DNA-analyse

I forrige nummer av Miljøkrim presenterte vi en artikkel som belyser hva DNA er for noe, og hvilke egenskaper DNA har i levende celler. DNA finnes imidlertid også i døde celler, og kan derfor gi svært nyttig informasjon i etterforskningen av kriminalsaker, ikke minst miljøsaker.

Av spesialetterforsker Antonio B.S. Poléo, ØKOKRIM og adjunkt Victoria Østrem, SKOLOPENDER AS. Del 2 av 2.

DNA

Figur 1. Båndmønster dannet etter at DNA-fragmenter er sortert ved hjelp av gel-elektroforese (se fig. 3). Båndmønsteret, eller DNA-profilen, er unik for hver person.

I arbeidet med å etterforske ulike saker innenfor miljøkriminalitet, kan vi stå overfor spørsmål om hvem som er gjerningsmann, eller om det blodet vi fant på åstedet stammer fra en grevling eller en gaupe. Vi kan lure på om den ulvetannen vi sitter med kommer fra et museum eller fra en ulv som er ulovlig skutt inne ved svenske-grensen. Vi kan også sitte med en mengde biter av et ukjent dyr, og lure på hva slags dyr disse bitene stammer fra. Det kan også være spørsmål om bitene stammer fra flere individer eller ett og samme dyr. DNA kan gi oss uvurderlig hjelp til å svare på slike spørsmål som vi har nevnt her, og på denne måten løse en rekke puslespill av denne typen. Før dere leser videre anbefaler vi dere imidlertid å finne frem forrige artikkel om DNA: Miljøkrim 2/3-2006, side 10-15.

Alle rester av planter og dyr inneholder celler, og i forrige artikkel om DNA påpekte vi at alle levende celler inneholder DNA. Det er grunnen til at vi kan finne DNA i blod, spytt, hud, sæd, avføring eller kjøttbiter. Slikt bløtt materiale brytes imidlertid raskt ned, så det er ofte en fordel om man finner denne typen spor relativt kort tid etter at de er avsatt. Det kan være verdt å merke seg at dersom det er midt på vinteren, eller man leter og finner noe spennende i en fryser, så kan DNA være konservert selv etter lang tid. Det samme gjelder dersom materialet har tørket inn. Blod og sædflekker kan derfor inneholde DNA selv om de er ganske gamle. Man kan også finne DNA i meget gammelt biologisk materiale, for eksempel i inntørket kjøtt (muskulatur), i rotkanaler i tenner, i margen i knokler, i hårsekker ved basis av hår, og i kanalen ved basis av fjær. Etter at biologisk materiale har forlatt den levende kroppen, starter imidlertid en nedbryting av DNA inne i de døde cellene. Med økende alder blir det derfor gradvis vanskeligere å isolere DNA fra dødt materiale. Under helt bestemte betingelser har det likevel blitt funnet DNA selv i brente knokler, men det er selvfølgelig vanskelig å isolere DNA fra slikt materiale.

Figur 2. Eksempler på hvordan tre ulike restriksjonsenzymer klipper DNA-molekylet ved helt bestemte basesekvenser.

 

DNA-profil

Tidligere metoder stilte strengere krav til DNA-kvaliteten enn de moderne metodene, og det var særlig mordsaker som ble oppklart på denne tiden, ikke minst fordi disse metodene var særlig kostbare. I alle DNA-analyser gjelder det at DNA-et fra det organiske materialet (blod, sæd, hår etc.) må isoleres, det vil si å få helt rent DNA å arbeide med. Denne foredlingen er absolutt ikke helt enkel, og involverer en rekke biokjemiske trinn. Vi går ikke inn på disse detaljene her, men starter vår beskrivelse med en passe stor prøve isolert DNA fra et åsted. De første DNA-metodene som ble brukt til å felle en gjerningsmann var såkalte RFLP-metoder (RFLP = Restriction Fragment Length Polymorphy), som kunne brukes til å lage slike DNA-profiler som på figur 1. Denne metoden er basert på såkalte restriksjonsenzymer, som kjenner igjen spesielle sekvenser av baser på DNA-molekylet (se Miljøkrim 2/3-2006), og kutter DNA-tråden der disse sekvensene forekommer (figur 2). Resultatet blir oppklippet DNA i kortere og lengre biter. Det finnes mange ulike restriksjons-enzymer, hver tilpasset sin spesifikke sekvens, og ved å tilføre flere ulike slike enzymer får vi mange nokså korte DNA-fragmenter.

