Da ØKOKRIM kom til Røst

For over 10 år siden var jeg ansvarlig for en politiaksjon på Røst som mange fortsatt husker. Fire av øyas ungdommer ble bøtelagt for ulovlig lundefuglfangst. Saken utløste et voldsomt engasjement.

Av PST-sjef Jørn Holme, Politiets sikkerhetstjeneste

Illustrasjonsbilde

Illustrasjonsbilde.
Foto: Ingar Storfjell/SCANPIX.

Sommeren 1993 var jeg på besøk på øya Tautra i Trondheimsfjorden sammen med familien. På øya var det mange fugler. Og jeg må innrømme at jeg inntil da ikke var spesielt glad i fugler. Jeg husker imidlertid godt at jeg gikk langs stranda og så opp, og tenkte at jeg er jo egentlig deres venn.

Møtet med fuglene på Tautra ble for meg et lite vendepunkt. Etter å ha vært førstestatsadvokat i ØKOKRIM i flere år og aktorert flere store økonomiske straffesaker, ønsket jeg å starte opp et eget miljøteam på huset. ØKOKRIM hadde siden opprettelsen i 1989 også fått ansvaret for miljøkriminalitet. Men lite ble egentlig gjort, når en ikke hadde noen egen avdeling som håndterte den type saker.

Miljøteamet ble etablert i 1994. De første månedene var det bare spesialetterforsker Arild Lyssand og jeg på laget. Siden ble vi flere. Med knappe ressurser kunne vi ikke dekke hele området. Vi valgte å prioritere faunakriminalitet. Senere ble det kulturminne- og forurensningskriminalitet.
Arbeidet med økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet hadde en felles utfordring. Stort sett ble lovbruddene begått av ellers skikkelige folk som på ingen måte kunne karakteriseres som kriminelle. Lovbruddene ble normalt utført i forbindelse med lovlig næringsvirksomhet eller fritidsaktiviteter.

Men det var særlig de store øko-nomiske straffesakene som fikk fokus utad. Og folk fleste forbandt etter hvert ØKOKRIM med tunge konkurskriminelle og bedragere som fikk mange år i fengsel. De som begikk miljølovbrudd var svært sjelden i en så tung «vektklasse». Selvsagt fantes det notoriske faunakriminelle som eksempel de som fanget sjeldne rovfugler for eksport til utlandet. Men det store flertall av de som begikk miljølovbrudd var hederlige samfunnsborgere. Av og til tok ØKOKRIM en miljøsak ikke fordi den var stor, alvorlig eller komplisert, men kanskje bare fordi den var prinsipiell. Det var ikke alltid lett å forstå hos allmennheten, når store tunge ØKOKRIM tok en borger for et mindre forhold.
Effekten av at saken ble gjort til en sak for ØKOKRIM ble ofte stor gjennom media og av og til kanskje for stor. Det var jo ikke alltid de store kriminelle en etterforsket. Noen ganger måtte en ta saker som var vanskelig for den ordinære politistyrken å prioritere. Av og til var det den beste løsning at andre enn lokalt politi tok saken, særlig der det var stor lokal motstand mot håndhevelsen eller ressursene var knappe.

 

Politiaksjonen

Lundefuglen ble fredet på Røst i 1989 etter flere år med kraftig bestandsreduksjon. Men mange fortsatte å fange lundefugl til tross for dette. For folket på Røst var denne århundrelange fangsten en del av kystkulturen, selv om kjøttet ikke lenger var like viktig i matauken som før.

For over 10 år siden var jeg ansvarlig for en politiaksjon på Røst som mange fortsatt husker. Fire av øyas ungdommer ble tatt og bøtlagt for ulovlig lundefuglfangst.

Lensmannen hadde klaget over at få respektert fredningsforbudet. Fylkesmannens miljøavdeling var bekymret. Bestanden av lundefugl var på vei nedover. Men det var vanskelig å håndheve forbudet. De fleste visste når lensmannen nærmet seg.

ØKOKRIM ble kontaktet og i samarbeid med lokalt politi ble det over en helg iverksatt intensivert oppsyn av øya Trenyken. Politiet opprettet en observasjonspost på Hernyken vis a vis Trenyken. Posten ble bemannet av en lokal lensmannsbetjent og Arild Lyssand fra ØKOKRIM. Lyssand var i kontakt med en politibåt som lensmannskontoret hadde bemannet.

Fire ungdommer ble pågrepet under aksjonen for å ha satt opp fangstnett for å fange lundefugl. Ungdommene var ifølge mine kilder greie og samarbeidsvillig. De la kortene på bordet. Guttene sa det som det var, at på Røst hadde folk i generasjoner fanget lundefugl.

