkonvensjonen fra 23.juni 1979). Norge undertegnet denne avtalen 3. februar 1993, og den trådte i kraft for Norge 16. januar 1994. Det ble vurdert slik at lovendringer ikke var nødvendige for å gjennomføre forpliktelsene i avtalen, og at særlig naturvernloven og viltloven, som i dag har blitt erstattet av naturmangfoldloven, ville være tilstrekkelige for den rettslige gjennomføringen. Avtalen omfatter blant annet en forpliktelse til å kartlegge habitater som er viktige for flaggermus, og beskytte disse mot ødeleggelse og forringelse. Samtidig er Norge forpliktet til å iverksette forskningsprosjekter som kan bidra til å sikre en god forvaltning av flaggermus.

Vi har dessverre foreløpig ikke omfattende kunnskap om flaggermus i Norge. Mye av det vi vet om for eksempel trusselbildet mot flaggermus her til lands er hentet fra studier av flaggermus andre steder i Europa. Selv om den spesifikke kunnskapen om trusler mot flaggermus i Norge er mangelfull, er det grunn til å tro at internasjonal forskning også er relevante for våre flaggermusbestander. Dessuten kan vi på generelt grunnlag si at habitatforstyrrelser, reduksjon i mattilgang og eksponering for miljø­gifter har negativ innvirkning på bestandsstørrelser enten det er snakk om flaggermus eller andre dyrearter.

Habitatforstyrrelser

Alle dyr trenger et sted å leve hvor de kan finne mat, formere seg, fostre opp unger og finne beskyttelse mot predatorer. Ulike dyr har ulike krav til slike steder, og områder som inneholder det en art trenger for å overleve og reprodusere kalles et habitat. For flaggermusene i Norge kan egnede habitater finnes i ulike økosystemer som forskjellige skogtyper, kulturlandskap, kyststrøk eller alpine områder. De ulike flaggermusartene i Norge har naturlig nok litt forskjellige krav til habitat, men det er noen fellestrekk som vi skal se litt nærmere på.

Alle flaggermus i Norge trenger et trygt sted hvor de kan sove om dagen og et egnet sted hvor de kan gå i dvale om vinteren. En del flaggermus sover i en tilstand av torpor om dagen, og det medfører at de ikke reagerer like lett på ytre stimuli som andre pattedyr når de sover. Dermed er flaggermusene avhengige av å sove på steder hvor de har god beskyttelse, og dette kan typisk være loftsrom eller hulrom i trær hvor de får være i fred. Særlig løvskog med hulltrær er viktige habitater for mange flaggermus. Moderne skogsdrift har ført til at andelen gammelskog og løvskog har gått ned på bekostning av skoger med bartrær egnet til tømmervirke, og dermed er også habitater med egnede hulltrær sjeldnere enn tidligere. I tillegg har moderne byggeskikk i større grad blitt flaggermusfiendtlig gjennom «hermetisk lukking» og behandling av trevirke med insektmidler som også er giftige for flaggermus.     

Habitatkravet til flaggermus er naturlig nok sterkt farget av at de går i dvale om vinteren. Når flaggermus overvintrer er de avhengige av frostfrie lokaliteter som holder jevn temperatur og fuktighet. Vintrene i Skandinavia er kaldere og lengere enn i Europa forøvrig, og således finnes det også færre lokaliteter som er egnet til overvintring. Dette er en av grunnene til at det naturlig finnes flere arter av flaggermus på varmere breddegrader enn det gjør her, og at våre arter er spesielt sårbare for forringelse av lokaliteter som brukes til overvintring.

Når det gjelder krav til habitat som brukes når de er aktive om natten, vil de fleste flaggermus i Norge helst unngå store åpne arealer – antakelig fordi det er mindre mat der, og for å redusere risikoen for å bli oppdaget og spist av predatorer. Flaggermus trekker dessuten langs mer eller mindre faste ruter i løpet av natten på søk etter mat, og lineære strukturer som skogkanter og kantvegetasjon til bekker og elver foretrekkes da dette forenkler navigasjonen og gir åpent leide, samtidig som de raskt kan søke skjul. Flatehogst og fjerning av vegetasjon langs bekker, vann og jorder reduserer og fragmenterer habitater som er nødvendige for at flaggermusene skal kunne etablere livskraftige kolonier. I tillegg til en generell beskyttelse gjennom naturmangfoldloven er slike habitater også beskyttet gjennom vannressurslovens § 11, som regulerer inngrep i naturlige vegetasjonsbelter langs vassdrag med årssikker vannføring.

