Kjennelse i Høyesterett: Fiskerivernsonen ved Svalbard og forholdet til EMK

Fiskerivernsonen ved Svalbard og forholdet til EMK

Av førstestatsadvokat Lars Fause, Troms og Finnmark statsadvokatembete. Foto: Illustrasjonsfoto fra Svalbard

Høyesterett har i kjennelse av 27. november 2006, sak HR-2006-01997-A, behandlet anker fra to spanske fiskebåtskippere som var bøtelagt for ikke å ha ført fangstdagbok for torsk og, for den enes vedkommende, også feilrapportering av torsk fanget i fiskevernsonen ved Svalbard.

Høyesterett behandlet også anken fra rederiet som på grunn av disse forholdene var dømt til inndragning. Ankesaken reiser flere spørsmål i tilknytning til fiskevernsonen ved Svalbard, forholdet til Svalbardtraktaten, samt forholdet til EMK protokoll 7 artikkel 4 nr. 1.

Kjennelsen slår klart fast at Regjeringen var i sin fulle rett til å etablere en fiskevernsone ved Svalbard i 1977. Det slås også klart fast at norske myndigheter har adgang til å regulere fisket i sonen, kontrollere fiskefartøy og håndheve brudd på fiskerilovgivningen. Det slås også fast at Kystvaktskvadron Nord har utøvd fiskerijurisdiksjon på en ikke-diskriminerende og god måte i snart 30 år. Kystvakta og påtalemyndigheten kan etter dette fortsette sin praksis i fiskevernsonen som før, i trygg forvissning om at dette skjer innenfor nasjonal lovgivning og folkerettslige skranker. Praksisen med delt myndighet mellom påtalemyndigheten og Fiskeridirektoratet i forhold til å utferdige forelegg og inndra fiskeritillatelse kan også forsette som før.

 

Nærmere om saksforholdet

Saksforholdet var i korte trekk at to spanske fiskefartøy, såkalte «partrålere», rutinemessig ble inspisert av Kystvakta i Fiskevernsonen ved Svalbard den 30. mai 2004. Under inspeksjonen avdekket Kystvakta betydelig misforhold mellom nedtegnelsene i fangstdagboka og oppbevart fangst. På grunnlag av dette ble det besluttet at fartøyene skulle oppbringes til Tromsø. Den 2. juni 2004 utferdiget Troms politidistrikt inndragningsforelegg mot rederiet og forelegg til hver av skipperne. Foreleggene ble ikke vedtatt. Fiskeridirektoratet traff den 7. juni 2004 vedtak om tilbaketrekning av fisketillatelse for 2004 i Norges økonomiske sone for begge fartøyene.

Ved Nord-Troms tingretts dom av 20. desember 2004 ble skipper A ilagt en bot på 30.000 kroner, skipper B en bot på 20.000 kroner og rederiet en inndragning av 1,4 millioner kroner samt saksomkostninger med 20.000 kroner. De domfelte anket dommen i sin helhet inn for Hålogaland lagmannsrett, der ankene ble tillatt fremmet. Ved Hålogaland lagmannsretts dom av 24. februar 2006 ble ankene fra de to skipperne forkastet. Rederiet ble ilagt samme reaksjon som i tingretten. De domfelte anket lagmannsrettens dom inn for Høyesterett, hvor ankene ble tillatt fremmet.

Ankende part gjorde i grove trekk gjeldende at fiskevernsonen ved Svalbard mangler internrettslig hjemmel og at forskriften av 1977 om opprettelsen av fiskevernsonen lider av saksbehandlingsfeil. Det ble videre anført at fiskevernsonen mangler folkerettslig hjemmel. De gjorde også gjeldende at norske myndigheter diskriminerer spanske fiskere i forhold til fiskere fra andre nasjoner, særlig i forhold til russiske fiskere. En slik diskriminering ble hevdet å være i strid med Svalbardtraktaten, SP artikkel 26, EMK artikkel 14 samt den alminnelige likhetsgrunnsetning i norsk rett. Rederiet fremholdt også at straffesaken for deres del måtte avvises med grunnlag i EMK protokoll 7 artikkel 4 nr. 1 (P 7-4).

 

Fiskevernsonen

Høyesterett kom til at forskrift om opprettelse av fiskevernsonen av 1977 har nødvendig internrettslig hjemmel i lov om Norges økonomiske sone av 1976 § 5. Forskriften viser riktig nok ikke til noen bestemt paragraf i loven som hjemmel, men det foreligger ingen saksbehandlingsfeil etter forvaltningsloven § 38 som kan medføre ugyldighet.

Høyesterett la videre til grunn at fiskevernsonen ved Svalbard har folkerettslig hjemmel. Både loven om Norges økonomiske sone og forskriften om opprettelse av fiskevernsone ved Svalbard ble gitt lenge før havrettskonvensjonen (HRK) ble vedtatt og ratifisert. Dette viser at man fra norsk side ikke har ansett HRK som nødvendig rettslig grunnlag for opprettelsen av fiskevernsonen, hvilket også er i samsvar med gjeldende folkerett. Det er på det rene at det foreligger folkerettslig sedvanerett for opprettelse av såkalte fiskerisoner. Forsvarerens anførsler om at fiskevernsonen ved Svalbard er etablert i strid med HRK ble ikke tatt til følge. Ordningen med en ikke-diskriminerende fiskevernsone ble heller ikke ansett å være i strid med HRKs bestemmelser om en eksklusiv økonomisk sone.

 

Ingen diskriminering

Forsvarernes anførsler om at norske myndigheter diskriminerer spanske fiskere i forhold til fiskere fra andre nasjoner, særlig i forhold til russiske fiskere, førte heller ikke frem. Under henvisning til Rt.1996 side 624 fant ikke Høyesterett grunn til å drøfte hvorvidt Svalbardtraktaten får direkte eller analogisk anvendelse i fiskevernsonen rundt øygruppen. Etter en gjennomgang av hvilke regulerings- og håndhevelsestiltak som er iverksatt i fiskevernsonen, fant ikke Høyesterett det nødvendig å ta stilling til om den norske fiskeriforvaltningen i alle tilfeller oppfyller kravene i Svalbardtraktaten artikkel 2 og 3. Det forelå under ingen omstendigheter noen forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonal tilknytning som kunne gi grunnlag for å frifinne de ankende parter eller for at straffesaken mot dem skal avvises. Heller ikke anførslene om at det forelå brudd på SP artikkel 26 eller den alminnelige likhetsgrunnsetning i norsk rett førte frem.

 

EMK

Høyesterett la videre til grunn at det ikke forelå brudd på EMK protokoll 7-4 i saken mot rederiet. Fiskeridirektoratets tilbaketrekning av fisketillatelse den 7. juni 2004 ble ansett som straff i EMKs forstand, hvilket ikke var bestridt av påtalemyndigheten. Det ble her vist til Rt. 2003 side 264 og 2004 side 1500. Høyesterett holdt det åpent hvorvidt politiets inndragningsforelegg av 2. juni 2004 gjaldt som straff i EMK protokoll 7-4s forstand. Det avgjørende for saken var imidlertid at det her åpnes for en viss adgang til å konstatere skyld og sanksjonere i to parallelle prosesser, såfremt det er «sufficiently close connection between them, in substance and in time». Høyesteretts drøftet blant annet betydningen av EMDs praksis i saken R.T mot Sveits (nr. 31982/96), Nilsson mot Sverige (nr. 73661/01), samt Rt. 2002 side 1216 og Rt. 2002 side 557.

Ankene ble etter dette forkastet. Kjennelsen er enstemmig.


Sist oppdatert 12/12/2006