Sakkyndighet i straffesaker om miljø og økonomi

I både straffesaker og sivile saker er det fra tid til annen behov for særlig sakkyndighet for at sakene skal bli godt opplyst og få en forsvarlig behandling. Sakene reiser ofte kompliserte problemstillinger som er vanskelig å forstå uten bistand fra personer med den nødvendige kunnskapen.

sakkyndighet_bredde_mikrofon.jpg

Tekst: Statsadvokat Henrik Horn, ØKOKRIM  /  henrik.horn@politiet.no  //  Foto: Leif I. Skaug

I det følgende vil jeg gå nærmere inn på blant annet behovet for sakkyndighet i økonomiske straffesaker og miljøstraffesaker, de ulike måtene nødvendig sakkyndighet kan tilføres sakene på, og hvilke vurderinger påtalemyndigheten bør gjøre når den selv beslutter å tilføre saken sakkyndighet, særlig når den ber retten om å treffe en slik beslutning.

Behovet for særskilt fagkyndighet i økonomiske straffesaker og miljø­straffesaker. Som nevnt krever straffesaker ofte særlige kunnskaper for å bli tilstrekkelig opplyst eller forstått. Dette har blant annet sammenheng med de mange tekniske prosesser og løsninger som er i bruk i det moderne industri- og teknologisamfunnet Norge i dag er, men det skyldes også at vi har bransjer med praksiser som er fremmede og vanskelig tilgjengelige for de fleste av oss. Behovet henger nok også sammen med beviskravene i strafferetten. Straffansvar – personlig ansvar eller foretaksstraff – forutsetter som et minimum at noen kan bebreides for at det har inntrådt faktiske forhold som innebærer overtredelse av en straffbelagt regel. I dette ligger i praksis at ingen kan ilegges straff uten at man vet hva som faktisk har skjedd.

I straffesaker som for eksempel gjelder arbeidsulykker og forurensning, vil teknisk ekspertise ofte være nødvendig for å forstå hva som har skjedd. I disse sakene har man ofte å gjøre med hendelsesforløp det ikke er lett å forstå for alle. Også i andre miljøsaker vil ekspertise være nødvendig. For eksempel vil det i saker som gjelder ulovlig jakt, der det hevdes å foreligge en nødsituasjon, ligge mye bevismateriale i spor på åstedet. Normalt er det kun trenede personer som forstår sammenhengen og betydningen av disse.

I så vel miljøstraffesaker som økonomiske straffesaker vil man ofte også trenge ekspertise for å foreta økonomiske beregninger, fagspesifikke vurderinger eller prognoser. Det kan være nødvendig for å fastslå omfanget av en straffbar handling, eller størrelsen på en inndragning eller erstatning. Som eksempler nevnes beregning av reparasjonsomkostninger, verdifastsettelse på aksjer eller beregning av markedsverdien på eiendommer før og etter ulovlige tiltak. Iblant forutsetter en domfellelse at den påtalte handlingen har hatt bestemte konsekvenser som krever kompliserte vurderinger fra spesialister, for eksempel i konkurransesaker.1

En del straffesaker gjelder spesielle bransjer som er gjenstand for en særregulering mange av oss vet svært lite om. Straffesaker kan for eksempel gjelde komplisert internasjonal skatterett eller verdipapirrett. Det er nokså klart at en viss kunnskap om slike fagfelt i domstolen vil gjøre behandlingen av straffesaken mer betryggende.

Ovennevnte illustrerer hvorfor en rekke typer profesjonell ekspertise kan være ønskelig eller nødvendig i straffesaker.

En egen ekspertise i straffesaker er knyttet til vurderingen av menneskets sinn. Dette er rettspsykiaternes doméne, vel kjent fra mange kjente draps- og voldssaker, ikke minst Behring Breivik-saken. Ekspertisen er imidlertid lite etterspurt i økonomiske straffesaker og miljøstraffesaker.

Ulike måter å tilføre straffesaken fagkyndighet på

Straffeprosessloven (strpl.) beskriver ulike måter å tilføre straffesaker ekspertise på; jeg vil kort beskrive de mest praktiske. Man kan skille mellom to hovedformer: Den ene består i å styrke den dømmende rett med personer med særskilt ekspertise, den andre gjelder bruk av ekspertise for å kartlegge og forklare relevante faktiske forhold i saken for retten.

