Biologisk mangfold – et begrep, ikke bare et uttrykk for festtaler

De fleste av oss setter pris på alle fuglene som synger om våren og vi fryder oss over alle de spektakulære livsformene som flommer ut av skjermen når David Attenborough går amok i regnskogen i Brasil, og vi lar oss fascinere av det store mangfoldet som finnes i livets ytre trekk. Det viser seg imidlertid stadig hvor viktig det er å ikke nøye seg med å forstå naturen overflatisk. De fleste mener at det er viktig å ha et biologisk mangfold. Men hvorfor er dette så viktig? Vi vil i denne artikkelen forsøke å gjøre et litt dypere dykk ned i de sammenhengene som skaper det biologiske mangfoldet. Vi vil også peke på årsaker til at vi i de siste årene har fått internasjonale konvensjoner som tar sikte på å bevare naturens enorme variasjonsbredde.

Av biolog og adjunkt Victoria Ø. Poléo, Skolopender AS, og spesialetterforsker Dr. scient. Antonio B.S. Poléo, Økokrim 

Historisk grunnlag

”I midten av det 20. århundre så menneskene jorden fra verdensrommet for første gang. Historikere vil kanskje i framtiden si at dette synet virket sterkere inn på vår måte å tenke på enn den revolusjon det kopernikanske verdensbilde skapte i det 16. århundre, som vendte opp ned på menneskenes bilde av seg selv; jorden var likevel ikke universets midtpunkt. Fra verdensrommet ser vi jorden som en liten, skjør kule. Det dominerende inntrykk er ikke menneskelig virksomhet eller byggverk, men skyer, hav, jord og grønne skoger.”

Bildet viser fossilet av en svaneøgle.

Gjennom livets tidsalder her på jorda, antar vi at 99 % av alle arter som har eksistert, også har blitt utryddet. Bildet viser fossilet av en svaneøgle. 

Foto: yaymicro

Dette sitatet er hentet fra rapporten ”Vår felles framtid”, også kjent under navnet Brundtlandrapporten, som ”Verdenskommisjonen for miljø og utvikling” med Gro Harlem Brundtland i spissen la frem i 1987. Kommisjonen ble nedsatt av FN’s generalforsamling i 1983, og ble gitt mandat til å utvikle et ”program for globale reformer”. I rapporten står det videre: 

”Inntil nylig var kloden en stor, delt verden, der menneskenes virksomhet og følgende av den holdt seg pent avgrenset innenfor de enkelte land, innenfor sektorer (energi, landbruk, handel) og innenfor brede saksområder (miljø, økonomi, sosiale forhold). Betydningen av slike grenser mellom land, sektorer og saksområder, er i ferd med å bli borte. Dette er særlig blitt åpenbart gjennom de forskjellige globale ”kriser” som har fanget offentlig oppmerksomhet, særlig i det siste tiåret. Disse krisene er ikke avgrenset til å være enten en miljøkrise, en utviklingskrise eller en energikrise. Det er en og samme krise, hvor forskjellige årsaksforhold er vevd tett sammen.”

Rapporten slo fast at ”dagens utvikling tærer for mye på jordens naturressurser og truer opprettholdelsen av dens livsbærende systemer”. Denne erkjennelsen ble opphav til det etter hvert politisk betydningsfulle begrepet bærekraftig utvikling; og som i henhold til rapporten beskriver en utvikling som; ”imøtekommer dagens behov uten å forringe mulighetene for kommende generasjoner til å dekke sine behov”

I 1992 arrangerte FN et toppledermøte om miljø og utvikling i Rio de Janeiro, Brasil. Vi kan se på dette toppledermøtet som en oppfølging av Brundtlandrapportens hovederkjennelse, nemlig at dagens utvikling må slutte å tære på naturressursene. Møtet i Rio ble en suksess og ga resultater i form av ”Konvensjonen om biologisk mangfold” - Riokonvensjonen. Med denne kom begrepet biologisk mangfold for alvor inn i den politiske debatten. Norge var land nummer 2 til å undertegne avtalen, etter vertslandet, og i dag har hele 175 land sluttet seg til konvensjonen. 

 

Begrepet biologisk mangfold

Biologisk mangfold blir alt for ofte redegjort for på en overfladisk og forenklet måte. Det er derfor ikke så rart at de fleste tenker på alle de fine og forskjellige artene de har sett av fugler, insekter, pattedyr og planter, når de hører begrepet biologisk mangfold nevnt. Det er helt klart besnærende å dvele ved det store mangfoldet vi ser rundt oss, men det dekker bare en liten del av begrepets betydning, og viktigheten av å ikke nøye seg med å forstå naturen overflatisk øker for hver dag. 