Neste skritt på veien mot en DNA-profil var å sende disse fragmentene gjennom en "gel-elektroforese", et lite basseng med gelé, og med en positiv pol i den ene enden og en negativ pol i den andre (figur 3). Fordi DNA-molekylet har negativ ladning, vandrer fragmentene gjennom geleen fra den negative til den positive polen. De største fragmentene møter mest motstand og vandrer kortest i løpet av et gitt tidsrom. På denne måten vil DNA-fragmentene etter en stund ligge på rekke og rad i forhold til hvilken lengde de har.

Gel-elektroforese

Figur 3. Prinsipptegning av gel-elektroforese. DNA-prøvene appliseres en og en i hver sin brønn. Når strømmen settes på vandrer DNA-molekylene i prøven fra den negative mot den positive polen. Motstanden i gelen avgjør hvor langt de vandrer i løpet av en gitt tid. De minste molekylene vandrer lengst.

Foreløpig er det ikke åpenbart at dette kan felle en gjerningsmann. Men hold ut, vi kommer i mål etter hvert: DNA endrer seg fra generasjon til generasjon på grunn av mutasjoner under meiosen (=kjønnscelledeling, se Miljøkrim 2/3-2006). Punktmutasjoner regnes for de vanligste, og innebærer bortfall eller tilskudd av én enkelt base langs DNA-tråden. Sekvensen blir lenger ved tilskudd av en base, eller kortere ved bortfall av en base. Under meiosen kan også en lengre sekvens skifte posisjon i genomet (organismens samlede DNA). Disse endringene fører til at så å si ingen individer i en populasjon har de samme avstandene mellom "klippe-sekvensene" til restriksjonsenzymene, og det er dette vi kaller polymorfi (flere former) i denne sammenhengen. Fragmentene som klippes opp av samme cocktail med restriksjonsenzymer vil ha forskjellig lengde hos to ulike individer. Det betyr at når de sendes gjennom geleen, vil DNA-fragmentene fra person A legge seg i et annet mønster enn fragmentene fra person B. Se nå nøye på bildet av DNA-profilene fra gjerningsmannen, samt mistenkt A, B, C og D (fig. 1).

Det du ser er DNA fra de fire prøvene klippet opp med samme restriksjons-enzymer, og at den distribusjonen av fragmentlengder dette har gitt. Gjernings-mannen og mistenkt D har helt like fragmentlengder i sine DNA-molekyler. Tilfeldig?

Et DNA-register er en samling slike profiler som gjør det mulig å sammenligne material fra et offer, åsted eller mistenkt med tidligere straffede personer. Et referansematerial til bruk i miljøsaker kan likeledes være et register over DNA-profiler til skandinaviske ulver, rovfugler osv.

BILDE  

Figur 4. Prinsipptegning av PCR. Ved å gjenta syklusene på figuren gjentatte ganger ender man opp med et stort antall kopier av den opprinnelige markørsekvensen.

 

 

Isolering og opparbeiding

I gamle prøver kan nedbrytingen ha gått så langt at man bare finner små DNA-fragmenter. Andre ganger kan man sitte med svært lite spormateriale, for eksempel kun ett hårstrå, og dermed svært få celler. Dette kan imidlertid være intakt DNA, altså hele DNA-molekyler. Med moderne metoder går det an å mangfoldig-gjøre DNA med kun en liten prøve som utgangspunkt. Den såkalte PCR-metoden (Polymerase Chain Reaction) som ble utviklet rundt 1990, har gjort det mulig å hente informasjon ut av svært små mengder DNA, både intakt og ikke-intakt.

