Fra blåveis i Levanger til global rettferdighet

Statssekretær Heidi Sørensens miljøkamp: – Om miljøinteressen min kom fra barnsben av? Ja så absolutt. Allerede i en alder av 4–5 år satt jeg på morfars fang på mange og lange miljømøter. Han var miljøengasjert, og jeg var med da han stod i kampen for blant annet å hindre bygging av en sementfabrikk i et naturområde der vi ungene pleide å plukke blåveis.

Tekst: Politioverbetjent Kenneth Didriksen, ØKOKRIM. Foto: Kommunikasjonsmedarbeider Lillian Nordby Øktner, ØKOKRIM.

Heidi Sørensen forteller villig fra sin barndom i Levanger og hvordan de lokale sakene etter hvert også fanget hennes interesse nok til at hun senere ble leder av Natur og Ungdom og nå sist statssekretær i Miljøverndepartementet.

 

Ungdommelig miljøkamp

– Man trodde jo lenge at når man blir miljøengasjert så er det noe man har funnet på helt selv, men jeg ser jo nå at jeg har fått med meg noe allerede i ung alder.

– Nå ble det jo ikke bygget noen Norcem-fabrikk i området vårt, den kampen ble vunnet. Og så var det jo også trussel om utbygging av Forra-vassdraget, den kampen ble også vunnet og Forra naturreservat ble etablert etterpå.

– Jeg husker jo at på 70-tallet så hadde mormor og morfar et klistremerke på bilen med teksten «Vern våre våtmarker». Det er visst slutt på sånne klistremerker nå sier Heidi Sørensen med nostalgisk tilbakeblikk til en tid da miljøbevegelsen også brukte bilen som kampmiddel.

Heidi Sørensen, Foto: Lillian Nordby Øktner, ØKOKRIM Miljøverndepartementet, Foto: Lillian Nordby Øktner, ØKOKRIM

Med henblikk på din egen historie, tror du at også dagens miljøaktivister har forankring i en lokal sak som engasjerer?

– Ja, jeg tror det. Svaret kommer uten nøling med en forklaring om at veldig mange begynner i kamp for en enkel sak som et lokalt vassdrag, en lokal utbyggingssak og lignende, og at man etter hvert ser at det er en sammenheng av påvirkninger når man begynner å nøste.

– Men så tror jeg også at det etter oss og min generasjon kommer en ung generasjon av miljøforkjempere som begynner med den globale inngangen så som global rettferdighet eller klima som et utgangspunkt. Det nærmeste jeg kom det globale i miljøengasjementet var vel kampen for regnskogen, som jo har aspekter av global rettferdighet.

De gamle vennene fra din tid i Natur og Ungdom, hvordan gikk det med dem og miljøengasjement. Er du den eneste som fortsatt driver
i «bransjen»?

Statsekretæren blir lattermild og forteller at det er mange av de hun kjempet miljøkampen sammen med, som i dag er beskjeftiget med miljørelaterte yrker. – En av dem sitter faktisk på nabokontoret nede i gangen her, forteller hun. Blant mange andre nevner hun også Lars Haltbrekken som var nestleder da hun var leder.

– Jeg treffer stadig igjen personer fra den tiden, minnes Sørensen og forteller at mange har havnet yrkesmessig i mediene og en stor del som politikere eller i offentlig forvaltning som blant annet miljøvernleder og saksbehandlere
i kommunal sektor.

– Og så må vi ikke glemme dem som med ungdommelig miljøbakgrunn har valgt forskning som profesjon, det må være spennende konkluderer Sørensen.

– Opplever du det som en nyttig ballast å ha med seg som toppolitiker i Miljøverndepartementet?

– Om det er greit å ha på CV-en? – Ja, jeg tror absolutt det.

Og nå sitter du på andre siden av bordet og viser kanskje større forståelse for deres situasjon. Får de mye gratis fra deg som tidligere aktivist? Spørsmålet er stilt med litt brodd.

– Det er helt klart at jeg har forståelse for miljøaktivistenes situasjon, den kjenner jeg fra min egen tid der. Men, understreker hun avvæpnende, derfor er vi nok også mer krevende for dem å møte. For vi skjønner når det er alvor, litt alvor og veldig alvor påpeker Sørensen.

 

Kulturminner

Vi skifter tema og utfordrer statssekretæren på kulturminner og behovet for en kraftig mobilisering for å ta igjen vedlikeholdsetterslepet slik Riksantikvar Jørn Holme skisserte i en uttalelse i Nationen for en kort stund siden.

– Det første vi har gjort er nettopp å ansette en engasjert person som Jørn Holme spøker Sørensen, før hun overbevisende fremholder at dette er et område som trenger et engasjement som Holme er eksponent for.