Det første vi må gjøre for å forstå hva begrepet biologisk mangfold innebærer, er å skaffe oss kunnskap om de fundamentale prinsippene som driver utviklingen av diversitet (forskjellighet) i naturen:

  1. Alle arter produserer mer avkom enn det som kan leve opp. 
  2. Avkom etter kjønnet formering varierer be- tydelig når det gjelder egenskaper.
  3. Begrensede naturressurser gjør at det skapes konkurranse mellom individene.
  4. Noen av individene vil være bedre tilpasset omgivelsenes utfordringer, og ha større mulig- heter for å bringe sine gener videre til neste generasjon.
  5. Dette fører til en gradvis forandring av egen skapene i populasjonen, som på lang sikt kan utvikle seg til en ny art.

Det viktigste her, er å notere seg hvor avgjørende omgivelsene er for utvikling av mangfold. Det er nemlig omgivelsene som avgjør hvilke egenskaper som er viktige for en art, ikke omvendt. Er omgivelsene kalde er varm pels et gode, er omgivelsene varme er det selvsagt en ulempe. En egenskap er aldri fordelaktig uavhengig av omgivelsene, og det er ikke slik at en art velger omgivelser ut fra sine egenskaper. Isbjørnen (Ursus maritimus) lever ikke i Arktis fordi den har tykk pels, men har tykk pels fordi den lever i Arktis. Isbjørnene med tynn pels har ikke flyttet til varmere strøk, men døde ut lenge før det ble så kaldt i Arktis som det er i dag.

Akkurat som en enkelt faktor i omgivelsene fremmer en bestemt egenskap, slik som i det forenklede eksempelet med isbjørner, vil et mangfold i omgivelser skape et mangfold av egenskaper. Det er de mange og varierte omgivelsene på kloden, som over en periode på ubegripelig mange år, har gitt opphav til det varierte plante og dyrelivet vi ser rundt oss. Alle livsformene og deres omgivelser er bundet til hverandre i uutgrunnelige vekselvirkning.

 

Typer og nivåer av biologisk mangfold

Biologisk mangfold ble i Riokonvensjonen definert som; ”variasjonen hos levende organismer av alt opphav, herunder blant annet terrestriske, marine eller andre akvatiske økosystemer og de økologiske komplekser som de er en del av: dette omfatter mangfold innenfor arter, på artsnivå og på økosystemnivå”.  

Som nevnt innledningsvis, vil nok de fleste tenke på artsmangfold når det er snakk om biologisk mangfold. Færre tenker nok over at det biologiske mangfoldet finnes på flere nivåer, slik Riokonvensjonens definisjon faktisk understreker, og ikke minst - at artsmangfoldet uttrykker de andre, mer subtile, nivåene. 

I bunnen ligger det genetiske mangfoldet representert ved alle variantene av gener med alle de kombinasjonsmulighetene disse gir for egenskaper innen en art (se gjerne artikkel om DNA i Miljøkrim 2/3-2006, side 10-15). Alle de ulike genene, og variantene av disse, som finnes innen en art eller en populasjon kalles for artens eller populasjonens genpool, og vi tenker i økologien at dette er felleseiet til en art eller en populasjon. 

En art kan defineres som en gruppe individer som kan få fertilt (fruktbart) avkom med hverandre, mens en populasjon er en gruppe individer av samme art som eksisterer i et mer eller mindre avgrenset geografisk område. Populasjoner avgrenses dessuten ved at det finner sted flere økologiske interaksjoner (parring, samarbeid eller konkurranse) innenfor populasjonene enn mellom dem. På grunn av migrasjon mellom populasjoner (inn- og utvandring av individer) er det for øvrig ikke mulig å angi skarpe grenser for en populasjon. 

En mangfoldig genpool gir mange kombinasjonsmuligheter, og dermed en stor variasjon mellom individene, og vi får et nivå med individmangfold. Et stort individmangfold styrker arter eller populasjoners livskraft, og er avgjørende for deres overlevelsesevne. Dette skyldes at en stor variasjonsbredde i individuelle egenskaper øker sjansen for at noen individer innehar de egenskapene som er fordelaktige når omgivelsene endrer seg. Dette er for eksempel spesielt tydelig, og ofte avgjørende, i forbindelse med en katastrofe hvor omgivelsene endrer seg mye og brått. De fleste individene i en populasjon vil ikke overleve de omfattende endringene katastrofen medfører, men en stor variasjon øker muligheten for at noen få individer har egenskaper som tåler endringen. I det nye miljøet har disse en fordel, og populasjonens egenskaper endrer seg som et resultat av det nye miljøet. 

I noen tilfeller, for eksempel når det er høy konkurranse mellom individene i en populasjon, kan vi tenke oss at det er de største og minste individene i en populasjon som har best sjanser for å overleve når omgivelsene endrer seg. I et slikt tilfelle kan en populasjon på sikt utvikle seg til to populasjoner ved at de store blir større og større mens de små blir mindre og mindre. Resultatet blir at de utnytter forskjellige deler av et levested med tanke på reirplass, matsanking, forsvar, etc. Til slutt vil ikke de to populasjonene lenger kunne få avkom med hverandre, og det har blitt dannet to arter. 