Fagkyndige meddommere

Etter strpl. § 277 kan retten oppnevne såkalte fagkyndige meddommere i første instans.2 Regelen er at det oppnevnes to fagkyndige. Retten kan gjøre dette på eget initiativ, eller etter forslag fra en av partene. Det er naturlig at påtalemyndigheten fremsetter forslaget, siden de skal vurdere spørsmålet ved oversendelse av tiltalebeslutningen til retten (se strpl. § 262).

For oppnevning av fagkyndige meddommere under hovedforhandling kreves ikke mer enn at det i saken er «behov» for det. Det er ikke et strengt begrensende kriterium, og det må være nok at saken reiser spørsmål som normalt kan være vanskelig å forstå. Det gjelder spesielt hvis straffesaken berører fagfelt som ikke er allemannseie og som er av en viss vanskelighetsgrad. I forarbeidene til strpl. § 277 ble det uttalt at behovet ville kunne være til stede i saker om økonomiske kriminalitet, herunder prissaker og saker om regnskap.3 Det sier seg selv at behovet kan være minst like påtrengende for meddommere med annen spesialkompetanse, ikke minst i miljøstraffesaker.

Det er kun én faggruppe som ikke kan oppnevnes som meddommere, og det er de rettskyndige. Retten kan altså ikke styrkes med eksperter på juridiske spesialemner.

Det vil ikke være lett – og det er heller ikke ønskelig – å oppnevne fagkyndige meddommere som er eksperter på akkurat de spørsmålene som skal behandles i straffesaken. Bestemmelsens hovedformål er å styrke domstolen med meddommere som bedrer domstolens samlede forutsetninger for å forstå problemstillingene i saken. Formålet ivaretas så lenge meddommerne har en generell bakgrunn på et fagområde som gir dem bedre forutsetninger enn menigmann for å forstå saken og stille relevante spørsmål. Dersom sakens opplysning krever spesialkompetanse – for eksempel om tekniske løsninger, bransjepraksis m.v. – bør kompetansen tilføres gjennom sakkyndige vitner. En slik løsning legger best til rette for at spørsmålene blir godt belyst under rettssaken. Den sikrer også kontradiksjon og at de sakkyndiges kunnskap og vurderinger kommer ordentlig frem i saken.

For ordens skyld nevnes at det ikke er noe til hinder for at de fagkyndige meddommerne har ulik kompetanse hvis saken er best tjent med det. Videre stenger ikke oppnevning av fagkyndige meddommere i en sak for bruk av sakkyndige vitner.

Prosessen med å oppnevne fagkyndige meddommere kan være vanskelig. Domstolen vil ofte ønske å høre partenes syn på både nødvendig kompetanse og personvalg. Ofte har partene sterke meninger om begge deler. ØKOKRIM mener at påtalemyndigheten bør la være å foreslå bestemte personer og nøye seg med å ha meninger om hvilken kompetanse som er nødvendig, samt eventuelt peke på miljøer der slik kompetanse finnes. Etter min oppfatning bør det være et mål for domstolen ikke å oppnevne personer som partene har foreslått.

Bidrag til sakens faktiske opplysning gjennom bevisføring

I mange straffesaker bidrar ulike fagpersoner til at retten får saken opplyst og forklart gjennom etterforsking og vitneprov. En rekke av disse er politiansatte. De tilfører sin sakkunnskap i kraft av sitt ansettelsesforhold og gjennom sitt arbeid med saken. Det er likevel ikke disse man normalt sikter til med betegnelsen sakkyndige vitner. Likevel er det slik at spesialetterforskere, dvs. sivilt ansatte personer med begrenset politimyndighet, kan opptre med særlig sakkyndighet i kraft av sin profesjonsbakgrunn. Hos ØKOKRIM har vi f.eks. ansatt biologer, kjemikere og revisorer som iblant etterforsker og vitner på et rent fagkyndig grunnlag.