– Det holder ikke bare å bevilge mye penger og være enig om at når behovet for midler er stilt så er alt bra. Det vi trenger er en kombinasjon av faglig kompetanse, men like viktig også evnen til å skape mobilisering slik at nok folk og de rette folkene skjønner at dette er et område som skal prioriteres.

Stortinget har et mål om at alle fredete bygninger skal ha et akseptabelt vedlikeholdsnivå innen 2020...?

– Ja og den jobben har vi definitivt startet. Ingen tidligere regjeringer har økt kulturminnebudsjettene mer enn hva vi har gjort de siste seks årene, samtidig er det betydelige løft som gjenstår, det skal vi ikke underkommunisere.

Den største desimeringen av kulturminner skjer vel likevel ved ødeleggelser som følge av byggevirksomhet, både lovlige, men også ulovlig tiltak og ødeleggelser. I hvor stor grad bør politiet og påtalemyndigheten forfølge dette med etterforskning og straff?

– Det jeg har oppdaget på dette feltet, og som har overrasket meg, er at det går an å kjøpe et hus i Norge uten å vite at det er fredet eller bevaringsverdig. Og det er klart at dersom man har kjøpt et hus og har planer og tegninger for hvordan man ønsker å ha det med dører og vegger, og så kommer det noen og forteller at du ikke disponerer det som du ønsker… Statssekretæren påtar seg et øyeblikk indignasjonen en huseier i slik situasjon ville ha følt og understreker at det som her er viktig, er at det må tydeliggjøres ved eiendomsoverdragelse hvilke regler og begrensninger som følger med eiendommen for å kunne forebygge eventuelle uheldige hendelser.

– Så tror jeg at man har hele skalaen med det som er gjort i god tro, til de som ødelegger med hensikt og overlegg. Og det er jo klart at det som er gjort ulovlig, også med eventuell vinnings hensikt og som går ut over nasjonale verdier må jo følges opp strafferettslig.

Statssekretæren blir forelagt hendelser der publikum som finner oldsaker på egen eiendom gjemmer disse vekk i frykt, for å unngå utgravinger og eventuelle bruksbegrensninger på egen jord.

– Å ja, dette er en kjent problemstilling.

Og hva gjør MD med det?

– Det er jo laget ordninger for privatpersoner som finner oldsaker, forklarer hun og skyter inn et eksempel der en person på Majorstua
i Oslo, under bygging av en garasje, fant et helt vikingsverd, – det skal jo ikke gå an. Det er i hvertfall ikke hverdagskost. Jeg var selv på stedet og så det gamle sverdet og det var helt utrolig og fascinerende sier statssekretæren og kommer raskt til løsningen.

– I slike tilfeller går det offentlige inn og betaler utgiftene det måtte medføre, men når det kommer til de kommersielle utbyggerne så er det samme prinsipp som ved forurensing: forurenser betaler for det aktiviteten medfører av utgifter. – Og ja, Bjørvika tunnelen ble nok litt dyrere enn forutsatt på bakgrunn av arkeologiske funn. Uforutsette utgifter på denne måten kan vi ikke forlange av privatpersoner, da ville garasjen på Majorstua blitt tre ganger så dyr, så det gjør vi ikke.

Heidi Sørensens departement, representert ved Riksantikvaren, er ansvarlig for kulturminneforvaltningen så lenge det er snakk om faste kulturminner, eller som tidligere riksantikvar Marstein definerte som sitt ansvarsområde; Alt som står ute om natten. Løse kulturminner derimot, sorterer under kulturdepartementets (KUD) etater. På detaljnivå er det museene som er forvaltere.

Mener statssekretæren at dette er en velfungerende løsning, eller burde vi samlet kulturminneforvaltningen under ett hierarki, slik veldig mange av våre nærmeste samarbeide land har gjort?

– Ivaretakelse av kulturminner er i et stort bilde svært ofte et spørsmål om arealdisponering. Sånn sett er det bra at vi har Riksantikvaren under MD, det er jo styrken i en slik organisering. Grensedragningene mot løse kulturminner og museene derimot er utfordringen. Blant annet detaljavklaringer om hvem som har ansvaret for kirkene før og etter reformasjonen og liknende.

Heidi Sørensen tar en kunstpause før hun formuler seg. – Jeg tenker vel slik at det er vel ikke dumt at vi har et samarbeid mellom departementene, det er vel heller bra…
...Og vi har jo et svært godt samarbeid med Kulturdepartementet, og mye nyttig oppstår i denne grensedragningen mellom MD og KUD. Vi må jo heller ikke i dette arbeidet glemme at vi begge jobber ut fra samme regjering.