I andre tilfeller kan et leveområde bli fullt slik at noen individer i en populasjon blir nødt til å emigrere til et annet leveområde for å kunne overleve. Dette nye leveområdet stiller kanskje andre krav til sine beboere enn det gamle, og den samme utviklingen mot et artsskille kan finne sted.

Når vi ser hvor viktig omgivelsene er for utvikling av arter, er det lett å slutte seg til at et mangfold av leveområder, et biotopmangfold (i Riokonvensjonen noe upresist beskrevet som ”økosystemnivå”), også er en viktig størrelse i diskusjonen om det biologiske mangfoldet. Som med alt i naturen, vil en trussel i dette nivået være en trussel for alle de andre, og dette nivået er det som i størst grad er direkte berørt av menneskelig aktivitet. Trusselen mot biotopmangfoldet er sannsynligvis den største trusselen mot biomangfoldet. 

Som vi har forsøkt å forklare ovenfor så er det altså det genetiske mangfoldet og biotopmangfoldet som legger premissene for det de fleste forbinder med biologisk mangfold – artsmangfoldet. Stor genetisk variasjon er en forutsetning for artsdannelse, mens biotopmangfold er drivkraften for artsdannelse. Mens omgivelsene former artene, er det individenes egenskaper (genene) som blir selektert og utrykker mangfoldet innen og mellom arter. 

Når vi er inne på dette med artsmangfold, så er det mange som tror at mangfoldet i et miljø er det samme som antallet arter. Dette er en alt for enkel forståelse av begrepet, og kan lett lede til at man verdsetter biotoper med mange arter fremfor biotoper med få. Begrepet artsmangfold omfatter også de mange ulike sammensetningene av arter som finnes i ulike miljøer. 

Et eksempel som belyser denne problemstillingen finner vi dersom vi ser litt nærmere på kalkingen av norske vassdrag. Vassdragene kalkes fordi sur nedbør gjennom mange år har ført til reduksjon og endring av det biologiske mangfoldet i vassdragene. Det er selvsagt de følsomme artene som har blitt redusert, både ved at det har blitt færre arter og færre individer i de populasjonene som har klart seg. På den andre siden har populasjonene av tolerante arter økt, og noen arter som ikke har vært til stede opprinnelig, kan ha kommet til. 

Begge disse faktorene har ført til en endring i sammensetningen av arter. Når kalkingstiltakene evalueres, er det først og fremst økningen i antallet arter som regnes som positive effekter av kalkingen. Hvordan sammensetningen av arter har utviklet seg blir i liten grad vurdert. I enkelte vassdrag har antallet arter blitt høyere enn det var før forsuringen startet. Dette kan skyldes at det nå lever flere arter der som er avhengige av kalken for å kunne leve i vassdraget, eller at alle de forsuringsfølsomme artene er blitt mer tallrike enn noen gang. Dette har i sin tur gått på bekostning av forekomsten til de forsuringstolerante artene, og betyr at sammensetningen av arter i vassdraget fremdeles er forskjellig fra hvordan den var før forsuringen. Å måle suksessen på bakgrunn av antall arter gir altså ikke grunnlag for ”friskmelding” av et vassdrag. I tillegg kommer det faktum at vannkvaliteten i vassdraget har blitt mer homogen på grunn av kalktilførselen, noe som reduserer den kjemiske variasjonen langs vassdraget og dermed biotopdiversiteten. Dette viser hvor viktig det er at man tar alle nivåer av biologisk mangfold med i betraktningen når ulike tiltak skal settes i verk, slik at vi unngår at et avbøtende tiltak fører til større endringer i biologisk mangfold enn den effekten tiltaket er ment å avbøte.

 

Vi er inne i en biodiversitetskrise

For å bringe det på det rene med en gang: utryddelse er en av livets realiteter. Det er like naturlig at en art opphører å eksistere som at den i sin tid ble formet av de rådende forutsetningene. Gjennom livets tidsalder her på jorda, antar vi at 99 % av alle arter som har eksistert, også har blitt utryddet. Likevel er det for tiden alarmtilstander hva biologisk mangfold angår, fordi utryddelsesraten; hvor raskt arter utryddes, ser ut til å være høyere i vår tid enn noen gang tidligere. Selv i perioden etter at en enorm asteroide traff jorden for 65 millioner år siden, da dinosaurene og en rekke samtidige arter fikk sine endelikt, antar man at utryddelsestempoet var lavere enn i dag.

Et annet bilde som belyser biodiversitetskrisen, er at det er nokså åpenbart at mennesket helt fra prehistorisk tid har hatt en tendens til å utradere en rekke arter hver gang de har etablert seg i nye områder på jorden. Det synes å være et sammenfall i tid for menneskets ankomst og en bratt kurve for arters forsvinning. Dette er spesielt tydelig på øyer som ligger ute i havet, og har å gjøre med at arter som befinner seg i avsidesliggende leveområder er særlig sårbare for tre avgjørende faktorer som truer det biologiske mangfoldet, og som altså har en tendens til å følge i menneskets fotspor: 

  1. overbeskatning
  2. innførsel av fremmede arter, 
  3. endring og fragmentering av levesteder. 