Ungdommene ble bøtelagt. Èn vedtok ikke boten og han ble i herredsretten idømt en bot på 10.000 kroner. Retten tilbakeviste at tradisjonen med lundefuglfangst for matauke skulle være straffefriende. Sorenskriveren uttrykte seg slik: «Til dette er bare å si at denne tradisjonen selvsagt må stå tilbake for de fredningsbestemmelser som viltloven har innført», og han viste til en høyesterettsdom fra 1973.

Saken utløste et voldsomt engasjement, ikke minst når aksjonen ble slått stort opp i både lokale og riksdekkende medier. Oppslaget var ett sted: «KRIPOS-aksjon på Røst.» Noen hadde forvekslet ØKOKRIM med et annet politiorgan.

 

Folkemøtet

Ordfører Arnfinn Ellingsen arrangerte folkemøte på Havly som, ifølge en helsides oppslag i VG, samlet over en tiendedel av øyas befolkning. Arnfinn langet ut mot byråkrater og politi.
- Vi rammes av byfolk som ikke kan tenke seg mennesker i pakt med naturen, åpnet ham møtet med. – Kystfolkets kamp mot naturstalinisme og - Er det noe som er truet, så er det vi som bor her ute, var to andre kraftfulle setninger fra ordføreren.

Folkemøtet krevde at fangsten igjen skulle bli lovlig og de tilstedeværende lovte bløtkake og kronerulling til de som ble bøtelagt.

Det kanskje sterkeste vitnesbyrdet mot ØKOKRIM kom fra daværende sogneprest Werner Hausen. Med støtte i 2. Mosebok 1. kapittel utbasunerte han: «Å være ulydig mot loven, er nødvendigvis ikke å være ulydig mot Gud». Selv Gud var mot pågripelsen av ungdommene.

Reaksjonene på Røst gjorde inntrykk på oss i Oslo, selv om vi bare fikk det presentert gjennom mediene. Egentlig uttrykte folkemøtet på Havly en folkelig styrke og et samhold som det er vanskelig for oss søringer å forstå.

 

Vennskapet

Det gikk flere år. Jeg hadde aldri glemt den slagkraftige ordføreren på Røst, som også var kjent for den største velgeroppslutning noen ordfører hadde fått i moderne tid. Så ble det til at vi en dag ble kolleger, som statssekretærer i hvert vårt departement. Han kjente neppe min rolle i ØKOKRIM, og jeg var en smule usikker da jeg presenterte meg for ham første gangen. Da han fikk høre om hvem som stod bak «Da ØKOKRIM kom til Røst», åpnet ansiktet seg i det største smil og beste latter en kunne ønske seg. Arnfinn var romsligheten selv. Han ble en av mine nærmeste venner.

Jeg fikk selv sjansen til å komme til Røst våren 2004, nå som Arnfinns gjest. Ikke som politi, men som venn og kollega.

Temaet var viktigheten av å opprettholde lensmannskontoret på øya, etter initiativ fra Arnfinn. Selv om kommunen var liten, var det viktig for befolkningen med et slikt nærpoliti, ikke minst av hensyn til å forebygge kriminalitet hos ungdommen. Det skjer noe med et samfunn når ungdommen ikke lenger kjenner politiet, og politiet ikke kjenner ungdommen.

Med på besøket var også daværende politimester Bernt Fr. Moe. Vi hadde et nyttig møte med ledelsen i kommunen, hvor konklusjonen var klar: Politiets tilstedeværelse er nøkkelen til et samfunns trygghet.

Jeg var så heldig å kunne få bo hjemme hos Synnøve og Arnfinn under besøket. Synnøve serverte en himmelsk middag med de beste råvarer fra Røst. Selvsagt ikke lundefugl. Arnfinn hadde fått tak i båttransport med hjelp av gode venner ut til Skomvær. Denne båtturen med et par timer på fyret ble en av mitt livs høydepunkter. Vi passerte «åstedet» Trenyken med fuglefjell på fuglefjell.

Det var strålende sol hele dagen. Skomvær fyr var en utrolig opplevelse. For en historisk og nydelig naturperle, det helt ytterste punkt av Norge. I tidligere tider var Skomvær som Karl Erik Harr har beskrevet det i en av sine bøker: «Ytterst i verden».

Jeg husker spesielt samtalen mellom tre voksne gutter - to statssekretærer og en politimester- liggende i gresset foran fyrmesterboligen med blå himmel og stille blått hav så langt du kunne se. Verden sto på en måte helt stille. Det var bare oss, bortsett fra mange fugler. «Mine nye venner».

Teksten er hentet fra et festskrift som Jørn Holme skrev til Arnfinn Ellingsen på hans 60-års dag.


Sist oppdatert 12/12/2006