 

Rovdyr

Hvorfor skal vi har rovdyr? Vi har gjort et raskt temaskifte, men spørsmålet høres umiddelbart en smule banalt ut i konteksten; Vi sitter dypt inne i Miljøverndepartementets kontorlokaler ved Akershus Festning i intervju med statssekretæren. Hun fortalte for kort tid siden engasjert om hvor fantastisk det var å delta som observatør på et rovdyrprosjekt i de svenske skogene under ledelse av professor Jon Swenson. Hun hadde endog hatt nærkontakt av tredje grad med en binne med to unger, og før det selv vært inne i hiet.

– Rovdyr er en naturlig del av norsk natur. Vi skal jo ta vare på alle plante- og dyrearter som naturlig hører hjemme i norsk natur og helst på en slik måte at de forblir levedyktige, og helst
i sine naturlige utbredelsesområder. Det klarer vi ikke helt og fullt på rovdyr.

– For 150 år siden hadde vi rett under 5 000 bjørner i Skandinavia, hvorav 2/3 av disse var i Norge og bjørnefylke nr. 1 var Sogn og Fjordane. I dag har vi ikke forvaltningsmål på bjørn i Sogn og Fjordane. Nå er det jo sagt gjennom stortingsmeldingen at vi skal ha bjørn, men at vi også skal ha en arealdifferensiering som begrenser utbredelse av bjørn forklarer Heidi Sørensen og understreker også at vi selvfølgelig skal ta vår del av vårt internasjonale ansvar.

– Vi har jo en natur som bjørn trives i, sier statssekretæren mens hun smiler.

Vi er overbevist om at bjørnen har en god venn og beskytter i Heidi Sørensen, men unnlater likevel ikke spørsmålet på blokka om hennes forhold til de som faktisk er mot rovdyr, som hevder ødelagt livskvalitet nettopp på grunn av dette nærværet, som de ser som resultat av en fjern politikeravgjørelse.

Har du i dette bildet noen som helst forståelse for argumentene fra de som i rovdyrspørsmålet mener det motsatt som deg, at de har frykt for rovdyr, at det begrenser og forringer måten de lever på og at rovdyr tar husdyr som sau og reinsdyr?

– Når vi har vært og hatt møter i alle åtte rovdyrregionene så har det heldigvis alltid vært et overveldende flertall som skjønner og godtar at vi skal ha rovdyr. Med noen få unntak om ulv, så argumenteres det relativt sjelden for at vi skal utrydde rovdyr fra Norge Det debatteres heller at vi må finne måter vi kan leve med rovdyr på, at vi ikke skal ha utbredelse alle steder og hva som skal til- og hvor terskelen skal ligge, – for å ta ut bjørn som har gjort skade. Fokus er nå på hvor vi skal ha bjørn og hvor mange vi skal ha.

– Debatten om frykt handler vel nå mest om ulv. For ti år siden handlet den om bjørn og for 15 år siden handel det om gaupe. Det vi egentlig skal gjøre er på nytt å lære oss å leve med rovdyr i naturen.

Ja, men for egen del, dersom du hadde bodd i et område med ulv. Tror du at du hadde vært redd for å gå på nærbutikkene dersom det var sannsynlig at du på din vei fikk se en ulv som ruslet over veien?

– Jeg nærer ikke en sånn frykt, men jeg skjønner at man har en slik følelse. Da vi var i Sverige og deltok på det bjørneforsøket som nevnt, så visste jeg at vi skulle gå på binne med unger. Jeg hadde fra tidligere lært at det ikke var det lureste man kunne gjøre, smiler Heidi Sørensen før hun fortsetter. – Men man merker jo at man er spent og nervøs og jeg tenkte jo at jeg har jo barn og slikt. Vi hadde jo heller ikke med oss pepperspray og heller ikke våpen, ingen back-up...

– «Vi er kun bevæpnet med statistikk» var uttalelsen fra forskerne som ledet forsøket.

– Da vi så binna og den så oss, reiste den seg på to bein. Jeg hadde da lært av forskerne at det ikke var aggresjon fra bjørnene, men en måte for å få oversikt over situasjonen. I ettertid føltes det ikke som om vi hadde opplevd noe skummelt. Vi befant oss i tillegg i det største ulvereviret i Sverige og tenkte vel at ulven er jo mer sky enn bjørnen vi nettopp hadde observerte.

– Men, sier Sørensen og blir alvorlig, – jeg mener jo at vi skal ha respekt for hva andre føler av frykt og utrygghet, vi har jo forskjellig oppfatninger av en situasjon. Men i det store så skal vi lære oss å leve med rovdyr i norsk natur på nytt. Ulv og bjørn var for praktiske formål utryddet rundt ca. 19.30. Det fantes én bjørn som hadde en yngling på 50-tallet og avkommet derfra ble sannsynligvis skutt rundt 1980. Etter det så har det bare vært rovdyr som har innvandret. Vi har jo ikke levd med rovdyr i norsk natur på 70–80 år.