En avsidesliggende øy ute i havet er et godt utgangspunkt for å belyse ulike sider ved biologisk mangfold og sårbarhet. En slik øy kan gjerne ha høy grad av diversitet både når det gjelder biotoper, antall arter, og mangfold innen en art. De vil likevel være ekstremt sårbare for utryddelse. For det første er arter som lever på slike øyer ofte endemiske, det vil si at de finnes kun på denne ene øyen. Antallet populasjoner på verdensbasis er med andre ord lik 1, og hvis denne forsvinner, er arten utryddet. For det andre har arter som har utviklet seg på en avsidesliggende øy nøye tilpasset seg de spesifikke omgivelsene på akkurat denne øyen, og har derfor ikke en genpool som kan møte den omveltningen som finner sted i omgivelsene når en ny art invaderer levestedet. Ikke minst når den nye arten er Homo sapiens.

”Mennesket er overutrustet”, skrev den norske fjellklatreren og filosofen Peter Wessel Zappfe. Det er mye som kan tyde på nettopp det; vi er for eksempel nokså uovervinnelige når det gjelder å få tak i det vi har lyst på, og de fleste forsvars- og fluktstrategier en organisme måtte ha, er utilstrekkelig for å holde mennesket fra livet. Det samme gjelder vår evne til å endre omgivelsene, ved for eksempel å dyrke opp store arealer, ta ut trevirke fra skoger eller utvinne geologiske naturressurser. Dessverre har vi ikke den samme overutrustning når det gjelder nøysomhet, og i kombinasjon med vår grådighet er vår intellektuelle utrustning en betydelig fare for omgivelsene. Den norske forfatteren Sidsel Mørck formulerte dette nylig på en treffende og oppsummerende måte; at vår tids økonomi er syk og bygger på en fatal selvmotsigelse, nemlig evig vekst på en klode med faste grenser (Aftenposten 10. mars 2009). 

 

La oss se litt nærmere på de tre menneskeskapte faktorene som truer jordens biologiske mangfold, og begynne med overbeskatning:

 

1. Overbeskatning

Overbeskatning er typisk for mennesket. Ikke fordi vi er alene om å hamstre, for det gjør også andre dyr. Men fordi vi kommer så lett til byttet - vi er så til de grader effektive i vår fangst. Overbeskatning rammer selvsagt de artene som beskattes, men får ofte følger langt ut over artene som beskattes. Et illustrerende eksempel på ringvirkningene av overbeskatning finner vi dersom vi ser nærmere på den kraftige nedgangen i bestanden av havotere (Enhydra lutris) utenfor Alaska på 1970-tallet. 

I løpet av noen få år sank bestanden med 90 %, til tross for at det ikke var drevet noen form for fangst av havotere. Undersøkelser avdekket etter hvert en relativt kompleks og sammensatt årsakssammenheng om hvordan og hvorfor det biologiske mangfoldet hadde endret seg. Det viste seg for det første at det var fangst av planktonetende hval som var først i rekken av årsaksforhold. Da bestanden av hval gikk ned, gikk selvfølgelig bestanden av mange arter plankton i havområdene til hvalen opp. Overskuddet av plankton gjorde bestander av lyr (Pollachius pollachius) og sei (P. virens) mer konkurransedyktige enn bestandene av sild (Clupea harengus), som i utgangspunktet var i overtall i området. Sjøløver (Otariidae) i området levde av den fete og næringsrike silden, men når denne ble erstattet av magrere lyr og sei, ble næringsinnholdet i maten for lavt til å opprettholde populasjonen av sjøløver, og bestanden av disse gikk tilbake. Dette førte i sin tur til at spekkhoggere (Orcinus orca), som i stor grad livnærte seg av sjøløver, gikk over til å spise… nemlig: havotere! 

En annen dyregruppe i området som også fikk økte bestander var kråkeboller (Echinoidea). Hvorfor det, tror du? Disse beitet i sin tur ned tareskogen slik at en rekke arter mistet sine gjemmesteder, gyteplasser og oppvekstområder. Men det er en annen historie. Eller?

 

2. Introduksjon av fremmede arter

Introduksjon av arter som ikke finnes i et område fra før er et annet varemerke for mennesket. Helt fra vi vandret rundt og ikke eide mer enn vi kunne bære med oss, har vi mennesker hatt en tilbøyelighet nettopp til å drasse med oss både dyr og planter på våre ferder; en liten pose frø, noen sauer, eller et kjæledyr som har fulgt med fra det ble funnet som hjelpeløs unge, i tillegg til parasitter og sykdommer som følger med oss selv eller det vi drar rundt på. 

