Gravplasser mangler lovbeskyttelse etter 40 år

Nye graver er beskyttet av gravferdslovens bestemmelser i en halv mannsalder. Kulturminneloven ivaretar fredningen av gamle graver fra før reformasjonen i 1537. Alt av graver, gravplasser og skjeletter mellom disse tidsskillene, det vil si de aller fleste gravene i Norge, mangler både lovbeskyttelse mot inngrep og retningslinjer for håndtering ved eventuelle skjelettrester som kommer til syne.

Av politioverbetjent Kenneth Didriksen, Økokrim. Kilde: NIKU-rapport 3-2008

Dr. philos. Berit J. Sellevold, seniorforsker ved Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU), ledet i fjor et forskningsprosjekt, med mandat fra Riksantikvaren, som satt fokus på dette problemet. Sellevold har, sammen med en arbeidsgruppe, utarbeidet en rapport som konkluderer med at mangel på retningslinjer og/eller lovregulering er et problem, både etisk og for kulturminneforskningen og – forvaltningen. Rapporten er tilgjengelig på nettsiden www.niku.no. Rapporten foreslår flere tiltak for å ivareta både hensynet til etikken og også internasjonale forpliktelser.

– Dette er et svært følsomt område der vi må trå varsomt. Folks minne om sine døde skal respekteres fullt ut. Vi må samtidig se at gravplasser etter hvert blir glemt og behov for nye arealdisponeringer 

Kjeve fra skjelett

kan komme i konflikt med funn av levninger fra tidligere tider, sier Berit J. Sellevold.

I dagens situasjon mangler det retningslinjer for hvordan slike funn skal håndteres og hvem som eventuelt skal ha ansvar og oppgaver knyttet til saksbehandlingen.

Sellevold har vært leder for utvalget som var bredt sammensatt med representanter fra både NIKU, Riks-antikvaren, Økokrim, NESH (De nasjonale forskningsetiske komiteer for samfunnsfag og humanoria) og Grindaker as Landskapsarkitekter. Representanter fra forvaltningsmuseene i Stavanger, Bergen og fra Kulturhistorisk museum ble også konsultert under arbeidet.

 

Maltakonvensjonen og oppfølgingen i norsk lovverk

I 1992 ble The European Convention on the Protection of the Archaeological Heritage vedtatt av Europarådet. Denne konvensjonen er bedre kjent som The Valletta Charter, eller The Malta Convention, Maltakonvensjonen, Konvensjonen om vern av den arkeologiske kulturarven.

Kulturarven skal bevares som kilde til den europeiske kollektive hukommelse og som et utgangspunkt for historiske og vitenskapelige studier. I følge Maltakonvensjonen er alle spor etter menneskeheten uansett alder å ansees som elementer i den arkeologiske kulturarven.

 

Disse sporene omfatter også skjelett- og gravfunn

Maltakonvensjonen ble ratifisert av Norge i 1995 og trådte i kraft 20. mars 1996. Gjennom Malta-konvensjonen er Norge forpliktet overfor det inter-nasjonale samfunnet til å sikre og forvalte kulturarven på en forsvarlig måte.

Kulturminneloven beskytter automatisk alle arkeologiske funn av graver og menneskelige levninger som er eldre enn reformasjonen i 1537 og samiske funn som er eldre enn 100 år. Yngre anlegg kan fredes ved vedtak. Kommunen kan etter plan- og bygningsloven regulere alle typer anlegg, herunder nedlagte gravplasser, til bevaring.

Gravferdsloven beskytter graver og levninger på kirke-gårder / gravlunder som er i bruk, men på nedlagte kirkegårder /gravlunder er gravene kun beskyttet i 40 år etter nedleggelsen av kirkegården. Før en nedlagt kirkegård kan tas i bruk til annet formål skal beinrester og levninger graves opp og flyttes til en kirkegård som er i bruk. I den forbindelse skal kulturminneforvaltningen uttale seg.

