Leder i Miljøkrim, 2. utgave 2008

Forvaltningen må ikke unnlate å anmelde miljølovbrudd.

Av førstestatsadvokat Hans Tore Høviskeland

Naturen og miljøet er selve livsgrunnlaget for oss alle. Kriminalitet mot miljøet truer globale interesser og kommende generasjoner. Miljøkriminalitet utgjør ca én prosent av alle anmeldte lovbrudd. Etter mitt syn gjenspeiler dette på ingen måte alvorligheten, men heller manglende prioritering fra politiet og påtalemyndig-heten, lav oppdagelsesrisiko og ulik registreringspraksis i forhold til statistikkodene i STRASAK.

I tillegg blir dessverre ikke alle alvorlige saker anmeldt av forvaltningen, dette gjelder såvel forurensnings-, natur- og kulturminnesaker som arbeidsmiljøkrimi-nalitet. Denne anmeldelsesvegringen kan han sin bakgrunn i at politiet ikke alltid følger opp. Sakene kan bli henlagt uten grundig etterforskning eller saksbehandlingstiden blir lang med ubetydelig straff til følge.

Ved henleggelse er det viktig at forvaltningen får underretning så raskt som mulig slik at klageadgangen er i behold og for at forvaltningen kan ilegge administrative sanksjoner der dette er hjemlet og vurderes som hensiktsmessig.

Godt politiarbeid mot for eksempel ulovlige byggetiltak, er avhengig av at kommunene anmelder grove overtredelser. I forskjellige undersøkelser er det avdekket en rekke regelbrudd i forbindelse med bygging i strandsonen. Til tross for dette er det få saker som anmeldes. I 2007 ble det inngitt kun 82 anmeldelser i hele landet for brudd på plan- og bygningsloven. Anmeldelser for ulovlige tiltak i strandsonen er ikke trukket ut som en egen gruppe blant disse 82 sakene. Her er det grunn til å oppfordre kommunene til å øke antall anmeldelser. Skadevirkningene er ofte betydelige, og over tid kan tiltak som hver for seg synes relativt små, endre strandsonen radikalt.

Derimot er det ikke ønskelig at forvaltningen anmelder alle lovbrudd. Forvaltningens egne sanksjonsmuligheter bør brukes der det er formålstjenlig. Ved mindre overtredelser vil advarsel og pålegg om gjenoppretting kunne være vel så virkningsfullt som politianmeldelse. Det kan imidlertid synes som om forvaltningens anmeldelsesterskel er så høy at selv mange alvorlige eller prinsipielle saker ikke blir politietterforsket. Dette er i så fall urovekkende.

Forvaltningen må bli flinkere til å anmelde grove overtredelser, gjentatte overtredelser og forhold som har eller kan ha alvorlige samfunnsmessige konsekvenser. Hvis ikke vil det bli vanskelig å synliggjøre at miljøkriminalitet er et felt der politiet og påtalemyndigheten har en sentral oppgave. Det kan da hevdes at miljøkriminalitet ikke er et problemområde fordi det er få saker. Forvaltningen må derfor følge sine anmeldelses-instrukser og ikke unnlate å anmelde saker. Dersom forvaltningsmyndighetene er for tilbakeholdne kan det medføre at publikums tillit til forvaltningen svekkes. Dette er verken forvaltningen, politiet, publikum eller miljøet tjent med.

Samfunnets forståelse for at miljøkriminalitet er alvorlig har blitt større de senere årene. Prioriteringen av miljøkriminalitet er understreket i flere sentrale styringsdokumenter, blant annet Riksadvokatens årlige prioriteringsrundskriv, Politidirektoratets handlingsplan for bekjempelse av miljøkriminalitet og kriminalitetstrend-analyser.

Det er sannsynlig at miljøkriminaliteten kommer til å øke i omfang fordi kampen om areal og ressurser stadig tilspisses. Allmennpreventivt er det viktig at politiet og påtalemyndigheten håndterer miljøsaker effektivt. Til tross for at de fleste miljølovene er undergitt offentlig påtale er det nok svært mange saker som det ikke vil bli startet etterforskning i hvis forvaltningen unnlater å anmelde. Det er ikke å forvente at politiet vil prioritere miljøsaker som ikke anmeldes av relevant tilsynsmyndighet.

En gjennomtenkt og fast anmeldelsespraksis er viktig av allmennpreventive grunner.

Signatur Hans Tore Høviskeland


Sist oppdatert 10/08/2008