Det mest klassiske eksemplet på konsekvensene av introduksjonen av en fremmed art er nok de 24 kaninene (Oryctolagus cuniculus) som ble sluppet ut på en farm i Australia for å gi de europeiske nybyggerne ”noe å jakte på”. Kaniner har som alle vel vet høy forplantningsrate, og milde vintre gjorde det mulig for dem å forøke seg hele året. I tillegg representerte de store farmene som nybyggerne anla ideelle leveforhold for kaninene som spredte seg eksplosivt, og fortrengte eller utkonkurrerte mange stedegne arter gjennom samme komplekse årsaksrekke som vi var inne på i forbindelse med overbeskatning. Bedre ble det ikke da man forsøkte å gjøre noe med ”kaninplagen” ved å sette ut rødrev (Vulpes vulpes) og huskatt (Felis silvestris). De spiste noen kaniner før de raskt oppdaget at en rekke lokale arter var enklere å jakte på enn kaninene. Resultatet ble at det avbøtende tiltaket medførte en ytterligere forringelse av det biologiske mangfoldet.

I dette eksemplet var innførslene bevisste, men gjerningsmennene manglet kunnskaper om hvilke følger utsettingene ville kunne få. Mangel på kunnskap er imidlertid ikke alltid årsaken til at introduksjoner av fremmede arter til nye områder likevel skjer, og var neppe tilfellet da nilabbor (Lates niloticus) ble satt ut i Victoriasjøen øst i Afrika på 1960-tallet. De store sjøene i Afrika er kjent for sin artsrikdom når det gjelder fisk, blant annet hundrevis av ciklidearter (Cichlidae). Det er fremdeles noe uklart hvorfor nilabboren ble satt ut, og hvem som faktisk gjorde det, men mye kan tyde på at det var Ugandas jakt- og fiskedepartement som gjorde det for å styrke fiskeriene i sjøen som var i krise på grunn av overfiske! Nilabboren er en glupsk rovfisk som kan bli nærmere to meter lang og veie opp mot 200 kg. Baksiden av medaljen var dessverre at nilabboren gjorde situasjon alvorlig for den utrolig varierte sammensetningen av ciklidearter i Victoriasjøen. Det fantes hundrevis av ciklidearter i Victoriasjøen før nilabboren ble satt ut, og i dag er flere hundre av dem, mange endemiske, utryddet fra sjøen.

Du kan lese om introduksjon av fremmede arter i Norge, og konsekvenser av dette i Miljøkrim nr 2/3 -2007, side 24-32.

Igjen kan vi bruke øyer som eksempel. Studier av øysamfunn har vist at størrelsen på en øy er avgjørende for størrelsen på øyas populasjoner, og at avstand til fastlandet er avgjørende for det genetiske mangfoldet i populasjonene. At en biotop får mindre areal har derfor den konsekvensen at det blir mindre plass til å dekke behovene til biotopens populasjoner, og alle populasjonene blir mindre. Når biotopen blir fragmentert, går man fra en stor sammenhengende biotop med en relativt hyppig genetisk utveksling mellom individene innen populasjonene, til mange små biotoper med mindre hyppig genetisk utveksling mellom det som nå har blitt mange små populasjoner. Det genetiske mangfoldet på en øy er i tillegg avhengig av avstanden til fastlandet, fordi denne avstanden avgjør hvor hyppig det kommer individer fra fastlandspopulasjonene på besøk. På grunn av fragmentering lever langt flere arter og populasjoner i Norge i dag på små ”øyer langt til havs” enn før.

Fragmentering fører altså til at vi får mindre populasjoner, og at populasjonene får et redusert genetisk mangfold, både samlet og hver for seg. Og sist men ikke minst – populasjonenes overlevelsesevne er redusert. Dette vil i sin tur føre til at populasjoner dør hyppigere ut en tidligere. Dersom en isolert populasjon dør ut kan dette få konsekvenser for flere øyer enn der populasjonen holdt hus. Forklaringen på dette er at en populasjon kan fungere som en mellomstasjon for sirkulasjonen av gener gjennom et større område eller nettverk av øyer. (Se figur 2, neste side).

Dersom denne populasjonen forsvinner, vil genflyten i nettverket bremses og for enkelte andre populasjoner være den faktoren som i sin tur gjør at også de dør ut. Arter med lav spredningsevne er mer sårbare for fragmentering enn arter med god spredningsevne, på samme måte som arter som krever store sammenhengende arealer er mer sårbare enn arter som naturlig har en fragmentert utbredelse. 

La oss ta turen tilbake til regnskogen: Den massive og omfattende avskogingen som skjer i verdens regnskogsarealer er nok det mest alvorlige eksemplet på fysiske inngrep og arealendringer på jorden. Vi har snart kvittet oss med halvparten av klodens regnskogsarealer, herunder et vanvittig stort antall arter, for ikke å snakke om populasjoner, individer og genetisk mangfold. Det kanskje mest fortvilte når det gjelder regnskogen er at flere av de landene som har regnskog har vært, og enkelte er fremdeles, tilbakeholdende med å undertegne internasjonale konvensjoner som har som mål å bevare biologisk mangfold. Først når skogen er så nedhugget at det ikke lenger er penger å tjene på tømmeret, slutter de seg til, men da kan fragmenteringen ha kommet så langt at det er lite igjen å ta vare på sammenlignet med hva som har gått tapt.