Metoden er basert på cellens eget DNA-kopieringssystem med komplementære baser (se Miljøkrim 2/3-2006). I den levende cellen finnes det et enzym, DNA-polymerase, som er det enzymet som sørger for at DNA blir kopiert. I prøven med isolerte DNA-fragmenter fra døde celler, er dette enzymet uvirksomt. Første trinn i PCR er derfor å lage en blanding bestående av polymerase, det fragmenterte DNA fra prøven, og en god porsjon baser (mononukleotidene tymin (T), adenin (A), cytosin (C) og guanin (G) som er byggesteinene i DNA). Polymerasen bruker DNA-fragmentene som mønster (eller templat). Ved hjelp av oppvarming får man de to trådene som DNA-molekylene består av til å skille lag. Så kjøles prøven litt ned og polymerasen begynner å kopiere de to trådene ved å sette inn de komplementære basene slik at man får nye DNA-dobbelttråder (fig. 4). Prosedyren med oppvarming og nedkjøling gjentas en rekke ganger og resultatet blir at man får opparbeidet mengder av DNA gjennom en omfattende mangfoldiggjøring av det DNA som ble isolert fra den opprinnelige hårprøven eller gamle vevsbiten.

For at PCR-metoden skal virke må man ha et "startmolekyl" som polymerasen kan feste seg til og jobbe ut fra. Et slikt molekyl kalles en primer og består ev en kort sekvens med nukleotider (oligonukleotid) som passer akkurat til én bestemt sekvens på DNA-et (fig. 4).

Slike primere fremstilles kunstig og de kan spesialdesignes slik at de finner frem til, og mangfoldiggjør nøyaktig de delene av DNA man er interessert i. Et slikt område kan for eksempel være et spesifikt gen eller allel (versjon av et gen) man bare finner hos gaupe, eller et gen man bare finner på Y-kromosomet – altså spesifikt for menn. Slike spesielle basesekvenser på DNA-tråden som forteller om art, kjønn, slektstre etc., kalles markører. Det ligger et møysommelig kartleggingsarbeid bak det å finne frem til en spesifikk markør, men når denne først er funnet er den selvsagt til uvurderlig hjelp i kriminaletterforskningen.

Figur

Figur 5. Gaupefellen sett innvendig med tydelig blodsprut oppover langs veggen. DNA-analyser viste at blodet stammet fra gaupe.

 

Grevling eller gaupe?

En mann ble nylig dømt til 15 dagers fengsel for å ha drept en hunngaupe i en gaupefelle i januar 2005. Tiltalte hadde forsøkt å skjule drapet ved å simulere jakt på gaupen. Etter at han hadde drept dyret med flere knivstikk tok han det med seg hjem og la det i fryseren. Da gaupejakten startet i februar tok han det døde dyret opp av fryseren, brakte det med seg ut i skogen, og skjøt på det med hagle. Ved den obligatoriske fremvisningen av dyret etter endt jakt ble det fattet mistanke om at noe var galt og det ble innledet politietterforskning av saken. Under etterforskningen fant man frem til en gaupefelle som tiltalte hadde oppsynet med gjennom et forskningsprosjekt han var tilknyttet som frivillig. I fellen fant man omfattende blodsøl innvendig på vegger og gulv (fig. 5).

Da tiltalte i avhør ble konfrontert med blodet i fellen, forklarte han at han hadde drept en grevling der nylig.

