Vellykket tverrfaglig miljøkrimkonferanse

Etter initiativ fra Riksadvokaten avholdt Miljødirektoratet og ØKOKRIM 18. november den første tverrfaglige miljøkriminalitetskonferanse mellom kontrollmyndigheter og påtalemyndigheten som noen gang har funnet sted.

miljoekonferanse_2014_bredde.jpg

Tekst/foto: politiadvokat Inge Svae-Grotli, ØKOKRIM (faksimile til høyre fra www.ba.no) /  inge.svae-grotli@politiet.no

Konferansen ble avholdt i direktoratets lokaler, med ca. 250 representanter fra Justisdepartementet, Klima­ og miljødepartementet, Mattilsynet, Riksantikvaren, Petroleumstilsynet, Kystverket, Fiskeridirektoratet, fylkesmennene, fylkeskommunene, Statens strålevern, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, Kystvakten, Miljødirektoratet, Riksadvokatembetet, Politidirektoratet, politidistriktene, statsadvokatembetene og ØKOKRIM.

Etter at konferansedeltakerne ble ønsket velkommen av assisterende ØKOKRIM-sjef Thomas Skjelbred, innledet riksadvokat Tor Axel Busch med å vise til betydningen av Grunnlovens § 112 og en del av kapittelet om menneskerettigheter som rettslige instrumenter for miljøkrimarbeidet. Endringen av Grunnlovens § 112 i forbindelse med 200-årsjubileet for Grunnloven viser hvor viktig det er med en god innsats på miljøområdet. Grunnlovsbestemmelsens tre ledd har et innhold som både utgjør fanebestemmelser og innebærer en rett til å få kunnskap om miljøtilstanden til enhver tid. Staten har plikt til å gi borgerne riktig kunnskap om miljøets tilstand. Tilsvarende bestemmelser finnes ikke noe annet sted i Grunnloven. Informasjonen skal kunne benyttes av borgerne til å kreve den naturtilstand, det mangfold og det naturmiljø som første ledd oppstiller. I sum understreker Grunnloven på denne måten viktigheten av arbeidet som gjøres i forvaltningen og påtalemyndigheten for å bekjempe miljøkriminalitet.

Direktør for Miljødirektoratet, Ellen Hambro, understreket vårt felles oppdrag om å «sikre fellesskapets interesser for god etterlevelse av miljøregelverket». Det har vært og er utfordringer i samarbeidet mellom forvaltningen og politiet:

  • kompliserte saker henlegges i for stor grad
  • samhandlingen mellom politidistriktene må bli bedre i saker som omfatter ulike distrikter
  • organiseringen av miljøkrimarbeidet i politidistriktene kan bli bedre og kan ikke bæres av «ildsjeler» i politiet og påtalemyndigheten
  • det må tilføres mer ressurser til bekjempelse av miljøkriminalitet

Miljødirektoratet forventer at politiet og påtalemyndigheten fremover benytter seg av forvaltningens fagkompetanse, øker prioriteten i politidistriktene, øker effektiviteten i den enkelte sak og bedrer samhandlingen generelt.

Etter den innledende delen diskuterte seniorrådgiver Nils Kristian Grønvik fra Miljødirektoratet og politiadvokat Margrete Torseter hvordan forvaltningen og politi/påtalemyndighet kan bidra til et bedre samarbeid i miljøkrimsaker.

Grønvik pekte på at samarbeid gir kvalitet og viste til konkrete saker med svært forskjellig utfall, der avgjørelsen var et direkte resultat av samarbeid eller mangel på samarbeid med forvaltningen i saken. Forvaltningen kan bidra både med fagkunnskap og juridisk bistand på spesialområder. Grønvik fremhevet videre viktigheten av hvordan samarbeidet gjennomføres, hva man kan bidra med og forståelse for hverandres arbeidsform, blant annet å skille klart mellom hva som er tilsyn og hva som er etterforsking.

Torseter fulgte opp med å peke på utfordringene en miljøkrimjurist møter i distriktene. Porteføljen er full av andre saker, og man er avhengig av en lokal forståelse for at etterforskingen av miljøkrimsakene skal prioriteres. Torseter trakk i tillegg frem viktigheten av at miljøkoordinatorer og miljøjurister får handlingskraft gjennom fulle stillinger; de bør også knyttes til økoteamene i hvert distrikt. Sentrale måltall og sterkere føringer fra Politidirektoratet og Riksadvokaten er nødvendig for å sikre en reell prioritering av området. Torseter kom med følgende tips til forvaltningen:

  • anmeld flere saker
  • anmeld tidligere, og be om et møte for å forklare saken
  • vær ikke mer bastante enn dere kan innestå for i retten
  • følg anmeldelsessakene deres i rettssalen, selv om dere ikke skal vitne
  • klag på henleggelser

Før lunsj gikk advokat Marius Stub fra regjeringsadvokaten gjennom «Tilsynsforvaltningens samarbeid med politi og påtalemyndighet» og redegjorde for at det foreligger relativt store muligheter for slikt samarbeid uten at tilsynslovgivningen og straffeprosesslovgivningen kommer i direkte konflikt med hverandre. Stub (og senere Busch) nevnte også spørsmålet om hva politi og påtalemyndighet kan gjøre med alle opplysningene de lovlig får tilgang til via tilsynsmyndighetene.

