Gaupedrap med forviklinger

Ved Follo tingretts dom av 8. desember 2006 ble en mann dømt til ubetinget fengsel i 15 dager for å ha drept en gaupe under særlig skjerpende omstendigheter, og for å ha underslått den samme gaupen. I tillegg ble mannen dømt for å ha brukt ulovlig ammunisjon. Mannen ble også fradømt retten til å drive jakt og fangst i tre år. Rapporten fra obduksjonen av gaupen skapte imidlertid noen forviklinger underveis i etterforskningen og under hovedforhandlingen.

Av spesialetterforsker Dr. scient. Antonio B.S. Poléo og førstestatsadvokat Thomas Skjelbred, Økokrim. Foto: Veterinærinstituttet

 

Gaupe skutt

2. februar 2005, ca. kl. 19.00 ble det meldt at det var skutt en hunngaupe under ordinær kvotejakt i Marker kommune i Østfold. Når man har skutt en gaupe under ordinær gaupejakt skal dyret alltid vises Statens naturoppsyn (SNO) for kontroll. Allerede i forbindelse med denne kontrollen var det ting som tydet på at alt ikke var som det skulle. Jegeren var lite interessert i å møte opp for å vise frem gaupen. Han skyldte på at han hadde flere ærend og at det ble vanskelig å møte opp med dyret. Omsider fikk imidlertid rovviltkontakten hos SNO i Østfold overtalt jegeren til å komme til ham med dyret, og kl. 01.00 på natten møter han opp.

Død gaupe på ryggen

Mannen som hadde skutt gaupen er en erfaren jeger, og han har jobbet i flere år som frivillig assistent i det skandinaviske gaupeprosjektet, SKANDLYNX, hvor han blant annet hadde oppsyn med en gaupefelle som ble brukt til å fange dyr som skulle merkes. Det var altså liten tvil om at jegeren har god greie på både gaupe og jakt, og han visste meget godt at en slik kontroll er obligatorisk.

 

Obligatorisk kontroll

Da jegeren møtte opp for kontroll av gaupen reagerte rovviltkontakten på at dyret ikke hadde tegn til dødsstivhet. Det vil normalt et dyr som dette ha seks timer etter at det er skutt. Rovviltkontakten sa også følgende under avhør hos politiet: «den var både slaskete og lealaus i alle ledd, bløt og møkkete – det ble ikke en eneste blodflekk på pappen hvor ho lå, bare jord og møkk». Rovviltkontakten fikk mistanke om at alt ikke var helt slik det skulle, og på bakgrunn av dette ble det bestemt å foreta en skuddplassbefaring. SNO kan pålegge skuddplassbefaring, og gjør dette også rutinemessig i enkelte distrikter.

 

Skuddplassbefaring

Under skuddplassbefaringen (3. februar 2005) ble det funnet spor i snøen der jegeren hadde forklart at han la gaupen etter at den var skutt. Det var imidlertid ingen spor etter blod i snøen, heller ikke der gaupen skulle ha blitt truffet. Det ble også funnet to tomme haglpatroner, som viste seg å være fra blyhagl. I skogholtet der gaupa skulle ha kommet fra var det rikelig med sporsnø, men det ble ikke funnet spor som stammet fra gaupe. Dette var spesielt mistenkelig, fordi mens jegeren satt på post hadde han sendt en tekstmelding til lederen for gaupeprosjektet og fortalt at han satt på post og iakttok tre gauper som kom ut av skogholtet. Under befaringen ble det funnet spor av rådyr, grevling, hare, hund og rev i skogholtet, men altså ikke av gaupe. Det ble derfor besluttet å foreta nok en befaring hvor jegeren skulle være med for å få rekonstruert hvordan jakten faktisk hadde foregått. Politiet ble også anmodet om å være med under befaringen.