Redusert mattilgang

Jordbruk, skogbruk og urbanisering fører med seg monokultur, bruk av kjemiske ugrasmidler og forurensing. Dette er faktorer som ikke bare hver for seg er med på å redusere mengden og mangfoldet av insekter, men som har en synergieffekt på utbredelse og forekomst av insekter mange steder i landet. Færre insekter betyr mindre mat for flaggermusene, og sterkere konkurranse om maten med andre insektetere. Prinsipielt kan vi si at dette betyr mindre tilgjengelig energi og økt energiforbruk.

Utfordringen for flaggermus som går i dvale om vinteren, er at de er avhengige av å bygge opp tilstrekkelige fettreserver slik at de kan klare seg frem til insektene dukker opp igjen om våren. Dette gjør flaggermus sårbare for lange vintre og sparsom mattilgang om sommeren. Når mattilgangen reduseres vil færre individer overleve vinterdvalen, og når vi samtidig vet at flaggermus kun føder 1-2 unger per år, skjønner vi at det det tar tid å bygge opp robuste bestander. Dette er en strategi som har fungert for flaggermus fordi de til gjengjeld lever lenge og dermed kan produsere mange kull i løpet av livet. Men dersom færre overlever vinterdvalen på grunn av redusert næringstilgang, og dette er et vedvarende problem, vil det få negative konsekvenser for bestandene etter relativt kort tid.

Miljøgifter

Ett annet problem, som flaggermus ikke er alene om, er eksponering overfor miljøgifter i luft og vann, i tillegg til at de får i seg giftene gjennom maten de spiser. Flaggermus er relativt høyt oppe i næringskjeden, og dette betyr at miljøgiftene i deres diett er mer konsentrerte enn om de var planteetere. Felles for miljøgifter er at de ikke brytes ned så lett, og at dyr ikke har fysiologiske mekanismer som kan skille dem ut av kroppen like fort som de kommer inn. Resultatet er at miljøgiftene hoper seg opp i kroppen og lagres i dyrenes fettvev. Her gjør de for så vidt ikke så stor skade, men problemet til flaggermus er at de forbrenner fettet i løpet av vinteren, og da slippes miljøgiftene fri i kroppen, og konsekvensen er redusert overlevelse og forplantningsevne på bestandsnivå.

Vi ser altså at flaggermusenes spesifikke diett, vinterdvale og langsomme reproduksjon gjør dem sårbare overfor endringer i miljøet, både individuelt og som bestand. Man skulle kanskje tro at det lønte seg å føde mange unger, og at evolusjonen ville favorisere de med stor reproduksjon, men det handler egentlig om noe annet. Suksess måles i hvor mange unger som vokser opp til kjønnsmoden alder og reproduserer selv. Det er dette som på engelsk kalles fitness, og den kan være høy selv om kullene er små. Arter som føder små kull investerer mer i yngelpleie slik at en større andel av avkommet vokser opp til kjønnsmoden alder, og de lever lengre slik at de kan få flere kull. På dette området er flaggermusene eksepsjonelle i og med at de lever veldig lenge, for det er nemlig ikke vanlig for så små dyr.

Jo større du er, jo lengre lever du – eller?

I dyreriket finnes det en sterk samvariasjon mellom størrelse og maksimal levealder. Tendensen er at jo større, jo høyere er den maksimale levealderen for arten. En annen måte å si det på er at store dyr aldres langsommere enn små dyr, men hvorfor er det slik?

Aldring karakteriseres av en tiltagende reduksjon i funksjonaliteten til kroppens organer, og dette skyldes to grunnleggende forhold knyttet til celler. For det første finnes det ingen celler som lever evig, men organer kan fornye seg ved hjelp av celledeling. For det andre er det mye som tyder på at det er begrenset hvor mange ganger en celle kan dele seg. Det vil si at levetiden til et organ i stor grad er bestemt av tiden mellom hver celledeling, som igjen er bestemt av hvor fort cellene slites ut.

Grunnen til at celler slites ut og dør er hovedsakelig at det produseres frie radikaler som et biprodukt av cellenes stoffskifte (energiomsetning), og at disse oksiderer proteiner og DNA inne i cellen, samt fettsyrer i cellens omsluttende membran. I dag er det stor enighet om at slikt oksidativt stress, forårsaket av frie radikaler, er den grunnleggende mekanismen for aldring. Små dyr har høyere energiomsetning per gram kroppsvekt enn store dyr, og dermed produserer de også høyere konsentrasjoner av frie radikaler. Dette gjør aldringsprosessen raskere enn hos store pattedyr med relativt langsom energiomsetning.