Ser vi på forholdene i vårt eget land, er det her også typisk at kommersielle interesser blir satt opp mot naturens spilleregler. Det er vanlig å argumentere for enkeltinngrep i naturen med at det aktuelle inngrepet er lite og begrenset, og man mangler forståelsen for at summen av inngrep over tid kan være meget store. Å bygge ett lite badehus i strandkanten i Oslofjorden representerer i seg selv ingen trussel mot verken gener, arter eller strandbiotoper. Men ta en tur med båt ut i fjorden og tøff , (helst seil), langs land, og du vil oppdage summen av denne innstillingen. I dag vil en fottur langs strandkanten i Oslofjorden være over omtrent før den starter på grunn av private brygger, hus, gressplener, gjerder og andre fysiske hindre. Og i morgen står den norske fjellheimen for tur. En liten hytte her og en liten hytte der og… vips så er store fjellarealer fragmentert av veier, hytter, vann og strømledninger, og sist men ikke minst, en betydelig ferdsel mellom hytter og hytte-områder. Dette understreker viktigheten av at staten av og til går inn og verner større sammenhengende arealer, og ikke venter til det gjenstår noen artsrike nøkkelbiotoper med et høyt antall rødlistearter. Når dette er sagt, er artsrikdom allikevel et viktig aspekt med tanke på vernearbeid. 

Kampen mot elfenbenshandel har pågått i mange år, og har fått stor oppmerksomhet både fra miljøorganisasjoner og Interpol, fordi mange populasjoner av elefanter er sterkt truet av utryddelse som et resultat av hensynsløs jakt for å få tak i ”det hvite gullet”. Men det er ikke til å komme fra at det først og fremst er én art som trues på grunn av denne jakten. Nå skal vi ikke underslå det faktum at elefanten er en del av et økosystem, og at det vil få ringvirkninger der den dør ut. Til sammenligning forsvinner imidlertid levestedet for et mylder av organismer når ett eneste tre i regnskogen hugges, og vi vet lite om hvorvidt et enkelt tre faktisk kan være biotop for endemiske arter. Konsekvensen for det biologiske mangfoldet på alle nivåer, av avskogingen i regnskogsområder og andre skogsområder på planeten, er derfor enorm sammenlignet med konsekvensene på grunn av ulovlig jakt på elefanter eller ulv. Det er derfor et tankekors at det argumentet som dominerer i media når det gjelder hugging av regnskogen er dens betydning for klimaet – og ikke for det biologiske mangfoldet.

 

4. The point of no return

Den vanligste forståelsen av at en art er truet, er at det er så få individer igjen på verdensbasis at arten er i ferd med å dø ut. Årsak til utryddelse har dessuten tradisjonelt vært knyttet direkte til jakt eller annen beskatning av arten. Men trusselen mot en art starter mye tidligere, og er som vi har sett, nesten alltid knyttet til tap av leveområde, endringer av omgivelsene i form av innførte og uovervinnelige konkurrenter, hemming av genflyt som oppstår ved fragmentering, eller varmere klima. Når en bestand synker regelmessig, uansett årsak, vil den før eller siden komme til et ”point of no return”. Det anslås at tigeren (Panthera tigris), med sine 5-6000 individer på verdensbasis, kanskje ikke vil overleve det neste tiåret. Hvorfor?

I 1986 kom en forskningsrapport som beskrev en sammenheng mellom populasjonsstørrelse og risiko for utryddelse (Gilpin & Soulé: Minimum viable populations: Processes of species extinction). Den viser blant annet hvordan en populasjon kommer inn i en ond sirkel dersom de blir for små. Små populasjoner har større risiko for innavl. Men fordi de har en liten genpool vil de også være mer sårbare for at en tilfeldig dødelighet vil kunne redusere det genetiske mangfoldet ytterligere. Mindre genetisk variasjonsbredde gir i sin tur populasjonen lavere tilpasningsevne, med det resultat at tilveksten minker og dødeligheten øker (Se figur 3). For hver runde i sirkelen blir populasjonen mindre og mindre.

Kanskje er det her vår egen fjellrev (Alopex lagopus) befinner seg? Fjellreven var en gang en tallrik art i de fleste fjellområder i Norge, og den fantes mange steder helt ned til kysten, men omfattende jakt førte til overbeskatning. I perioden etter 1880 sank den samlede bestanden dramatisk, og i 1930 ble fjellreven fredet. 