Hva er de viktigste punktene i rovdyrforliket som du har jobbet med?

– De viktigste punktene i rovdyrforliket fra 2004, som vi baser oss på, er et vi oppretter regionale rovviltnemnder som gjør at beslutningene om forvaltning av gaupe, jerv, bjørn og ulv fattes regionalt når vi er over bestandsmålene, mens det er Direktoratet for Naturforvaltning (DN) som har myndighet før vi når bestandsmålet.

Hvis vi for eksempel skyter oss under bestandsmålet for gaupe og jerv, så går myndigheten tilbake til DN. – Og tidsplanen for dette?

– Det er ikke noe tidsplan for dette, men nå ligger vi jo over bestandsmålet for gaupe og jerv. Hvis det er sånn at gjennomsnittet de siste tre årene gjør at vi ligger under, så blir det automatikk i det. På ulv er det enda mer ekstremt.

I vinter for første gang så nådde vi bestandsmålet. Samme dag som vi annonser det, så går myndigheten for forvaltning til de regionale nemndene og også motsatt, at DN får myndighet dersom vi ligger under målet. Det kan til tider være en krevende form for forvaltning, men det fungerer.

– Det at vi fikk nemndstrukturen og det at vi fikk satt bestandsmål som også er fordelt regionalt, var det viktigste. Det er kjernen i rovviltforliket. Jeg kan også nevne at det i rovviltforliket også lå en erstatningsordning som aldri ble satt ut i livet, fordi at det på Soria Moria ble vedtatt noe annet.

 

Bjørn, ulv og politikk

Den lange valgkampen er vel allerede i gang, og er rovdyrsaken da så tungtveiende at det øves press på lokalpolitikere fra rovdyrområder, som ønsker nominasjon til stortingsrepresentasjon?

– Jeg tror nok at dette bildet er mer nyansert enn det har vært sier Sørensen og henviser til NINA-undersøkelsen fra TNS Gallup om holdning til bestandsmål for ulv.

– Her ser vi at det er mange som mener at bestandsmålene er for lave og også mange som mener at målene er for høye. Det som er interessant er forskjellen på bygd og by, den er svært liten. Og på bygda er det også flere som aksepterer å bo i nærheten av ulv og bjørn enn det er i byene. Så det er for enkelt å tegne bildet i svart og hvitt. Det er mer nyansert enn som så.

– Det merker vi også når det har vært ulvejakt. De som i Rendalen driver med ØKO-turisme reagerer da på at de ikke lenger har en ulv å markedsføre.

Infosjefen i MD gir oss signaler på at vår tilmålte tid er i ferd med å ebbe ut. Vi foretar derfor et raskt skifte og ønsker å vite i hvilken grad statssekretæren synes at vi i politiet bør bruke ressurser og maktmidler på å bekjempe ulovlig jakt på rovdyr.

– Jeg synes det er et stort problem at vi mister så mye ulv som vi ikke kan forklare.

Og vi har aldri hatt noen tiltale for ulovlig skyting av ulv…, legger vi til i vårt spørsmål.

– Nei…

Og hva synes du om det?

– Vi tok for to år siden initiativ sammen med statsråd Storberget fordi det er ikke tilfredsstillende at vi ikke makter å rettsforfølge slike handlinger. Det er ulovlig og det er alvorlig miljøkriminalitet.

– Jeg er ikke sikker på om det er det aller viktigste vi gjør for å dempe konflikter, men det kan ikke være slik at man ikke kan følge opp når noe ulovlig skjer, det må vi kunne klare, konkluderer hun.

 

Mangfold med presisjon

Et avsluttende spørsmål om naturmangfold. Hva er den største trusselen?

– Den største trusselen er jo måten vi bruker arealene våre på. At vi bygger ned og at vi bruker feil. At gammelt kulturlandskap går ut av produksjon, vi mister slåtteenger og vi bygger ned og klarer ikke å ta vare på sammenhengende, store og gode nok leveområder for artene

Hva er planen for å bøte på dette?

– Nå har vi hatt to nye virkemiddel etter at vi har avsluttet nasjonalparkplanen og får vernet 17, og snart 18 prosent av norsk natur. Det er jo å få utvalgte naturtyper og prioriterte arter som de nye virkemidlene inn i naturmangfoldloven.

– Og da skal vi ut å være enda mer spesifikk på å ta vare på enkeltarter og konkret sikre leveområder og passe på at de får i hvert fall et minimum av skjøtsel som trengs for at de skal overleve. Dette synes jeg er spennende arbeid, for det er naturforvaltning med høy grad av presisjon.


Sist oppdatert 28/04/2011