Mye brukthandel, lite brukt lov

«Formålet med lova er å forebyggje omsetning av stolne eller ulovleg mottekne gjenstandar og å lette politiets arbeid med å oppspore slike gjenstander». Sitatet fra paragraf 1 i brukthandelloven er klart og entydig på at dette er politiets egen lov for å gjenfinne stjålne gjenstander.

Av Politioverbetjent Kenneth Didriksen, ØKOKRIM (deler av artikkelen er en tilrettelagt versjon av prosjektoppgave ved Politihøgskolen av Trine Nygårdsmoen Høiseth og Mona Elin Hertzenberg)

Handel med brukte gjenstander har lang tradisjon i Norge. Bruktmarkedet har blant annet sin begrunnelse i ønsket om spare penger ved å kjøpe billigere bruktgjenstander og etter hvert også idealisme ved at det kan bremse forbruksspiralen som preger et moderne samfunn. Bruktmarkedet har i dag mange aktører og de mest aktive har gjort dette om til næringsvei ved å etablere bruktbutikk, endog spesialisert i spesielle nisjer til glede for mange ivrige samlere.

Illustrasjon, brukte bøker

Handel med brukte gjenstander er også en velkjent arena for omsetning av tyvegods. Muligheten som naturlig ligger i brukthandelkonseptet, ved å kunne kjøpe en brukbar gjenstand til en lav pris, kan medvirke til at kundens skepsis til opprinnelse og historikk blir senket. Dette gjelder ikke minst ved omsetning av kunst- og kulturminneobjekter og antikviteter som kan være unike ut fra hvem kunstneren er, eller det kan være knyttet til lokalhistorie eller samlerinteresse.

I Ot.prp.nr 61 (1998–1999) gjengis fra Justisdepartementets høringsuttalelse: «...at det er viktig å halde på avgrensningar og kontroll med brukthandelen, blant anna fordi det går føre seg ei ikkje lita omsetning av tjuvegods i denne verksemda».

Ved en så omfattende handelsvirksomhet, og med de fallgruver som er til stede, er det derfor viktig, ikke minst for politiet, å være klar over reguleringene som fins i brukthandelloven og brukthandelforskriften og hvilke krav som settes til den handlende. Kunden har ved brukthandel også krav til korrekt handel, men da fortrinnsvis gjennom straffelovens bestemmelser.

 

Historikk

Loven er en videreføring av reglene om handel med brukte og kasserte ting i lov av 6. juni 1980 nr. 21 om handelsvirksomhet (handelsloven). Hovedelementet i handelsloven var krav om handelsrett for å kunne drive handelsvirksomhet. I tillegg regulerte handelsloven blant annet omførselssalg og torghandel. Disse reglene ble opphevet i 1999, mens reglene i handellovens kap. 4 om handel med brukte og kasserte ting ble videreført i brukthandelloven. Bakgrunnen for opphevelsen av reglene i handelsloven var en generell målsetting om avbyråkratisering av næringslivet. Lovgiver vektla likevel de spesielle kontrollbehovene som knytter seg til handel med brukte ting, og reguleringen av denne bransjen ble videreført som en ny lov, for å hindre omsetning av stjålne og på annen måte ulovlig ervervede gjenstander og for å lette politiets arbeid med å finne igjen stjålet gods.

 

Forskrift til brukthandelloven

Med hjemmel i brukthandelloven § 4 har Nærings- og handelsdepartementet vedtatt forskrift om handelsverksemd med brukte eller kasserte ting mv. (brukthandelforskriften). Forskriften videreførte i det vesentligste de materielle reglene i forskriften om handel med brukte og kasserte ting mv. gitt i medhold av handelsloven. Forskriften til brukthandelloven trådte i kraft 1. januar 2000, og er endret 24. september 2001 og sist 20. november 2006 med ikrafttredelse 1. januar 2007.

Loven regulerer handel med brukte og kasserte ting og pålegger en mengde krav til de som ønsker å drive brukthandelbutikk. Men hva er i lovens forstand brukt og kassert og hva med auksjoner, skolekorpsets loppemarked og naboens garasjesalg, skal dette også ha tillatelse?