Dagen etter, 4. februar 2005, møtte jegeren opp for å anvise skuddplass og forklare seg om selve jaktforløpet. Han hadde også blitt bedt om å ha med seg gaupen. Under denne befaringen kom det frem at de to tomme haglpatroner ble funnet der jegeren forklarte at han satt når de to første skuddene ble avfyrt. Han avfyrte i alt tre skudd. Nærmere ettersyn av den døde gaupen viste at dyret var tatovert i øret. Det betyr at dyret hadde vært fanget tidligere og merket, muligens når det var for ungt til å bære radiosender. Gaupen hadde også et brudd i venstre bakben. Jegeren forklarte at gaupa hadde brukket benet fordi det kom i klem i bildøren når han skulle reise hjem fra skuddplassen.

Fordi gaupen synes å ha vært skutt med ulovlig blyhagl (forbudet inntrådte 1. januar 2005), ble det tatt beslag i gaupen av politiet. Den beslaglagte gaupen ble brakt til Veterinærinstituttet i Oslo for obduksjon. I forbindelse med obduksjonen av gaupen ble det tatt prøver av dyrets muskulatur som ble sendt til Universitetet i Uppsala for DNA-analyser. Universitetet i Uppsala har en database med DNA-profiler over alle merkede dyr fra de skandinaviske rovviltprosjektene (om DNA og DNA-profiler; les Miljøkrim nr. 2/3 og 4 fra 2006). Ved hjelp av en DNA-profil fra muskelprøvene kunne man sannsynligvis finne svar på hvilken gaupe det dreide seg om og hvor den eventuelt stammet fra. Dyret hadde som nevnt tidligere vært fanget og merket. I forbindelse med slik fangst og merking tas det rutinemessig blodprøver av dyrene som sendes inn og legges i DNA-databasen til forskningsprosjektene.

 

Befaring ved gaupebås

Samme dag, 4. februar 2005, ble det også foretatt en befaring av SNO ved en gaupefelle, en såkalt gaupebås, som ligger på Ravnåsen i Enebakk kommune, Akershus. Gaupebåsen ble brukt til å fange gauper til merking i det skandinaviske gaupeprosjektet. Bakgrunnen for at man ønsket å se nærmere på denne fellen var at dette var en felle som jegeren hadde tilsyn med i forbindelse med prosjektet, og at det var mistanke om «ugler, eller kanskje snarere gauper, i mosen». Der fant man at gaupebåsen var tilgriset med blod innvendig (figur 1). Det ble derfor tatt prøver av blodet, som også ble sendt inn til Universitetet i Uppsala for DNA-analyse. Ved hjelp av en DNA-profil fra blodprøvene ønsket man å finne svar på hva slags dyr blodet stammet fra. Inne i gaupebåsen lå det en god del halm (figur 1), som ble samlet opp og tatt med til kriminalteknisk undersøkelse.

Saken ble anmeldt 5. februar 2005, på bakgrunn av at gaupa var skutt med blyhagl.

 

Første avhør

14. februar 2005 møtte jegeren, som nå var mistenkt i saken, til avhør hos politiet. Her forklarte mistenkte i detalj hvordan jaktsituasjonen forløp, og hvordan han skjøt gaupen - tre skudd med hagle. Videre forklarte han at han på veien hjem stoppet bilen, og tok ut gaupen for å forsøke å få noe blod ut av den. Det gjorde han ved å stikke dyret i hals og hjerteregionen. Han gjorde dette fordi han trodde det kunne være hensiktsmessig å få ut blodet med hensyn på senere preparering. Avslutningsvis erkjente mistenkte straffeskyld for å ha skutt gaupen med ulovlig blyhagl.

 

DNA-analysene og halmen fra båsen

31. mars 2005 kom rapporten fra DNA-analysene fra Universitetet i Uppsala. Analysene viste at blodet i gaupebåsen på Ravnåsen stammet fra gaupe. Dessuten at DNA-profilen fra blodprøvene fra gaupebåsen var identisk med DNA-profilen fra muskelprøvene som ble tatt av den beslaglagte gaupen. Blodet i gaupebåsen i Enebakk (Akershus) stammet med andre ord fra gaupen som mistenkte hevdet å ha skutt i Marker (Østfold) under gaupejakten. Det var med andre ord tydelig at mistenkte ikke hadde forklart seg helt riktig til politiet om jakten og hvordan den hadde foregått.

