Høyesterett


Kalving fra Storbreen på Svalbard

HR-2010 s. 1608: Prinsipiell dom om bruk av foretakstraff

Hendelsen

I august 2007 lot kapteinen på cruiseskipet MV Aleksey Maryshev skipet gå helt inn mot brefronten til Storbreen på Svalbard. Da skipet var litt over 30 meter fra brekanten så kalvet breen. En stor isblokk raste ned i sjøen, og det reiste seg en bølge som skyllet over skipet slik at skipet krenget kraftig, og store ismasser ble kastet over dekket med passasjerene. Mange av cruisepassasjerene, 23 personer, ble skadet, hvorav åtte relativt alvorlig (bruddskader, vevskader og indre blødninger.) Arrangøren av cruiset var Oceanwide Expeditions B.V, et nederlandsk registrert selskap. Selskapet driver cruisevirksomhet i arktiske strøk i perioden mai – oktober, og i Antarktis fra november til mars. Selskapet eier ikke selv skip, men har samarbeidsavtaler med rederier som stiller med skip og mannskap. Selskapet selger reiser til ulike internasjonale turoperatører. Turoperatøren for denne reisen var et engelsk selskap. Det nederlandske selskapet hadde omtrent 15 millioner Euro i omsetning
i 2009 og et resultat på ca. 4–500 000.

Foreleggene og tingrettens og lagmannsrettens dom. Sysselmannen på Svalbard utstedte et forelegg på 800 000 til den nederlandske turoperatøren.

Kapteinen ble ilagt et forelegg på 25 000 kroner. Foreleggene ble ikke vedtatt. Saken mot kapteinen var stilt i bero, fordi det ikke hadde lykkes påtalemyndigheten å få forkynt innkalling for han. Tingretten frifant selskapet.

Hålogaland lagmannsrett i dom 18. juni 2010 kom til at kapteinen hadde overtrådt skipssikkerhetslovens regler om sikker navigering, og idømte rederiet – i tråd med aktors påstand – en foretaksstraff på 300 000 kroner for overtredelse av skipssikkerhetsloven § 60 første ledd jf. § 19 første ledd bokstav b jf. § 14. Av lagmannsrettens dom fremgår at lagmannsretten ikke fant det tvilsomt at kapteinen, som var ansatt i rederiet, hadde handlet på vegne av den nederlandske turoperatøren, da han førte skipet inn til brekanten.

Særlig om lagmannsrettens vurderinger av foretaksansvaret. Lagmannsretten foretok en grundig vurdering av alle elementene i strl. § 48 b. Når det gjelder straffens preventive virkning la lagmannsretten noe vekt på at selskapet etter hendelsen hadde satt i verk strenge sikkerhetstiltak. Videre ble det lagt noe vekt på at hendelsen hadde fått konsekvenser for selskapets «good will» i markedet, men samtidig viste lagmannsretten til at slike negative virkninger for et foretakl ikke gjør en straffereaksjon mindre påkrevet. Lagmannsretten viste her til dommen inntatt i Rt. 2008 s. 996 der det fremgår at foretakstraff vil sikre en generell preventiv virkning uten hensyn til hvilke øvrige virkninger en overtredelse vil kunne ha». Når det gjelder overtredelsens grovhet viste lagmannsretten til en rekke rettskilder som fremhever skadens størrelse eller skademuligheter, og til at det kun var tilfeldigheter og hell at ingen ble mer alvorlig skadet eller omkom som følge av hendelsen. Videre viste lagmannsretten til at foretaket ved retningslinjer, instruksjon, opplæring, kontroll eller andre tiltak kunne ha forebygget hendelsen, i det selskapet kunne ha lagt føringer i forkant som kunne ha forebygget farene ved seiling nær iskant. Til slutt viste lagmannsretten til at overtredelsen er begått for å fremme selskapets interesser. Lagmannsretten minnet om at selve overtredelsen ikke var ulykken, men det å seile for nær iskanten, og at dette fremmet selskapets interesser i form av markedsføring i forkant av turer og i form av opplevelser for passasjerene. Etter dette konkluderte lagmannsretten som følger:

«Lagmannsretten er etter en konkret og helhetlig vurdering kommet til at foretaksstraff bør ilegges i dette tilfellet. Det er særlig vurdert forholdet mellom Oceanwide Expeditions B.V som ren turoperatør og kapteinens rolle som ansvarlig skipsfører under seilingen. Selv om Oceanwide Expeditions ikke hadde direkte hånd på roret, var det selskapet som forut for seilingen gjennom planlegging og tilrettelegging, og ikke minst gjennom sin ekspedisjonsleder og sine guider, som hadde det overordnede ansvar og interesse i hvordan turen ble gjennomført for å nå målsettingene med turen. Lagmannsretten finner klar årsaksammenheng mellom interessene til Oceanwide Expeditions B. V. i gjennomføringen av turen og måten kapteinen har utført seilingen på, og det er grunn til å klandre selskapet gjennom ileggelse av foretaksstraff.»