 

Handel

Begrepet handel omfatter kjøp, salg, bytte, kommisjon og auksjonssalg med mer. Unntak er likevel gjort for auksjonsvirksomhet drevet av advokater, jf. brukthandelloven § 3. Auksjonssalg reguleres ytterligere i lov om frivillige auksjoner (auksjonsloven).

Hva begrepet «næring» omfatter er ikke definert i brukthandelloven. Spørsmålet er kort berørt i Ot.prp. nr 61 (1998–1999) kap 6.2: «Grensa for når handel med varer blir rekna som næring, byggjer på ei skjønsvurdering der blant anna beløpsgrensa i meirverdiavgiftslova som for tiden er 30 000 kroner spelar inn» (Grensen er senere øket til 50 000 kroner) Beløpsgrensen alene er ikke tilstrekkelig, men vil være et viktig moment i vurderingen. For at næringsvirksomhet skal foreligge må virksomheten drives for egen regning og risiko, ha en viss varighet, kontinuitet og være egnet til å gi økonomisk overskudd. Momenter for å avgjøre om det drives næring vil i tillegg til omsetningsbeløp være hyppigheten av kjøp og salg, organisering av omsetningen og om det faktisk og over tid genereres overskudd.

Næringsbegrepet må avgrenses mot hobbyvirksomhet. Samlere som kjøper og selger brukte gjenstander uten sikte på økonomisk overskudd, omfattes ikke av loven. Grensene her kan være subtile og må vurderes konkret i det enkelte tilfelle.

Sporadisk deltakelse på brukt- og antikkmesser vil derfor kunne falle utenfor så lenge kriteriene ovenfor ikke er oppfylt. Det finnes derimot ikke noe sentralt register på deltakere på slike arrangementer og vi har informasjon om at dette utnyttes bevisst av enkelte messedeltakere i omgåelse av regelverket.

Loppemarkeder som arrangeres av lag og foreninger en til to ganger årlig, vil også falle utenfor, selv om omsetningen overstiger 50 000 kroner i løpet av 12 måneder fordi virksomheten ikke har en slik organisering og kontinuitet at det er naturlig å kalle det næringsvirksomhet. Rene private salg faller utenfor næringsbegrepet selv om enkelte få salg overskrider 50 000 kroner, for eksempel om en privatperson i et eller flere salg avhender sitt eget innbo.

 

Hvilke typer næringsvirksomhet omfattes

Alle som i næringsøyemed omsetter brukte og kasserte ting omfattes av brukthandeloven. Rene brukthandlere vil naturligvis omfattes, samt antikvitetsforretninger, antikvariater med mer. Brukthandelloven gjelder også for næringsdrivende som primært selger nye ting og tar brukte ting i innbytte, eller omsetter brukte ting ved siden av primærhandelen med nye varer.

Næringsdrivende som tar imot kasserte ting til industriell gjenvinning omfattes også av brukthandelloven, men er fra 1.1.07 fritatt fra plikten til å føre protokoll, jf. forskriftens § 10 (unntatt ved mottak av edle metaller), og fra oppbevaringsplikten etter § 11, jf. brukthandelforskriften § 12.

Pantelånere omfattes ikke, selv om varene som blir innlevert som regel må anses som brukte, og ofte videreselges fordi lånet ikke blir innfridd. Slik virksomhet reguleres av finansieringsvirksomhetsloven. Påntelånere har også straffesanksjonert protokollasjonsplikt, hjemlet i straffeloven § 336.

Brukthandelloven omfatter også bruktbilforhandlere, som også må ha løyve fra politiet til å drive brukthandel, men da uten plikt til protokollførsel og karantenetid.