Under den kriminaltekniske gjennomgangen av halmen fra gaupebåsen ble det funnet et fragment av en tann, som så ut til å være en hjørnetann fra et rovdyr. Tannen ble sendt til Veterinærinstituttet i Oslo hvor det raskt ble konstatert at den stammet fra gaupen i saken (figur 2).

Gaupebåsen
Tannfragment
Innvoller i buken
Figur 1. Innsiden av den ene veggen i gaupebåsen. Legg merke til blodsølet opp langs veggen. Halmen på gulvet i båsen er innsatt med gaupeurin fra gaupe i fangeskap. Lukten virker tiltrekkende på ville gauper, som ellers er svært sky og lite villige til å stikke snuten inn i store trekasser. Foto: Lars André Tønnesen. Follo politidistrikt. Figur 2. Innpasningen av tannfragmentet som ble funnet i halmen fra gaupebåsen, på den brukne hjørnetannen i gaupens overkjeve. 
Foto: Veterinærinstituttet.
Figur 5. Innvoller i bukhulen. Legg merke til at det ikke forekommer blodsøl. Legg også merke til haglkornene som finnes her og der. De er ikke omgitt av blod eller forbundet med blødninger. 
Foto: Veterinærinstituttet.

 

Andre avhør

I andre avhør (13. april 2005) sto mistenkte fast ved sin forklaring fra første avhør. Deretter ble mistenkte spurt om han hadde lagt merke til at det var mye blod i gaupebåsen på Ravnåsen. Mistenkte svarte at han ikke hadde lagt merke til dette. Han visste imidlertid at han hadde avlivet en rev og flere grevlinger i båsen. Sist han avlivet en grevling var i januar. Mistenkte forklarte at det ofte blir til at grevlingen ligger og blør litt før den blir dratt ut av båsen. DNA-analysene av blodet viste som nevnt at blodet verken stammet fra rev eller grevling, men fra gaupen som mistenkte hadde hatt i sin besittelse. Mistenkte ble ikke konfrontert med dette, men han ble spurt om han var klar over at gaupen hadde brukket en tann. Mistenkte svarte at han ikke var klar over dette. Spørsmålet om den brukkne tannen gjorde at mistenkte fikk «kalde føtter», og han ønsket under avhøret å endre sin forklaring og avgi en uforbeholden tilståelse: gaupen ble drept i båsen på Ravnåsen i januar, med flere stikk av en kniv festet på et skaft. Etter å ha drept dyret tok han det med hjem og la det i fryseren. I februar tok han gaupa ut av fryseren og tinte den opp, før han tok kadaveret med ut i skogen og skjøt på det med hagle – tre skudd.

Om hendelsesforløpet rundt selve avlivningen forklarte mistenkte at gaupen satt fast i fellen med det ene bakbenet, men at han løsnet forsiktig på den ene falldøren slik at benet kom fri. Han forsikret seg om at begge falldørene var skikkelig igjen og at båsen var helt lukket slik at gaupen ikke kunne komme seg ut. Mistenkte la til at han var rimelig sikker på at benet var brukket. Han reiste deretter fra stedet og hjem. Hjemmefra forsøkte han å kontakte lederen for gaupeprosjektet, men kom bare frem til hans telefonsvarer. Da bestemte mistenkte seg for at han skulle ta livet av gaupen. Han fant frem en kniv og reiste opp til gaupebåsen igjen. Kniven bant han på en lang pinne (skaft), og fra toppluken i gaupebåsen stakk han gaupen til den døde. Mistenkte forklarte videre at han valgte å avlive gaupen på denne måten fordi skytevåpen ville ha påkalt folks oppmerksomhet, og at han vurderte det som uheldig for prosjektet at dyr dør eller blir skadet under forskning. Mistenkte la til at det var riktig av ham å avlive dyret, men at han forstår at det ikke var hans oppgave å avgjøre dette og at det kunne vært gjort på en annen måte.