I et forprosjekt som ble gjennomført ved NIKU i 2006 ble det konstatert at det i norske museer og samlinger finnes over 2.000 funn av graver og skjeletter fra nyere tid fra mer enn 200 funnlokaliteter. Og det fremkommer stadig slike funn. Det er et uttalt behov for retningslinjer for håndtering og forvaltning av disse funnene.

I Norge gis det rettslig grunnlag for beskyttelse av menneskelige levninger, graver og gravplasser i grunnloven, kulturminneloven, gravferdsloven med forskrift, den såkalte ”Likloven” lov om trudomssamfunn og ymist anna, plan- og bygningsloven og Svalbardmiljøloven.

I tillegg har Norge ratifisert mange internasjonale overenskomster og har tatt til følge retningslinjer som gis i overenskomster vi ikke har ratifisert. I rapporten presenteres disse overenskomstene og Norges forhold til dem, samt aspekter ved forvaltningsetikk og forskningsetikk i forhold til norsk lovverk og internasjonale overenskomster.

Rapporten trekker også frem noen eksempler for å demonstrere en del problematiske situasjoner med hensyn til håndtering og forvaltning av grav- og skjelettfunn, både når det gjelder glemte etterreformatoriske gravplasser som uventet dukker opp, og når det gjelder middelalderkirkegårder som har vært i konti-nuerlig bruk frem til i dag og som inneholder både automatisk fredet og ikke-fredet materiale.

Dr. philos. Berit J. Sellevold, seniorforsker ved Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU)

– Dersom det i en byggesak fremkommer en gravplass som har vært i bruk fra middelalderen og opp i nyere tid kan det være vanskelig å bestemme hvilke graver som er middelaldergraver, og derfor har legalfredning, og hvilke graver som stammer fra nyere tid og som ikke har legalt vern. Gravferdsskikkene er stort sett uendret så det kan være en utfordring å skille det som er kulturminner fra før 1537 fra det som ”bare” er skjelettrester uten fredning. Da må en i tillegg til funnkonteksten eventuelt også benytte C14-datering.

– Et annet eksempel er der hvor samiske levninger som er yngre enn 100 år blir funnet på en norsk kristen gravplass. Her blir det i tillegg et etisk problem om vi da også skal skille på etnisitet når det gjelder hva vi skal ta vare på understreker Sellevold.

 

Behov for retningslinjer

Dette betyr at en stor gruppe arkeologiske funn er uten formelt juridisk vern, nemlig ikke-samiske arkeologiske kulturminner fra tiden etter reformasjonen i 1537, og samiske kulturminner som er yngre enn 100 år. Dette omfatter ikke minst grav- og skjelettmateriale fra disse periodene. Unntatt fra dette er alt av graver og skjelettfunn på Svalbard som er automatisk fredet uavhengig av alder etter Svalbardmiljølovens § 39 annet ledd, og skipsvrak som er mer enn 100 år gamle som er vernet i henhold til kultuminneloven § 14.

– I dag har ingen institusjoner i Norge ansvar for å ta imot og håndtere grav- og skjelettmateriale som ikke er beskyttet av kulturminneloven – de arkeologiske forvaltningsmuseene velger selv om de kan og vil ta imot slikt materiale, forklarer Sellevold og konkluderer med at mangel på lovbeskyttelse er både et problem for kulturminneforvaltningen og et etisk problem.

Kirkegårder med kristne graver gjennom tusen år så vel som ikke-kristne gravplasser gjennom de siste 500 år er kulturelle tradisjonsbærere. Nedlagte kirkegårder, flyttede kirker og endret arealbruk gjennom tiden medfører at disse til dels ukjente, glemte og ikke kartlagte områdene kan bli berørt ved nye byggetiltak.