Rettsoppnevnte sakkyndige vitner

Betegnelsen sakkyndige vitner brukes om andre personer som etterspørres i saken på grunn av sine generelle fagkunnskaper. De skiller seg fra vanlige vitner ved at de ikke har gjort sine egne observasjoner av faktiske forhold som er viktige for vurderingen av den påstått straffbare handlingen. Eksempler på sakkyndige vitner kan være teknisk kyndige som skal vurdere årsakene til en inntruffet arbeidsulykke som involverer teknisk utstyr og der hendelsesforløpet ikke er åpenbart, en ekspert på forurensning som vurderer skadevirkningene av giftig utslipp til vassdrag, eller en sakkyndig som kan fastslå alderen på jordmasser m.v., kunnskap som er nødvendig for å avgjøre om saken dreier seg om automatisk fredede kulturminner etter kulturminneloven § 4.

Etter strpl. § 138 er det også retten som oppnevner de sakkyndige vitnene. Det er normalt påtalemyndigheten som tar initiativ til dette under etterforskningen. Lovens regel er at partene skal komme med innspill til valg av bestemte personer, se strpl. § 141 første ledd.

Lovens utgangspunkt er videre at det oppnevnes én sakkyndig, men med mulighet til å oppnevne to for samme oppdrag. I praksis oppnevnes ofte to, og det borger naturlig nok for større dybde og flere nyanser i vurderingene. Etter strpl. § 139 annet ledd kan retten ved behov oppnevne nye sakkyndige til å vurdere det samme saksforholdet som allerede er vurdert av de tidligere rettsoppnevnte sakkyndige, slik det ble gjort i straffesaken mot Anders Behring Breivik.4

Hovedregelen er at den eller de sakkyndige avgir en skriftlig erklæring til bruk under etterforskningen og i en eventuell rettsbehandling. De plikter også å møte i retten og forklare seg, se strpl. § 143.

Sakkyndige engasjert av partene

Det er ikke bare de rettsoppnevnte sakkyndige som kan tilføre straffesaken fagkunnskap. Dersom partene er uenige i oppnevningen, eller mener vurderingene til de rettsoppnevnte sakkyndige er mangelfulle, kan partene få egne sakkyndige til å gi sin vurdering. Det er nok i første rekke siktede som i et slikt tilfelle vil skaffe til veie nye sakkyndige. Slike partsengasjerte sakkyndige vil kunne avgi alternative og «konkurrerende» vurderinger og forklaringer til de rettsoppnevnte. Ut fra prinsippet om fri bevisføring er dette uproblematisk. I motsetning til i mange sivile saker er det likevel ikke regelen at man i straffesaker om økonomi og miljø opplever «battle of experts».

Det skjer ikke sjelden at påtalemyndigheten selv engasjerer eksterne sakkyndige under etterforskningen til å vurdere et spesielt forhold. Domstolen har da senere adgang til å oppnevne vedkommende som sakkyndig under hovedforhandlingen. Det samme kan gjøres for den sakkyndige siktede har engasjert.
Mens de rettsoppnevnte sakkyndige avhøres etter egne regler, skal de privatengasjerte i utgangspunktet avhøres etter alminnelige regler for vitner.

Påtalemyndighetens vurderinger og valg i prosessene

De vurderinger og valg som påtalemyndigheten gjør i forbindelse med å tilføre sakkyndighet til straffesakene, er viktige.

Særlig når det gjelder oppnevning av fagkyndige meddommere, skal påtalemyndigheten identifisere sakene som trenger slike og i så fall be om oppnevning. Den skal også gjøre sitt for at domstolen tilføres riktig sakkyndighet. Svikt i disse vurderingene, for eksempel slik at det i strid med loven ikke blir oppnevnt fagkyndige meddommere, kan ha alvorlige konsekvenser, i verste fall opphevelse etter anke. Påtalemyndigheten må påse at det heller ikke begås andre feil, for eksempel at en fagkyndig meddommer er inhabil.

For sakkyndige vitner gjelder må også regler iakttas. årvåken, for eksempel habilitetsregler, se strpl. § 142.

Noter
  1. Se for eksempel Rt 1995 s. 1922.
  2. Også i ankeomgangen er det i visse tilfeller adgang til å oppnevne fagkyndige meddommere, se strpl. § 332 første ledd fjerde punktum.
  3. Se Ot.prp. nr. 35 (1978–1979) Om lov om rettergangsmåten i straffesaker, s. 66–72.
  4. Se blant annet Rt 2012 s. 268.

Sist oppdatert 19/12/2014