I motsetning til den første forklaringen stemte den nye forklaringen med det meste av det man hadde kommet frem til under SNO sine undersøkelser og politiets etterforskning; fraværet av dødsstivhet under kontrollen av gaupa hos SNO, fraværet av gaupespor i skogholtet ved skuddplassen, fraværet av blod på skuddplassen og der gaupa ble lagt i snøen etter at den var skutt, haglpatronene på skuddplassen, blodsølet og den brukkne tannen i gaupebåsen. Det som imidlertid ikke stemte med hva som hadde kommet frem tidligere i saken, var at benet til gaupen var brukket mens den enda var i live. Dette skulle vise seg å bli en nøtt å knekke (!) under hovedforhandlingen, fordi obduksjonsrapporten fra Veterinærinstituttet konkluderte med at benet var brukket etter at gaupen var død. Som om ikke dette var nok; obduksjonsrapporten konkludert dessuten med at gaupen var i live da den ble skutt. Med andre ord var ikke mistenktes nye forklaring i tråd med hovedfunnene i obduksjonsrapporten.

 

Obduksjonsrapporten 

Diagnosene i veterinærens rapport var at gaupen hadde skuddskader forårsaket av hagl, sårskader i huden, brudd på venstre bakben og en brukket hjørnetann på høyre side i overkjeven. Disse diagnosene var ikke i uoverensstemmelse med mistenktes forklaring, men i tolkningen av disse diagnosene dukket problemet opp. I obduksjonsrapporten kom det frem at de fleste haglinnslagene i huden og i muskulaturen var forbundet med blødninger, og rapporten konkluderer på bakgrunn av dette med at dette viste at dyret har vært i live ved første gangs påskyting. Det kom også frem at det ble funnet en del haglinnslag uten blødninger rundt, og at disse funnene tydet på at gaupen i tillegg var påskutt etter at den var død. Når det gjelder bruddet på venstre bakben ble dette tolket til å ha oppstått etter at dyret var dødt.

Det var vanskelig å forstå hvorfor mistenkte skulle forklare seg uriktig om påskytingen av gaupen når han hadde tilstått å ha drept dyret på en såpass oppsiktsvekkende måte som han hadde gjort. Dessuten var det ingen ting i mistenktes forklaring, eller fra den kriminal-tekniske undersøkelsen av gaupebåsen, som tydet på at dyret faktisk var påskutt mens det var i live. I obduksjonsrapporten understrekes det imidlertid at det var vanskelig å tolke skuddskadene fordi dyret hadde vært frosset ned og fordi nedbrytingen av vevet hadde kommet godt i gang. Dette kunne selvfølgelig ha vært medvirkende til at mistenktes forklaring ikke stemte med obduksjonsrapporten på alle punkter.

Det tok imidlertid ikke lang tid før mistenktes forsvarer reagerte på det som sto i obduksjonsrapporten. I et brev til påtalemyndigheten presiserer forsvareren at gaupen kun var påskutt etter at den var død, og at benet var brukket da mistenkte kom til gaupebåsen, mens dyret var i live, og at dette var den direkte årsaken til avlivningen av dyret, og helt vesentlig for straffeutmålingens utfall. Når det gjelder benbruddet hadde som nevnt mistenkte forklart til SNO under skuddplassbefaringen at det hadde oppstått da han skulle reise fra skuddplassen. Dersom dette er tilfelle, stemmer det godt med at det ikke forekom noen blødninger i forbindelse med bruddet. Gaupen hadde jo vært død lenge og ligget i mistenktes fryser i en måned før han simulerte jaktsituasjonen i Marker.