Etter dette har bestanden aldri tatt seg opp igjen til tross for at den ikke beskattes lenger. Situasjonen er faktisk at fjellrevbestanden har fortsatt å synke til tross for en rekke bevaringstiltak, og den er i dag oppført på den norske rødlisten som kritisk truet (CR). Det finnes flere teorier på hvorfor fjellreven ikke tar seg opp, og fragmentering av fjellrevpopulasjonene, økt innavl (for lav genflyt), økt konkurranse fra rødrev og varmere klima er blant disse. Når det gjelder fjellreven i Norge kan vi altså ha passert ”the point of no return”

Det hevdes at det fortsatt ikke eksisterer noe reelt vern av sårbare arter før de er kommersielt utryddet. Det vil si at det ikke gir økonomisk avkastning å beskatte dem fordi de har blitt så vanskelige å få tak i at arbeidet utligner inntektene. Var det slik også for fjellreven? Mye tyder på at dette er tilfelle for regnskogstømmer, og ikke minst for elefantene i Afrika hvor det synes å være nesten umulig å stanse krypskyting nettopp fordi det eksisterer et marked (illegalt!) som priser elfenben opp i skyene, og til tross for at det i mange land er meget høye straffer for å bli knepet i snikskyting av elefanter eller smugling av elfenben.

 

Hvorfor biologisk mangfold?

Som vi allerede har sett, var utgangspunktet i Brundtlandrapporten for å bevare det biologiske mangfoldet en voksende erkjennelse av at verdens befolkning var i ferd med å forbruke jordas ressurser i et tempo som ikke ville gi kommende generasjoner på langt nær de samme mulighetene. 

En av disse ”ressursene”, som rapporten pekte på, var nettopp det biologiske mangfoldet.

Mennesket har i svært lang tid hatt nytte av et biologisk mangfold; vi har holdt husdyr for mat, transport, arbeid og vakthold. Vi har dyrket planter for mat, klær og medisiner. Vi har foredlet planter og dyr for å få mer ut av de nyttige egenskapene de har besittet. Vi har også fått oss noen skikkelige overraskelser når det gjelder arter vi ikke trodde hadde noen nytteverdi, slik som den uanselige soppen Penicillium chrysogenum som har gitt oss penicillin, og planten revebjelle (Digitalis purpurea) som har gitt oss hjertemedisinen digitalis. Dette har åpnet øynene våre for at naturen også har et stort ukjent potensial. Vi utelukker muligheten til å avdekke dette potensialet dersom vi utrydder arter vi ikke ser som nyttige her og nå. Vi har dessuten oppdaget at arter er tilpasset hverandre på måter som er mer eller mindre kjent for mennesket, og at bortfall av en art kan gi store og uventede ringvirkninger, slik som i eksemplet med havoterne.

Etter som bosettingsmønsteret har blitt mer og mer knyttet til byer, har vi blitt oppmerksomme på den rollen naturen spiller som arena for rekreasjon og nytelse. I Oslo holder vi hardt på Markagrensen, og andre storbyer misunner Oslo de store friområdene med relativt uberørt natur. Mangfoldet er vesentlig for kvaliteten av naturopplevelser; det er jo nettopp mangfoldet som gjør oss i stand til å koble av. Vi hører en fugl synge, og der kommer en annen! Eller vi ser en bille med en fabelaktig grønn farge og like etter kommer en maken, bare svart. Eller brun. Eller litt lengre. Eller med helt andre antenner… Det blir ikke det samme å vandre rundt i en potetåker. 

Argumentene for at det biologiske mangfoldet må bevares er altså mange. Men den oppmerksomme leser vil ha lagt merke til at det er et felles trekk ved alle de argumentene vi har nevnt her. De kretser alle rundt mennesket og våre behov og ønsker; de er antroposentriske. Da Charles Darwin for 150 år siden ga ut sin berømte bok ”On the origin of species – by means of natural selection” (på norsk: “Artenes opprinnelse – ved naturlig utvalg”), foreslo han en organisering av livet på jorda som sto i sterk kontrast til den oppfatningen som er overbygning i en rekke religiøse forklaringsmodeller. Gud har skapt verden, med alle dens vesener, og til slutt kommet fram til det fullkomne mennesket, som i sin tur er gitt forvaltningsrett og -plikt overfor skaperverket.

Alt det vi i dag vet om jordas, livets og naturens utvikling strider imidlertid mot denne oppfatningen. Naturen har ikke noe mål for sin utvikling, og den er ikke på vei mot en bestemt form som er mer fullkomment enn andre. Årsaken til dette er i all sin kompleksitet allikevel svært enkel: omgivelsene styrer utviklingen, og omgivelsene endrer seg. Menneskene ville sannsynligvis vært like lite vellykkede i dinosaurenes tidsalder som dinosaurene ville vært det i vår. 