 

Krav om tillatelse fra politiet

For å drive handel med brukte og kasserte ting, herunder brukte kunstgjenstander og antikviteter, kreves tillatelse fra politiet jf. brukthandelloven § 2. Utfyllende regler er gitt i forskriftens kapittel 2. Forskriften § 3 fastsetter at søknad skal sendes til, og avgjøres av, politimesteren i det distriktet handelsvirksomhet skal drives. Dersom man skal drive handel i flere distrikter, sendes søknad til politimesteren i det distriktet virksomheten har sitt hovedkontor, med opplysninger om hvilke andre politidistrikt handelen skal drives i. Før 1.1.07 måtte det sendes søknad til hvert enkelt politidistrikt hvor handelen skulle drives. Nå samordner politiet behandlingen slik at løyvet omfatter alle de aktuelle distriktene. Vedkommende politimester skal innhente uttalelser fra de øvrige politidistrikt hvor handelen skal foregå før tillatelse gis. Ved senere utvidelse av virksomheten til flere distrikter sendes søknad om utvidelse til samme politidistrikt som behandlet den opprinnelige søknaden Tillatelsen er personlig. Skal en annen enn innehaveren utføre handelen, må også denne personen ha personlig tillatelse fra politiet. Dersom søkeren er en juridisk person skal tillatelsen gis til virksomheten ved en navngitt person i ledelsen. Virksomheten har plikt til straks å melde fra til politiet dersom det skjer endringer i opplysninger som er gitt i forbindelse med søknaden jf. forskriften § 7.

For at tillatelse skal gis kreves at søkeren har god vandel. Tidligere straffereaksjoner for tyveri, heleri eller annen vinningskriminalitet vil normalt medføre avslag, tilsvarende hvis søkeren er under etterforskning for slike forhold. Det er videre krav om at søker har oppfylt kravet til pliktig registrering i foretaksregisteret jf. foretaksregisterloven § 2-1 Etter forskriftsendring 1.1.07 skal politiet undersøke om dette er gjort ved å kontrollere registeret. Imidlertid er det fortsatt krav om å vedlegge firmaattest til søknaden. Ytterligere informasjon og søknadsskjema finnes på www.politi.no/tjenester/tillatelser/salg_av_brukte_ting/.

Vedtak om tillatelse og tilbakekall av tillatelse er enkeltvedtak og behandles etter forvaltningslovens regler.

 

Krav om protokoll

Etter forskriftens § 10 skal den handlende føre protokoll over alle ting som tas imot, også om det ikke ytes vederlag. Frem til siste revisjon av forskriften gjaldt protokollasjonskravet bare hvis verdien av tingen var over 300 kroner. Nå gjelder kravet om protokollførsel alle gjenstander uansett verdi. Tingen skal merkes med et unikt nummer og i protokollen skal dette gjengis med, dato for mottak, beskrivelse av gjenstanden og personalia på selgeren samt opplysninger om legitimasjon som er fremlagt. Politiet kan etter samme bestemmelse også pålegge handlende protokollasjonsplikt ved salg av visse typer ting. Protokollen skal oppbevares i 10 år regnet fra tidspunket da opplysningene om tingen ble ført inn.

Krav for mottak av brukte varer. Reglene om mottak av brukte varer ble endret ved siste revisjon av forskriften, slik at videreforhandlere nå må kreve legitimasjon av alle som selger ting, også personer som er kjente jf. forskriften § 9. Det ble forbudt å ta imot ting fra personer under 18 år.

Det er også et krav i forskriften (§ 11) at mottatte gjenstander ikke kan oppbevares utenfor godkjente lokaler eller ødelegges, omarbeides eller selges før det har gått 14 dager. Hensikten er da å forhindre at stjålne gjenstander skifter eier mange ganger raskt og ofte, noe som erfaringsmessig har vært tilfelle med stjålne kunst- og kulturminneobjekter. Det er i denne 2-ukers karanteneperioden at politiet skal kunne benytte sin mulighet til kontroll med vareflyten hos brukthandlerne.

 

Kontroll og oppfølging

Kontroll med bevillingshaverne utføres av politiet jf. forskriftens § 14. Nærmere regler om ansvarsfordeling mellom distriktene er gitt i retningslinjer fra Politidirektoratet av 15. desember 2006 (i kraft 01. januar 2007). Gjelder bevillingen i flere politidistrikter ligger primæransvaret for kontroll i distriktet som har gitt bevilling, i samarbeid med stedlig politi.