Vi kan ikke si noe sikkert om hvorfor mistenkte endret sin forklaring om benbruddet, men tar vi utgangspunkt i det forsvareren meddelte, nemlig at det var helt vesentlig for straffeutmålingens utfall at benet var brukket da mistenkte kom til gaupebåsen, virker det logisk. Mistenkte hadde tilstått å ha drept en gaupe ulovlig, på en til dels tvilsom måte – da var det viktig å bevise at det til tross for dette var en forståelig handling fordi dyret led.

 

Hva viste egentlig obduksjonsrapporten?

Det ble funnet hagl i hud og muskulatur, både med og uten blod rundt innslagene. Blodet som strømmer gjennom kroppen vår er under trykk, relativt høyt trykk når det forlater hjertet (arteriesiden) og lavt trykk på vei tilbake til hjertet (venesiden). Enten trykket er lavt eller høyt, så vil det føre til at blod presses ut av blodårene og inn i sår i hud eller muskulatur når disse oppstår mens vi eller gauper er i live. Det betyr med andre ord at haglinnslag uten blod rundt ikke bare tyder på, slik det sto i obduksjonsrapporten, men etter mitt skjønn viser at dyret ble påskutt etter at det var dødt. Det er først når vi ligger døde og hjertet har stoppet å slå at blodet slutter å sirkulere rundt i kroppen.

Videre kan man etter min mening ikke fastslå at hagl med blod rundt er noe sikkert tegn på at gaupen må ha blitt påskutt også mens den var i live. Det vil i lang tid etter at et dyr er dødt ligge blod i åpne rom i kroppen, ikke minst etter at dyret har vært frosset. Når kjøttet fryser vil dessuten iskrystaller sprenge cellene, og når man så tiner kjøttet vil iskrystallene bli til vann som kommer ut av de sprengte cellene. Dette vannet vil løse koagulert blod, og avhengig av hvor mye blod som løsnes vil denne væsken kunne være relativt blodliknende. Når et hagl perforerer frossent eller nylig tint vev vil det kunne dra med seg denne blodlignende væsken inn i skuddkanalene og haglkornene blir liggende med blod rundt seg. Mistenkte hadde jo skutt på gaupen samme dag han hadde tatt den ut av fryseren. Denne alternative tolkningen er dessuten ikke motstridende med obduksjonsrapporten, fordi hagl som ble funnet med blod rundt forekom først og fremst i den regionen av kroppen hvor det var stikkskader og blodtilsølt pels. Haglene, som ikke var forbundet med blod, ble fortrinnsvis funnet andre steder på dyrets kropp.

Dersom vi legger denne tolkningen til grunn står vi igjen med spørsmålet om hva som da kan ha drept gaupen når den ikke ble skutt til døde. Mistenkte har jo forklart at han stakk den til den døde. Hva sa obduksjonsrapporten om dette? Om sårskadene i huden sto det at disse kunne ha vært forårsaket av en skarp gjenstand. Videre at begge sårskadene var relativt overfladiske uten skade på underliggende muskulatur, og at de var lokalisert i områder der det var andre skader (hagl) med blødninger og blodtilsølt pels slik at det var umulig å si om de to sårskadene var påført dyret mens det var i live. Spørsmålet blir da om gaupen likevel ikke var stukket i hjel?

Et av bildene som ble tatt under obduksjonen viser et av sårene som er lokalisert i brystregionen (figur 3). Dersom vi tar et utsnitt av såret ser det etter mitt skjønn ut som et dypt kutt tvers gjennom brystmuskulaturen (figur 4). Jeg var imidlertid ikke til stede under obduksjonen, og har kun et fotografi å forholde meg til, med de usikkerheter det representerer. Jeg vil derfor være forsiktig med å uttale meg om hvorvidt obdusenten har tatt feil eller ikke. Det som imidlertid kommer klart frem på bildet er at et stort område av pelsen er blodtilsølt rundt såret (figur 3). Mye blod må altså ha kommet ut av dyret.

I obduksjonsrapporten kom det frem at det ble funnet minst en haglperforasjon i hjertet, og en i lungens hovedlapp hvor det også ble funnet et hagl. Dessuten at diafragma (mellomgulvet) var perforert.