Nyere tids grav- og skjelettfunn er et verdifullt kildemateriale til vår nære historie. For å kunne sikre dette viktige kildematerialet på en etisk og vitenskapelig forsvarlig måte er det behov for retningslinjer som vil være til hjelp når det gjelder:

  • den fysiske håndteringen av skjelett- og gravfunn gjennom hele den arkeologiske prosessen og i påfølgende undersøkelser og analyser
  • forvaltningen av funnene
  • ansvarsfordelingen når det gjelder de økonomiske aspektene
  • de juridiske, etiske og vitenskapelige aspektene ved funnene.

Brukere av slike retningslinjer vil være kulturminne-forvaltningen som Riksantikvaren, fylkes-kommunene / Sametinget, de arkeologiske forvaltningsmuseene og Sysselmannen.

Annen forvaltning som også kan ha nytte av retningslinjene er Kirken, politiet og kommunene. I tillegg vil også privat-personer kunne ha interesse for temaet

 

Interesse fra Oxford

Andre land, for eksempel Storbritannia, har fattet vedtak om at alle gravfunn fra kristne kontekster skal behandles likt uansett tidsperiode. Dette forenkler forvaltningen og er også i henhold til Maltakonvensjonen. Mulighetene for, og konsekvensene, av å adoptere en slik strategi her i landet kjennes ikke.

Berit J. Sellevold forteller at hun fra University of Oxford er invitert til å skrive et kapitel om Norge og norske forhold i et bokverk som skal behandle nettopp hvordan samtlige land i Europa ivaretar denne type kulturminner.

–  Dette er svært spennende og jeg vil bruke rapporten vår som kilde i dette arbeidet sier Sellevold, som fremholder at Norge med sin mangel på rutiner om håndtering og ansvar i denne sammenhengen nok vil skille seg ut blant de andre nasjonene.

 

Etikk

Funn av graver og menneskelige levninger vekker til dels sterke følelser hos de fleste, og jo nærmere slike funn er til vår egen tid dess sterkere vil følelsene være.

”Jo eldre materialet er historisk sett, desto mer etisk uproblematisk forekommer innsamling og undersøkelse å være; jo tettere man kommer vår tid, jo mer problematisk blir det. Det skyldes selvfølgelig at nyere materiale kan være personidentifiserbart eller at materialet er tillagt en nåtidig betydning” ((Holand, Lynnerup et al. 2000), s. 10). Det er derfor spesielt viktig å være etisk bevisst når det gjelder håndtering av slike funn.

Etiske holdninger til håndteringen av menneskelige levninger varierer, ikke bare i forhold til materialets alder men også til hvordan materialet er fremkommet, dvs. om materialet stammer fra nødutgravninger, forskningsgravninger, tilfeldige funn eller, i tidligere tider, kjøp og byttehandel.

Etikk dreier seg om både individuell og institusjonell moral. Allmenn etikk har sin basis i samfunnets allmennmoral, og på samme måte har forskningsetikk sin basis i vitenskapeligallmennmoral. Gjeldende etiske normer og verdier i samfunnet er nedfelt både i lovgivningen og i forskningsetiske retningslinjer

Mange av disse etiske normene og verdiene er av stor betydning i forbindelse med funn av graver og menneskelige levninger fra nyere tid. Etisk håndtering av menneskelige levninger betyr at det må tas avgjørelser i samråd med individer og med grupper og institusjoner som har legitim interesse i levningene. Dette gjelder i særlig høy grad når det gjelder levninger fra nyere tid.

”Menneskelige levninger fra tiden før reformasjonen, er automatisk fredet etter Kulturminneloven, mens levninger fra nyere tid ikke har denne beskyttelsen. Alle levninger bør imidlertid omfattes av det samme vern fordi de utgjør et viktig kildemateriale for fremtidige generasjoner”( NOU (2006), s. 23).

Det finnes ingen bestemmelser i lovverket om hvorvidt det skal gjennomføres arkeologisk arbeid i forbindelse med nyere tids graver og gravplasser eller bestemmelser om hvem som skal forestå slikt arbeid. Det anbefales å følge det samme system som er beskrevet i forskriftene til kulturminneloven for automatisk fredete funn.