Prøver av blodet i fellen ble imidlertid sikret og sendt til DNA-analyse og det ble slått fast at prøvene ikke inneholdt grevlingblod, men gaupeblod. I rapporten står det at prøvematerialet er analysert med hensyn på mitokondrielt DNA (mtDNA), og da kan det være nyttig å vite litt om dette fenomenet. I forrige artikkel om DNA (se Miljøkrim 2/3-2006) slo vi fast at DNA er lokalisert i cellenes kjerner. I cellene finnes det imidlertid en type små organeller som kalles mitokondrier (fig. 6). De er eksperter på å omdanne glukose til karbondioksyd (CO2) og vann på en måte som skaffer til veie maksimalt med energi som cellene i kroppen vår kan nyttegjøre seg.

BILDE
Figur 6. Mitokondriene er små organeller som er lokalisert utenfor cellekjernen, i cytoplasma.

Det antas at en gang for fryktelig lenge siden, nesten ved tidenes morgen, ble en bitteliten frittlevende organisme, faktisk en bakterie, tatt opp i en større celle. Den store cellen hadde fordeler av «samlivet» med bakterien, og utviklet seg senere til flercellede organismer som etter hvert har blitt til de livsformene vi kjenner i dag. Inne i våre celler lever fremdeles den lille skapningen sitt bakterielignende liv, i form av mitokondrier. Det innebærer blant annet at de formerer seg ukjønnet ved nokså hyppige delinger og at de har et lite, men meget funksjonelt DNA i form av bare ett kromosom (du husker vel at alle organismer som driver med kjønnet formering har to sett kromosomer, ett fra far og ett fra mor..?).

Det spesielle med mitokondrielt DNA er at det, i motsetning til kjerne-DNA (nukleært DNA = nDNA), kun arves fra mor. Sædcellen er spesialisert til å svømme langt, og i denne tilpasningen ligger at den kun er utstyrt med det nødvendigste, nemlig kjerne-DNA fra far. Eggcellen er nesten som andre celler, inneholdende både cytoplasma og de organellene vi finner i alle andre celler i kroppen, blant annet mitokondrier. Når egg og spermie smelter sammen ved befruktning, bidrar ikke spermien med noen organeller, og alle mitokondrier i alle celler stammer fra de som var til stede i eggcellen ved befruktningen. Dette er forklaringen på at mitokondriene hos alle dyr stammer fra deres mor, altså hun som bidro med egget og dets innhold.

Det mitokondrielle genomet er svært lite sammenlignet med det nukleære genomet, og hos oss består det mitokondrielle genomet av ca 16.500 basepar, mens det nukleære genomet antas å bestå av rundt 3,2 milliarder (3 200 000 000) basepar. Omgjort i mer håndterlig valuta; dersom man skriver ned basene kun i den ene DNA-tråden, bokstav for bokstav uten mellomrom, tilsvarer dette 230 norske lovsamlinger. Den ene tråden i det mitokondrielle genomet får derimot plass på mindre enn tre og en halv side.

Fordelen med å bruke mitokondrielt DNA til DNA-analyser er at det i hver celle finnes et stort antall mitokondrier og i hver mitokondrie finnes flere kopier av hvert DNA-molekyl. Mitokondrielt DNA viser dessuten stor variasjon mellom arter, mens variasjonen innen en art er mer begrenset. Mesteparten av det mitokondrielle genomet er funksjonelt; det vil si at det er i bruk som kode for proteiner osv, i motsetning til kjerne-genomet hvor det hos pattedyr bare er omtrent 1,5 % som er kodende. Imidlertid har slike små genomer få reguleringsmekanismer for riktig kopiering, og med hyppig deling og liten reparasjonsevne blir resultatet en rekke mutanter. Fordi det aldri skjer noen miks med DNA fra andre celler (slik som det jo gjør under en kjønnet befruktning), vet vi at all endring i det mitokondrielle DNA-et, er mutasjonsklokken som tikker og går. Dette gjør at mitokondrielt DNA har stor verdi når man skal studere evolusjon og innbyrdes slektskap mellom ulike arter og organismegrupper.