Gaupens brystregion

Figur 3. Gaupens brystregion med sår i huden omgitt av blodtilsølt pels. Foto: Veterinærinstituttet.

En perforering av hjerte og lunge hos et levende dyr vil føre til blødninger i brysthulen. Når det blodfylte hjertet kontraherer presses blod ut av hullet under relativt høyt trykk. I rapporten sto det imidlertid også at det ble samlet opp mellom 10 og 20 ml med mørkerød tyntflytende væske fra brysthulen. 10 til 20 ml er svært lite, under en kvart dl, og dersom dette var vann med løst blod representerer dette et enda mindre blodvolum. Det betyr med andre ord at blodet må ha forlatt brysthulen. Siden det var hull i diafragma vil etter all sannsynlighet noe av dette blodet ha funnet veien ned i bukhulen, fordi diafragma danner en tett vegg mellom bryst- og bukhulen. I bukhulen var det imidlertid ikke tegn til blod i det hele tatt (figur 5). Dette i seg selv tyder på at haglperforeringene må ha skjedd etter at blodet ikke lenger var under trykk, og indikerer etter mitt skjønn at gaupen ikke kan ha blitt påskutt mens den var i live.

En annen mulig vei ut for blodet er gjennom luftrøret. Det er svært vanlig at dyr som skytes i brystregionen blør ut gjennom munnen eller nesen fordi blodet finner vei gjennom perforeringer av lungene og videre opp langs luftveiene. Obduksjonsrapporten slo imidlertid fast at det ikke ble funnet nevneverdig med blod i munn- eller nesehulen. Da gjenstår det kun to muligheter – enten har blodet funnet veien ut gjennom hullene etter hagl i brystregionen, eller så har det funnet veien ut gjennom stikksåret i brystet. Den relativt omfattende tilsølingen av blod i pelsen i brystregionen (figur 3) indikerer etter min mening at blodet har forlatt kroppen via et større hull forårsaket av for eksempel en kniv, slik etter mitt syn bildet i figur 4 viser. Jeg tror ikke en håndfull haglperforeringer gjennom en såpass tykk hud og pels som gaupe har, vil gi en ytre blødning av en så omfattende karakter som blodsølet i pelsen representerer. Her er det dessuten verdt å minne om at ikke bare pelsen var svært blodtilsølt – det var relativt mye blod som hadde sprutet ut på veggene inne i gaupefellen også (figur 1). Blodsprut av denne typen kommer neppe ut av spredte haglperforeringer.

Når det gjelder selve dødsårsaken sa obduksjonsrapporten at den sannsynligvis var en kombinasjon av sjokkutvikling og pneumothorax, med påfølgende kvelning. Pneumothorax betyr punktering av lungene slik at det kommer luft i brysthulen. Når det skjer klapper lungene sammen og man kveles. Både et hagleskudd og en skarp kniv kan føre til punktering av lungene. Følgelig stemmer så vel den alternative tolkningene av funnene fra obduksjonen som den rapporterte. Derfor heller jeg til at mistenktes forklaring stemmer, og at konklusjonen i obduksjonsrapporten om at gaupen må være påskutt før den døde kan være feil. Ett eller flere stikk med kniven har gått inn i brysthulen og punktert lungen. Videre at kniven, i tillegg til å snitte opp lungene, har skåret over ett eller flere større blodkar. Jeg tror således at dyret har dødd av kvelning kombinert med omfattende blodtap.

 

Når brakk benet?

Bilder tatt under obduksjonen viser tydelig at venstre bakben er brukket tvers av, og at det ikke forekommer blødninger i og rundt bruddet (figur 6). Et så omfattende brudd som dette må ha revet over en rekke blodkar i benstrukturen. Av samme grunn som for haglperforeringer, ville dette ha medført blødninger dersom dyret var i live, fordi blodet da sirkulerer og er under trykk. Det er derfor grunn til å så tvil om mistenktes siste forklaring når det gjelder når og hvordan benbruddet har oppstått. Dessuten sa han første gang han forklarte seg om bruddet at det hadde skjedd idet han la gaupen inn i bilen for å kjøre fra skuddplassen i Marker. Denne forklaringen synes derimot å stemme godt med funnene fra obduksjonen.