Det er ikke bare Charles Darwin som har gjort seg gjeldende i år (med ikke mindre enn to jubileer - 200 år siden han ble født i 1809 og 150 år siden den berømte bokutgivelsen i 1859). Vår egen internasjonalt anerkjente filosof, Arne Næss, døde i år, i en alder av 97 år.  Et av hans vesentligste bidrag til vitenskapen er det han selv kalte ”dypøkologien”, som var en motvekt til den rådende og grunnere forståelse av økologien med mennesket i sentrum. Arne Næss sin dypøkologi tar inn over seg økologiens viktigste premiss; nemlig at alle komponenter i verden spiller en likeverdig rolle i et samspill som hele tiden utvikler seg. Han sier blant annet: ”Det har egenverdi at mennesket og annet liv på jorden utfolder seg. Verdien av andre livsformer enn menneskene er uavhengig av hva nytte menneskene kan ha av dem for snevre menneskelige formål.”

Denne erkjennelsen er nødt til å føre til grunnleggende endringer av måten vi tenker økonomi og teknologi, sier Næss. Samtidig mener han at endringen vil mulig-gjøre en gledesbetont opplevelse av at alt henger sammen, og at den såkalte ”kampen mot naturen” vil bli meningsløs. Det vil også være nødvendig med en ideologisk endring, og denne vil i vesentlig grad bestå av søken etter livskvalitet fremfor levestandard. Til slutt sier han at de som aksepterer det ovenstående har ansvar for å forsøke å bidra til å få i stand disse endringene.

Arne Næss har åpenbart tatt inn over seg det som ligger i en evolusjonær forklaringsmodell (som Charles Darwin la grunnlaget for i 1859). Kloden er rundt 4,5 milliarder år gammel. For 3,6 milliarder år siden later dette molekylet som var i stand til å lage kopier av seg selv å ha oppstått, og gradvis utviklet det seg til noe vi kan forstå som levende. 

I mer enn en milliard år levde det organismer på jorda som verken trengte eller tålte oksygen, og det fantes da heller ikke O2 i atmosfæren før et lite pigment kalt klorfyll gjorde seg gjeldende for rundt 2,5 milliarder år siden. 

Etter dette skulle det gå nok 1 milliard år før det utviklet seg en organisme bestående av mer enn én celle, og nok en milliard år før de første landplantene så dagens lys.

Den siste halve milliarden år som er igjen før mennesket kommer på banen, har vi hatt en formidabel framvekst av ulike livsformer.  Men på veien mot de utallige artene vi har i dag, har mange dyregrupper, for ikke å si arter, som kanskje har vært vellykkede en periode forsvunnet. Vi regner med å være midtveis i jordas levetid i dag. Hvis vi gjør som Arne Næss, og tar inn over oss dette, at vi mennesker bare er midlertidige skapninger i et ubegripelig langt tidsspenn, vil det ikke være mulig å opprettholde et slikt antroposentrisk verdensbilde. Med andre ord har ikke evolusjonens kjensgjerning nådd oss, og vi oppfører oss som en ungdomskoleklasse på utflukt - fullstendig ignorante for at vi er nærmest ubetydelige i sammenhengen, og at det vil komme mange etter oss.

I lys av dette bør de internasjonale konvensjonene om bevaring av biologisk mangfold rangere det moralske - og dypøkologiske - argumentet øverst. Dette gjelder hele veien, og helt ned til en skarve etterforsker innen miljøkriminalitet hos Økokrim eller ute i politidistriktene. Vi må alle etterstrebe det å ta inn over oss hva det vil si å ha ”fått en tid på jorden”, som art og ikke bare som individ. Hovedpoenget er nemlig at naturen ikke er noe som lever sitt eget liv utenfor stuevinduet vårt, men at vi er en del av det. Det globale økosystemet er vår biotop, og ikke bare en arena hvor vi kan studere hvem som spiser hvem. 

Akkurat som vi er avhengig av rent vann og tilstrekkelig med oksygen for å leve, er vi avhengige av økosystemet. Det var lettere å oppdage avhengigheten av oksygen og vann, fordi uten dette dør vi i løpet av minutter eller dager. Avhengigheten av økosystemet vi er en del av har det vært noe tyngre å avdekke fordi det er så ufattelig stort og sammensatt. I dag har imidlertid vitenskapen for lengst avdekket det faktum at vi er en del av det globale økosystemet, og det er bare motvilje eller naivitet som gjør at vi ikke tar dette ordentlig inn over oss. I en stor artikkel i Aftenposten 7. mars i år som handler om at vi ikke klarer å stanse tapet av biologisk mangfold innen 2010 står det at: ”Utryddelser og sammenbrudd i økosystemer truer ikke bare naturen selv, men mat- og vannforsyningen og jobben til flere milliarder mennesker.” Men hva i huleste mener journalisten egentlig med ”naturen selv”!?

Avisartikkelen er imidlertid svært velkommen, og leser man den grundig forstår man at det journalisten peker på er mye av det samme som vi har vært inne på i denne artikkelen. Vi lar derfor tvilen komme tiltalte til gode og setter begrepet ”naturen selv” inn på kontoen for formuleringer som har overlevd sin egen tid. 


Sist oppdatert 13/04/2009