Trenger vi straffeloven § 152 b?

Nær oset til en viktig lakseelv slipper et oppdrettsanlegg ut 200 000 syk regnbueørret. Kan forholdet rammes av straffeloven § 152 b, generalklausulen om miljøkriminalitet?

Av politiadvokat Tarjei Istad, Økokrim. Illustrasjonfoto av nymerket ulv i Hedmark. Foto: Magnar Nordsveen / Statens Naturoppsyn

UlvEtter initiativ fra daværende riksadvokat Georg Fredrik Rieber-Mohn fikk straffeloven i 1993 et generelt straffebud om alvorlig miljøkriminalitet. Paragraf 152 b rammer de groveste tilfellene av forurensning, ødeleggelse av kulturminner og faunakriminalitet. Maksimal straffe-ramme er 15 års fengsel. Hovedbegrunnelsen for å innføre bestemmelsen var at strafferammene i spesiallovgivningen ikke alltid vil være høye nok ved alvorlige miljøovertredelser.

I bestemmelsens 15 år har den imidlertid blitt lite brukt. Dermed må man spørre: Trenger vi betemmelsen? Er terskelen for bruk for høy? Mangler kunnskapen og holdningene, eller har det har vært få egnede saker?

 

Hvor ligger lista?

Eneste domfellelse i Høyesterett etter generalklausulen er referert i Rt. 2005 s. 568 (Generalklausuldommen). En mann som i ren skadehensikt foretok snauhogst av ca. 50 dekar i et naturreservat ble dømt til ett års fengsel, hvorav en stor del betinget på grunn av tidsforløp og personlige forhold. Avgjørelsen legger lista høyt for å bruke § 152 b, men etter mitt syn ikke så høyt at det alene kan forklare at det har vært så få andre saker.

Høyesterett peker på at det er et vilkår at de aktuelle dyr eller planter er artsfredet, eller at den aktuelle naturen er områdefredet. I den nærmere vurderingen legges det særlig vekt på omfanget av hogsten (ca. 380 kubikkmeter), og på klassifisering i Norsk Rødliste.

Lavartene som gikk tapt var klassifisert som «sårbare» og «hensynskrevende», altså ikke så sterkt som «sterkt truet» eller «kritisk truet». Straffeloven § 152 b ble likevel benyttet. På området faunakriminalitet synes med andre ord bestemmelsen å kunne brukes i flere saker enn det som har vært gjort til nå. Særlig gjelder dette fordi strafferammen i naturvernloven, viltloven og laksefiskloven ikke er mer enn to års fengsel. Saken i Rt. 2005 s. 568 tilsa altså ett år, og man må kunne regne med mer alvorlige saker.

 

Ulv

Det hadde for eksempel vært interessant å prøve bestemmelsen i en sak om ulovlig felling av ulv. Ulven er fredet og har sterkeste klassifisering i Norsk Rødliste, «kritisk truet». På den annen side gir myndighetene fra tid til annen tillatelse til felling av dyr. Til det er imidlertid å si at når Stortinget har bestemt hvor det skal være ulv og hvor den ikke skal være, er det desto viktigere å slå hardt ned på felling i ulvesonene, særlig hvis det tas ut en lederulv. Det kan tale for å anvende generalklausulen hvis ulv tas av dage i områdene hvor den forhåpentligvis skal kunne formere seg.

Bestemmelsen må trolig kunne nyttes hvis noen feller fjellrev, som også er «kritisk truet» i Norsk Rødliste.

 

Høye nok strafferammer ellers?

På forurensningsområdet kan tilstrekkelig strafferamme i spesialloven muligens være en av årsakene til at generalklausulen har vært så lite brukt. Ved utslipp mv. som har voldt fare for menneskers liv og helbred er strafferammen i forurensningsloven fem års fengsel. Det er ikke ofte det kommer opp saker hvor det er aktuelt å idømme lenger straff enn det. I tillegg er det som regel bedrifter som slipper ut ammoniakk (Rt. 2007 s. 1684 (Sandvikselva), næringsavfall (LB-2007-174157) mv. til vann, tømmer usortert bygningsavfall på fyllinga (RG 2003 s. 1285) eller lignende. Da er reaksjonen foretaksstraff, med andre ord kun bot. Det bør likevel ikke være til hinder for å anvende straffeloven § 152 b for å tydeliggjøre alvorligheten og høyne boten.

 

Kulturminner

For kulturminnekriminalitet kan det kanskje være et problem at eksemplifiseringen i forarbeidene blir oppfattet mer som en uttømmende liste. Dermed viker man tilbake for å nytte straffeloven § 152 b med mindre skaden er påført stavkirker, profane (ikke-religiøse) middelalderbygninger i tre eller noe som er på Verdensarvlisten.

Da blir det i så fall få saker, kun følgende steder i Norge er Verdensarvlisten: Bryggen i Bergen, Vegaøyene, Geirangerfjorden og Nærøyfjorden, Røros bergstad, Urnes stavkirke og bergkunsten i Alta.

Manglende bevissthet om bestemmelsen er også en medvirkende årsak til få saker. Intensjonene fra begynnelsen av 1990-tallet, da man også opprettet Økokrims miljøteam, kunne vært fulgt opp enda bedre av oss som arbeider med disse sakene.

Det er viktig at vi i vårt daglige arbeid stiller oss spørsmålet på et tidlig stadium i hver aktuell sak: Er dette kanskje så alvorlig at straffeloven § 152 b kan komme til anvendelse? En side av dette er at bestemmelsens strafferamme gjør at etterforskningsmetoder som kommunikasjonskontroll og ransaking uten underretning kan brukes.

 

Ja, vi trenger § 152 b

Oppsummert tror jeg bestemmelsen forsvarer sin plass også i ny straffelov, hvor den er foreslått videreført. Kanskje kan det sies noe mer om bestemmelsens anvendelsesområde i motivene til ny straffelov, særlig om skjæringspunktet mellom spesiallovgivningen og generalklausulen.

Det er også viktig at det vises til bestemmelsen og dens motiver i saker hvor den ikke kommer direkte til anvendelse, fordi innføringen av bestemmelsen skulle gi signal om strengere straffer for alvorlig naturkriminalitet generelt. Det ble fulgt opp i Rt. 2005 s. 568.

Det er også grunn til å frykte at det blir flere egnede saker i framtida, blant annet fordi tallet på truede arter har økt.

Hva så med tømmingen av 200 000 syk regnbueørret fra et oppdrettsanlegg nær utløpet til en viktig lakseelv? Kanskje kan det rammes av § 152 b som minsking av en villaksstamme. Laksestammene bleka i Otra og namsblanken i Namsen er klassifisert som «kritisk truet»i Norsk Rødliste. Første steg mot en slik sak er imidlertid å tenke på generalklausulen også i slike saker.


Sist oppdatert 10/08/2008