Dette er i hvert fall teorien, og på engelsk har den fått navnet «the rate of living theory», som er en smule mer fengende enn forfatterens norske oversettelse: «teorien om hva som begrenser en arts maksimale livslengde». Denne teorien postulerer at alle pattedyr forbruker samme mengde energi per gram kroppsvekt i løpet av livet, og at deres livslengde er bestemt av hvor fort denne energien forbrukes.

Det finnes imidlertid mekanismer som motvirker de oksidative prosessene. Celler produserer nemlig antioksidanter som beskytter viktige molekyler, samtidig som det finnes mekanismer i cellen som reparerer de skadene som har oppstått. I tillegg kan cellene beskytte seg mot oksidativt stress ved å bygge opp sine strukturer og funksjonelle molekyler slik at de i mindre grad lar seg oksidere. Omfanget av slike strategier varierer til en viss grad mellom arter, og derfor er det også mindre avvik fra teorien om hva som begrenser en arts maksimale livslengde. Noen arter avviker derimot mye fra teorien, blant dem flaggermus. For eksempel kan skogflaggermus, som veier mellom 4 og 10 gram, bli over 40 år gamle. De kan altså leve like lenge som flere hesteraser som veier over 500 kilo.

Noen forskere har argumentert for at flaggermusenes lange liv skyldes at de reduserer sitt stoffskifte når de går i dvale, og dermed reduserer den skadelige påvirkningen fra frie radikaler. Det stemmer at det produseres færre frie radikaler mens flaggermusene er i dvale, men flaggermus som ikke går i dvale lever også lenger enn andre pattedyr på samme størrelse. Vi vet også at flaggermus som går i dvale lever lenger enn tilsvarende store pattedyr som også går i dvale om vinteren. Dessuten forbruker flaggermus i snitt dobbelt så mye energi per gram kroppsvekt i løpet av sitt liv sammenliknet med andre pattedyr.

Hva er det med cellene til flaggermus som gjør at de ikke følger de samme lovene om aldring som gjelder for de fleste andre pattedyr? Det er ikke en overflod av studier som kan gi oss et entydig svar på dette, men det foreligger kunnskap som tyder på at flaggermus ikke produserer like store mengder frie radikaler per enhet konsumert oksygen som andre pattedyr gjør. Det kan se ut som om andre pattedyr har like god beskyttelse gjennom antioksidanter som flaggermus, slik at flaggermusenes celler er først og fremst beskyttet gjennom redusert oksidativt stress.

Mer spesifikt kan det se ut som at enzymet calpain spiller viktig rolle for den langsomme aldringen hos flaggermus. For høy aktivitet av calpain er involvert i rekke forskjellige aldersrelaterte sykdommer knyttet til hjertet, nyrene, bindevevet og øynene, i tillegg til visse muskelsykdommer og Alzheimers. Man har sammenliknet aktiviteten til dette enzymet i hjernene til flaggermus og «vanlig» mus, og funnet at den er signifikant lavere hos de flaggermusartene som var med i studien.

I tillegg til å være en utmerket modellorganisme for studier som tar sikte på å avsløre mekanismene bak aldring, er flaggermus kanskje også en nøkkelorganisme for å forstå aldersrelaterte sykdommer hos mennesker?

Bakgrunnslitteratur og mer informasjon om flaggermus

  • Bat facts. Department of Systematic Biology, National museum of Natural History, Washington DC, USA: http://www.si.edu/Encyclopedia_SI/nmnh/batfacts.htm
  • Flaggermus. Norsk Zoologisk Forening: http://www.zoologi.no/flaggermus/
  • Brunet-Rossini, A.K. and Austad, S.N. (2004). Ageing studies on bats: a review. Biogerontology 5: 211-222.
  • Hulbert, A.J., Pamplona, R., Buffenstein, R. and Buttemer, W.A. (2007). Life and death: Metabolic rate, membrane composition, and life span of animals. Physiological Reviews 87: 1175-1213.
  • Speakman, J.R. (2005). Body size, energy metabolism and life span. The Journal of Experimental Biology 208: 1717-1730.

 


Sist oppdatert 22/12/2014