Etter en utvidet lunsj med nettverksbygging og diskusjon var Fredric Hauge neste på talelisten. Han reiste spørsmålet «Er farlig nok til å være miljøkriminell?». Hauge og Bellona mener at svaret er klart nei, særlig med tanke på oljesektoren og petroleumstilsynets praksis med å anmelde svært få saker til politiet. Hauge rettet kraftig kritikk mot tilsynet (som senere tok til motmæle og gjorde rede for bruk av andre virkemidler tilsynet har vurdert som mer hensiktsmessige). Hauge var heller ikke fornøyd med bøtenivået i foreleggsakene som Bellona har vært pådrivere for (Statoilsaker knyttet til Gullfaks C, Oseberg C/Sture og Veslefrikk). Hauge omtalte bøtene på mellom 10 og 30 millioner kroner som «lommerusk». Hauge pekte for øvrig på konkrete forbedringspunkter og forventninger som Bellona har til forvaltningen og politiet i miljøkrimsaker.

miljokonferanse_2014_bredde_foredragsholdere.jpg

Etter Hauges innlegg ble det avholdt en debatt ledet av Tarjei Istad fra ØKOKRIM med riksadvokat Tor-Aksel Busch, Atle Roll-Matthiesen fra Politidirektoratet, Ellen Hambro fra Miljødirektoratet, Rune Bård Hansen fra Vestfold politidistrikt, Hans Tore Høviskeland fra ØKOKRIM, Steinar Sunde fra Miljø og landbruk i Søgne kommune, Kjell Kvingedal fra Fylkesmannen i Hordaland og Frederic Hauge fra Bellona. I debatten ble flere sider av samarbeidet mellom forvaltning og politi trukket frem, og erfaringer fra ulike tilsynsorganer ble delt. Det ble uttrykt et sterkt ønske om å få vite mer fra Roll-Matthiesen rundt omorganiseringen av norsk politi, ikke minst da Ellen Hambro understreket at politiets arbeid på miljøkriminalitetsområdet ikke kan baseres på «ildsjeler» eller dugnad, slik man kan få et inntrykk av i dagens organisering.
Riksadvokat Tor Axel Busch avrundet konferansen med å slå fast at han hadde hatt store forventninger, og at det hadde vært en interessant og tankevekkende dag. Riksadvokaten håpet at deltakerne hadde funnet inspirasjon i det som var blitt formidlet, og ikke minst brukt pausene til å knytte kontakter for videre samhandling. Han oppsummerte så dagen i følgende 5 punkter:

For det første er miljøkriminalitet alvorlig og kan true livsgrunnlaget og livskvaliteten vår. Alvoret må gjenspeiles i innsatsen vi legger ned for å motarbeide denne kriminaliteten. I valget mellom anmeldelse og andre reaksjoner har Riksadvokaten stor respekt for alternativer til straffesystemet, men det er like fullt Riksadvokatens oppfordring at alvorlige saker skal sendes til politi og påtalemyndighet. Våre reaksjoner bør kanskje skjerpes, men det kan ikke skje utelukkende med utgangspunkt i alminnelige betraktninger. Det må være et godt grunnlag for det. Vi har fått presentert disputten mellom Bellona og Petroleumstilsynet her i dag, som vi ikke skal ta stilling til, men hvor vi registrerer en viss ulik måte i å håndtere atferd som man ønsker å justere mellom særlig ingeniører og jurister. Ingeniører har stor tillit til å få frem hele faktagrunnlaget og så sørge for at atferd justeres gjennom en god dialog, mens vi som jobber i politi og påtalemyndighet – og i Miljødirektoratet – har tro på allmennprevensjon, at noen ikke vil justere atferd med mindre de ser at det er en oppdagelsesrisiko og det Riksadvokaten kaller en adekvat reaksjon.

For det andre er det utvilsomt slik at god oppgaveløsning avhenger av et løpende og konstruktivt samarbeid mellom forvaltningen, politiet og påtalemyndigheten. Det gjelder på mange andre felt, og det gjelder også i bekjempelsen av miljøkriminalitet. Vi skal selvfølgelig ikke være slaver av hverandre, men vi skal samarbeide tett og godt og gjerne med et kritisk søkelys på hverandres rolle. Når det gjelder samarbeid i enkeltsaker, understreker jeg viktigheten av å komme tidlig i gang med etterforskningen. Det er ikke alltid nødvendig med den perfekte anmeldelse, den kan suppleres underveis. Politi og påtalemyndighet må hente det beste ut av forvaltningen for å forstå alvoret, for å underbygge viktigheten av en reaksjon og for at reaksjonen blir tilstrekkelig streng.

For det tredje vil Riksadvokaten peke på at man i samarbeidet mellom forvaltningen, politiet og påtalemyndigheten så langt synes å ha vært til dels for forsiktige i saker under etterforsking. Det skal være en klar rolle- og ansvarsfordeling, men så vidt Riksadvokaten oppfatter det, er det rom for et mer omfattende samarbeid enn i dag. Samtidig ligger det en utfordring i bruken av informasjon, opplysninger og dokumenter fra forvaltningssporet når disse bringes over i straffesporet. Det er likevel politiet og påtalemyndighetens utfordring å finne gode løsninger på dette, og det må vi håndtere.

For det fjerde må påtalemyndigheten etter Riksadvokatens syn bli noe mer offensiv i påtaleavgjørelser på miljøkriminalietsområdet. Det kan være grunn til å vurdere om enkelte sakstyper som normalt har endt med foretaksstraff, i større grad bør føre til straff for fysiske personer.

Det femte og siste punktet gjelder forventningene om de organisatoriske endringene i politiet. De kommer, og Riksadvokaten er helt enig i at de vil føre til en bedre oppgaveløsning også innenfor dette feltet. Det er vår klare forventning og vårt håp. Men vi kan altså ikke ha et politi og en påtalemyndighet som i lang tid avventer organisatoriske endringer. Vi er ikke i dvale. Vi skal være offensive og jobbe med saker på dette området med det alvor som situasjonen tilsier.


Sist oppdatert 22/12/2014