Det mitokondrielle DNA i blodet som ble sikret i gaupefellen ble sammenlignet med mitokondrielle DNA-typer fra et stort antall arter som man har samlet i en database. Det viste seg at det var overensstemmelse mellom DNA-typen fra blodet og DNA-typen for gaupe i databasen. Man visste da at tiltalte ikke snakket sant i sin forklaring om at blodet i gaupefellen stammet fra en grevling. Det neste spørsmålet var om gaupeblodet i fellen var avsatt fra en hunngaupe eller en hanngaupe.

Figur

Figur 7. Eksempel på to ulike alleler for en mikrosatelittmarkør hos et individ. Den ene er arvet fra far og den andre fra mor. Ved å analysere mange slike mikrosatelittmarkører får man etter hvert et bilde som blir unikt for hvert enkelt individ.

 

Kjønnsbestemmelse

Kjønnsbestemmelse utføres ved å undersøke om DNA fra prøven inneholder markører som er spesifikke for Y-kromosomet. Som dere kanskje husker fra Miljøkrim 2/3-2006, så har begge kjønn X-kromosom, mens det kun er hannen som har Y-kromosom (XX=hunn, XY=hann). Det tjener altså ingen hensikt å finne ut om individet har et X-kromosom. DNA som ble isolert fra gaupeblodet ble derfor tilsatt primere for to Y-kromosomspesifikke markører. Når resultatene forelå, viste det seg at det ikke hadde latt seg gjøre å mangfoldiggjøre disse markørene ved hjelp av PCR. Dette kunne tyde på at blodet stammet fra en gaupe av hunnkjønn. Det kunne også ha vært slik at mangfoldiggjøringen mislyktes til tross for at det var Y-kromosomer i materialet. Konklusjonen fra laboratoriet var derfor at resultatene ikke "taler i mot at blodet stammer fra en hunngaupe". I andre saker benytter man ofte også X-kromosomspesifikke markører, for å kontrollere at metoden virker som den skal; hvis det ikke blir mangfoldiggjort X-markører vet man at noe er galt med materialet eller metoden. Vi vet ikke hvorfor dette ikke ble gjort i vårt tilfelle med gaupen, men det kan skyldes at slike markører ikke var tilgjengelige ved det laboratoriet hvor prøvene ble analysert.

En annen grunn kan ha vært at det forelå sterk mistanke om at blodet stammet fra den gaupen som tiltalte hadde forklart at han hadde felt under ordinær gaupejakt. En vevsprøve av denne gaupen var allerede sikret og sendt til laboratoriet sammen med blodprøven fra gaupefellen. Dersom det viste seg at blod og vev kom fra samme individ ville det selvsagt også gi svaret på hvilket kjønn den hadde! Neste trinn ble derfor å sammenligne DNA fra blodet med DNA fra gaupen med tanke på individ-sammen--ligning.

Figur

Figur 8. Beslaget som ØKOKRIM fikk inn sommeren 2004. Det inneholdt en rekke vevsbiter med ukjent opprinnelse. Det dreide seg om biter av bein, kjøtt, hud, hår og tenner, som var oppbevart i glass og plastposer.

 

Individbestemmelse

Prøvematerialet fra fellen og gaupen ble analysert med hensyn på såkalte mikro-satellitter, som er en form for ikke-kodende områder av kjerne-DNA. Mikrosatellitt-områder er DNA som i stor utstrekning varierer mellom individer. Ved å analysere flere ulike mikrosatellittmarkører får man en mer eller mindre individspesifikk DNA-profil. Ti ulike mikrosatellittmarkører som er utviklet for gaupe ble analysert, og på bakgrunn av de ti markørene fikk man en DNA-profil som viste seg å være identisk for blodprøven fra gaupefellen, og for vevsprøven fra den angivelig skutte gaupen.
Men hva er egentlig en mikrosatellitt; en bitteliten DNA-bit som svever i bane rundt i kroppen?