Høyesteretts dom

Høyesterett forkastet anken, i en kortfattet dom der Høyesterett kort viser til lagmannsrettens vurderinger og gjengir lagmannsrettens konklusjon, som Høyesterett så slutter seg til. Etter dette vil lagmannsrettens vurderinger av foretaksstraff ha meget høy rettskildeverdi.

Oftenesdommen – ny viktig prinsipiell dom om straffutmåling på miljøområdet

HR 2011 - 49-A: 10. januar 2011

Høyesteretts dom 19. januar 2011 i den såkalte Oftenessaken, der Høyesterett forkastet tiltakshaverens anke over boten på 500 000 kroner, er en dom som bør inngå i prosedyren i alle straffesaker på miljøområdet fremover. Sakens faktum er nærmere omtalt i artikkelen foran på side 17. Anken til Høyesterett gjaldt altså straffutmålingen samt lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse. I straffutmålingen viste Høyesterett til omstendigheter ved saken som var klart skjerpende. For det første la Høyesterett vekt på at tiltakene hadde ført til et sår i terrenget som er særlig skjemmende, og uttalte at det er klart skjerpende at tiltaket er uopprettelig. For det andre viste Høyesterett til at domfelte var en profesjonell aktør innen byggebransjen, og at han hadde vist en nærmest total mangel på respekt for plan- og bygningsloven. Han hadde i søknaden beskrevet hvordan han tok sikte på å skåne terrenget, mens han i realiteten gjorde nettopp det stikk motsatte, og derved hadde han opptrådt forsettlig og planmessig. Også dette fremhevet Høyesterett at var klart skjerpende.

Plan- og bygningsloven § 110 ble fra 1. juli 2010 som kjent, erstattet med de nye reglene i plan- og bygningsloven av 2008. Det innebærer at strafferammen ikke lenger vil være bare bøter, men fengsel inntil 2 år, jf. plan- og bygningsloven 2008 § 32-9. Om overtredelsen i Oftenessaken ville ført til fengselstraff etter den nye loven, kommenteres ikke i dommen. På bakgrunn av de skjerpende omstendigheter som Høyesterett fremhever i dommen, så er det imidlertid nærliggende at dette typisk er en sak der fengselsstraff kunne vært aktuelt.

Når det gjelder den konkrete utmålingen av bøtestraffen så inneholder Oftenesdommen viktige prinsipielle uttalelser om betydningen av domfeltes økonomiske forhold. Høyesterett slår fast at botens størrelse primært må avpasses etter overtredelsens omfang og hvor store beløp som er investert i det ulovlige tiltaket, mens den domfeltes økonomi må komme mer i bakgrunnen. Høyesterett viser til at grunneiere kan oppnå en betydelig gevinst ved å opptre slik domfelte gjorde i denne saken, og at dette må tillegges vekt ved straffutmålingen, slik at boten ikke bare utgjør en bagatellpost i byggeregnskapet.

Dette synspunktet begrunner Høyesterett i viktige prinsipielle uttalelser om straffutmålingen i saker om miljøkriminalitet. Oftenesdommen føyer seg inn i rekken av dommer på miljøområdet de siste ti årene med prinsipielle uttalelser fra Høyesterett om at det på miljøområdet må reageres strengt. (Denne rekken av dommer er som kjent kranulykkedommen i Rt. 2000 s. 110, Bryggen i Bergen-dommen i Rt. 2000 s. 1713, Citesdommen i Rt. 2003 s. 634, saltslaggdommen i Rt. 2004 s.1645 og jervedom II i Rt. 2005 s. 76 samt Sandvikselven i Rt. 2007 s. 1684.)

I Oftenesdommen uttrykker Høyesterett dette slik i avsnitt 17 i dommen:

«I saker om miljøkriminalitet må det av allmennpreventive grunner reageres strengt. En forsvarlig forvaltning av naturen forutsetter at befolkningen etterlever gjeldende reguleringslovgivning.»
Deretter gjennomgår Høyesterett i avsnittene 19–21 den rettsutviklingen som har vært innenfor lovgivningen på hele miljøområdet fra Grunnloven § 110 b som kom til i 1992, strl. § 152 b som kom i 1993, endringene strafferammene i kulturminneloven i 1992 og i viltloven i 1993, samt de nye lovene som er kommet til (vassdragsreguleringsloven, akvakulturloven, markaloven, naturmangfoldloven og den nye plan- og bygningsloven).

I avsnitt 22 så konkluderer Høyesterett på denne bakgrunn slik:

«Denne utviklingen viser at lovgiveren – ikke minst på bakgrunn av en erkjennelse av det økende behovet for å verne miljøet – har vedtatt stadig strengere straffebestemmelser. Selv om dette ikke har gitt seg utslag i at strafferammen i plan- og bygningsloven § 110 har blitt endret, må det likevel med utmålingen av bøtestraffen legges vekt på den skjerpete holdningen til miljøkriminalitet som avspeiles i den omtalte lovgivningen.»

Oftenesdommen nå i 2011 er svært viktig, fordi den markerer at utviklingen med en skjerping av straffenivået på miljøområdet ikke har stoppet opp etter de tidligere Høyesterettsdommene nevnt over.


Sist oppdatert 03/05/2011