Oftenesdommen – ny viktig prinsipiell dom om straffutmåling på miljøområdet

HR 2011 - 49-A: 10. januar 2011

Høyesteretts dom 19. januar 2011 i den såkalte Oftenessaken, der Høyesterett forkastet tiltakshaverens anke over boten på 500 000 kroner, er en dom som bør inngå i prosedyren i alle straffesaker på miljøområdet fremover. Sakens faktum er nærmere omtalt i artikkelen foran på side 17. Anken til Høyesterett gjaldt altså straffutmålingen samt lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse. I straffutmålingen viste Høyesterett til omstendigheter ved saken som var klart skjerpende. For det første la Høyesterett vekt på at tiltakene hadde ført til et sår i terrenget som er særlig skjemmende, og uttalte at det er klart skjerpende at tiltaket er uopprettelig. For det andre viste Høyesterett til at domfelte var en profesjonell aktør innen byggebransjen, og at han hadde vist en nærmest total mangel på respekt for plan- og bygningsloven. Han hadde i søknaden beskrevet hvordan han tok sikte på å skåne terrenget, mens han i realiteten gjorde nettopp det stikk motsatte, og derved hadde han opptrådt forsettlig og planmessig. Også dette fremhevet Høyesterett at var klart skjerpende.

Plan- og bygningsloven § 110 ble fra 1. juli 2010 som kjent, erstattet med de nye reglene i plan- og bygningsloven av 2008. Det innebærer at strafferammen ikke lenger vil være bare bøter, men fengsel inntil 2 år, jf. plan- og bygningsloven 2008 § 32-9. Om overtredelsen i Oftenessaken ville ført til fengselstraff etter den nye loven, kommenteres ikke i dommen. På bakgrunn av de skjerpende omstendigheter som Høyesterett fremhever i dommen, så er det imidlertid nærliggende at dette typisk er en sak der fengselsstraff kunne vært aktuelt.

Når det gjelder den konkrete utmålingen av bøtestraffen så inneholder Oftenesdommen viktige prinsipielle uttalelser om betydningen av domfeltes økonomiske forhold. Høyesterett slår fast at botens størrelse primært må avpasses etter overtredelsens omfang og hvor store beløp som er investert i det ulovlige tiltaket, mens den domfeltes økonomi må komme mer i bakgrunnen. Høyesterett viser til at grunneiere kan oppnå en betydelig gevinst ved å opptre slik domfelte gjorde i denne saken, og at dette må tillegges vekt ved straffutmålingen, slik at boten ikke bare utgjør en bagatellpost i byggeregnskapet.

Dette synspunktet begrunner Høyesterett i viktige prinsipielle uttalelser om straffutmålingen i saker om miljøkriminalitet. Oftenesdommen føyer seg inn i rekken av dommer på miljøområdet de siste ti årene med prinsipielle uttalelser fra Høyesterett om at det på miljøområdet må reageres strengt. (Denne rekken av dommer er som kjent kranulykkedommen i Rt. 2000 s. 110, Bryggen i Bergen-dommen i Rt. 2000 s. 1713, Citesdommen i Rt. 2003 s. 634, saltslaggdommen i Rt. 2004 s.1645 og jervedom II i Rt. 2005 s. 76 samt Sandvikselven i Rt. 2007 s. 1684.)

 

I Oftenesdommen uttrykker Høyesterett dette slik i avsnitt 17 i dommen:

«I saker om miljøkriminalitet må det av allmennpreventive grunner reageres strengt. En forsvarlig forvaltning av naturen forutsetter at befolkningen etterlever gjeldende reguleringslovgivning.»
Deretter gjennomgår Høyesterett i avsnittene 19–21 den rettsutviklingen som har vært innenfor lovgivningen på hele miljøområdet fra Grunnloven § 110 b som kom til i 1992, strl. § 152 b som kom i 1993, endringene strafferammene i kulturminneloven i 1992 og i viltloven i 1993, samt de nye lovene som er kommet til (vassdragsreguleringsloven, akvakulturloven, markaloven, naturmangfoldloven og den nye plan- og bygningsloven).

 

I avsnitt 22 så konkluderer Høyesterett på denne bakgrunn slik:

«Denne utviklingen viser at lovgiveren – ikke minst på bakgrunn av en erkjennelse av det økende behovet for å verne miljøet – har vedtatt stadig strengere straffebestemmelser. Selv om dette ikke har gitt seg utslag i at strafferammen i plan- og bygningsloven § 110 har blitt endret, må det likevel med utmålingen av bøtestraffen legges vekt på den skjerpete holdningen til miljøkriminalitet som avspeiles i den omtalte lovgivningen.»

Oftenesdommen nå i 2011 er svært viktig, fordi den markerer at utviklingen med en skjerping av straffenivået på miljøområdet ikke har stoppet opp etter de tidligere Høyesterettsdommene nevnt over.


Sist oppdatert 12/10/2011