Mikrosatellitter er områder i DNA-molekylet hvor en kort basesekvens er repetert mange ganger, for eksempel CACACACACA, hvor det repeterte enheten er CA, eller AGTAAGTAAGTAAGTA, hvor den repeterte enheten er AGTA. Antallet repetisjoner av enhetene i en mikrosatellitt varierer svært mye, og de fleste individer arver et forskjellig antall repeterte enheter i allelene de har arvet fra henholdsvis far og mor (fig. 7).

Dette gjør mikrosatellitter velegnet til individbestemmelse, så vel som slektskapsanalyse. Mikrosatellittene finnes i de delene av genomet som divergerer mest mellom arter. Derfor kan hver enkelt mikrosatellittmarkør kun anvendes på den arten den er utviklet for, eller på nært beslektede arter slik som hund og ulv.

Konklusjonen fra laboratoriet var at resultatene talte sterkt for at blodet fra gaupefellen stammet fra samme individ som vevsprøven.

Figur

Figur 9. Kongsinger-Årjäng reviret. På bakgrunn av DNA-analyser av de beslaglagte vevsprøvene av ulv, og den informasjonen forskerne hadde i sin database, lot det seg gjøre å konstruere et diagram som viste hvordan ulvene i beslaget (fargede bokser) var beslektet med hverandre. Individ V00-02 var ikke en del av beslaget.

 

Slektskapsbestemmelse

Det ble gjort en beregning for å finne hvor stor sannsynlighet det var for at blodet i gaupefellen var avsatt av en annen gaupe enn den saken omhandlet. Det som faktisk ble beregnet var sannsynligheten for at en tilfeldig valgt gaupe skulle ha samme DNA-profil som denne gaupen. DNA-profilet fra prøvene ble derfor sammenlignet med DNA-profiler fra 49 svenske gauper, som finnes i en database samlet inn i forbindelse med et skandinavisk forskningsprosjekt. Beregningene viste at det er mindre en miliontedels sjanse (<1/1.000.000) for at et tilfeldig individ skal ha nøyaktig samme DNA-profil som gaupen i vår sak. Tiltalte tilsto etter hvert de faktiske forholdene når det gjaldt hvor og hvordan gaupen var drept.

I en annen sak, som bærer mange likhetstrekk med gaupesaken, ble en mann tidligere i år dømt til 21 dager fengsel for å ha hatt vevsbiter fra ulv i sin besittelse. I den saken ble det imidlertid ikke avgitt noen forklaring på hvor vevsbitene kom fra. Det eneste som kom frem var noen antydninger om at prøvene stammet fra noen av ulvene i Atndalsflokken som ble skutt fra helikopter i 2001.

Takket være det skandinaviske ulveprosjektet SKANDULV, finnes det imidlertid et register over DNA-profiler fra alle ulver som har vært radiomerket i Sverige og Norge, samt fra en rekke ulver man har funnet avføring eller løpeblod i urinen etter. I tillegg er det slik at den skandinaviske ulvestammen var totalt utryddet en gang på 1960-tallet. Etter dette har det vandret inn ulver, nærmere bestemt tre individer, som har gitt opphav til den nye og nåværende ulvestammen i Skandinavia. Det svært lave antallet stam-ulver gjør at hele den skandinaviske stammen er i nær slekt med hverandre og at det er mulig å lage et fullstendig slektstre over den nåværende ulvestammen. Ved å sammenligne DNA-profiler kan man finne frem til hvilken plass et individ har i slekten, selv om individet ikke tidligere har vært kjent for forskerne.

