Høyesterett

Foretaksstraff og rutiner og inndragning av verdi av fartøy og redskap.

Foretaksstraff og rutiner

Høyesteretts dom 26. juni 2008

(HR-2008-01150-A)

Høyesterett dømte et revisjonsselskap til fem millioner kroner i bot for overtredelse av revisorloven og regnskapsloven. Dommen nevnes kort her fordi den inneholder uttalelser om foretaksstraff som har overføringsverdi til miljøområdet.

Høyesterett. Foto: Kenneth Didriksen, Økokrim

Etter straffeloven § 48 b bokstav a skal det i vurderingen av om foretakstraff skal ilegges tas særlig hensyn til «straffens preventive virkning». Det var i saken klart at individualpreventive grunner ikke tilsa straff. I motsetning til underrettene fant Høyesterett imidlertid at allmennpreventive grunner talte for straff, selv om selskapet hadde omfattende og forsvarlige manualer for utførelsen av revisjonen, jf. også § 48 b bokstav c. Det ble blant annet vist til at bevisstheten om en mulig straffereaksjon for foretaket dersom rutiner, instrukser mv. ikke blir etterlevd, «vil skjerpe årvåkenheten både mot den interne oppfølging og i forholdet til klientene» (avsnitt 36).

I avsnitt 38 sa Høyesterett videre om rutiner: «At det kan være vanskelig for påtalemyndigheten konkret å påvise hva som bør gjøres annerledes, kan ikke være avgjørende. Det er ingen forutsetning for bruk av foretaksstraff at foretaket eller noen i dens ledelse kan bebreides for de feil og mangler som ligger til grunn for den straffbare handling.» Det ble her vist til Rt. 2007 s 1684 (Sandvikselva), se Miljøkrim nr. 1/2008 s. 24.

Begge disse uttalelsene er viktige på miljøområdet. I miljøsaker er foretaksstraff ofte aktuelt, og spørsmålet er gjerne om innholdet i instrukser, retningslinjer og oppfølgingen av slike internt i bedriften er godt nok. Høyesteretts dom 26. juni 2008 lest i sammenheng synes å innebære at et grovt brudd i seg selv taler for at dette ikke har vært godt nok, selv om det ikke er mulig å peke konkret på hvordan rutiner, opplæring mv. burde vært.

Det er også verdt å merke seg at Høyesterett i foretaks-straffvurderingen ser ut til å legge nokså stor vekt på overtredelsens grovhet i seg selv, i tråd med § 48 b bokstav b. Dette må også løftes frem i alvlorlige miljøsaker.

 

Port på fritidseiendom og adgang til sjøen

Høyesteretts dom 4. juni 2008 (HR-2008-00981-A)

Dommen gjelder en sivil sak om gyldigheten av et pålegg om å fjerne en port ved hovedadkomsten til en større fritidseiendom i Vestfold. Pålegget var gitt av fylkesmannen i medhold av friluftsloven § 40 jf. 13. Sistnevnte bestemmelse setter etter overskriften forbud mot "Sjikanøse stengsler og uheimlete forbudskilt".

Avgjørelsen omtales her fordi den innholder drøftelse av skillet mellom innmark og utmark, og fordi brudd på loven er straffbart, jf. § 39.

Ferdselsretten er i hovedsak knyttet til utmark, jf. § 2, og spørsmålet innmark/utmark sto følgelig sentralt for Høyesterett. Flertallet (4) kom til at grunnen mellom hyttene, som sti fra nevnte hovedport gikk over, var å anse som innmark i henhold til friluftsloven § 1 a. I utilbørlighetsvurderingen etter bestemmelsens første ledd første punktum siste alternativ synes det å ha vært tungtveiende for flertallet at det forelå alternativ adkomst til sjøen for allmennheten som ikke var særlig dårligere (avsnitt 58 og 59).

Mindretallets votum er ikke uten interesse. I utilbørlighetsvurderingen la han avgjørende vekt på at beskaffenheten på de alternative adkomstene var dårligere enn på den omstridte hovedstien. Den var rett og jevn, mens alternativene gikk over og mellom rullestein langs stranden.

Det er særlig grunn til å merke se at mindretallet viste til at hovedstien problemfritt kunne brukes av barne-familier og funksjonshemmede, forutsetningsvis i motsetning til de alternative rutene. Han fant at porten utgjorde et ulovlig stengsel i henhold til § 13 og stemte for stadfestelse av lagmannsrettens dom, hvor staten var frifunnet.

Inndragning av verdi av fartøy og redskap

Høyesteretts kjennelse 25. april 2008 (HR-2008-735-A)

Et spansk rederi var kjent skyldig i «et usedvanlig graverende ulovlig fiske av blåkveite» (avsnitt 11 i kjennelsen) i fiskevernsonen rundt Svalbard. Spørsmåler var om det i tillegg til verdi av fangsten kunne – og skulle – inndras deler av verdien av fartøy og redskap.

Høyesterett slo først fast at vilkårene for dette i soneloven § 9 var oppfylt, og at idømt foretaksstraff ikke er til hinder for inndragning, jf. Rt. 1996 s. 624 og 1065. Førstvoterende la til at hensynene bak fiskerilovgivningen «tilsier en forholdsvis vid adgang til bruk av begge virkemidler» (avsnitt 15). Dette er en uttalelse som kan ha overførinsgverdi til andre saker om ulovlig fiske, jakt osv. hvor det er er hjemmel for inndragning av verdi av utstyr mv., jf. straffeloven § 35.

På grunn av forholdets grovhet fant Høyesterett at inndragning av verdien av den ulovlige fangsten ikke var tilstrekkelig og opprettholdt lagmannsrettens inndragning av deler av verdien av fartøy og redskap. Total inndragning var på 10,5 millioner kroner og verdien av fangsten var anslått til 5,5 millioner kroner, slik at fartøy- og redskapsinndragning utgjorde 5 millioner. I avsnitt 21 ble det uttalt at rederiets økonomi måtte tillegges «forholdsvis beskjeden vekt». Også denne uttalelsen må gjelde for andre alvorlige miljøsaker.


Sist oppdatert 30/05/2011