 

Hovedforhandlingen og dom

Jegeren ble tiltalt etter viltloven § 56 jf. § 3 for å ha tatt livet av en gaupe ved å stikke den gjentatte ganger med kniv festet til et langt skaft mens gaupen var sperret inne i en fangstfelle. Videre etter straffeloven § 255, for å ha tilegnet seg den nevnte gaupen ved å ta den med seg til sin bopel og ha oppbevart den i en fryseboks til tross for at den tilhørte Viltfondet, jf. viltlovens § 48.

I forbindelse med straffutmålingen ble det lagt vekt på at tiltalte hadde drept gaupen på en måte som var stikk i strid med enhver jaktetikk og det man ellers forbinder med human avliving av dyr. Det er ikke vanskelig å forestille seg at et vilt dyr som er sperret inne i en mørk trekasse, mens det blir stukket etter med en kniv, ble påført unødig lidelse, og forstå at dette var særdeles skjerpende. Det ble også lagt vekt på at tiltalte hadde forsøkt å hvitvaske gaupa som var drept med kniv ved å simulere at han skjøt den under ordinær jakt. Videre at tiltalte benyttet blyhagl da han skjøt på den døde gaupa, til tross for at han var kjent med at blyhagl var forbudt ammunisjon. Tiltalte hevdet selv i retten at han er en erfaren og kunnskapsrik jeger, at han er opptatt av holdninger, og at unge og uerfarne jegere skal lære å opptre på en riktig måte. Han sa også at han er opptatt av at dyr som lider må få begrenset sine lidelser. Det ble også vektlagt at tiltalte, i tillegg til å bryte loven, heller ikke fulgte de instruksene han visste han skulle følge når det gjaldt varsling når et dyr har gått i gaupefellen, skadet eller ikke skadet.

Det er alvorlig at en person som er betrodd en rolle i et internasjonalt forskningsprosjekt, har en rolle i viltnemnda, og som skal fremstå som et forbilde for unge jegere og ungdom for øvrig, omgår loven og de instruksene som er gitt. På bakgrunn av dette ble det nedlagt påstand om fengsel i 21 dager, samt fradømmelse av retten til å drive jakt og fangst i fem år. Videre at tiltalte dømmes til inndragning av 1 stk håndlaget kniv og to skytevåpen, (en hagle og en pistol som ikke er omtalt i denne artikkelen). Forsvarerens påstand var frifinnelse på alle punkter unntatt ulovlig bruk av blyhagl, og at han for øvrig behandles på mildeste måte. Retten ga påtalemyndigheten medhold på alle punkter, og dømte tiltalte til fengsel i 15 dager for overtredelse av viltloven § 56, jf. § 3, straffeloven § 255, våpenloven § 33, og produktkontrolloven § 12. I tillegg ble han dømt til inndragning av de to skytevåpnene og kniven, og til å betale saksomkostninger med kr. 10 000,-. Han ble også fradømt retten til å drive jakt og fangst i 3 år. Dommen ble ikke anket, og er dermed rettskraftig.

Nærbildet av såret
Bruddet i venstre bakben
Figur 4. Utsnitt og nærbilde av såret i figur 3. Pilen peker på det som kan være en snittflate i den underliggende brystmuskulaturen. Til høyre inne i sårsirkelen ser vi brystbenet (hvitt). Foto: Veterinærinstituttet. Figur 6. Bruddet i venstre bakben. Den gule pilen viser den ene bruddflaten, som skulle stått inn mot den andre bruddflaten som befinner seg omtrent der den blå pilen indikerer. Legg også merke til haglkornene uten blodansamlinger rundt. 
Foto: Veterinærinstituttet.

Sist oppdatert 10/08/2008