Sommeren 2004 fikk ØKOKRIM i forbindelse med sin etter-forskning inn en rekke vevsbiter med ukjent opprinnelse. Det dreide seg om biter av bein, kjøtt, hud, hår og tenner, som var konservert på ymse måter i glass og plastposer (fig. 8). Disse ble sendt til laboratoriet for DNA-analyse. Ved hjelp av mitokondrielt DNA ble det slått fast at de fleste av de vevsbitene det lot seg gjøre å opparbeide DNA fra, ti i alt, stammet fra ulv. En eneste bit viste seg ikke å stamme fra ulv, men et annet hundedyr. Denne biten er ikke analysert videre, men det er rimelig å anta at den stammet fra en rev.

Alle ni ulveprøvene ble undersøkt videre med hensyn på markører på X og Y kromosomet for å bestemme kjønn. Det lot seg gjøre å mangfoldiggjøre Y-kromosomspesifikke markører ved hjelp av PCR for syv av de ni prøvene. For de to siste prøvene var det bare de X-kromosomspesifikke markørene som lot seg mangfoldiggjøre. Det var altså syv prøver som stammet fra hannulv, og to fra hunnulv. Altså måtte det i hvert fall dreie seg om to individer – en hann og en hunn.

Alle ulveprøvene ble så analysert med hensyn på 19 ulike mikrosatellittmarkører utviklet for hundedyr. Resultatene fra denne delen av analysen viste seg å være svært interessante. For det første viste det seg at materialet stammet fra seks ulike ulver, men ingen av disse tilhørte de såkalte «helikopterulvene», som ble skutt i myndighetenes regi vinteren 2001 ved Atna. Ett av de seks individene var en hunnulv fra Nyskoga 4-reviret som ligger i Värmland, mens de fem andre ulvene; fire hanner og en hunn, kom fra Kongsvinger-Årjäng reviret. Det ble funnet match mellom DNA-profilene fra to av de fem Kongsvinger-Årjäng-ulvene og DNA-profiler som allerede fantes i databasen over skandinaviske ulver. Den ene av disse var alfa-hannen i reviret (registernummer V00-01), som ble fanget og radiomerket i Årjäng 28. januar 2000, og som forskerne plutselig hadde mistet kontakten med den 13. mai 2002. Etter 2 år dukket den nå opp i form av noen skarve levninger hos en privatperson som ikke ville oppgi hvor han hadde vevsprøvene fra. Den andre ulven de hadde DNA-profil på i databasen var datter (ulv nr. V00-03) av alfa-hannen og hun ble fanget og radiomerket samtidig med hannen. Denne ulven mistet forskerne radiokontakten med den 24. juli 2001. De tre andre hannene var så langt ukjente for forskerne, men hadde DNA-profiler som knyttet dem sterkt til alfa-hannen V00-01, og var etter alt å dømme sønnene hans. Dette resultatet ble styrket ved at DNA-profilene til disse tre hannulvene også kunne knyttes til DNA-profilen til ulv V00-02, som var alfa-tispen i det samme reviret. Denne tispen ble også fanget og radiomerket den 28. januar 2000, men hun hadde tydeligvis unnsluppet døden. Figur 9 viser hvordan de nevnte ulvene var beslektet med hverandre, og det var svært oppsiktsvekkende at en privatperson kunne sitte med vevsprøver av hele 5 ulver fra ett og samme revir, samtidig som verken myndigheter eller forskere hadde kunnskap om hvor disse ulvene hadde tatt veien.

De sakene som har blitt beskrevet i denne artikkelen, har det til felles at de representerer en brytningstid i miljøetterforskning hvor viltets status har skutt i været, samtidig som metodene for å bevise ugjerninger har blitt langt mer effektive. Det kan virke som om disse sakene har skapt overraskelse i enkelte miljøer, både i forhold til straffeutmåling og bevisførsel, og dette kan være grunn til forsiktig optimisme for oss som arbeider mot miljøkriminalitet: kombinasjonen av strengere straffer og sikrere bevis vil forhåpentligvis virke enda mer preventivt i fremtiden.


Sist oppdatert 12/12/2006