Etter brukthandellovens regler er det ikke noe alminnelig krav om at kunden skal identi-fiseres og føres inn i protokollen. Politiet har dog mulighet til å pålegge brukthandlere slik protokollasjonsplikt for viss gjenstander, eventuelt som et tiltak for å avdekke hvitvasking eller bruk av svarte penger ved kjøp hos brukt og antikvitetsforhandlere.

Ved kontantsalg over 40 000 kroner skal det utstedes salgsdokument der kundens personalia fremgår. Hvitvasking kan dermed avdekkes i disse tilfellene. Politiet har derimot ingen hjemmel til å kontrollere brukthandlerens regnskaper, med mindre det er skjellig grunn til til mistanke om et straffbart forhold I tillegg pålegger hvitvaskingsloven legitimasjons- og rapporteringsplikt ved mistenkelig transaksjoner over 40 000 kroner og legitimasjonsplikt i ethvert tilfelle over 100 000 kroner. ØKOKRIM som er mottaker av slike meldinger i Norge har ennå (regnet fra 2003) ikke mottatt noen slike meldinger.

Brukthandelloven med forskrift må sies å være et godt verktøy for politiet for å avdekke heleri i forbindelse med innkjøp gjort av brukthandleren, og så lenge godset befinner seg
i butikken. Regelverket gir også gode muligheter til å spore forrige ledd i kjeden ved omsetning av tyvegods med mer.

Kontrollhjemlene som finnes mot brukthandlerbransjen brukes ikke aktivt av politiet som virkemiddel for å bekjempe vinningskriminalitet ved å vanskeliggjøre videre omsetning, eller i etterforskningen av vinningssaker med sikte på å oppspore stjålne gjenstander (godsspaning).

Ved sjekk i STRASAK-registeret fremkommer det 28 saker som er rubrisert under kode 8535-Brukthandelloven. Resultatet blir mer beskrivende når vi vet at dette gjelder hele landet i en periode uten tidsavgrensing og at mange av sakene ble henlagt.

Kontrollansvaret er i politidistriktene ofte lagt til forvaltnings-/sivilavdelingene. Det er følgelig ikke samme driftsenhet som driver med etterforskning og/eller forebygging av kriminalitet. En kan stille seg spørsmål om dette er en hensiktsmessig ordning i forhold til å ivareta lovens formål.

På bakgrunn av trusselvurderinger og beskrivelser av kriminalitetsbildet vedrørende vinningskriminalitet med lav oppklaringsprosent og hvitvasking av penger skulle en anta at det var større fokus på kontroll med en bransje hvor lovgiver i så stor grad har tilrettelagt for enkel og effektiv kontroll.

 

Straff og sanksjoner

Overtredelse av brukthandelloven er straffbar etter § 5. Strafferammen er bøter, eller under skjerpende omstendigheter fengsel i inntil tre måneder. Også uaktsom overtredelse er straffbar.

Bevilling kan ved misbruk, jf. brukthandelloven § 2, administrativt trekkes tilbake for alltid eller for en begrenset periode uten at det følges av straffesak. For eksempel kan manglende føring av protokoll være grunn til tilbaketrekking for en kortere periode. Dette bør imidlertid være ved gjentatte overtredelser ettersom manglende bevilling er identisk med næringsforbud for vedkommende brukthandler. Bevisst bruk av en brukthandelbutikk til omsetning av tyvegods bør derimot følges av tilbaketrekking av løyve og straffesak. Vedtak om tilbakekall kan alltid påklages og behandling av klager er nå delegert til Politidirektoratet.

 

Internasjonale forpliktelser

Brukthandelforskriftens bestemmelser om hva protokollen skal omfatte tilfredsstiller også forpliktelsene som følger i UNESCO 1970-konvensjonens Artikkel 10: «...å sørge for at antikvitetshandlere har plikt til å føre et register over hver enkelt kulturgjenstands opprinnelse, leverandørens navn og adresse, en beskrivelse av hver gjenstand som selges og hvilket beløp som er betalt.» Norge ratifiserte denne konvensjonen i 2006 med en erkjennelse om at ulovlig handel med kunst- og kulturminner foregår uten hensyn til landegrenser og at Norge i denne globale vareflyten har en rolle som både kjøper og selger.


Sist oppdatert 17/04/2011