 

 

Skjema over vernestatus
Vernestatus for graver og skjeletter: Figuren viser ulike typer av graver innenfor landets grenser. I følge kulturminneloven er graver eldre enn middelalderen og samiske graver eldre enn 100 år, automatisk fredet. Gravferdselsloven gir beskyttelse til gravplasser i bruk: tynne stiplete vertikale streker står for flytende grenser for vern på 100 og 40 år. Hvit bakgrunn: graver som ikke er beskyttet, lysgrå bakgrunn: Kulturminneloven (Svalbard), mørk grå bakgrunn: Gravferdsloven.

 

Eiendomsforhold til menneskelige levninger

I henhold til kulturminnelovens § 12 første ledd a er løse kulturminner, herunder skjeletter og skjelettrester, fra tidsperioden før 1537, statens eiendom. Departementet kan dessuten fastsette at når særlige grunner foreligger har staten også eiendomsrett til løse kulturminner uten hensyn til alder.

Når det gjelder samiske levninger, er Sametinget tillagt et spesielt forvaltningsansvar for de samiske skjelettene som oppbevares i De Schreinerske Samlinger ved Universitetet i Oslo

Rent praktisk, hvem er eier av skjelettfunn, er det grunneier, eller er det offentlige myndigheter?

– I henhold til kulturminnelovens § 12 første ledd a er løse kulturminner, herunder skjeletter og skjelettrester, fra tidsperioden før 1537, statens eiendom. Departementet kan dessuten fastsette at når særlige grunner foreligger har staten også eiendomsrett til løse kulturminner uten hensyn til alder. Men når det gjelder funn fra tiden etter 1537 er spørsmålet ikke helt avklart etter hva jeg kan se ut fra gjeldende regler.

Betyr det at en eventuell hodeskalle fra 1850 som ved tilfeldigheter blir funnet i ens egen åker lovlig kan tas med hjem og plasseres på peishyllen?

– Jeg vil ikke anbefale det og det kan fremstå som litt grotesk, men ja- med noen forbehold er det slik det er regulert i dag.

 

Foreslåtte retningslinjer for fremtidig forvaltning

I den foreliggende rapporten anbefales det blant annet å loggføre et funns ankomst i en institusjon og funnets videre gang i systemet og også at rutiner for gjenbegravelse må klarlegges. Det bør videre utarbeides retningslinjer for håndtering av skjelettdeler fra ødelagte graver, såkalte omrotete bein.

Skjelettdeler fra ødelagte graver er et verdifullt kildemateriale til kunnskap om våre forfedre, og det er viktig å ta vare på dette materialet for fremtidig forskning. Arkeologisk praksis når det gjelder slikt materiale har vært meget varierende opp gjennom årene, likeledes har kirkegårdsgravernes praksis variert. Noen ganger er beinmaterialet fra ødelagte graver tatt inn til museum og innlemmet i samlinger, andre ganger er materialet gravd ned på kirkegården uten noen form for dokumentasjon.

– Nå har vi levert rapporten og da egentlig spilt ballen over til Riksantikvaren, så får vi bare håpe at det gir grunnlag for utarbeidelse av retningslinjer eller lovbestemmelser som beskytter disse kulturminnene på en hensiktsmessig måte, avslutter dr. Sellevold idet hun engasjert viser frem en hodeskalle og deler av et leggbein som viser at vedkommende person hadde et benbrudd som vokste sammen skjevt og medførte at Osloborgeren fra 1400-tallet ble halt.

– Dette er døde gjenstander som representerer levende kulturhistorie, smiler Sellevold.

Hodeskalle
Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU).
Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU).
Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU)

Dr. philos. Berit J. Sellevold, seniorforsker ved Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU).
Her viser hun frem en hodeskalle, tennene, og et leggbein fra en Osloborger. Leggbenet viser at vedkommende hadde et benbrudd som vokste sammen skjevt og medførte at Osloborgeren fra 1400-tallet ble halt. Foto: Kenneth Didriksen, Økokrim


Sist oppdatert 08/04/2009